Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg har ett stort problem med hannhunden min


dorab01

Recommended Posts

Skrevet

hei hei alle sammen

Jeg fikke en hannhund for a tre måneder siden. Han er nå akkuratt ett år gammel. Fikk han fra opdretteren slik at "vi" kunne ha ett sammarbeid her i sandinavia også med tanke på avl. Denne hunden er perfekt egentlig. Rasetypemessig er han utrolig! Hans første utstilling var på hamar som junior aldri blitt stillt før og der ble det ck og 2bhk. På neste utstilling ble han bim og cert! Han er snill hjemme men veldig reservert! Han liker egentlig kun meg og min datter. Han er en gud å trene når han er alene så snill og fullstendig fokusert på meg. Han bjeffer aldri når hajn er alene er fryktelig lydig trenger bare å viske navnet hans så kommer han. Alt vi trener på sitter med en gang. OM HAN ER ALENE!

Med en gang vi går tur alle sammen da er de tre. Han tilter fullstendig. det er ingen hjemme hos han! Kommer det menneske forbi eller hun tiletr han han drar rullgardinene fullstendig ned holder på å kvele seg selv. Når han begynner å bjeffe begynner eldste mann i huset også å bjeffe og snille lille jenta begynner da selvfølgelig også å bjeffe. Til slutt sitter jeg der som dengærne hundedama med to minipittbuller som er helt rabiater. de to andre blir ikke rabiate de går det an å snakke til og de bjeffer kun fordi han begynnte. De er lette for å få dem til å holde kjeft. Så hva skall jeg gjøre? Jeg kan som sagt ikke trene på dette på egenhånd fordi da er han lammen selv. Da fokuserer han hundre prosent på meg bare meg og det kan slå en bombe ned ved siden av han uten at han viker. men når vi da går tur sammen er det ingenting som når frem hos hann. Jeg har virkelig prøvd alt og nå er jeg desperat etter hjelp!

Skrevet

Har du prøvd å gå tur med bare han og en hund til? Er han koko da også? Hva med å gå tur med en stabil hund som ikke øser seg opp over han? Og en tanke som slo meg, er at han kanskje har behov for å forsvare tispene sine fra andre hunder? Flokkinstink skal man ikke kimse av, det er utrolig hva som foregår i en flokk...

Skrevet
Gå tur med ham alene?

Det er vel ganske vanlig det når man begynner å få noen hunder.

Jeg er klar over det og jeg prøver å ta meg mye tid med han alene men altså det skall da kunne gå an å ferdes sammen om ikke annet bare for å gå og tisse. Han tillter kun når det er våre tisper det er snakk om.

Jeg vill jo gjerne jobbe med saken og ikke gi opp.

Skrevet

Det høres jo ikke bra ut. Men ja, du burde gå med ham alene en tid - til du finner ut mer om ham og gemyttet hans i forhold til andre hunder, for rett og slett ikke la det bli noen "vane" eller mønster å utagere på den måten. Han er ung, og kanskje i en vanskelig periode, men det er viktig at dette ikke blir stående.

Men du burde jo kunne få til å gå med tre hunder - som "normalen". Kanskje trene litt ekstra med de to tispene, så du er sikker på at du kan få dem kjapt til å ti stille hvis han setter igang, og også så du får konsentrert deg bare om ham i eventuelle situasjoner etterhvert.

Jeg synes jo han høres litt usikker ut - det er kanskje noe jeg innbiller meg, men når du forteller om en hund som "forguder" bare deg og datteren din, og ikke er interessert i noen andre, så er ikke det det beste tegnet for meg. Hunder som blir veldig avhengig av en eier, der eieren blir "krykken" som de støtter seg på i et og alt, kan vel bli ganske "hengete" - du er deres eneste venn og trygghet, derfor blir du enormt viktig og de blir lydhøre. Kanskje?

