Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som demper?


Vala

Recommended Posts

Hei folkens..

Jeg møtte på en søt tispe idag (uten at jeg hadde med min hund) som jeg oppfattet som en som dempet mye. Da jeg kom inn i rommet til henne (med en som hun altså kjenner seff), så var hun oppsøkende og imøtekommende. Når møtet hadde "roet" seg litt ned, så oppdaget jeg at hun slikket seg veldig rundt munnen. Videre, så gjespet hun, halen logret ikke og jeg syntes hun var anspent i ansiktet (og kanskje kroppen generelt).

Mitt spørsmål er som følger:

Hun oppsøkte meg for å få kos, hun fikk det. Kos og oppmerksomhet og masse kosepreiking. Underveis i dette, så gjorde hun altså alle disse tingene som jeg oppfatter som demping. Og da slo det med, hva skal jeg gjøre når en hund demper meg på denne måten? Jeg følte ikke selv at jeg var stresset eller noe, men kanskje det var meg hun ønsket å dempe- fortelle meg at hun var snill, søt og grei? ELLER var hun fryktelig usikker og stressa?

Siden jeg ikke helt skjønte hva hun drev med, så trakk jeg meg vekk fra henne og snakket videre med venninnen min. Men hunden ville ikke la meg være, hun drev på meg, gnikket seg inntil meg, igjen la seg ned og ville kløs på magen mens hun fremdeles dempet...

Er det sin egen usikkerhet hun demper for eller var det noe jeg gjorde lurte jeg på...

Selvfølgelig vanskelig å svare på, men når en hund viser så mange dempende signaler- så ønsker jeg å gi denne hunden rom. Men den ville liksom ikke ha det? Skal en kose med en hund som oppsøker, for deretter å dempe noe enormt?

Hvis rase spiller noen rolle, så er dette en rottweiler.

Jeg har aldri møtt noe liknende, så jeg håper at noen har noen gode ideer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange hunder som "lærer" å bli så aktivt underkastende-hilsende... fordi mange mennesker tror "å den vil kose hele tiden den", og så gir de den oppmerksomhet for det. Dermed blir det en innlært sak, tror jeg - der hunden tror den "må", eller at den tror at "sånn må det være".

Og så prøver den å "dempe" seg litt selv kanskje, fordi den merker at den blir for vill. Jeg har en hundebekjent som lager et svare liv i bilen fordi den gleder seg sånn, samtidig som den gjesper og blunker og prøver å roe seg selv - det er et sirkus! Jeg bryr meg kanskje mindre om hvorfor det dempes - jeg blir mer opptatt av hvorfor i huleste en hund viser en så aktivt smiskende underkastelseshilsing, og prøver å styre unna å oppmuntre det mer.

For deg som enkeltperson nå såpass sent i hundens liv (den er voksen, eller iallfall ikke liten valp?), så tror jeg du kan gjøre lite. For meg så starter det allerede med hvalper, at jeg ikke "liker" underkastende hilsing, småtissing og alt dette - og heller prøver å få slike hvalper mer frimodige, alt ettersom hvordan de er, samtidig som folk som hilser på dem får beskjed om ikke å oppføre seg så eller slik og fremelske enda mer underkastingshilsing. Mine hunder styrer jeg helst unna å "vise magen" som hvalper/unghunder mot meg - jeg er ikke noe glad i å legge dem på rygg i fanget, slik jeg ser noen bekjente liker å gjøre nærmest for å vise at "se så tillit hunden min har til meg". Slike ting.

Treffer jeg en usikker-smisker, så prøver jeg vel hverken å hilse overstrømmende og gi mye fokus - men heller ikke å overse; for usikre hunder som velger å oppsøke så kan det å bli oversett være det "verste".

Nå ser jeg riktignok at eldste hannhunden her overser usikre masere, og de blir bare mer intensive i forsøket på å bli sett - men det han lar dem få lov til, er å dilte i hælene på ham uten at han "ser" dem, og det blir som en slags aksept. Men jeg er ikke hund, og hunder har jo ofte lært at "mennesker må man hilse pent på", så jeg prøver vel kanskje heller å si "hei hei", klø litt på siden av halsen deres uten å bøye meg frem eller over eller mot... hvis jeg i det hele tatt "piller" på dem.

Noen ganger så nikker jeg og sier "hei du", og ikke mer, og lar meg ikke mase på; å begynne å pille er ofte startskuddet. Men nå "orker" jeg ikke jeg å bli overhilst på selv heller - og det tror jeg er like greit for mange hunder; jeg tror de gjør mye hilsing for "vår skyld". Nå liker jeg forsåvidt at hund er hund, og har ikke noe enormt behov for voldsomme kjærlighetserklæringer for min egen selvbekreftelse litt sånn, "å ja, den ER virkelig glad i meg" - jeg synes det holder at hundene er i nærheten jeg, at de velger det, og jeg sitter ikke akkurat alene i stua.

