Kortison

[NBE]

Hei

Under min søken etter info har jeg flere ganger vært her inne på forumet for å lese litt.

Et litt eldre innlegg dreide seg blandt annet om hund på kortison... og jeg lurer nå fryktelig på hvordan det har gått med denne/ disse hundene. (var et av navnene sophus tro??)

Jeg har selv en hund med atpoi, har prøvd det aller meste - fra "vanlig" tilrettelegging som konstant støvsuging, tilrettelagt foring, ingen tepper, biabed, vasking til dyre allergi-serum etc etc etc...

Da ingen ting har fungert og hunden kun har blitt mer og mer plaget har vi nå en periode forsøkt kortison som en slags "siste utvei".

Jeg trodde jeg kjente til de aller fleste bivirkningene (fra de akutte til de mer langsiktige), etter lange samtaler med veterinæren, men ser nå flere vanskeligheter dukke opp i kjølevannet av denne kortisonen.

Det jeg lurer på: Hvordan går det med deres hunder, nå som de har fått stått på kortisonen en stund?

Føler dere at de mer akutte bivirkningene etterhvert har gitt seg eller er de vedvarende??

Hunden min drikker enormt, så mye at jeg faktisk kan se henne "ese".. I løpet av en kveld kan hun drikke opp imot to hele-store vannskåler av gangen. Selvfølgelig fører dette til at jeg må opp midt på natten (nå nesten konstant i 3uker) men denne ubalansen i forhold til væsken i kroppen fører også til at potene nå sprekker i så stor grad at en av tredeputene nå har et åpent sår. (som da må renses, bandasjeres etc etc) Vi har begynt å smøre potene 2 ganger om dagen med potesalve, samtidig som hun selvfølgelig får lakseolje i maten...

Har noen andre opplevd noe liknende?? Hvilke erfaringer har dere gjort dere i forhold til kortison? Jeg føler at alt bare "baller på seg".. og jeg som trodde hunden hnå vertfall skulle få noen kløfrie "friske" år foran seg..

Setter pris på alle svar!

Mvh Frustrert og trist hunde-mor!

[KristinR]

Hadde en hanhund som måtte gå på kortison. Forhistorien ganske lik din. Som en siste utvei ble han satt på kortison. Ble umiddelbart bedre, men det tok ikke lang tid før bivirkningene kom. De første var økt vann og matlyst som vi forsåvidt taklet, selv om han fikk mye vann i kroppen og så ikke pen ut. Verre var det at han mistet pels etter noen måneder, ble helt fri på store områder.

Vi forsøkte å gå ned på dosen, da kom kløen og sårene tilbake med en gang. Etter slik frem og tilbake ble han avlivet 2,5 år gammel. Da var vi fortvilt og gav opp.

Kortison er kanskje en siste utvei, men ofte er den begynnelsen på slutten dessverre.

[NBE]

Hmmm... Du sa det der. Med utrolig tungt hjerte og med gråten i halsen føler jeg selv dette likner "begynnelsen på slutten".

Hvor lenge stod boxeren din på kortison? Jeg trodde virkelig ikke slike bivirkninger skulle komme SÅ fort. Hadde regner med økt drikke og mat-lyst.. men at poter sprekker ? Det vanskelige her er tross at kortisonen virker hemmende på legingen av sårene... jeg vasker og steller for å unngå infeksjon samtidig som jeg ser potene bare tørrere og tørrere... De gamle sårene gror ikke samtidig som jeg er redd for at nye snart oppstår.. Virkelig en vond sirkel!

[KristinR]

Han gikk i litt over et år tror jeg. Potene sprakk ikke men han ble veldig tørr i huden og mistet som sagt pels. Vi forsøkte mye frem og tilbake med doseringen. Litt ned på kortison og litt opp opp på antihistaminer og vice versa. Slik holdt vi nå på ganske lenge.

