Den Gærne Kamphunddama

[Mari]

Det begynner å bli en måned eller to siden nå, men jeg kjenner at dette plager meg voldsomt enda. Så det er vel bare å bite i det sure eplet og krype til korset. Jeg har vært essensen av det jeg ikke ønsker å være. Det som minst gagner meg selv og mine likesinnede. Jeg har vært den Gærne Kamphund Dama.

Det hele startet en nydelig høstmorgen. Jeg og Töddelfnuttet trasker ut av døra med rosenkinn, vett i pannen og stål i bein og armer. Solen skinner, lufta har en anelse skarphet som lover om vakre varme farger, løv og lyng. Vi tripper bortover til parken han pleier å tisse i, trene i og av og til leke i. Dere vet, parken ved fengselet hvor alkisene bor. Alkisene som er snille, greie, fulle, og som av og til får det for seg at de kan snakke russisk. Noe de ikke kan, men som jeg ikke har hjerte til å fortelle dem. De plager meg ikke, jeg plager ikke dem og vi lever i en slags symbolsk symbiose. Dere Oslogjengere kjenner dem vel.

Nok om det.

Så her tusler vi da, midt i Oslos mangfold en deilig høstmorgen. Litt borti den pytelille skogen kan jeg skimte min nabo med RR'en sin og sin utagerende Schäfer. Vi er greie venner vi, selv om jeg en gang var skyld i at hun gikk rett på snørra i hundedritt og mistet husnøklene sine i samme ruke. Hun tok det fint. Jeg liker sånne mennesker.

Uansett. Det er en historie for en annen gang.

Vi trekker oss litt til side, slik at hun ser hvor vi er, og er forberedt på passering. Men så kommer det en liten fysak opp på siden av meg. En Schnauzer, mellom eller dverg, jeg er litt usikker. Men han har satt kursen rett mot oss.

Fnuttegutt er fjortis, og i beste Belgerpiaånd (åh, som hun kommer til å gi meg inn når hun finner ut hvordan rådene hennes ender opp i praksis! *jeg lol'er ved tanken, men tar på flammedrakten*) får han ikke møte andre guttebasser. Jeg har en bullehund. Med testikler. De liker ofte ikke andre testikkelbefengte. Det vil jeg minimere i den grad jeg får til siden han nå er ung, føyelig og mottakelig for manipulasjon. Pluss at Nippledog har en beinskade, og han hadde lekeforbud ved den tiden. Siden jeg ikke hadde et spesielt uttalt behov for at beinet skulle smuldre opp under ham, jeg tror sånt koster endel penger, prøvde jeg da å respektere veterinærens ønsker.

Jeg titter vennlig rundt meg, for å be eieren om å ta hunden i bånd. Men det er jo ingen denne hunden hører til? Jeg må ta feil tenker jeg. Hodet virrer litt så langt det går, og jeg uttaler et muntert "Unnskyld? Kan du kalle inn hunden din?" Men høstbrisen bringer ingen lydbølger tilbake.

Så der står jeg da, med en incoming snikende missil av en kjedepissende og stirrende bustefrans. La oss kalle ham Herr Yppesen. Det passer ham godt, og det blir mer og mer klart for meg der jeg står. 10 meter og counting. Nå må jeg avbryte min egen historie, men det er viktig for å forstå (i den grad det går an) mitt reaksjonsmønster rundt denne høstdagens eskapader. Dette var ikke så lenge siden jeg hadde en kjempefestlig opplevelse med en ilter Engelsk Setter som fant det for godt å gå til fullt frontalangrep på Töddel. Noe han forøvrig angret på fortere enn svint, da Töddel forsvarte seg med nebb og klør. Det var ikke rettferdige lag den dangen. Engelsk Setter lærte nok en lekse. Med dette friskt i minne kjenner jeg at den gode magefølelsen og anelsen om en eksepsjonelt god dag begynner å ebbe sakte men sikkert ut av kroppen. Jeg ytrer igjen en oppfordring til å få hunden i bånd. Og denne gang hører jeg er skarpt svar fra en eier som sikkert er 50 meter unna.

