Gå til innhold
Hundesonen.no

Kortison


NBE

Recommended Posts

Skrevet

Hei

Under min søken etter info har jeg flere ganger vært her inne på forumet for å lese litt.

Et litt eldre innlegg dreide seg blandt annet om hund på kortison... og jeg lurer nå fryktelig på hvordan det har gått med denne/ disse hundene. (var et av navnene sophus tro??)

Jeg har selv en hund med atpoi, har prøvd det aller meste - fra "vanlig" tilrettelegging som konstant støvsuging, tilrettelagt foring, ingen tepper, biabed, vasking til dyre allergi-serum etc etc etc...

Da ingen ting har fungert og hunden kun har blitt mer og mer plaget har vi nå en periode forsøkt kortison som en slags "siste utvei".

Jeg trodde jeg kjente til de aller fleste bivirkningene (fra de akutte til de mer langsiktige), etter lange samtaler med veterinæren, men ser nå flere vanskeligheter dukke opp i kjølevannet av denne kortisonen.

Det jeg lurer på: Hvordan går det med deres hunder, nå som de har fått stått på kortisonen en stund?

Føler dere at de mer akutte bivirkningene etterhvert har gitt seg eller er de vedvarende??

Hunden min drikker enormt, så mye at jeg faktisk kan se henne "ese".. I løpet av en kveld kan hun drikke opp imot to hele-store vannskåler av gangen. Selvfølgelig fører dette til at jeg må opp midt på natten (nå nesten konstant i 3uker) men denne ubalansen i forhold til væsken i kroppen fører også til at potene nå sprekker i så stor grad at en av tredeputene nå har et åpent sår. (som da må renses, bandasjeres etc etc) Vi har begynt å smøre potene 2 ganger om dagen med potesalve, samtidig som hun selvfølgelig får lakseolje i maten...

Har noen andre opplevd noe liknende?? Hvilke erfaringer har dere gjort dere i forhold til kortison? Jeg føler at alt bare "baller på seg".. og jeg som trodde hunden hnå vertfall skulle få noen kløfrie "friske" år foran seg..

Setter pris på alle svar!

Mvh Frustrert og trist hunde-mor!

Skrevet

Hadde en hanhund som måtte gå på kortison. Forhistorien ganske lik din. Som en siste utvei ble han satt på kortison. Ble umiddelbart bedre, men det tok ikke lang tid før bivirkningene kom. De første var økt vann og matlyst som vi forsåvidt taklet, selv om han fikk mye vann i kroppen og så ikke pen ut. Verre var det at han mistet pels etter noen måneder, ble helt fri på store områder.

Vi forsøkte å gå ned på dosen, da kom kløen og sårene tilbake med en gang. Etter slik frem og tilbake ble han avlivet 2,5 år gammel. Da var vi fortvilt og gav opp.

Kortison er kanskje en siste utvei, men ofte er den begynnelsen på slutten dessverre.

Skrevet

Hmmm... Du sa det der. Med utrolig tungt hjerte og med gråten i halsen føler jeg selv dette likner "begynnelsen på slutten".

Hvor lenge stod boxeren din på kortison? Jeg trodde virkelig ikke slike bivirkninger skulle komme SÅ fort. Hadde regner med økt drikke og mat-lyst.. men at poter sprekker ? Det vanskelige her er tross at kortisonen virker hemmende på legingen av sårene... jeg vasker og steller for å unngå infeksjon samtidig som jeg ser potene bare tørrere og tørrere... De gamle sårene gror ikke samtidig som jeg er redd for at nye snart oppstår.. Virkelig en vond sirkel!

Skrevet

Han gikk i litt over et år tror jeg. Potene sprakk ikke men han ble veldig tørr i huden og mistet som sagt pels. Vi forsøkte mye frem og tilbake med doseringen. Litt ned på kortison og litt opp opp på antihistaminer og vice versa. Slik holdt vi nå på ganske lenge.

Ei stund så var vi fornøyd med at han ikke klødde, men etterhvert som bivirkningene kom ble alt en ond sirkel. Har mange ganger i ettertid lurt på om det var noe mer vi kunne gjort for han. Dette er 8-9 år siden og mine kunnskaper om allergi er bedre i dag enn de var da. Men jeg tror egentlig ikke vi kunne gjort så mye mer. Vi gjorde alt veterinæren foreslo av prøver, fòr, medisin osv. Det eneste vi ikke prøvde den gang var homeopati.

Vet ikke hva slags fòr dere bruker? Kan være en idè å prøve rått kanskje? Men ærlig talt har jeg ingne gode ideer til deg. Det er fryktelig trist å måtte avlive en livssterk hund som burde leve i mange år til.

Skrevet

Og livsglad er hun jo i massevis! Sprudler av godt humør og syntes ikke engang å ense de sprukkne potene.. så selvfølgelig skal vi prøve en stund til og se hva som skjer framover... er bare så engstelig da det hele tiden syntes å dukke opp stadig nye "bivirkninger" ila denne veldig korte perioden på kortison.