For det kan enten være som Huldra foreslår, at han passer på tispene sine - men erfaringen med min hannhund som slet litt da han gikk med to eldre tisper, var at det først var når hannhundene kom helt innpå at det begynte å "telle". For ikke å snakke om hvis de maste på damene hans. Men bare på passering? På en så ung hund?

For jeg mener vel også å ha sett at når flere hunder går sammen, så TØR en litt forsiktigere hund å "leve ut" det den egentlig er - eller har lyst til. En tispe her i vennekretsen pleide å gå mye tur sammen med en eldre, trygg tispe, og ble riktig så fremmelig - hun gikk lenger unna eier, turde å si fra mer til frekke hannhunder, ble mer foretaksom. Men bare hvis denne eldre hunden var med, selv om den ikke støttet henne der og da. En liten hund som var helt unnseelig når den var med alene, ble råbarsk når den gikk sammen med de fire store vennene sine - da marsjerte den først, og var helt konge, i trygg forvissning om at her gjaldt "alle for en"-prinsippet.

Så kanskje det er i disse situasjonene du ser "noe" i denne hannhunden?

Men du får prøve å unngå disse situasjonene, samtidig som du prøver å se om du får gjort ham tryggere på å møte det han ellers reagerer på - for han virker jo ikke så trygg på folk, siden han er reservert og også utagerer tidvis? Reserverte men trygge hunder pleier vel ikke utagere så ofte?

Dette med utstilling er jo en pussig greie. Men jeg har sett ellers utagerende hunder være helt greie i den sammenhengen; det blir overload. Og med en slik rase, hvis det er en bra hund, så har den vel blitt håndtert til nærmest "kun" dette formålet hele tiden. Husker en lovende liten hund jeg møtte, som tegnet til å bli stjerne helt fra starten. Det var en trimmerase, og den stod som fjell hvis du satte den på et bord; la du den på rygg i fanget så lå den helt passiv der - men det var vel blant de få tingene den "kunne".

Dette er bare en haug skudd i blinde! Men det er trist for en liten hund å være så redd at den behøver å prøve å musebrøle bort alt i nærheten. Gikk tur i en park sammen med noen venner og møtte en chihuahua som bjeffet på andre hunder, mens eier trampet og brølte "ti stille" til den. Ehh... trodde hun den var tøff og barsket seg? Da en annen hund bare gikk forbi den, så skrek den hysterisk i redsel - det var trist å se. Så jeg kjøper ofte ikke den at små hunder som hyler og brøler og bjeffer er så "tøff". En ekte liten barsking... den stimer vel heller BORT til de store og forstrekker nakken mens de prøver å dominere dem...

Skrevet

Ja akela han er ikke barsk! Jeg har også lagt merke til at han er skeptisk mot andre. men det som er rart er at når han er løs og vi er på hundetreff med mange fremmede hunder da er han i sitt ess. Da er ikke jeg viktig lenger sovidt han hører på meg. Da er han trygg. ikke luskende ikke bjeffende i det hele tatt. men rett og slett myk og trygg og leker og koser seg. Der kommer nemlig mine tisper kort. Den ene går og hilser på alle og så stiller hun seg ved mine ben og står der. mens den andre for det meste er alene og leker med en pinne eller ball eller slikt, totalt uintresert i andre hunder.

Jeg har diskutert dette med oppdretteren hun mente at han alltid var eldst og sjefen blant hans sine kamerater. Grunnen til at han var eldst var fordi hos henne går hundene delt i deler unge hanner , unge tisper eldre tisper og eldre hanner. Hun har en stor hage som er delt i fire. Når de er ute. også rotere de om hvem som er huset (hele dags prosjekt å holde orden på ting)

Og at han nå plutselig er flytett til ett nytt hjem. Han er LITE sosialisert noe jeg var klar over før jeg fikk han. Så ja han er nok usikker veldig usikker men jeg vet liskom ikke hvordan jeg kan få han trygg. For han har på enn måte ikke forandrett oppførsel fra når vi går alene og når vi går sammen med de andre tispene. På utstilling bjeffer han en del på andre hunder rundt omkring (ikke rabiat bare ett og ett bjeff når noen andre bjeffer først) men i ringe er an en gud igjen. Og gjør alt jeg ber han om. :)

