Å få ei tispe til å si ifra - hvordan?

[Ingvild]

Tinka er ei fire år gammel labradortispe som har vært kastrert i ca ett år. Hun ble kastrert pga eggstokkcyster, dvs at hun alltid har vært litt i hormonoverskudd og et svært fristende "bytte" for en småkåt hannhund. Fremdeles lukter hun, tydeligvis, veldig mye, og de fleste hannhundene vi møter viser unormalt mye interesse for henne (ta Loke til Annette feks, hehe). Det hadde i og for seg vært greit nok det, hadde hun bare vært flinkere til å si ifra!

Hun ønsker til det ytterste å unngå konflikter - dette kommer fram på flere måter, f.eks. går hun mellom to hunder som kjekler for å skille dem. Hun har egentlig sterk og god psyke, men det virker rett og slett som om hun overhodet ikke vil være årsaken til konflikter mellom hunder. Derfor sier hun heller ikke i fra når hannhunder rir på henne. Hun har i det siste prøvd mer og mer å ymte fram på om at det egentlig ikke er så veldig kult å leke oppblåsbar dame fra Russland, men det når liksom ikke fram til hannhunden at hun snur hodet etter ham og prøver å "rykke" seg ut. Hennes invitasjoner til leiking i stedet blir tolket feil, kan man si...

Det hadde vært mye greiere for meg, hannhundeieren og, ikke minst, Tinka selv, om hun en gang for alle hadde fått til å sagt ordentlig fra om at det ikke er greit å ri på henne - spørsmålet mitt blir dermed hvordan i alle dager man får fram sånt hos ei fire år gammel tispe?

Med det samme jeg er i gang kan jeg også benytte sjansen til å spørre om hvorfor i alle dager hun fremdeles er så hormonell? Hun ble operert i starten av desember i fjor, og fremdeles klikker hannhunder i vinkel av å kjenne lukta av henne.

[akela]

Det der ligger i personligheten til hver hund tror jeg, og det spørs om hva du klarer å oppnå ved å prøve å "lære" henne dette? Kanskje det er HUN som oppfører seg korrekt - og de andre som tullinger?

Jeg har hatt tisper på hele skalaen, fra dem som bare behøvde å heve på øyebrynet så prøvde ikke hannhundene engang å snuse (tror knapt det var noen som turde å ri), til en meget korrekt tispe som ble helt fortvilt når ekle hannhunder ikke GADD høre. For hannhundene skjønner inderlig vel AT de ikke er ønsket. De bare GIDDER ikke høre på tispen... og da er det litt urettferdig at en tispestakkar skal måtte leke pitbull.

Vi prøvde å "kurere" en grisehannhund en gang, en slik en som hoppet på det meste, ved å se for oss at dersom han møtte en av mine damer... DA. Vel, hannhunddyret tok et kvart blikk bort på damene og lot som om han var blitt homofil på sekundet. "Nææææ... har vel aldri vært interessert jeg, vel". Neste øyeblikk spratt han rett opp og tok ryggtak på noe føyeligere noe litt lenger unna.

Nei, det blir nok eierne som får få beskjed - av deg!

Når det gjelder lukt... tja. Jeg ser på ene hunden her at han inderlig godt vet hvem som er interessert, og hvem som synes det er litt skummelt. Han liker sure damer som er barske, men gidder knapt se på usikre eller litt engstelige tisper. Likevel har han noen få tisper som han blir helt vilt betatt - for ikke å si besatt - av, uansett løpetidssyklus eller ikke. Kanskje frøkna di uansett lukter godt? Eller at hun har en adferd som signaliserer til grisete hannhunder at her er det fritt frem? Jeg skjønner ikke helt dette.