Ei stund så var vi fornøyd med at han ikke klødde, men etterhvert som bivirkningene kom ble alt en ond sirkel. Har mange ganger i ettertid lurt på om det var noe mer vi kunne gjort for han. Dette er 8-9 år siden og mine kunnskaper om allergi er bedre i dag enn de var da. Men jeg tror egentlig ikke vi kunne gjort så mye mer. Vi gjorde alt veterinæren foreslo av prøver, fòr, medisin osv. Det eneste vi ikke prøvde den gang var homeopati.

Vet ikke hva slags fòr dere bruker? Kan være en idè å prøve rått kanskje? Men ærlig talt har jeg ingne gode ideer til deg. Det er fryktelig trist å måtte avlive en livssterk hund som burde leve i mange år til.

[NBE]

Og livsglad er hun jo i massevis! Sprudler av godt humør og syntes ikke engang å ense de sprukkne potene.. så selvfølgelig skal vi prøve en stund til og se hva som skjer framover... er bare så engstelig da det hele tiden syntes å dukke opp stadig nye "bivirkninger" ila denne veldig korte perioden på kortison.

Når det gjelder for har jeg prøvd det meste og står fremdeles på det jeg innbiller meg fungerte best før vi begynte på kortisonen, nemlig Norwegian Polar.

Nå skal det sies at hun egentlig aldri har reagert på for, hun har klødd omtrent akkurat like mye uansett hva vi har foret på, eliminert eller tilsatt dietten, men med NP virket det som om det gjorde sitt med negler og blankere pels.

(Veterinæren har fortalt meg denne type hundemat inneholder mer fettsyrer enn tørrfor, noe jeg syntes å ha sett virkningen av)

Lunis store problem er husstøv og lagermidd, men det KAN jo også sikkert hende hun har utviklet ytterligere allergier, man sier jo gjerne dette bare blir verre med årene!

Med kortison er hun hvertfall kvitt den evige kløen, noe som har gitt henne en helt ny hverdag..

Hadde bare som sagt håpet at bivirkningene skulle komme SENERE... og jo senere jo bedre.

At enkelte skulle melde seg allerede nå var jeg ikke forberedt på...

[PsychoLynx]

min gamle hund var også allergisk mot lagermidd og husstøv... Vi testet det meste, men da hu var rundt 4 år ble hu satt på kortison for resten av livet. Buffy ble avlivet nesten 7 år gammel, sannsynligvis pga nyresvikt.

Da hadde hu hatt en økt matlyst de siste to årene som gikk på psyken løs, hu drakk mye, tisset mye, og det siste året ble hu inkontinent og måtte gå med bleie inne.

Jeg vet nå at jeg burde latt henne slippe før, men samtidig hadde hu livsgleden til det siste. Den siste timen før vi dro til vet'n løp hun rundt i snøen og lekte som en gal.

Håper du finner en løsning som funker på din hund... Dette mer allergi er virkelig et ******* å gå gjennom...

[Lemen]

Sophus var min hund, og jeg har desverre ingen gode nyheter å komme med, men jeg skulle inderlig ønske det...

Vi avlivet Sophus 18. september 2007. Alt som har med Sophus å gjøre er veldig følelseladet for meg, så om dette blir rotete eller rart, så ha det i bakhodet.

Sophus hadde ekstrem fôrintoleranse og vi gav kortison som siste utvei, jeg satte av 2 mnd på kortisonutprøvning, men vi avlivet han før den perioden var over. Jeg håpte i det lengste at det ville gå bra, og jeg vet om hunder som har gått på kortison i flere år, og klart seg fint. Desverre var det ikke slik for oss.

Jeg savner Sophus så mye at det gjør vondt, men jeg angrer ikke på at jeg avlivet han. Vi avlivet han mens han hadde flere gode dager enn dårlige, og det er godt å tenke på.

Kortisonen hjalp mot fôrintoleransen, men bivirkningene av kortisonen og det at han ville trenge livslang medisinering gjorde at vi satt strek. En hund lever "nå", og kan ikke rasjonalisere vekk smerte, ubehag eller kvalme. Det var derfor veldig viktig for meg at han skulle ha minst mulig vondt. Sophus fikk sterk tørste, sure oppstøt, han peste mye og virket dempet og sliten, han la også på seg 2 kg i rent vann. Men det var ikke en liten ting som gjorde at vi tok avgjørelsen om å avlive han, det var det store bildet, og jeg diskuterte mye med venner og familie hva som er livskvalitet for en hund.