Edit: må også legge til at vi gikk tur her i skogen på en tynn liten sti hvor han ikke kunne komme forbi meg men måtte gå bak meg. Når det kom mennesker prøvde han å ungå dem så godt han kunne men det var en episode hvor det kom hund fra den ene siden og hund fra den andre siden store hunder og han stakkarn ble veldug redd først prøvde han å løpe i motsatt rettning og så så han den andre hunden og stakkarn tisset nærmset på seg så det endte med at han hoppet i dypsnøen løp en stor bue rundt og bort til meg. Og ja dette bekymrer meg og jeg ønsker å jobbe med denne saken så godt jeg kan jeg må bare vite hvordan og hva jeg skall gjøre for tydelig det jeg har gjort hjelper ikke. Så hvordan få en hund trygg?

Skrevet

Hunder som er vokst opp i flokk, kan også være ganske snodige å forstå seg på - de kan nærmest endre litt personlighet når de tas ut av sammenheng ja :)

I og med at han ble tatt ut av flokken når han er såpass ung, før han helt har landet og "funnet seg selv", så blir kanskje overgangen større enn om han hadde vært en eldre, mer etablert hund?

Men for hunder som viser usikkerhet/utrygghet i visse situasjoner, så er min erfaring iallfall at det å SE og MØTE noen (som kommer rett mot) kan være én ting, mens det å være i en park der det "skal" være mange andre hunder kan være som natt og dag for hunden - jeg kjente en som konsekvent mislikte å møte andre hunder på fortau etc, og som ikke ønsket å hilse men bare gå forbi, som likevel hadde det greit i en parksetting der det "skulle" være andre hunder etter boka og der det var mest hyggelige erfaringer og assosiasjoner.

Du får prøve deg frem, tenke etter om dette med mennesker og dette med andre hunder er TO forskjellige ting - som du bør jobbe med på to ulike måter. I forhold til mennesker kan du jo først finne ut om du "bare" vil ha ham til å takle at det er en verden full av tobeinte der ute, eller om du vil at han skal bli mer vennlig innstilt. Det er jo litt smak og behag, men også litt grunnleggende: Er det i hans "vesen" å være reservert (du bør jo kjenne rasen, linjer etc), eller er det manglende sosialisering (som altså ikke har med konkrete dårlige erfaringer å gjøre)?

Er han dårlig sosialisert, så tenk mer på ham som en valp som du må starte fra grunnen av med - han KAN jo ikke "reglene". Han kjenner jo andre hunder bedre, og støtter seg tydeligvis til dem i NOEN situasjoner (dine to andre). Prøv å få styring på de to damene dine, så de ikke skrur ham opp; det er hjelpsomt uansett - hvis han er noe særlig påvirket av dem for det første, og også fordi det er enklere å jobbe med én hund dersom de andre "står stille".... :)

Men det å jobbe med generell trygghet og tiltro, at han skal stole på at du fikser også disse situasjonene, er vel kanskje en nøkkel? Mer er det vanskelig å si. Ting tar tid - vet ikke hvor lenge du har hatt ham, men det kan jo ta sin tid, måneder kanskje, før tryggheten til deg er der helt og fullt?