Men dette har også med at jeg synes det er litt trist at hunder tror de "må" smiske og underkaste seg for folk... det er vel DETTE som egentlig er greia mi.

Det kommer an på rase, men noen overdrevne hilsere har rett og slett fått oppmuntret det fra hvalpetiden av og aldri fått bli voksne - fordi vi mennesker synes det er søtt/festlig/hyggelig etc. Men se litt på hunder imellom: Hvalper får hilse mye og overdrevent, men så strammes det inn på omgangsformen etterhvert - hunder som hilser overdrevent og overstadig på andre, eldre, fremmede hunder får ofte kjeft.

Men det er spennende å se og prøve å lære - kanskje du kan se hvordan denne hunden er i forhold til andre hunder, for eksempel, se hva de andre hundene gjør, og "fiske" litt etter hva eier gjør/ikke gjør etc. Og så er det fint å lese om folk som vil gi hundene rom :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange hunder som "lærer" å bli så aktivt underkastende-hilsende... fordi mange mennesker tror "å den vil kose hele tiden den", og så gir de den oppmerksomhet for det. Dermed blir det en innlært sak, tror jeg - der hunden tror den "må", eller at den tror at "sånn må det være".

Og så prøver den å "dempe" seg litt selv kanskje, fordi den merker at den blir for vill. Jeg har en hundebekjent som lager et svare liv i bilen fordi den gleder seg sånn, samtidig som den gjesper og blunker og prøver å roe seg selv - det er et sirkus! Jeg bryr meg kanskje mindre om hvorfor det dempes - jeg blir mer opptatt av hvorfor i huleste en hund viser en så aktivt smiskende underkastelseshilsing, og prøver å styre unna å oppmuntre det mer.

For deg som enkeltperson nå såpass sent i hundens liv (den er voksen, eller iallfall ikke liten valp?), så tror jeg du kan gjøre lite. For meg så starter det allerede med hvalper, at jeg ikke "liker" underkastende hilsing, småtissing og alt dette - og heller prøver å få slike hvalper mer frimodige, alt ettersom hvordan de er, samtidig som folk som hilser på dem får beskjed om ikke å oppføre seg så eller slik og fremelske enda mer underkastingshilsing. Mine hunder styrer jeg helst unna å "vise magen" som hvalper/unghunder mot meg - jeg er ikke noe glad i å legge dem på rygg i fanget, slik jeg ser noen bekjente liker å gjøre nærmest for å vise at "se så tillit hunden min har til meg". Slike ting.

Ja, denne er voksen. Så opplæringsmessig, så er det jo for sent :P Men den er samtidig ikke hysterisk opptatt av å bli kost med. Ikke i min bok iaf. Men nå er jeg vant til Sofus (2,5 år) som er overstrømmende, ekstrem opp i mennesker for å bli kost. Til den grad at det nesten bikker for ham. Men, Sofus er hele tiden gleden selv. Denne tispen her, var utrolig anspent!

Jeg er jo også usikker på om denne hunden har blitt lagt på rygg når den var liten, men hun var veldig på å bli kost på magen som jeg skrev over.

Treffer jeg en usikker-smisker, så prøver jeg vel hverken å hilse overstrømmende og gi mye fokus - men heller ikke å overse; for usikre hunder som velger å oppsøke så kan det å bli oversett være det "verste".

Nå ser jeg riktignok at eldste hannhunden her overser usikre masere, og de blir bare mer intensive i forsøket på å bli sett - men det han lar dem få lov til, er å dilte i hælene på ham uten at han "ser" dem, og det blir som en slags aksept. Men jeg er ikke hund, og hunder har jo ofte lært at "mennesker må man hilse pent på", så jeg prøver vel kanskje heller å si "hei hei", klø litt på siden av halsen deres uten å bøye meg frem eller over eller mot... hvis jeg i det hele tatt "piller" på dem.

Noen ganger så nikker jeg og sier "hei du", og ikke mer, og lar meg ikke mase på; å begynne å pille er ofte startskuddet. Men nå "orker" jeg ikke jeg å bli overhilst på selv heller - og det tror jeg er like greit for mange hunder; jeg tror de gjør mye hilsing for "vår skyld". Nå liker jeg forsåvidt at hund er hund, og har ikke noe enormt behov for voldsomme kjærlighetserklæringer for min egen selvbekreftelse litt sånn, "å ja, den ER virkelig glad i meg" - jeg synes det holder at hundene er i nærheten jeg, at de velger det, og jeg sitter ikke akkurat alene i stua.

