Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som demper?


Vala

Recommended Posts

Hei folkens..

Jeg møtte på en søt tispe idag (uten at jeg hadde med min hund) som jeg oppfattet som en som dempet mye. Da jeg kom inn i rommet til henne (med en som hun altså kjenner seff), så var hun oppsøkende og imøtekommende. Når møtet hadde "roet" seg litt ned, så oppdaget jeg at hun slikket seg veldig rundt munnen. Videre, så gjespet hun, halen logret ikke og jeg syntes hun var anspent i ansiktet (og kanskje kroppen generelt).

Mitt spørsmål er som følger:

Hun oppsøkte meg for å få kos, hun fikk det. Kos og oppmerksomhet og masse kosepreiking. Underveis i dette, så gjorde hun altså alle disse tingene som jeg oppfatter som demping. Og da slo det med, hva skal jeg gjøre når en hund demper meg på denne måten? Jeg følte ikke selv at jeg var stresset eller noe, men kanskje det var meg hun ønsket å dempe- fortelle meg at hun var snill, søt og grei? ELLER var hun fryktelig usikker og stressa?

Siden jeg ikke helt skjønte hva hun drev med, så trakk jeg meg vekk fra henne og snakket videre med venninnen min. Men hunden ville ikke la meg være, hun drev på meg, gnikket seg inntil meg, igjen la seg ned og ville kløs på magen mens hun fremdeles dempet...

Er det sin egen usikkerhet hun demper for eller var det noe jeg gjorde lurte jeg på...

Selvfølgelig vanskelig å svare på, men når en hund viser så mange dempende signaler- så ønsker jeg å gi denne hunden rom. Men den ville liksom ikke ha det? Skal en kose med en hund som oppsøker, for deretter å dempe noe enormt?

Hvis rase spiller noen rolle, så er dette en rottweiler.

Jeg har aldri møtt noe liknende, så jeg håper at noen har noen gode ideer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange hunder som "lærer" å bli så aktivt underkastende-hilsende... fordi mange mennesker tror "å den vil kose hele tiden den", og så gir de den oppmerksomhet for det. Dermed blir det en innlært sak, tror jeg - der hunden tror den "må", eller at den tror at "sånn må det være".

Og så prøver den å "dempe" seg litt selv kanskje, fordi den merker at den blir for vill. Jeg har en hundebekjent som lager et svare liv i bilen fordi den gleder seg sånn, samtidig som den gjesper og blunker og prøver å roe seg selv - det er et sirkus! Jeg bryr meg kanskje mindre om hvorfor det dempes - jeg blir mer opptatt av hvorfor i huleste en hund viser en så aktivt smiskende underkastelseshilsing, og prøver å styre unna å oppmuntre det mer.

For deg som enkeltperson nå såpass sent i hundens liv (den er voksen, eller iallfall ikke liten valp?), så tror jeg du kan gjøre lite. For meg så starter det allerede med hvalper, at jeg ikke "liker" underkastende hilsing, småtissing og alt dette - og heller prøver å få slike hvalper mer frimodige, alt ettersom hvordan de er, samtidig som folk som hilser på dem får beskjed om ikke å oppføre seg så eller slik og fremelske enda mer underkastingshilsing. Mine hunder styrer jeg helst unna å "vise magen" som hvalper/unghunder mot meg - jeg er ikke noe glad i å legge dem på rygg i fanget, slik jeg ser noen bekjente liker å gjøre nærmest for å vise at "se så tillit hunden min har til meg". Slike ting.

Treffer jeg en usikker-smisker, så prøver jeg vel hverken å hilse overstrømmende og gi mye fokus - men heller ikke å overse; for usikre hunder som velger å oppsøke så kan det å bli oversett være det "verste".

Nå ser jeg riktignok at eldste hannhunden her overser usikre masere, og de blir bare mer intensive i forsøket på å bli sett - men det han lar dem få lov til, er å dilte i hælene på ham uten at han "ser" dem, og det blir som en slags aksept. Men jeg er ikke hund, og hunder har jo ofte lært at "mennesker må man hilse pent på", så jeg prøver vel kanskje heller å si "hei hei", klø litt på siden av halsen deres uten å bøye meg frem eller over eller mot... hvis jeg i det hele tatt "piller" på dem.

Noen ganger så nikker jeg og sier "hei du", og ikke mer, og lar meg ikke mase på; å begynne å pille er ofte startskuddet. Men nå "orker" jeg ikke jeg å bli overhilst på selv heller - og det tror jeg er like greit for mange hunder; jeg tror de gjør mye hilsing for "vår skyld". Nå liker jeg forsåvidt at hund er hund, og har ikke noe enormt behov for voldsomme kjærlighetserklæringer for min egen selvbekreftelse litt sånn, "å ja, den ER virkelig glad i meg" - jeg synes det holder at hundene er i nærheten jeg, at de velger det, og jeg sitter ikke akkurat alene i stua.

