Bjeffing og tull i møte med andre hunder.

[ida]

Det er vel ingen hemmelighet at Fibi har et snev av passeringsproblem i møte med enkelte (les: de fleste) hunder. Men det er nå slik det er. Men hun utviser jo samme tulleatferd når vi skal gå tur med hunder hun ikke kjenner. Det vil si at hun bjeffer og styrer helt til hun får oversikt over hvem som hører til dagens "flokk" og da bryr hun seg ikke mer i det hele tatt. Valpen Norma kan gå i beina på henne, Orry og Snorre kan smiske seg til mammas godbiter (ja, for jeg inviterer jo aldri til godbitkalas ), jeg kan kose på de andre hunden, bære en sliten valp, uten at hun på noen måte bryr seg. Hun er igrunnen en perfekt "flokk" hund. Trygg, litt overlegen, men i hundre med Snorre som også gjerne vil løpe rundt og rundt. Han har vel en stor del av æren for at hun er blitt leken og trygg i slike settinger. Men altså: Disse fem minuttene med "tull" før vi kommer skikkelig avgårde, skulle jeg gjerne vært foruten. Hun roer seg lenge før båndet kommer av, så jeg tror ikke det har noe med å gå løs kontra gå i bånd å gjøre.

Vil så gjerne kunne trylle dette tullet vekk.

[akela]

Du sier jo ikke noe om hvordan du gjør det når du skal gå tur med andre/fremmede hunder, så da er det jo litt vanskelig å foreslå noe...

[ida]

Du sier jo ikke noe om hvordan du gjør det når du skal gå tur med andre/fremmede hunder, så da er det jo litt vanskelig å foreslå noe...

Vi bare går! Så går hun og bjeffer og styrer, mens jeg prøver å late som ingenting samtidig som jeg passer på at småttiser ikke kommer helt innpå....

[Huldra]

Minner litt om Casper. Hos han fikk jeg bra respons på å belønne ro med (klikk og)knalle godiser, og straffe bjeffing (?) ved å fjerne oss fra de hundene vi skulle gå på tur med. Men trylling burde vært oppfunnet for lengst!

[ida]

Det er nok ingen straff for Fibi å bli fjernet fra de andre hundene, snarere tvert imot. Klikkern skal bli med neste gang. Det var lurt. Jeg er altfor flink til å la den ligge hjemme .

[SoppenCamilla]

Jeg kan komme med Baghera, så kan vi trene på passering!

[ida]

Jeg kan komme med Baghera, så kan vi trene på passering!

JA!

[SoppenCamilla]

Når passer det?

[ida]

Bli med på sonentur på lørdag, da vel. Vi kan passere litt i forkant, kanskje. Eller på søndag. Eller fredag etter ett. Kan du komme til Oslo, da? Oj, er vi over på msn - nivå her, kanskje?

[SoppenCamilla]

Tss, du er jo ikke på msn, så!

Sonentreff på lørdag. Jeg kan da komme, det eneste er det at jeg veit veien fra der jeg går av toget og til en, kanskje to av utgangene på Oslo S, og så er jeg lost. Så kaaanskje noen kunne møtt meg?

[Peers]

Tss, du er jo ikke på msn, så!

Sonentreff på lørdag. Jeg kan da komme, det eneste er det at jeg veit veien fra der jeg går av toget og til en, kanskje to av utgangene på Oslo S, og så er jeg lost. Så kaaanskje noen kunne møtt meg?

Jeg kan møte deg jeg, jeg må jo reise gjennom halve byen for å komme meg til treff uansett

[Raksha]

Nå har jo jeg sett prinsessa i aksjon, og jeg undres, hvorfor bjeffer hun? Hvis det er det at hun vil ha dem bort som er årsaken, så funker det jo ikke så bra å fjerne seg, sånn sett. Teoretisk sett burde du ikke la henne gå lenger unna før hun er stille.

