Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er best?


Mari

Recommended Posts

Med to hannhunder i hus som ikke kan være løse sammen uten at nøye overvåkning lurer jeg litt på hva jeg skal gjøre framover. Måten det har blitt løst fram til nå er barnegrind med en gutt på hver sin side. Også bytter vi på å ha dem på stua. Det har fungert bra. Men det er ikke sikkert den muligheten er der på ny plass. Jeg bruker ikke bur, og har ikke gjort det på lenge.

Men i fremtiden er det flytting på gang, og jeg lurer litt på hva som er best for hunden.

Gutta kommer til å være adskilt men løse når de er hjemme alene.

Ekstra soverom er et must på nytt bopæl, hvor et blir "hunderom". men hva skal vi gjøre når vi er hjemme? Er det bedre for hunden å være i bur, men sammen med med flokken? Eller skal vi putte en på hunderommet, la den andre være løs og så bytte på?

Jeg må innrømme at jeg ikke har lyst til å ta fram buret igjen, men om det er best for bikkja...

Om ikke altfor lenge kommer det en tispe i hus også, og det er mulig jeg må bruke bur iallefall de verste dagene under løpetiden. Det kan jeg holde ut med. Eller det vil si, Töddel kan holde ut med det. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slitsomme greier, det der... og bedre blir det neppe med en dame i hus; det er vel gjerne når det er litt løpetid og greier på gang at selv hannhunder som ellers går fint sammen, kan barke i hop.

Jeg er jo i mot bur i utgangspunktet - også fordi det godt skal gjøres å få et bur som er stort NOK til å være forsvarlig (i mine øyne) for en stor hund... uten at man nærmest ender opp med et "halvt rom" i størrelse, og så stort finnes det vel knapt bur heller.

Så jeg ville kanskje heller funnet en annen løsning. Hva med å sette opp en solid, men dels åpen grind mellom to rom, så hundene merker hverandres selskap - men likevel ikke kommer borti hverandre? Finne en høy smijernsport dere kan tilpasse, eller snekre en pen "port" med sprosser...?

Jeg liker forøvrig heller ikke hunderom som ligger "isolert" til fra resten av huset, siden jeg har sett hos venner hvordan det kan bli "enklest" å sette hundene i hunderommet både titt og ofte. Noen venner hadde opprinnelig hund som kjæledyr, og endte opp med et rom med tett dyr og flere "båser" der hundene oppholdt seg mesteparten av tiden de ikke var ute i hundegård. Ble liksom litt trist... og lite sosialt.

Hvis det er problemer når dere er hjemme, og kanskje skal sitte i stua og se på TV, så vil jeg likevel heller hatt en hund i (romslig) bur i stuen - enn en hund stengt vekk fra resten. Når man er borte, så synes jeg personlig altså at to atskilte rom er best. Hunder trenger plass, til å velge hvor de vil ligge, til å strekke litt på seg, til å røre seg - jeg ser den ene litt rebelske hunden her får litt "hetta" i blant i bilburet, der den roer seg fullstendig bak kompost-"bingen" sin (sukk, som tar en tredjedel av stuen min) når jeg er borte. For jeg må også skille mine, de er FOR gode venner når jeg er borte - så naboen under meg påstår det høres ut som om de prøver å leke seg gjennom gulvet til ham også... Noe skal det alltid være. Og på sikt skal jeg snekre meg en pen grind selv også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En af mine venner i Danmark, havde en børnelåge med matchende gitter, der gik tværs igennenm køkken stue, så alle deres hunde kunne være "med" når man enten var i køkkenet og stuen, så ingen af dem var isoleret medmindre de ikke var hjemme.

det kunne måske være en idé.

Så i ikke får isoleret en af hundene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er kanskje et litt merkelig synspunkt, men har du vurdert å omplassere eller på annen måte redusere hundeholdet til èn hanne? Det skal da være levelig og ikke minst hyggelig å ha hund. Dette hørtes svært styrete ut, syns nå jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar!