Jeg puster lettet ut. Alle har jo sine stunder hvor man ikke følger med så godt som man skulle, det kan skje den beste. Ingen er ufeilbarlige. Jeg er ikke så sær at jeg ikke kan gi litt slingringsmonn. Jeg er rett og slett ikke den personen, og vi er alle hundemennesker og vi bør støtte hverandre slik at alt blir fint og flott her i verden.

Så Herr Yppesen stopper han. Yay! I en brøkdel av et sekund... *doh!* Han egler seg nærmere, like vennlig som en utsultet kobra. Ready to strike. Øynene slipper ikke Töddel, han tar seg ikke tid til å blunke. Jeg hører en bekymringsverdig murring fra den lille tassens (ikke så veldig) dype brystkasse. Atter en oppfordring til eieren blir stotret ut av min nå begynnende nervøse munn. Muligens var det noe skarpere denne gang. Noe slikt som "Kan du vær så snill ta inn hunden din?? Han kommer ikke i hyggelig ærend, og jeg vil ikke ha noe bråk." Ja, muligens kunne jeg ha føyd på noen utropstegn, men det får så være. Jeg forsøker å male meg selv så hensiktsmessig som det lar seg gjøre. For jeg vet at det dere skal lese framover blir verre.

Tanken på at han går i trynet på Töddel melder seg, og det er nesten som himmelen skygger over. Töddel er stor, Herr Yppesen er liten. Töddel er kamphund, Herr Yppesen har bart. Dette er rett og slett ikke et scenario i min favør!

Innkallingene kommer som perler på en snor fra eieren, noe Herr Yppesen ikke kunne brydd seg mindre om. Han er for opptatt med å stå to meter unna og vise fram tanngarden sin som om Töddel var en tannpleier med skrape og fluorskyll.

Jeg kjenner noe rart og uforklarlig bygge seg opp i meg. Klarer ikke helt å sette ord på det, men munnen gjør det for meg: "Kom og hent bikkja di da! Du bør ikke ha ham løs om du ikke har kontroll på ham!". Jeg begynner å rygge. Herr Yppesen er en anaconda, stiv som en stokk. To meter høy med sine 40 cm pluss i mankehøyde.

Eieren kommer løpende, og klarer akkurat å plukke opp bikkja i halsbåndet idét den tar sats for å kaste seg inn i Töddels hvite halsregion.

Jeg sier igjen, noe innbitt sannsynligvis, "hvis du ikke har kontroll på bikkja di er det dumt å ha den løs" Töddel ser dumt på det lille bustete fråtsende vesenet, helt uanfektet av det meste. Han ække så smart.

Og så klarer karen å prestere å si: "Det er ikke min feil at du har ei aggressiv bikkje!"

Det får da være måte på hvor mye man skal takle med korthåret muskelhund tenker jeg. Men biter det i meg, og bare snur og går videre.

Hva gjør karen? Går ti meter med bikkja i bånd for så å slippe ham igjen. Hvordan vet jeg det? Jeg som nå går frustert og irritert andre retningen? Vel, jeg hører et umiskjennelig Schäferbrøl. Dere har alle hørt dem. Vanvittig mye lyd, men med proosjonalt like lite bak. Snur meg og ser min stakkars nabo som sliter med å holde igjen sin utagerende Schäfer og sin RRtispe som gjerne vil hive seg på.

Og her gikk alt galt.

Jeg tilta. I vinkel. I en skarp nittigradersvinkel møysommelig tegnet opp med en sånn gradedings i plast som vi hadde på barneskolen. Dobbeltsjekket med passer og nitidige kalkulasjoner.

Jeg var som en amerikaner uten anger management, jeg ble essensen av trønder, jeg var fargrik som en regnbue i både tryne og kjeften, jeg sprakk som en lemen. Jeg var sint. Og jeg er flau.