Så her må du nok til med tryllekunster, snu hele situasjonen opp ned, altså finne ut hvor smertegrensa går. Hvor nært kan dere komme en annen hund _før_ hun begynner med spetakelet sitt og, belønne det og øke på å korte ned den grensa. Grunnen til at jeg sier du må frem med tryllestaven er fordi dette er mildt sagt j*****ig vanskelig å få til i praksis med mindre du klarer å unngå omtrent alt av bråkesituasjoner frem til du har kontroll på det.

Skal hun "spise" dem, så blir det jo samme prinsipp, finne ut hvor smertegrensa går og så øve på at hun skal tåle mer og mer.

Antakeligvis så er vel årsaken sammensatt.

Jeg har sett "gradvis tilnærmings"taktikken i aksjon flere ganger med godt resultat. Men jeg har også sett når den ikke fungerer (i vårt tilfelle med terrorbikkja jeg passa (Molly så han i aksjon)) hovedårsaken der var at det til enhver tid var inntil 6(!) forskjellige mennesker som luftet han i løpet av ei uke, og det kun var jeg som gadd å trene på det. Det gikk ikke og jeg gav opp.

[akela]

Jeg synes fremdeles ikke jeg får helt nok informasjon da... for det å GÅ tur sammen med andre hunder handler jo først om hvordan dere SER de andre hundene, hva dere gjør når dere NÆRMER dere dem, hva alle de ANDRE gjør med hundene sine fra dere møtes (lar de dem stå og stirre), og hva som skjer NÅR dere begynner å gå (om det blir mye aktivitet, løping akkurat da etc).

Bjeffing er jo teoretisk sett en avstandsskapende atferd, så Rakshas poeng er veldig greit - å snu og gå nytter neppe, da heller å prøve å få kontroll på et eller annet vis, gjennom dette med å regulere avstand.

Nå skal du trene MYE på dette, for å veie opp for flere år (?) med denne atferden hun har idag som hun får gjennomført (at bjeffing ikke "virker", "tror" hun kanskje ikke på - kanskje hun tror det hadde vært verre, at hun hadde hatt de andre mye mer i beina, dersom hun IKKE hadde bjeffet?). Det er synd man lar det gå lengre tid, for som Raksha skriver... så er det enorm læring i dette, og for hvert skritt frem risikerer du et skritt tilbake bare fordi det brått skjer én liten ting.

Å gå inn mer aktivt kan gi raskere resultater; altså å ikke tro at du kan "lære" henne å like de andre nær seg, men at hun tolererer dem og har tro på at "dette går bra selv om jeg ikke liker det", eller rett og slett høre på deg når du sier at "det er best å være stille" (da må du være garantist, og aldri gå sammen med en hund som kan gjøre noe ekkelt rettet mot henne).

Hvor lenge bjeffer hun? Hvor lenge/ofte må hun ha gått sammen med andre hunder før de begynner å ikke være "ukjente" for henne mer? Du sier at hun lærer seg "dagens flokk", betyr det at hun bjeffer igjen hvis det tar tid før dere treffer de andre hundene? Kjente en skeptiker, den kjente igjen hunder den hadde truffet og gått sammen med - i måneder etterpå.

Og bjeffer hun også når dere går i samme retning? Jeg antar de andre hundene er løs, det kan være "nok". Får du de andre til å ha hundene i bånd til hun har roet seg, vil det hjelpe for eksempel?

For en hund som er skeptisk til andre hunder, vil nok være veldig nøye med alle de små detaljene - få med seg "alt" de gjør, om de snur seg og ser på henne, slike ting. Jeg oppfatter det som om hun er grei med hvalper? I så fall betyr jo det at hun er skeptisk til de voksne, noe jeg har sett på flere usikre hunder - og som jo er sympatisk; de tyner i hvert fall ikke de små og vergeløse!

Har vært borti noen slike, og for eksempel på passeringskurs går det kjempefint - fordi de på et øyeblikk lærer situasjonen å kjenne, og kjenner igjen de andre hundene. Så passeringstrening kan virke på den ENE hunden, med mindre man ikke klarer å sette på en kommando/et atferdsmønster, som din hund KLARER å "klamre seg fast til" når lysten er der, eller du rett og slett klarer å snu hele situasjonen til hele tiden å forvente godbiter når den ser andre hunder (hvilket også egentlig er et "mønster" å klamre seg fast til).