Men igjen... så har hannhundeiere ulik praksis. Jeg lar aldri hannhunden her få ri, jeg. Da plukker jeg ham vekk, setter ham i bånd dersom han ikke hører. Han kan ha mye hygge med å "flørte", og det er gjerne det han gjør når han møter jevnbyrdige tisper som han VIRKELIG liker. Dermed er han ganske grei og håndterlig rundt løpetisper, han stikker ikke av, han er innkallbar. Det jeg mener jeg så på de gutta han vokste opp med i parken, er at de som fikk mest frihet på det feltet også er de som maser mest i dag - men det er høyst uvitenskapelige observasjoner. For det har med både lydighet og også med den "selvbeherskelsen"/konsentrasjonen en hannhund bør lære, nå snakker jeg ikke om de som er "ekte" overhormonelle - som er i mindretall da.

[Raksha]

Kjenner til "problemet" med hunder som ikke sier i fra. Ingen av mine gjorde eller gjør det når de blir ridd på. Så jeg har den filosofien at det er min jobb å gå inn og si i fra at "du, dette finner jeg meg ikke i" til den ufyselige saken som skal ri. Hvis ikke eier selv gjør det. Og, jo, jeg har hatt overhormonell hanhund selv, han ble riktignok kastrert, men det gikk "greit" å kontrollere riing og atal oppførsel på han og, bånd er en veldig fin oppfinnelse. Selv etter at han ble kastrert kunne han finne på å ri av stress, da var det enkelt å avbryte med beskjed om å kutte ut.

Opplevde at noen hanhunder som absolutt skulle ri på han etter at han ble kastrert, kanskje det er noe av det samme som spiller inn hos Tinka? Vet det er relativt vanlig for hanhunder å oppleve, vet ikke hvordan det er tisper.

Kommentarer som "Jammen hun må jo lære å si i fra!" fra andre hundeeiere overhøres glatt, eller avverges med en kommentar om at du ikke vil at hunden din skal bli sur og gå i forsvar. Det fortjener hun ikke.

[Vala]

Jeg ser problemet ditt, men jeg skulle virkelig ønske at det ikke var et problem. Dette mener jeg er hannhundeiernes eget hodebry. Man skal plukke hunden sin vekk i en slik situasjon. Klart at man ikke alltid klarer å være føre var, MEN, det skal heller ikke gå lange tiden før man plukker vekk sin ûver hete hannhund... Min mening iaf!

EDIT: jeg tror egentlig ikke at dette er noe du kan lære henne. Det blir som Akela sier, hundene er forskjellige og sier ifra etter hvordan de selv føler for. Det blir opp til eierne å plukke vekk og forsøke å forhindre det fra å skje.

[Heidi P]

og hvis ikke eier plukker vekk hannhund, så gjør det du.

[Huldra]

Min lille teori: Tinka vet kanskje ikke at riing er noe å bry seg om. Men hvis du hadde begynt å reagere negativt på de som gjør det, kanskje hun ville tatt etter? Du støtter på en måte hunden din, og sier at det er helt greit at hun sier ifra.

På den andre siden, Tinka har så lite ondt i seg, at jeg ser ikke for meg at hun har ondt nok inni seg til selvforsvar engang..!

[akela]

Eller kanskje hunden vet at det ikke nytter at den sier noe?

Min høflige eldstehund kom og satte seg hos meg når hun syntes de andre var håpløse og ikke hørte på hennes små signaler om at dette var hun ukomfortabel med. Samtidig har jeg også observert at såvel hun som minstemann gikk imellom og "kjeftet" når hannhunder plaget vennene deres - i visse situasjoner, som gjerne var når den beridde ikke virket særlig happy.

Jeg husker også en liten valp som ble ridd på en av kjip diger hannhund, og ingen av eierne gjorde noe - de lot det holde på. Hvalpen prøvde å gjemme seg under en benk, den prøvde å legge seg ned, den gjorde det meste - til eldstehunden marsjerte bort og skjelte ut den store hannhunden, som holdt opp et øyeblikk, hvorpå hvalpen ilte bort og satte seg ved beina mine... sammen med eldstehunden. Da vi gikk, prøvde den å følge med oss... men måtte jo være igjen hos eier, som lot den voksne hannhunden (vel, egentlig en småekkel yngre hann) fortsette med "sitt". Ikke veldig ålreit å se på, dette hadde ingen funksjon - utover å tilfredsstille "noe" hos den ekle hannhunden - som for eks hersketrang.