Altså, de går helt ok sammen. De overser hverandre for det meste, Töddel kan prøve å leke av og til men det får han ikke lov til. For det er små ting som kan starte en konflikt. De har bare hatt to forsåvidt, ingen av dem alvorlige. Det er gjerne når Charlie har vondt i ryggen sin at han får kort lunte og kan finne på å bli provosert av veldig lite. Han er en amstaff, ikke så glad i andre herremenn med andre ord. :D Töddel er jo en bullegutt selv, så han svarer opp.

At de ikke kan være løse sammen i særlig grad er ikke noe stort problem i og for seg, jeg vil bare løse det på best mulig måte for hundenes skyld. Drømmen er jo at de etterhvert kan være løse sammen for det meste når vi er hjemme, men jeg skyndter meg sakte. Hastverk er lastverk.

De kommer aldri til å være løse sammen uten oppsyn. Slike sjanser tar jeg rett og slett ikke. Sånn er det å være ansvarlig bulleeier. :o Da er det hvert sitt rom, men begge løse hver for seg, Charlie på badet, og Töddel i stua.

Det har fungert veldig bra med barnegrind, en hund i gangen og en på stua. Da har vi lagt en seng i gangen ved inngangen til stua, så den som er utestengt fortsatt nesten er sammen med oss. Så får de 50/50 med tid sammen med oss. De kan både se og snuse på hverandre gjennom grinden. Ingen bromling eller tøffing fra noen av dem. Problemet er at jeg ikke vet om det er en mulighet på den nye plassen. Og jeg vil ikke stenge de bort fra flokken mange timer om dagen.

Jeg er jo blitt mot burbruk selv de siste årene, det samme med kjæresten, så vi kommer nok til å strekke oss langt for å finne en løsning som ikke innebærer bur. :o

Men bur og hunderom er vi nok avhengig av under løpetiden. Heldigvis løper Amerikansk Bulldog jentene bare ca hver tiende måned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, dette høres jo mer overkommelig ut. Synes på samme måte som ida, at det da må være fryktelig slitsomt å alltid måtte skille dem? Håper de går bedre sammen etter hvert, for å alltid måtte ha én hund i bur/stengt vekk høres ikke særlig optimalt ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er kanskje et litt merkelig synspunkt, men har du vurdert å omplassere eller på annen måte redusere hundeholdet til èn hanne? Det skal da være levelig og ikke minst hyggelig å ha hund. Dette hørtes svært styrete ut, syns nå jeg.

Omplassering er uaktuelt.

1. Charlie er en amstaff og kan ikke omplasseres pga av Norges fantastiske lovverk. Dessuten er han (med rette!) matfars øyensten, og skal være med oss til den dagen han slutter å puste. Sånn er det bare. :D

2. Töddel er mye hund. Å finne en eier som jeg synes er kapabel nok og som jeg kan stole på er noget usannsynlig. Han er motormotormotor, drivdrivdriv. Selv med en god del hundekunnskap på lomma byr han stadig på nye utfordringer. Moro for meg så lenge han er hos meg. Det finnes selvsagt folk som ert kapable nok til å ta ham, men jeg føler meg svært lite komfortabel med tanken om å skulle omplassere han.

3. Töddel er på grunn av beinskaden sin en vandrende utgift. Han har vel kostet mer enn 40.000 kroner tenker jeg, og er ikke frisk enda. Jeg nekter å omplassere en økonomisk belastning. Det får være mitt problem liksom.