Og så er det jo dette med de andre hundene og det de gjør da. En hannhund jeg kjente var skeptisk til endel andre hannhunder, og ble veldig streng og nøye - slik han var sjøl. I en park en gang gikk alt greit selv om det var en annen stor hannhund der, til det kom en lekker tispe. Også det gikk bra, de to herrene skred rundt damen med utsøkt høflighet og ro - helt til den andre hunden bestemte seg for å gjøre seg ekstra lekker - ved å hoppe og sprette og løpe litt i sirkler rundt damen. Det ble for mye, da gikk den strenge til aksjon og "fulgte den andre ut" av parken relativt kontant. Så lenge alt hadde vært rolig, ikke mer enn rolig trav, så "taklet" han det - mer løssluppent, nada.

Så du kan jo fundere litt på NÅR hun bjeffer, om det er alltid, om hun "tåler" en ny hund av gangen inn i flokken dere skal gå med, hvor mye avstand betyr, dette med de andre hundene løse, om det også er når de er i bånd (men det kan også være en lært forventning, at hun vet at de etterhvert vil bli sluppet), om hun noensinne gir seg etc.

En nøye, litt usikker tispe som vi gikk endel sammen fikk være i fred midt i alle de andre hundene, hun fant seg "noe" hun drev med - en grop i bakken, et løv, et eller annet - og så var hun opptatt med det. Gode hunder, som jo er de fleste, lot den i grunnen være i fred - de gikk ikke bort. Også en hund jeg hadde selv for mange år siden var som en slik "øy" midt i de andre hundene, den var ikke særlig sosial men TURDE å trekke seg vekk - og fikk respekt for det.

Ulempen er hvis hunden din har erfart at dette ikke helt funker, at andre hunder ER frekke - for noen dras dessverre mot usikre "kjeftesmeller" hvis det ikke er så mye tyngde bak det, om det er for ert-ert eller for å markere seg sjøl litt, er ikke godt å si.

Dette var det jeg kom på... aner ikke om det treffer eller ikke

[lise og bajas]

jeg fikk meg en liten tankevekker i dag tidlig da jeg og bajas på ni uker fulgte barna på skolen. da vi hadde hilst på alle de koselige barna( som bajas elsker) skulle vi gå hjem da vi møtte en korpulent stor herremann med to store langhårete schæfere. de to hundene fikk øye på bajas og gikk helt bananas. bjeffet og dro sånn i båndet at eieren nesten ikke klarte holde dem, de reiste bust og tok helt av . eieren snudde heldigvis og gikk andre veien...puh...

men jeg bestemte meg på stedet at om min hund blir slik som de to så har jeg gjort noe feil...her skal det trenes adferd og dressur gitt...

[SoppenCamilla]

Jeg kan møte deg jeg, jeg må jo reise gjennom halve byen for å komme meg til treff uansett

Oh, supert! Sender deg pm etterpå, eller. hadde du giddi å legge meg til på msn? charcam1@hotmail.com

Jeg må fløy nå, men kommer tilbake i kveld! MED STORE NYHETER EVERYONE!

[ida]

Dette tullet begynte nok i forbindelse med første løpetiden. Da gikk det opp for prinsessa at alle de morsomme "lekekameratene" bare var interessert i bakparten hennes. Hun skjønte ikke det skvatt av hva som skjedde med kropp eller noe og ble helt fortvila da halen bretta seg til side sånn helt av seg selv i tide og mest i utide. Selvfølgelig gjorde jeg det jeg kunne for å unngå ubehagelige situasjoner, dvs skåne henne for innpåslitne hanner. Den neste løpetiden taklet hun ganske normalt, tror jeg, og inviterte kreti og pleti på besøk i den heftigste tiden og måtte nærmest slepes bort fra mulige elskere fra sånn ca femti meters avstand.