Men dette har også med at jeg synes det er litt trist at hunder tror de "må" smiske og underkaste seg for folk... det er vel DETTE som egentlig er greia mi.

Ja, det var her jeg ble litt usikker.. Altså, for en som ønsker oppmerksomhet ville det jo blitt ille hvis jeg hadde oversett den fullstendig. Så det ble avmålt fra min side. Det skal sies at jeg satte meg ned, rett og slett for å unngå å bli "hengende" over henne. Noe hun sikkert oppfattet som en invitasjon til mer kos? Jeg vet ikke. Men det føltes liksom ikke riktig å overse henne for mye heller, hvis du skjønner? Da ble hun mer klengete.. Og da ble jeg litt usikker på henne. Det skal jeg innrømme.

Det kommer an på rase, men noen overdrevne hilsere har rett og slett fått oppmuntret det fra hvalpetiden av og aldri fått bli voksne - fordi vi mennesker synes det er søtt/festlig/hyggelig etc. Men se litt på hunder imellom: Hvalper får hilse mye og overdrevent, men så strammes det inn på omgangsformen etterhvert - hunder som hilser overdrevent og overstadig på andre, eldre, fremmede hunder får ofte kjeft.

Men det er spennende å se og prøve å lære - kanskje du kan se hvordan denne hunden er i forhold til andre hunder, for eksempel, se hva de andre hundene gjør, og "fiske" litt etter hva eier gjør/ikke gjør etc. Og så er det fint å lese om folk som vil gi hundene rom :o

Dette er som sagt en rottis. Siden jeg ikke har den mest inngående kjennskap til rasen, så vet jeg ikke hvordan de vanligvis "er". Hun er også vant til å møte nye mennesker, mye, så dermed var det ikke noe "farlig" å møte meg. Men kanskje hun rett og slett har møtt for mange? Jeg vet ikke helt.

Jeg er enig i dette med å se henne med andre hunder. Som sagt, så var hun nydelig, men anspent i mine øyne (men så er jeg jo den heldige eier av verdens MINST anspente hund selv.. at gutten min i det hele tatt klarer å holde seg på bena er jo mirakuløst til tider :P). Jeg har tenkt å dille på tur engang, men uten Sofus. Han er så intens at jeg lar det være, iaf til jeg vet hvor "balansert" hun er :P

Tusen takk for svar damen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er veldig lenge siden jeg har brukt noe slik(da jeg gikk på folkehøyskole for 20+ år siden). Men jeg husker at man skulle skylle før man satte inn i maskinen. Jeg fant også dette, om det er til noe hjelp; Oppvaskmaskin til industri: Slik får du best resultat - Machine Products Storkjøkken AS
    • Er det noen som har kompetanse når det gjelder forvask av spisebestikk og servise før man setter det inn i maskin med kort vaskesyklus (steamer). Skal man vaske med håndoppvaskmiddel først, eller bare bruke rent vann? Finner ingen spesifikk beskrivelse hos mattilsynet. Har bare hørt at det kan ødelegge maskinen. Hvis noen har en link å vise til, helst fra produsent (Miele, Hobart el.lign.) hadde det vært fint.  
    • Huken multisele eller Troll nomesele. 
    • Avstand? Om hun kjefter, ta henne bort fra ham. Eller ham bort fra henne.  Dette er en prosess som tar mye tid, så jeg tenker at det kan være hun har større behov for rom og avstand en god stund til. Å ta igjen et par år med sosialisering som skulle skjedd fra valpestadiet vil ta lang tid og mye tålmodighet tror jeg.
    • Nå har frøken Lilje, usikker omplasseringshund, bodd hos meg i 3,5 mnd. Hun begynner å bli ganske husvarm og trygg på meg, men andre hunder og fremmede mennesker som tar kontakt er skumle, så de prøver hun å skremme bort. Det er greit nok, jeg skjønner at det har vært hennes eneste forsvar så langt i livet. Men så har vi en veldig grei og trivelig nabohund som vi har gått litt turer med, og han kjefter hun voldsomt på. I begynnelsen var det helt sikkert usikkerhet, hun ville gjerne følge etter og være nær han på tur, men så snart han snudde seg og så på henne ble det skummelt = bjeffing. Men nå synes jeg nesten det bikker over i bølling fra hennes side, for nå kjefter hun på han nesten uansett hva han gjør. Han er verdens snilleste og lar henne være helt i fred, så det er absolutt ikke noen grunn til at hun skal holde på sånn. Og ikke minst er det fryktelig urettferdig at han skal få så mye kjeft for ingenting. Hva gjør man? Hun er helt klart fryktelig dårlig sosialisert og har godt av å være sammen med snille hunder, men denne oppførselen synes jeg er uakseptabel.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...