Men dette har også med at jeg synes det er litt trist at hunder tror de "må" smiske og underkaste seg for folk... det er vel DETTE som egentlig er greia mi.

Det kommer an på rase, men noen overdrevne hilsere har rett og slett fått oppmuntret det fra hvalpetiden av og aldri fått bli voksne - fordi vi mennesker synes det er søtt/festlig/hyggelig etc. Men se litt på hunder imellom: Hvalper får hilse mye og overdrevent, men så strammes det inn på omgangsformen etterhvert - hunder som hilser overdrevent og overstadig på andre, eldre, fremmede hunder får ofte kjeft.

Men det er spennende å se og prøve å lære - kanskje du kan se hvordan denne hunden er i forhold til andre hunder, for eksempel, se hva de andre hundene gjør, og "fiske" litt etter hva eier gjør/ikke gjør etc. Og så er det fint å lese om folk som vil gi hundene rom :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange hunder som "lærer" å bli så aktivt underkastende-hilsende... fordi mange mennesker tror "å den vil kose hele tiden den", og så gir de den oppmerksomhet for det. Dermed blir det en innlært sak, tror jeg - der hunden tror den "må", eller at den tror at "sånn må det være".

Og så prøver den å "dempe" seg litt selv kanskje, fordi den merker at den blir for vill. Jeg har en hundebekjent som lager et svare liv i bilen fordi den gleder seg sånn, samtidig som den gjesper og blunker og prøver å roe seg selv - det er et sirkus! Jeg bryr meg kanskje mindre om hvorfor det dempes - jeg blir mer opptatt av hvorfor i huleste en hund viser en så aktivt smiskende underkastelseshilsing, og prøver å styre unna å oppmuntre det mer.

For deg som enkeltperson nå såpass sent i hundens liv (den er voksen, eller iallfall ikke liten valp?), så tror jeg du kan gjøre lite. For meg så starter det allerede med hvalper, at jeg ikke "liker" underkastende hilsing, småtissing og alt dette - og heller prøver å få slike hvalper mer frimodige, alt ettersom hvordan de er, samtidig som folk som hilser på dem får beskjed om ikke å oppføre seg så eller slik og fremelske enda mer underkastingshilsing. Mine hunder styrer jeg helst unna å "vise magen" som hvalper/unghunder mot meg - jeg er ikke noe glad i å legge dem på rygg i fanget, slik jeg ser noen bekjente liker å gjøre nærmest for å vise at "se så tillit hunden min har til meg". Slike ting.

Ja, denne er voksen. Så opplæringsmessig, så er det jo for sent :P Men den er samtidig ikke hysterisk opptatt av å bli kost med. Ikke i min bok iaf. Men nå er jeg vant til Sofus (2,5 år) som er overstrømmende, ekstrem opp i mennesker for å bli kost. Til den grad at det nesten bikker for ham. Men, Sofus er hele tiden gleden selv. Denne tispen her, var utrolig anspent!

Jeg er jo også usikker på om denne hunden har blitt lagt på rygg når den var liten, men hun var veldig på å bli kost på magen som jeg skrev over.

Treffer jeg en usikker-smisker, så prøver jeg vel hverken å hilse overstrømmende og gi mye fokus - men heller ikke å overse; for usikre hunder som velger å oppsøke så kan det å bli oversett være det "verste".

Nå ser jeg riktignok at eldste hannhunden her overser usikre masere, og de blir bare mer intensive i forsøket på å bli sett - men det han lar dem få lov til, er å dilte i hælene på ham uten at han "ser" dem, og det blir som en slags aksept. Men jeg er ikke hund, og hunder har jo ofte lært at "mennesker må man hilse pent på", så jeg prøver vel kanskje heller å si "hei hei", klø litt på siden av halsen deres uten å bøye meg frem eller over eller mot... hvis jeg i det hele tatt "piller" på dem.

Noen ganger så nikker jeg og sier "hei du", og ikke mer, og lar meg ikke mase på; å begynne å pille er ofte startskuddet. Men nå "orker" jeg ikke jeg å bli overhilst på selv heller - og det tror jeg er like greit for mange hunder; jeg tror de gjør mye hilsing for "vår skyld". Nå liker jeg forsåvidt at hund er hund, og har ikke noe enormt behov for voldsomme kjærlighetserklæringer for min egen selvbekreftelse litt sånn, "å ja, den ER virkelig glad i meg" - jeg synes det holder at hundene er i nærheten jeg, at de velger det, og jeg sitter ikke akkurat alene i stua.