Ellers så har vi drevet med denne passeringstreningen non stop og bestandig og nå er det altså bare hunder (ikke bare bare det) som står på "menyen". Alt annet har jeg vel stort sett sånn nogenlunde kontroll på. Jeg vet jo at vi skulle tatt et passeringskurs for lenge siden, men det har nå ikke blitt sånn. Jeg innrømmer glatt at jeg har gitt opp litt. Vi kom så langt, men ikke lenger, liksom.

Vanligvis så unngår jeg plasser på tidspunkter der jeg vet det er "møljefrislepp". Det hjelper jo ikke om hun går fot i bånd og på god avstand når det alltid vimer bort en to- tre bikkjer med en "brøleape" (eller oftere kopnisse) femti meter unna godt omringet av resten av laget. Ellers så kan hun uten problemer eller interesse i det hele tatt passere hunder som er utenfor "den kommer så nært at den kan komme borti meg" avstand. Unntaket er definerte fiender som myndesaken borti gata og et par andre idioter. (Fibis konklusjon, ikke min) De kan hun tilte på, selvom de går på fortauet på andre siden av gata. Er de lenger vekk, angår de henne ikke.

Kjefting, nøkking, eller andre forsøk på grensesetting, faller på stengrunn. Hun er helt "vekk" og jeg når ikke inn. Eller altså, det er ikke helt sant bestandig. Noen ganger setter hun seg på instruks og blir sittende et par sekunder før hun glatt bryter sitten og hiver seg fram i båndet som en rabiessyk tullbikkje.

På siste sonentreffet lot jeg henne sitte i bilen til alle var på plass og vi skulle gå. Da satt hun jo og bjeffet litt i bilen og holdt kjeft da hun skulle ut (ellers så får man ikke komme ut, ikke sant) og satte i gang spetakkelet igjen umiddelbart etterpå. Det var bare valpen som var løs. Snorre Bc er hun superglad for å se, Orry Springer- gutt har hun et gjensidig likegyldig forhold til, men denne nye valpen og den lille tispa hun aldri hadde sett før, var skikkelig skumle greier. I fem minutter. Det ser jo ikke ut til at de andre hundene bryr seg det spøtt om bråket hennes og det går jo relativt fort over. Innen vi slapp dem i skogen,var det ikke noe tull i det hele tatt. Hun ble sluppet løs sammen med de andre og var lykkelig og uredd hele resten av turen.

Hun er veldig glad i de hundene hun er glad i. Når vi er på tur alene med Snorre og Jane, er hun en skikkelig prinsesse. Det eneste bråket da, er tollerhylet når de reiser fra oss. Det er like tragisk hver gang noen drar fra oss. Hvis hun får forsvinne først, er alt derimot helt i orden. Vel, sorgen varer i ca tjue sekunder så det er til å leve med.

Hunder vi skal gå tur med, går vi altså med åkke som, men jeg går litt tilfeldig imellom, eller styrer litt unna stien, hvis det er noen mulighet for konfrontasjon. Det går jo fort over og hun slutte å bjeffe og roer seg aldeles før hundene slippes.

Hunder hun ikke er komfortabel med i det hele tatt, unngår vi å være for mye med, selvom hun da velger andre strategier når vi er i skogen. Går ti meter bak oss, trekker litt inn i skogen etc, for å unngå direkte kontakt. Det er ikke mange hunder hun er så usikker på, så det er igrunnen ikke så vanskelig å holde slike samvær på et minimum. Innimellom starter hun jo med en overtydelig avstandstaging, men tør opp så fort hun får oversikt over den andre hundens atferdsmønster. Da vil hun være trygg på denne hunden neste gang vi møtes.

Tilbake til problemet. Jeg kan også se at min "nå går vi langt utenom her, mens vi roper at de ikke skal hilse" kan bli med på å øke hennes utfall mot andre hunder. Dette får jeg bare ikke helt til.