Jeg og Töddelfnutt (yay, løpe! tenker Fnuttet) beiner bort, og ordene fosser ut av kjeften min.

Jeg skal spare dere for utrykkene jeg brukte. De kan få selv den mest harbarkede nordlending til å rødme. Jeg kan bare nøye meg med å si at decibelnivået var høyt. Sonens eminente moderatorer hadde moderert meg sånn at det bare hadde vært artiklene en, ei og et igjen skulle man tro. Og eieren til Herr Yppesen? Vel, han taklet det vel ikke så kjempebra.

Vi var med andre ord tre skrikende mennesker, fulle av piss og eddik som de så elegant sier det. Jeg ble truet med anmeldelse av min aggressive hund (Töddel står fortsatt med sitt sedvanlige vakumhjerneblikk forøvrig), jeg truer tilbake med anmeldelse for brudd på båndtvangsbestemmelsene. Og det hele ender opp med at nabodama faktisk begynner å hause opp Schäferen sin med "Ta'n! Ta'n!". Ikke av de mest konstruktive debattene med andre ord.

Jeg skjønte ganske fort at vi ikke var på vei til en god plass med dette, så jeg tar med meg bikka og går heimat. Ikke lengre med spenst i steget. Rosenkinnene er erstattet med en hissig purpurfarge. Høsten er blitt grå, skitten og glissen. Dagen er ødelagt. Jeg håper bare at det ikke var mange som så meg...

I følge naboen lever Herr Yppesen til å yppe en ny dag. Utagerende Schäfer fikk han ikke til frokost, og det er jo en fin ting. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om jeg møter ham igjen. Diplomat som jeg normalt sett er, liker jeg å håpe at jeg kan være sindig og heller dele litt kunnskap enn å fly i flint. Men jeg er litt usikker. Jeg har tråkket over streken, og da er det kanskje lett å gjøre det en gang til. Jeg er bare et menneske.

Så jeg beklager. Til alle andre kamphundeiere. Jeg tok et skritt tilbake, og det innser jeg selv. Det skal ikke skje igjen.

Og jeg beklager også til dere andre hundeeiere, jeg satte oss ikke i et godt lys den dagen. Det er ikke til å legge skjul på. Det er ikke morsomt, og jeg legger meg langflat.

Jeg håper dere klarer å tilgi meg. Jeg har mine feil, men alt i alt liker jeg å tro at jeg ender opp på den positive siden av hundeskalaen. Og til mitt forsvar mistet Den Gærne Schäferdama langt mer besinnelsen enn meg.

[SaraS]

Men skrive det kan du!

Hva med å skrive en bok med tittelen; Töddel

Som handler om alt det Töddel opplever, sett fra hans ståsted og selvfølgelig med masse fine bilder av han.

JEG ville kjøpt boka.

[Einstein&Charlie]

Jeg mener ikke at du har så meget at undskylde for.

Den anden hundeejer lægger ansvaret på dig:

når det er ham der har løs hund

det er hans hund der viser tænder

det er hans hund der ikke er under kontrol

det er ham det ikke har sans for hvordan man gebærder sig når man møder andre på tur med/uden hunde

Hvis du havde været i Danmark, og din hund havde spist den mens den var i snor, så ville det stadig være hans ansvar, da han havde hunden løs, og ikke under kontrol mens din var

[giggi]

Jeg synes slettes ikke du har noe å unskylde deg for! Du klarte å holde kontrollen bedre enn de fleste andre hadde gjort. Det høres ut som du prøvde så godt du kunne å handle på rett måte, og at du egentlig klarte veldig fint også..hvem mister ikke besinnelen? av og til da?

Har selv vært borti noe lignende, ikke med en slik hund som du har, men bed en berner hann som egentlig var snill, helt til det kom en liten terriersak å kasta seg i trynet! Der stod jeg med berneren, som hadde klasket den av med labben, og var klar til å ta igjen... terrieren ga seg ikke, og jeg sleit skikkelig...! Heldigvis kom eieren til terrieren å prøvde å kalle den inn, noe som ikke gikk, heldigvis kom eieren til berneren akuratt da, så jeg fikk tak i terrieren og gitt den til eieren..!