Men dette har også med at jeg synes det er litt trist at hunder tror de "må" smiske og underkaste seg for folk... det er vel DETTE som egentlig er greia mi.

Ja, det var her jeg ble litt usikker.. Altså, for en som ønsker oppmerksomhet ville det jo blitt ille hvis jeg hadde oversett den fullstendig. Så det ble avmålt fra min side. Det skal sies at jeg satte meg ned, rett og slett for å unngå å bli "hengende" over henne. Noe hun sikkert oppfattet som en invitasjon til mer kos? Jeg vet ikke. Men det føltes liksom ikke riktig å overse henne for mye heller, hvis du skjønner? Da ble hun mer klengete.. Og da ble jeg litt usikker på henne. Det skal jeg innrømme.

Det kommer an på rase, men noen overdrevne hilsere har rett og slett fått oppmuntret det fra hvalpetiden av og aldri fått bli voksne - fordi vi mennesker synes det er søtt/festlig/hyggelig etc. Men se litt på hunder imellom: Hvalper får hilse mye og overdrevent, men så strammes det inn på omgangsformen etterhvert - hunder som hilser overdrevent og overstadig på andre, eldre, fremmede hunder får ofte kjeft.

Men det er spennende å se og prøve å lære - kanskje du kan se hvordan denne hunden er i forhold til andre hunder, for eksempel, se hva de andre hundene gjør, og "fiske" litt etter hva eier gjør/ikke gjør etc. Og så er det fint å lese om folk som vil gi hundene rom :o

Dette er som sagt en rottis. Siden jeg ikke har den mest inngående kjennskap til rasen, så vet jeg ikke hvordan de vanligvis "er". Hun er også vant til å møte nye mennesker, mye, så dermed var det ikke noe "farlig" å møte meg. Men kanskje hun rett og slett har møtt for mange? Jeg vet ikke helt.

Jeg er enig i dette med å se henne med andre hunder. Som sagt, så var hun nydelig, men anspent i mine øyne (men så er jeg jo den heldige eier av verdens MINST anspente hund selv.. at gutten min i det hele tatt klarer å holde seg på bena er jo mirakuløst til tider :P). Jeg har tenkt å dille på tur engang, men uten Sofus. Han er så intens at jeg lar det være, iaf til jeg vet hvor "balansert" hun er :P

Tusen takk for svar damen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
    • Det er nok definitivt en del av "spøkelsesalderen", men det er også viktig å ta på alvor så man ikke ved uhell forsterker adferden så den blir en uvane.
    • Er hun ikke i den alderen? Jeg har noe liknende problemer selv, også 5 mnd. Bjeffet plutselig på en dame på bussholdeplassen i dag, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis bare sosial bjeffing, som han gjør når han vil noe, men hun ble dessverre ukomfortabel, så måtte fortelle henne at det var vennlig kommunikasjon for å få oppmerksomhet, ikke noen trussel eller advarsel. De høres veldig annerledes ut og serveres mot "inntrengere" på "eget territorium". Kanskje sammenlignbart med hva din gjør? Fordi min er avlet for å vokte, så belønner jeg ham for å være flink gutt og gjøre jobben sin tilfredsstillende når han serverer advarselbjeff på fremmede "inntrengere". Hadde han truet og ikke latt seg avlede hadde jeg kjøpt profesjonell hjelp, men foreløpig er han tilfreds med å få respons på varselet og tar min vurdering av situasjonen som god fisk.  Kjenner du til begrepet sladretrening? 
    • Det er vanskelig å si uten å se hunden. Går dere på noe valpekurs? Isåfall er det et godt sted å spørre. Jeg tenker også at det er veldig viktig med god sosialisering med trygge hunder og folk, og på trygg avstand til "skumle" ting i ulike miljøer generelt, så ikke alt ukjent blir skummelt.
    • Hei! Har en 5 mnd gammel bc valp som knurrer og bjeffer på ting som kommer på avstand, samme om det er kjentsfolk eller fremmede.. hun syntes det er greit når de kommer nærme nok, da vil hun mer enn gjerne hilse og er fornøyd.   idag når faren min kom inn med caps knurret hun og bjeffet her inne, noe hun aldri har gjort før.. noe jeg bør gjøre for å forebygge? hun er dog lett å avbryte enkelte ganger, men mååå liksom bjeffe.. takk for alle svar
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...