[Bonitapia]

Hei

Kan hende jeg er helt på jordet no, men... <_<

Virker som jeg har hatt samme problemet med mi som du har med jenta di. Men heldigvis har hunden min blitt litt roligere mot andre hunder vi møter på tur. Var på et kurs i regi av Oslo hundeskole og Tropehagen Zoo, og fikk jobbet med tiltinga hennes mot andre hunder vi møtte på tur. Nå fungere hun bra i møte med andre hunder. Av og til møter vi hunder hun føler seg usikker på, og det vises på hele henne. Da avbryter jeg henne før hun får satt i gang, og snur oss rolig den andre veien. Jeg setter meg ned på huk, og roer henne ned til hun er rolig og avslappet. Hun får ikke se den andre hunden. Når hun slapper av går vi videre, og da er hun en helt anna hund. Selv om den andre hunden er til stedet er hun rolig.

Når hun er løs er det ingen problem å møte andre hunder.

Det er sjeldnere og sjeldnere at hun girer seg opp i møtet med andre hunder. Heldigvis.

[zafira]

Jeg er enig.. det er slik jeg har gjort det med min schæfer zafira også.

veldig ofte er det usikkerhet å stress som utløser bjeffingen, å da er det mot sin virkning å både kjefte å overse hunden etter mine erfaringer.

Jeg har alltid sakt at komandoen sitt er skikkelig undervudert.

Kan hunden å er trygg på sitt komandoen i alle situasjoner så har du kontrollen!

du må begynne i de små å gradvis få henne til å tolerere de idiotene du snakket om.

Når hun ser en av dem på den andre siden av gaten (det beste er om du får øye på den først) komanderer du henne i sitt roser masse å prøver å opprettholde kontakten med henne. Det jeg har gjort er å sette ett komando ord på det (ikke bry deg) men poenge er at for at hunden skal lære noe må du ha den i en posisjon der den er mottakelig for læring. Å der er sitt en alt for lite brukt gullgruve.

Etter det jeg forsto så har du en valp også?

jeg vil anbefale deg å gå turer med den uten at den "gamle" hunden er med...

for det første så smitter ting veldig fort fra hund til hund, å du kan være sikker på at det ikke er det positive som smitter!

Å for det andre må den lille valpen lære seg å stå på egne bein!

Lykke til!

[tm100021]

nei, Ida har ikke valp.

[ida]

Jeg er enig.. det er slik jeg har gjort det med min schæfer zafira også.

veldig ofte er det usikkerhet å stress som utløser bjeffingen, å da er det mot sin virkning å både kjefte å overse hunden etter mine erfaringer.

Jeg har alltid sakt at komandoen sitt er skikkelig undervudert.

Kan hunden å er trygg på sitt komandoen i alle situasjoner så har du kontrollen!

du må begynne i de små å gradvis få henne til å tolerere de idiotene du snakket om.

Når hun ser en av dem på den andre siden av gaten (det beste er om du får øye på den først) komanderer du henne i sitt roser masse å prøver å opprettholde kontakten med henne. Det jeg har gjort er å sette ett komando ord på det (ikke bry deg) men poenge er at for at hunden skal lære noe må du ha den i en posisjon der den er mottakelig for læring. Å der er sitt en alt for lite brukt gullgruve.

Etter det jeg forsto så har du en valp også?

jeg vil anbefale deg å gå turer med den uten at den "gamle" hunden er med...

for det første så smitter ting veldig fort fra hund til hund, å du kan være sikker på at det ikke er det positive som smitter!

Å for det andre må den lille valpen lære seg å stå på egne bein!

Lykke til!

Takk for gode ord. Hunden min kan sitt, fot, all verdens av avledningsmanøver. Vi har avledet bort utfall mot "hele verden" i to år, nå. Jeg har radarøyne, også i nakken, og ser det aller meste først. Men denne "hold deg unna meg, din skikkelig skumle dvergpinsjer ", bjeffingen, får jeg ikke vekk.

[belgerac]

Hei Ida!