Skrevet
Med Jeg kan som sagt ikke trene på dette på egenhånd fordi da er han lammen selv. Da fokuserer han hundre prosent på meg bare meg og det kan slå en bombe ned ved siden av han uten at han viker. Men når vi da går tur sammen er det ingenting som når frem hos hann. Jeg har virkelig prøvd alt og nå er jeg desperat etter hjelp!
Dette høres kjent ut og og det trengs læring- Gjør slik: Gå i en periode ut alene med han og tren på litt ymse. Ikke gå disse turene i det hele tatt. Vi er så opptatt av å gå tur hele tiden..hvorfor det tro? Nei gå ut alene med hunden og tren på f. eks lydighetsøvelser, søksøvelser, balansekunster og hoppe over, krype under ting. Lære å gå høyre, venstre. tren innkalling, gå fot... Ja gå i stedet ut og aktiviser hunden din med noe og la disse "turene" være. Du er i gang og du forsterker den kontakten du allerede har. Neste steg er å gå ut med to hunder, og skulle den "ta av", så er det rett inn igjen. Den lærer etterhvert at nøkkelen til å få være ute og i aktivitet sammen med deg, er å akseptere at den ikke er alene med deg. Så etterhver er dre ute alle sammen. dette går så fint , men du må jobbe målbevisst og konsekvent og gradvis heve kriteriene. Vi har jobbet masse med slike ting og det er effektiv trening og løsning på nettopp ditt problem.
Skrevet

Stakkars liten gutt, han høres jo egentlig mest av alt redd ut - for alt som er fremmed? Ikke blir det noe bedre av at han er så liten heller, små usikre hunder tror jeg VET de har grunn til å føle seg utrygge - fordi de kjapt merker at ingen gidder å høre på dem; en bjeffende yorkie får liksom ikke helt samme respons som en ditto schäfer. De lærer at det ikke nytter, vil jeg si.

Så jeg tipper det at han utagerer når han er i flokk, er fordi at da tør han? Mitt beste forslag uten å være synsk...

Har vært med på å være figurant for småhunder med eldstehunden, som hørte like mye på alle hunder uansett størrelse. Noen ganger måtte vi legge henne med bakenden mot hundene, og la dem få snuse litt først. Hun pleide å la dem være og få komme selv, kontra en del hunder som bare "insisterer" på å hilse - som tvangshilser på hunder som prøver å unngå dem.

Eier er viktig i dette, for å gi trygghet. Jeg er en ganske "aktiv" eier, jeg står ikke og ser på dersom mine hunder føler seg veldig ukomfortable, de får heller ikke oppføre seg mot andre så disse blir ukomfortable heller... litt politimester Bastian der. Jo mer kontakt og kontroll og jo mer du kjenner hannhunden din, jo bedre. Da vil du kunne skille mellom reaksjoner,se om han er "ordentlig" redd, hva som er mer tull, hva som er kjekkaseri.

Og så er det jo dette at du ikke sier hvor lenge du har hatt ham, kan jo ta tid å bli trygg på deg også? Så da kan ting muligens bli litt bedre, eller kanskje ikke. Du får vurdere om du bør gå inn mer aktivt, trene mer aktivt og målrettet på ulike situasjoner.

Kjenner selv et par yorker som var skeptiske til andre hunder, til eierne begynte å møtes et sted hvor setttingen var kontrollert og det ikke var løshunder. Dit kom det mange nye hunder, ofte små, men gjerne relativt "beherskede". Det er artig å se hvordan disse to "utvidet" bekjentskapskretsen, og ble tryggere og tryggere. Den ene velger å underkaste seg og være blidest mulig, den andre ilterbjeffer og prøver å gå unna, men det å få mange erfaringer med hunder... det har vist seg å være til hjelp. Da utvider de grensene for hva de tør, synes jeg at jeg ser; de tør hilse litt mer. Men jeg ser at særlig den ene er ganske opptatt av om den stoler på den andre hundens eier, den merker om det er kontroll eller ikke...

At han funker på utstilling og på treff, kan kanskje ha noe med at da sparker bakgrunnen hans inn - fra en etablert "flokk" hos oppdretter; eller at de andre hundene er kontrollert (som på en utstilling, der det er lite løshunder, noe hunder kjapt får med seg). Så kan det også ha med at når man møter folk på tur, så er det gjerne "rett på"-møter - folk og hunder kommer rett mot på stien, det er lite "fluktmuligheter", og dette med retning teller også mye for endel usikre hunder - "rett mot" er det mest truende. Jeg kjente en hund som reagerte på andre hunder hvis de var på vei rett mot eller på skrå mot ham, men aldri hvis de gikk "mot ham, men vekk på skrå" (krøkkete forklart). Han så øyeblikkelig OM de kom til å møtes...