Det verste var at jeg og eier ble skjelte ut for å ha en angresiv hund..! Terrieren hadde bitt flere ganger, men berneren hadde ikke noe særlig merker, mens terrieren hadde fått et lite kutt... er jo egentlig ikke rart når man tenker på størrelse forskjellen.

Ja, det var kanskje ikke noe lurt å passe han for eier, men han var borte en halvtime. Men jeg klarte å holde han igjen på en merkelig måte..dette er snart 2år siden vil jeg tro, og jeg er 15år nå og ikke særlig stor akuratt

Men pointet mitt var at jeg synes du var veldig flink til å håndtere situasjonen! Og utrolig bra skrevet!

[TonjeM]

Kjempemessig! Var jo til å stryke med av latter dette...

Og jeg skjønner så godt situasjonen! Har da freaket ut sjøl noen ganger.. (men jeg får jo ikke vært noe så tøft som den Gærne Kamphunddama - må nøye meg med å være "Kjerringa med skrålende klimakteriepølse"..)

[Aya]

*Flir* Du er fantastisk dyktig til å skrive! Det finnes dessverre fryktelig mange korttenkte idiotiske hundeeiere der ute, og det går utover ansvarsfulle hundeeiere som deg. Kjempesynd, men sånt må man bare prøve å heve seg over (eh, neste gang iallefall *glise*). Håper du og Nippledog slipper å møte Herr Yppesen m/følge de nærmeste dagene.

[LBL]

Fantastisk skrevet! Jeg støtter forslaget om bok! Med bilder! :icon_fun:

[Guest Belgerpia]

....og jeg ler så jeg holder på å dette av stolen her......... Jeg kan bare så levende se for meg synet *hikste*

Bra jobba! Stolt av deg jeg ...... jeg tror jeg liker gærne kamhunddamer *latterkrampe*

(you made my day)

[Guest 2ne]

*ler* Veldig bra skrevet! Vi venter spent på bok

Det er nå en gang sånn at med visse raser, så får man skylda uansett. Dere hadde uflaks, av 3 hunder tilhørte de 2 som alltid får skylda dere - schæferen og kamphunden (teknisk sett er vel RR-tispa og kamphund, korthåret som hun er), mens lille herr Yppersen er liten, så han er uskyldig samme pokker hvor mye han bråker..

Om det er noen trøst, så ser det ut som du har god tid med Töddel-saken da, han gikk jo ikke i angrepsmodus av lille bartetrynet, ei heller av brøling og skriking (rolige og sindige *kremt* belgere hiver seg gjerne på og "hjelper" til, og da ser det straks verre ut, selv om de ikke er kamphunder). Vi får håpe at han fortsetter sånn, å være vakumhjerne når andre viser muskler - det er det eneste som kan være moro i sånne situasjoner (for min fineste halvulv Gubbelille hadde jo rykte på seg å spise småhunder han, og selv om han syns de var ekle, gjorde han heldigvis aldri noe mer enn å dra opp beina når de løp rundt og gneldra). Vi får krysse fingrene for at han fortsetter å være vakuumhjerne!

[SoppenCamilla]

Fantastisk bra!

Nå vet jeg ikke om jeg kan kalle bullmastiffen en kamphund, men jeg tilgir deg okke som!

[ida]

Veldig morsom historie og det var da ikke du som var gæærn...

Venter i spenning på boka

[Peers]

*ler* Takk, nå fikk jeg meg en virkelig god latter! Du skriver utrolig bra, og jeg ser hele situasjonen så godt for meg.