Fikk lyst til å tipse deg om denne diskusjonen fra et svensk forum:http://www.klickerforum.se/viewtopic.php?f=23&t=361

Anbefaler deg å lese gjennom hele diskusjonen for der er det flere som skriver om sine erfaringer med lignenede problem. Litt nedi, mot slutten har trådstarter oppsummert med en rekke tiltakspunkter hun skal fokusere på. Også med link til bloggen med oppdateringer om hvordan treninga går.

Noe for deg?

[akela]

Det var mange gode poenger i den svenske tråden, men der handler det vel egentlig heller om hunder som utagerer/viser redsel på lengre avstand i bånd bare de SER en hund - som er redde hele tiden - og som har konkret dårlige erfaringer bak seg. Kanskje litt mer sånn du beskriver du har jobbet med folk?

Men slik jeg forstår deg, Ida, så går din hunds bjeffing i forhold til andre hunder hun skal gå sammen med OVER etter fem minutter - altså til hun venner seg til situasjonen, eller kanskje rettere sagt: Når hun ser at de andre "hører" på henne og ikke er plagsomme? Slik du beskriver henne, høres hun jo mer ut som hun sier fra at hun vil være i fred heller... enn at hun prøver å jage dem vekk? Nå snakker vi altså om "tursituasjonen" med flere hunder, og ikke reaksjonene mot "erkefiendene" i gata, som like gjerne kan være et utslag av noe annet - altså to nokså forskjellige sider som virker som samme sak, forslagsvis.

Usikkerhet mot folk er jo en tredje side, for ikke å si en annen sak - selv om utslagene tilsynelatende er de samme. At noen hunder, kanskje litt forsiktige og "mørke" av natur, synes menneskearten er snåle greier er en ting... men hunder er tross alt "deres egne", og ting kan slå litt ulikt ut - selv om hundens "personlighet"/mentalitet kan skinne gjennom uansett, rettere sagt hvordan den reagerer på ting, uansett hva, som den ikke helt skjønner seg på.

Dette med overdreven bjeffing kan godt være læring i seg selv - at en nokså nøye "kontrollfrik" av en hund blir så "gal" av at de andre ikke hører på henne, at hun tyr til overdrevne greier. "Jammen de hører jo ikke på meg".

Jeg synes det du skriver her, kanskje er veldig illustrerende for at hun er NØYE/usikker på om hun blir hørt/er føre var heller enn at hun "bare" er redd:

Hunder hun ikke er komfortabel med i det hele tatt, unngår vi å være for mye med, selvom hun da velger andre strategier når vi er i skogen. Går ti meter bak oss, trekker litt inn i skogen etc, for å unngå direkte kontakt. Det er ikke mange hunder hun er så usikker på, så det er igrunnen ikke så vanskelig å holde slike samvær på et minimum. Innimellom starter hun jo med en overtydelig avstandstaging, men tør opp så fort hun får oversikt over den andre hundens atferdsmønster. Da vil hun være trygg på denne hunden neste gang vi møtes.

De hun prøver å unngå, er det de hundene som hun vet/aner faktisk vil svare henne, eller som gir så rare signaler at hun VIRKELIG tror at dette kan det bli bråk av? Mens de hun "tør" kjefte på, er de som faktisk hører???

Jeg var borti en hund som fungerte strålende selv i "møljesituasjoner", etter at den lærte seg strategien med å finne "noe" den kunne drive med - og at eier hadde veldig kontroll og hunden lærte seg at eier var garantist mot ekle situasjoner hvis den hørte på eier. Dette var en hund som da den var ung, ikke fikk gå i fred for hannhundene (den hadde litt hormongreier) - som heller ikke hørte på den når den prøvde å gå unna (jfr Wesminsters tråd). Men som voksen fikk den ahaopplevelsen av at taktikken "brøl først, så går de i hvert fall" virket, og jeg mener sammenhengen med unghundopplevelsene var der.