4. Det skal langt mer enn dette til før jeg omplasserer en hund. Når jeg først har tatt på meg ansvaret med å ta til meg en hund kan du banne på at jeg gjør alt i min makt for å klare å beholde de. Med mindre det virkelig går utover hunden(e)s livskvalitet blir de sammen med meg. :o

Og det er egentlig ikke så styrete som det kanskje høres ut til. De har en udramatisk hverdag når de er sammen. Vi har hatt to tilløp til konflikt på 5 mnder, og det er faktisk ikke så ille. Turer i bånd sammen er problemfritt. Så vi har både et levelig og svært hyggelig hundehold. :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stort bur/grind av no slag, og veksle mellom å ha en løs, en i bur(ol) og begge langt nok bånd til at de kan sløve på sofaen med dere, uten å nå borti hverandre. Enig med Akela at å isolere en helt fra fellesskapet ved å sette den bort på et rom blir stusselig. Både Charlie og Nippleboy er jo to kosegutter som elsker selskap. Tipper dere fikser dette helt utmerket. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Satse på åpen kjøkkenløsning, stenge av det med grind, og grind mellom stue og gang. Da har du tre seperate "rom" for hundene, og du kan bytte på å ha de litt rundt omkring. Kanskje også et hunderom som kan brukes når dere skal bort og ikke kan ha de med. Hvis du/dere ikke har kjøpt hus/leilighet enda, så ville jeg vært veldig obs på denne utfordringen når dere er på visning, men den tanken har du nok tenkt selv allerede. :blink:

Syns også at bur i tre uker er litt vel mye, og det er sjelden man finner bur som er store nok til så store hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Syns også at bur i tre uker er litt vel mye, og det er sjelden man finner bur som er store nok til så store hunder.

OT:

Hvis det blir ett problem med løpetid etc, så har jeg et bur som kan doneres bort. Det har plass til en irsk ulvehundhanne, så da går nok et tøddeltryne inn også. Selv om tispene løper i tre uker, er ikke nødvendigvis sikkert at hunden trenger bur annet enn de dagene hun står.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huldra: Nå blir det bare brukt bur de dagene tispa står. Så 3-4 dager hver 10. måned bør han tåle. Iallefall med ekstra lange turer, og mental trening i løpet av de dagene. Han stod endel i bur før jeg fikk ham, så han er godt vant og slapper av godt der inne. Ellers er jeg jo selvsagt enig, dess mindre bur dess bedre, men blir det nødvendig får man bare gjøre det beste utav det. :D

Tilbake til topic at hand.

Vi skal leie, ikke kjøpe. Da kan man ikke være like kritisk til det man får. Det er vanskelig nok å finne leilighet uten hund liksom, om man ikke skal ha tre på toppen.

Men det har nå gått i orden! Vi har fått leid en enebolig med god plass, og det er ingen problem å ha en grindløsning mellom stue og gang slik vi har nå. Yay! Og siden Charlie og Töddel da skal bo sammen 24/7, istedet for stykkevis og delt, så vi langt bedre utgangspunkt til å trene på å være løse sammen.

Så over nyttår flytter jeg og Nippledog fra tjukkeste Oslo til bondelandet. Digre jorder med full oversikt rett utafor døra, og skog rett over gata. Det betyr times turer løse for Töddelfnutt og en gigantovergang for meg. :(

Gråtass: I <3 U :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

orker ikke lese alt..For nå legger jeg meg.

Men kunne kastrering være et alternativ? Det kan jo hjelpe litt på.. At du kastrerer en av dem for eksempel...

Charlie er allerede kastrert pga forstørret prostata. Töddel kommer ikke til å kastreres med mindre han får problemer med å ha vedheng. Jeg kastrerer ikke en hund fordi den er en hannhund med hannhundatferd. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Charlie er allerede kastrert pga forstørret prostata. Töddel kommer ikke til å kastreres med mindre han får problemer med å ha vedheng. Jeg kastrerer ikke en hund fordi den er en hannhund med hannhundatferd. :lol:

Amen til det! Det er utrolig hvor fort den amerikanske kastrasjonsbølgen har truffet hundefolk her i Norge. Nå skal man kastrere for den minste lille ting. Og veterinærene gnir seg i hendene og innkasserer dugelig med tusenlapper for prosedyren, mens de totalt ignorerer den pytelille detaljen om at sånt ikke nødvendigvis er 100% lovlig her i landet.

Tôddeldyret er en ganske typisk hannhund, og som Mari sier, så kastrerer man ikke en hannhund fordi den oppfører seg som en hann. :glare:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...