Han hadde det ikke bra nok, og da hjalp det så lite at jeg var (er) så utrolig glad i han og ville ha han hos meg. Den siste gaven jeg kunne gi han var å gi han fred. Jeg skulle veldig ønske at jeg hadde gode erfaringer med kortison, men det har jeg dessverre ikke.

Mvh LivB

[NBE]

Jeg kondolerer så mye Liv, det var virkelig leit å høre!

Etter hva du skriver syntes jeg du gjorde et fornuftig valg. Når hunden din ble dempet og sliten, og ellers bar stort preg av sykdom/medisinering syntes jeg du gjorde det rette.

I vårt tilfelle er det ikke ENDA kommet så langt at hundens humør og livsglede bærer preg av medisineringen.

Ja hun har en voldsom tørst, og har begynt å se litt "tønneaktig" ut, men humøret og treningsgleden har enda ikke blitt berørt.

Det jeg syntes er vanskeligst er å vite NÅR man skal si stopp. Slik vi har det IDAG innebærer mitt hundehold, med medisinering, smøring av poter og rensing av sår, noe mer enn det "vanlige hundeholdet", men vi har det begge greit.

Pr. idag er det ikke noe spørsmål om det å få leve eller ei.

Det jed derimot bekymrer meg over er dersom potene skulle sprekke enda mer, sårdannelsen ikke ville gro grunnet kortisonen og det utvikler seg ytterligere bivirkninger etc etc.., ville hunden min i det hele tatt vist meg at DEN ble påvirket i sinn og i livskvalitet?? Jeg har en hund som tross avrevne negler og nå blodige poter ALDRI har haltet eller latt seg affisere, hun har alltid vært like "blid og glad".

Jeg vet dette høres fælt ut, men jeg tror nesten jeg må si stopp dersom hundeholdet mitt krever mer enn det jeg har å gi av midler. Jeg er student og bruker allerede mer penger enn det jeg har på hunderelatert behandling. Har vært

hos dyrlegen med potene hennes 2 ganger allerede denne mnd, og brukt 1500kr - penger jeg da må ta fra blandt annet egen mat-pott.

Blir det etterhvert mange skader/bivirkninger som må behandles har jeg rett og slett ikke råd. (og JA, jeg har forikring, men dette er VESTA- et forsikringsselskap jeg IKKE vil anbeale!) Samtidig som man må se om hunden etterhvert beveger seg inn i en vond sirkel av bivirkninger/skader etc...

Nei, dette er neimen ikke lett! Dere kan tenke dere jeg bruker endel energi på å tenke, fundere og bekymre meg for den vesle prinsessa mi i løpet av dagen! Blir jo nesten litt psykotisk selv..

Uansett.. takk for alle svar!

Det er godt å ha med seg andres erfaringer etterhvert som situasjonen kanskje utvikler seg!

Mvh Nina

[JailyTina]

Forrige hunden min, en liten Westie tispe, gikk på kortison. Hun hadde allergi mot alt mellom himmel og jord, både pollen, katter ( ) og husstøvmidd. I tillegg kom selvsagt fôrallergi på toppen av det hele. Hun slet mye med eksem og vi prøvde absolutt alt av tradisjonelle behandlingsmetoder. Siste stopp for henne var også kortison. Bivirkningene var mange og stygge. Binyrene til vesla mi sluttet å fungere som de skulle i tillegg til at det påvirket mat og drikke inntaket hennes.

I ettertid vet jeg at vi burdte sagt stopp mye tidligere. Jeg har faktisk dårlig samvittighet ennå (4 år siden hun ble avlivet) over at vi fortsatte å prøve så lenge. Men det er det ikke noe å gjøre med nå, utenom å lære av det og ikke gjenta det.

Har du vurdert alternativ behandling? Som sagt prøvde vi bare tradisjonelle behandlingsmetoder, men har hørt om flere som har hatt gode erfaringer med mindre tradisjonelle behandlinger.

Lykke til uansett!