Ja, hvis hundene skjønner at eier hjelper dem, kan det nok gjøre at de tør å prøve å si fra. For jeg tror fremdeles det handler om gemytt og evner, og at hunder som er litt nøye, og hyggelige av natur, ikke "skjønner" hvorfor noen fortsetter å gjøre ting de ikke vil - og prøver å si fra om. Høflige hunder tar ETT blikk på en annen hund og ser hvor landet ligger, men det yrer dessverre av uhøflige hunder - og matchende eiere (høna og egget-prinsippet).

[Huldra]

Eller kanskje hunden vet at det ikke nytter at den sier noe?

Min høflige eldstehund kom og satte seg hos meg når hun syntes de andre var håpløse og ikke hørte på hennes små signaler om at dette var hun ukomfortabel med. Samtidig har jeg også observert at såvel hun som minstemann gikk imellom og "kjeftet" når hannhunder plaget vennene deres - i visse situasjoner, som gjerne var når den beridde ikke virket særlig happy.

Jeg husker også en liten valp som ble ridd på en av kjip diger hannhund, og ingen av eierne gjorde noe - de lot det holde på. Hvalpen prøvde å gjemme seg under en benk, den prøvde å legge seg ned, den gjorde det meste - til eldstehunden marsjerte bort og skjelte ut den store hannhunden, som holdt opp et øyeblikk, hvorpå hvalpen ilte bort og satte seg ved beina mine... sammen med eldstehunden. Da vi gikk, prøvde den å følge med oss... men måtte jo være igjen hos eier, som lot den voksne hannhunden (vel, egentlig en småekkel yngre hann) fortsette med "sitt". Ikke veldig ålreit å se på, dette hadde ingen funksjon - utover å tilfredsstille "noe" hos den ekle hannhunden - som for eks hersketrang.

Ja, hvis hundene skjønner at eier hjelper dem, kan det nok gjøre at de tør å prøve å si fra. For jeg tror fremdeles det handler om gemytt og evner, og at hunder som er litt nøye, og hyggelige av natur, ikke "skjønner" hvorfor noen fortsetter å gjøre ting de ikke vil - og prøver å si fra om. Høflige hunder tar ETT blikk på en annen hund og ser hvor landet ligger, men det yrer dessverre av uhøflige hunder - og matchende eiere (høna og egget-prinsippet).

Qouter deg, uten at det nødvendigvis er "ment" kun til deg, men at det bare har en sammenheng med det jeg har tenkt å skrive.

Jeg har opplevd at tisper som ikke sier ifra fordi de vet det ikke nytter, har prøvd å si fra tidligere, men at dette ikke har blitt respektert. Eksempelet jeg ser mest (så mest) var da Tulla var yngre: hannhunder kunne bli innpåsliten, og hun prøvde å si fra. Noen godtok dette, og lot henne være. Andre brydde seg nøyaktig i to sekund, før de fortsatte som før. Hun prøvde igjen, det samme skjedde. Slike hunder fikk hun ikke være lenge med, for å si det sånn. Jeg ble veldig nøye på at de hundene hun skulle omgås, ville skjønne, og respektere det hun prøvde å si, og heldigvis har hun blitt flinkere til å si fra, og til å få respons. Nå tåler hun også bedre å si fra flere ganger før de gir seg, uten at hun gir opp, i forhold til før. Hun har jo blitt mer voksen, det er jo en ting. Men hun har også fått lært (fordi jeg har styrt det sånn) at det nytter å si fra. Hadde jeg latt hannhunder holde på sånn, så hadde hun nok blitt en annen type; som ikke sa fra, men som ble passiv, eller prøvde å flykte (noe jeg fremdeles ser tendenser til hvis hun ikke blir respektert, men igjen; da forlater vi situasjonen).