Jeg synes virkelig ikke du har gjort noe galt, derimot har jeg fått sansen for gærne kamphunddamer

[Hanna]

"..incoming snikende missil av en kjedepissende og stirrende bustefrans..." Fantastisk! *tørker latter-tårene*

Spøk tilside, jeg kjenner meg desverre igjen situasjonen. Det er urettferdig at vi med kraftige, korthårede hunder skal få skylden i møte med andres ulydige kjekkaser. Var Herr yppesen like eplekjekk som her fremstilles er det ikke utenkelig at han selv kunne gjort skade dersom han hadde komt i håndgemeng med en annen liten eller mindre hund.

[siljestokka]

Okei.. Da vet vi at de "små uskyldige hundene" alltid har rett : De er visst et hakk bedre enn di store, fordi dem er små og gneldrete... De er så dumme at dem ikke vet bedre

En veterinær fortalte meg om hundeskogen.. Aner ikke hvor den er, men ditt skulle hun aldri igjen. Folk bare slapp hundene sine i hytt og vær. Hun kom gående med sin schæfer i BÅND. Plutselig føyk det en liten gneldrebikkje ut av buskene og rett på schæferen. Hvem tror du fikk skylda. Selvfølgelig schæferen. Og vet du hva hu dama sa: Det er jo din feil, for du har jo schæfer.. Vet ikke hva ho sa ordrett da, men noe sånt.

Så de som har små gneldrebikkjer, kan slippe hundene hvor som helst og når som helst. Og visst det skulle skje noe så er det de stores feil. Blir jo rasisme i dette hundemiljøet. Gjelder og ha minst mulig hund for å "overleve"

*ironi*

BLIR SÅ SUR PÅ FOLK SOM IKKE KAN SE SELV AT DEM TAR FEIL.

[Guest Belgerpia]

BLIR SÅ SUR PÅ FOLK SOM IKKE KAN SE SELV AT DEM TAR FEIL.

Man kan bli sur

Man kan bli sint

...eller man kan ta det med en STOR posjon humor slik som her........ *ler*

[Miriam]

Sitter på jobb og ler så jeg griner (med dertil undrende blikk fra mine medarbeidere) Du skriver utrolig bra, det er alltid kjempegøy å lese om din og Töddels hverdag

Og jeg føyer meg til i rekken av de som sier at du ikke har noe særlig å be om unnskyldning for

[Marianne&Java]

Fantastisk bra skrevet Er så enig med de som mener du bør skrive bok! Dette var virkelig underholdende Og jeg må virkelig si at jeg klarte fint å sette meg inn i situasjonen. Jeg hadde nok ikke reagert på noen mildere måte enn deg nei Så i mine øyne har du ikke noe å be om unnskyldning for, men tusen hjertelig takk for en herlig historie

[Mari]

Hehe, ja kanskje en bok kunne vært noe. Søvnløs som jeg er kan jeg jo like godt gjøre noe konstruktivt om nettene. Töddel har bare bodd her i 4 måneder, men vi har allerede et godt utvalg av underfundige opplevelser. Jeg får hunder som bringer meg inn i de rareste situasjoner, som f.eks da Moshi møtte den lille grisen og vanngeværet.

En bok tror jeg måtte vært om alle mine hunder, selv om Töddel helt klart er den tetteste hittil.

Og Belgerpia; thank doG for at jeg slapp å eksponeres for ditt vrede. Det hadde kanskje blitt for mye selv for en splitter pine Gæærn Kamphunddame. lol

Takk alle sammen! Godt å høre at jeg tross alt hadde rett i all galskapen. For det var virkelig unntakstilstander i Gamlebyen den dagen. Hva skulle man ha gjort uten selvironi?

[Guest Gråtass]

Jeg syns du skal be om unnskyldning for:

A. Det er dårlig gjort at enkelte er mer begavede i skrivekunsten enn andre

B. Det er dårlig gjort å underholde folk slik at de brenner ganen på varm te

C. Det er dårlig gjort å bo steder man treffer folk og gale hunder slik at man faktisk får en god historie å fortelle

D. Det er dårlig gjort å kjemme alle hundeeiere under en kam og påstå at de skulle hatt forutsetninger for å oppføre seg normalt.. Dette gjelder spesielt gale schäfer damer..