Når vi går tur med flere hunder som ikke er så godt kjent, så sørger vi ofte for å gå enten på skogsbilveier eller på mer åpne steder, så det ER muligheter for å gå unna.

Det er veldig viktig for alle hunder, men kanskje særlig små hunder - fordi de er så ekstra utsatt for folks innfall - at de føler seg trygge og komfortable i verden. Kanskje det kreves aktiv trening, så du har en hund som kan være med på tur uten å "grue" seg til alt og alle dere møter?

Skrevet

ja akela jeg føler på en måte det samme. Min ene tispe er også litt eplekjekk i kjente omgivelser men bryr seg ellers ikke om andre hunder. Jeg har hatt han i litt over 3 måneder. Jeg har begynt en all rose taktik det vil si bare ros om det så bare er bitte litt han gjør riktig. Det ser ut til å fungere og distrahere han i bitte liten grad. Rullgardinenne er fortsatt nede men bitte lit moderert. Jeg kjenner desverre ingen slike rolige hunder som jeg kunne få han til å bli kjent med og leke med. Jeg er klar over at han er veldig usikker. Så det skall jobbes med.

Kanjse noen her på sonen har en trygg hund i nærheten av bærum han kunne leke med?

Skrevet
ja akela jeg føler på en måte det samme. Min ene tispe er også litt eplekjekk i kjente omgivelser men bryr seg ellers ikke om andre hunder. Jeg har hatt han i litt over 3 måneder. Jeg har begynt en all rose taktik det vil si bare ros om det så bare er bitte litt han gjør riktig. Det ser ut til å fungere og distrahere han i bitte liten grad. Rullgardinenne er fortsatt nede men bitte lit moderert. Jeg kjenner desverre ingen slike rolige hunder som jeg kunne få han til å bli kjent med og leke med. Jeg er klar over at han er veldig usikker. Så det skall jobbes med.

Kanjse noen her på sonen har en trygg hund i nærheten av bærum han kunne leke med?

Om hunden din er redd, engstlig, så hjelper det ikke å rose den. Da vil bare rosen bli et betinget signal som betyr; "nå er det skummelt"

Legg heller merke til de signalene den sender ut... har den lav hale? ører bakover? lange munnviker? Dette er blant andre tegn på usikkerhet, og så lenge de signalene er der, så ikke ros i det hele tatt selv. Det er trygghet du skal forsterke først og fremst. Se etter om halen kommer opp...og belønne det med en godbit, ball eller noe. Men ikke ros fordi ros er bare ord og uten betydning for hunden før den ev. har lært seg at de kan bety at belønning kommer. Og er den usikker redd og nærvøs, så helst ikke utsett den for det, men tilpass kriteriet og tren på trygge ting som den mestrer og gradvis hever du kriteriene. Pluttselig er du der du vil være-

Skrevet

Jeg tror jeg skjønner hva du prøver på, men jeg tror ikke jeg hadde kalt det "ros" - tenk heller på det som en forsikring til hunden om at "dette går bra". Da er du avhengig av at den er trygg på deg og dine vurderinger først, og at du faktisk når inn med stemmen.

Jeg var borti en usikker stor hund som kunne gå og "se an" folk vi møtte. Den var usikker på hvordan den "burde" reagere, og når den fikk høre den rolige stemmen til eier om at "dette går bra", så noterte den seg det, stolte på eieren, og følte seg betrygget nok til ikke å "måtte" reagere. Dette var også en hund som hadde god nytte av å lære seg å "sladre" når den var usikker - les mer om dette her: http://www.hundkonsulten.se/artikelsida.asp?intArticleID=9

Det er en hårfin balanse, så det er lurt å få noen til å se litt på deg når du skal gjøre dette. Men jeg tror også Loke har skrevet litt om dette en gang, om hvordan hun jobbet med å "støtte" sin hund i noen situasjoner, link anyone?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...