Men denne fungerte bedre når eier var positiv til "de ***** løsbikkjene" og nøyde seg med å TENKE det, samtidig som hunden ikke fikk anledning til å prøve å jage dem bort, SAMTIDIG som det ble forsøkt positivt koblet til at det at andre hunder kom bort ikke var så ille - tvert om, det var hyggelig. Da må du ha en hund som faktisk tør å stole på eier, og/eller at eier "krever" at nå må du stole på meg - de henger i grunnen sammen da ^_^

Jeg tror greia kunne vært å være LIKE nøye som hun er på at alle de små tingene stemmer - så hun ikke får startet med bjeffetoktet sitt - samtidig som du også får såpass sterk kontroll på bjeffingen hennes - lære inn et "stille", få avledet henne - at du KAN få roet henne for eksempel først i bilen, og deretter på avstand fra de andre hundene, og at du så gradvis nærmer deg litt utover i turen - når hun har fått oversikten selv. Litt flere ting på en gang... men det er bare et forslag, mens man prøver å være litt "synsk" og aldri har sett hunden

[ida]

Takk for gode og utfyllende svar.

Jeg skal tenke litt på både det ene og det andre og se om jeg finner en effektiv strategi. Den hunden i den svenske tråden minner mer om slik Fibi var for et års tid siden. Hun er definitivt mye tryggere nå, i de aller fleste situasjoner. Jeg skal også prøve og holde meg til "bjeffing og tull i møte med hunder vi skal gå tur med". Nå er vi jo så heldige at vår møljeturgåing er med andre sonister, så det er i utgangspunktet en trygg og innsiktsfull gjeng vi har med å gjøre. ^_^

Vi trenger kanskje ikke å samles rett utenfor bilen, før vi går.

Skal hun holde avstand til å begynne med, er jeg redd for at hun bare får en bekreftelse på at de andre hundene er skikkelig skumle...

Kanskje jeg skal alliere meg med "o store beskytter" også kalt vaktmestern (Snorre) og passe på at han går mellom fibi og de andre hundene, slik at hun ikke "trenger" å styre slik? Ikke at han skal ordne opp, men bidra litt med sitt blotte nærvær.

Som sagt jeg skal tenke litt over alle kloke ord her. Mye er "to the point".

[akela]

Den ene hunden jeg refererer til, var ekstremt påpasselig i bilen sin - vi ble aldri helt klar over årsaken, men det var både sterk vokting såvel som en usikkerhet over å bli buret inne, bokstavelig talt. Den kunne susse på hundene mine utenfor, hoppe inn i bilburet sitt og så begynne å bjeffe litt

Men det vi så, var jo nettopp dette at jo tryggere den var på hundene, jo mindre lyd ble det - også i bilsituasjoner. Så det er nok et trygghetsaspekt der også.

Dette med å la en trygg og hyggelig hund være "støttegruppe" er nok ikke så dumt, både som "trygghetsgiver" og "godt eksempel" - men kanskje også like mye for å observere NÅR han går mellom - og så regulere situasjonene ut fra det?

Jeg liker ikke så godt når mine hunder "hjelper" hverandre eller vennene sine (annet enn i noe mer utsatte og uforutsette situasjoner, der eldstehunden for eksempel tvert kjeppjagde en som angrep minstehunden og kastet seg over ham) - de har lært seg å "sladre" istedet, altså si fra til meg, og det er riktig så nyttig å se når minsten her kommer og kjefter "til" meg når andre hunder plager vennene hans - enten det er når masete hannhunder maser på bestevenninnen som er dårlig til å si fra, eller noen maser på en litt forsiktig valp i vennegjengen. Det er ikke alltid, men bare noen ganger - og da vet jeg at han ser noe jeg ikke alltid får med meg, nemlig at den han vil "hjelpe" føler seg litt utrygg/utsatt/presset.

Ulempen med å ha hatt en hund med problemer, er at det er veldig lett å gå seg vill i hva som er "unormale" problemer - og hva som egentlig er naturlig for hunden, enten som individ, eller i aldersutvikling etc., så det må endel tenking til iblant ja!