Slik jeg kjenner Tinka, så har hun aldri prøvd å si fra. Ikke litt en gang. Og jeg har sett hannhunder fått holde på som de vil med henne, hun har bare vært mer eller mindre "med" på leken; latet som om hun ikke har skjønt hva de har holdt på med, og fortsatt å leke med dem. Aldri et knurr, et lite løft på leppen, eller en hode-bevegelse som kunne tydet på at hun prøvde å si fra. Ikke har hun prøvd å stikke av fra de heller, eller søkt tilflukt hos noen. Og slik har hun vært så lenge jeg har "kjent" henne, i ca 3 år (tror jeg), tror hun var litt over året første gang vi møtte henne. I tillegg har jo Tinka luktet særdeles godt, og de hormonforstyrrelsene hun må ha hatt pga eggstokkcyster, kan jo ha påvirket atferden hennes, tenker jeg?

Samtidig kan Tinka, på noe uskyldig vis, være litt mobbete. Spesielt (kanskje kun?) sammen med andre hunder. Husker en gang vi skulle trene utstillingstrening med Tinka (som observatør), Tulla og en ung jrt-hann; Zorro (eier er her inne). Lot de løpe litt løs da vi nærmet oss slutten, og det tok ikke lange stunden før Tinka og Zorro hadde rottet seg sammen mot Tulla. Tror ikke det var flere enn jeg som så det, kanskje mest fordi jeg kjenner Tulla så godt, og ser på henne pga måten hun løper på, hvordan hun har det. Jeg gikk litt tidligere enn jeg hadde tenkt, pga det, uten å si noe egentlig. Så når jeg skrev at Tinka ikke hadde noe "ondt" i seg, så stemmer ikke det helt. Jeg har bare aldri sett noe "tydelig" aggressivt i henne, som knurring, flekking av tenner osv. Men om det har noe med saken å gjøre, vet jeg ikke.. Poenget var vel bare å belyse at Tinka ikke er en typisk "bitch" i forhold til å si fra, men at hun har sine egne meninger, som kanskje ikke er så lette å få øye på for et utrent øye.. Og at hun har sine "herske-teknikker", selv om de ikke inkluderer å glefse til hannhunder for å gi beskjed.

[Ingvild]

Først må jeg si at hannhundeiere som oftest er flinke til å plukke av bikkja si, i alle fall etter at de har skjønt at hunden deres har en vedvarende interesse for Tinka, og ikke noe som går over etter to sekunder... Men allikevel begynner jeg å bli litt lei av å være "årsaken" (strengt tatt er det jo ikke meg) til stress hos både hannhund og eier, og det begynner å bli litt irriterende å stadig måtte forklare at hun nok ikke er i midten av en skjult løpetid ellerno.

Jeg har tenkt på at det går an å være positiv mot Tinka om hun prøver å si ifra/negativ mot bikkja som rir på henne, men jeg er redd det fort kunne blitt forvirring hos hundene, i tillegg til at det kanskje ikke ville ha hatt så stor effekt?

Som Huldra sier, tror jeg ikke Tinka veit at det ikke nytter å si ifra, for hun har jo egentlig aldri prøvd heller, og jeg tviler sterkt på at hun er såpass forutseende at hun veit sånt på forhånd.

Hun søker aldri mot meg eller andre ting når hun blir ridd på, og det virker egentlig ikke som om det plager henne. Hun prøver i grunnen ikke å flykte heller, som oftest står hun bare helt stille og lar hannhunden holde på til han blir dratt av henne av enten meg eller hannhundeier.

Det fins ikke noe vondt i henne på den måten at hun knurrer eller glefser, eller antydninger til dette, men jeg tror kanskje hun kan ha litt kontrollbehov over andre hunder allikevel. Hun har det f.eks. med å ri på tisper som hun egentlig er nokså jevnbyrdig med - f.eks. halvsøststra si som er 1,5 år yngre enn henne, labradoren Cita som er ca ett år eldre, basset fauven Taika som er ca 1,5 år yngre enn henne osv. Det er vel i grunnen tisper hun kjenner godt hun gjør det på, det skjer ikke med tilfeldige tisper vi møter på gata, eller tisper som er mye eldre eller yngre enn henne.

Jeg veit ikke helt hva poenget med dette var, men det er veldig fint for meg å få nye innspill angående dette - det gir meg nye måter å se ting på.