Men så er du også tilgitt .

[nullet]

Tar eventuellt med meg sovepose for å garantere å stå først i køen når forfatteren signerer boka!! FANTASTISK beskrivelse av en nesten hverdagslig(?) opplevelse. Jeg har lest den flere ganger, og den blir ikke dårligere! Fint at du lider av søvnløshet; håper det fortsetter!

[Aya]

En veterinær fortalte meg om hundeskogen.. Aner ikke hvor den er, men ditt skulle hun aldri igjen. Folk bare slapp hundene sine i hytt og vær. Hun kom gående med sin schæfer i BÅND. Plutselig føyk det en liten gneldrebikkje ut av buskene og rett på schæferen. Hvem tror du fikk skylda. Selvfølgelig schæferen. Og vet du hva hu dama sa: Det er jo din feil, for du har jo schæfer.. Vet ikke hva ho sa ordrett da, men noe sånt.

Bare en liten kommentar til dette (sorry, OT). Hundeskogen er "opplest og vedtatt" et sted hvor vanlige fru hermansen slipper hundene. Alle går løse der, og ikke alle har like god kustus. Det bare "er" sånn. Så det er et sted det er like greit å holde seg unna, eller gå laangt innover der, dersom man ikke er glad i å ha løse hunder flagrende rundt ørene på bikkjedyret.

(OT over)

[Maria]

Herlig skrevet! Hadde jeg bare hatt slike skriveegenskaper... *sukk*

Jeg synes du høres relativt rolig og avbalansert ut i forhold til meg, som har temperament uten like. Takk Gud for at min hund er helt feilfri..

[Guest Belgerpia]

Og Belgerpia; thank doG for at jeg slapp å eksponeres for ditt vrede. Det hadde kanskje blitt for mye selv for en splitter pine Gæærn Kamphunddame. lol

*humre*

Skjønner ikke hva jeg skulle utøse min vrede for *latterkrampe* - det er kunne vært meg liksom ..... lett............... Jeg har trødd en og annen vinterkrig i Sofienbergparken og forsøkt å utøve min egen politikk med dertilhørende avvik fra diverse forsetter osv.

Blant schæfereiere i den parken ble jeg omtalt som "hun gale dama med golden" - og med stikkord som frådende 14 måneder gammel golden, schæfer ute på jakt etter samme golden og ett stykk dame med paraply og kjeftamentet i orden så tipper jeg det kan trigge ett og annet bilde av "noen" som kanskje av og til også sliter pittelitt med selvbeherskelsen i enkelte settinger.

[Raksha]

:) Du tar virkelig kaka.

[Mari]

*humre*

Skjønner ikke hva jeg skulle utøse min vrede for *latterkrampe* - det er kunne vært meg liksom ..... lett............... Jeg har trødd en og annen vinterkrig i Sofienbergparken og forsøkt å utøve min egen politikk med dertilhørende avvik fra diverse forsetter osv.

Blant schæfereiere i den parken ble jeg omtalt som "hun gale dama med golden" - og med stikkord som frådende 14 måneder gammel golden, schæfer ute på jakt etter samme golden og ett stykk dame med paraply og kjeftamentet i orden så tipper jeg det kan trigge ett og annet bilde av "noen" som kanskje av og til også sliter pittelitt med selvbeherskelsen i enkelte settinger.

Du varmer hjertet mitt! Jeg var redd for at min håndtering av dine eminente råd om forebygging av hannhundaggresjon ved å fly i flint muligens ikke ble tatt imot med åpne armer serru. Også Belgerpier har sine skjelett i skapet, og det før Rottiskamphunden kom i hus. Akk o' ve, hvilken dag dette har utviklet seg til å bli!

Jeg husker forøvrig når jeg var så heldig å få hilse på deg og Tjukken (?) en gang på utstilling. "Herregud da kvinne! Hils på ham som om han var en hund!". Fantastisk! Definitivt en dame etter min smak.