Når det gjelder for har jeg prøvd det meste og står fremdeles på det jeg innbiller meg fungerte best før vi begynte på kortisonen, nemlig Norwegian Polar.

Nå skal det sies at hun egentlig aldri har reagert på for, hun har klødd omtrent akkurat like mye uansett hva vi har foret på, eliminert eller tilsatt dietten, men med NP virket det som om det gjorde sitt med negler og blankere pels.

(Veterinæren har fortalt meg denne type hundemat inneholder mer fettsyrer enn tørrfor, noe jeg syntes å ha sett virkningen av)

Lunis store problem er husstøv og lagermidd, men det KAN jo også sikkert hende hun har utviklet ytterligere allergier, man sier jo gjerne dette bare blir verre med årene!

Med kortison er hun hvertfall kvitt den evige kløen, noe som har gitt henne en helt ny hverdag..

Hadde bare som sagt håpet at bivirkningene skulle komme SENERE... og jo senere jo bedre.

At enkelte skulle melde seg allerede nå var jeg ikke forberedt på...

Skrevet

min gamle hund var også allergisk mot lagermidd og husstøv... Vi testet det meste, men da hu var rundt 4 år ble hu satt på kortison for resten av livet. Buffy ble avlivet nesten 7 år gammel, sannsynligvis pga nyresvikt.

Da hadde hu hatt en økt matlyst de siste to årene som gikk på psyken løs, hu drakk mye, tisset mye, og det siste året ble hu inkontinent og måtte gå med bleie inne.

Jeg vet nå at jeg burde latt henne slippe før, men samtidig hadde hu livsgleden til det siste. Den siste timen før vi dro til vet'n løp hun rundt i snøen og lekte som en gal.

Håper du finner en løsning som funker på din hund... Dette mer allergi er virkelig et ******* å gå gjennom...

Skrevet

Sophus var min hund, og jeg har desverre ingen gode nyheter å komme med, men jeg skulle inderlig ønske det...

Vi avlivet Sophus 18. september 2007. Alt som har med Sophus å gjøre er veldig følelseladet for meg, så om dette blir rotete eller rart, så ha det i bakhodet.

Sophus hadde ekstrem fôrintoleranse og vi gav kortison som siste utvei, jeg satte av 2 mnd på kortisonutprøvning, men vi avlivet han før den perioden var over. Jeg håpte i det lengste at det ville gå bra, og jeg vet om hunder som har gått på kortison i flere år, og klart seg fint. Desverre var det ikke slik for oss.

Jeg savner Sophus så mye at det gjør vondt, men jeg angrer ikke på at jeg avlivet han. Vi avlivet han mens han hadde flere gode dager enn dårlige, og det er godt å tenke på.

Kortisonen hjalp mot fôrintoleransen, men bivirkningene av kortisonen og det at han ville trenge livslang medisinering gjorde at vi satt strek. En hund lever "nå", og kan ikke rasjonalisere vekk smerte, ubehag eller kvalme. Det var derfor veldig viktig for meg at han skulle ha minst mulig vondt. Sophus fikk sterk tørste, sure oppstøt, han peste mye og virket dempet og sliten, han la også på seg 2 kg i rent vann. Men det var ikke en liten ting som gjorde at vi tok avgjørelsen om å avlive han, det var det store bildet, og jeg diskuterte mye med venner og familie hva som er livskvalitet for en hund.

Han hadde det ikke bra nok, og da hjalp det så lite at jeg var (er) så utrolig glad i han og ville ha han hos meg. Den siste gaven jeg kunne gi han var å gi han fred. Jeg skulle veldig ønske at jeg hadde gode erfaringer med kortison, men det har jeg dessverre ikke.

Mvh LivB

Skrevet

Jeg kondolerer så mye Liv, det var virkelig leit å høre!

Etter hva du skriver syntes jeg du gjorde et fornuftig valg. Når hunden din ble dempet og sliten, og ellers bar stort preg av sykdom/medisinering syntes jeg du gjorde det rette.

I vårt tilfelle er det ikke ENDA kommet så langt at hundens humør og livsglede bærer preg av medisineringen.

Ja hun har en voldsom tørst, og har begynt å se litt "tønneaktig" ut, men humøret og treningsgleden har enda ikke blitt berørt.

Det jeg syntes er vanskeligst er å vite NÅR man skal si stopp. Slik vi har det IDAG innebærer mitt hundehold, med medisinering, smøring av poter og rensing av sår, noe mer enn det "vanlige hundeholdet", men vi har det begge greit.

Pr. idag er det ikke noe spørsmål om det å få leve eller ei.

Det jed derimot bekymrer meg over er dersom potene skulle sprekke enda mer, sårdannelsen ikke ville gro grunnet kortisonen og det utvikler seg ytterligere bivirkninger etc etc.., ville hunden min i det hele tatt vist meg at DEN ble påvirket i sinn og i livskvalitet?? Jeg har en hund som tross avrevne negler og nå blodige poter ALDRI har haltet eller latt seg affisere, hun har alltid vært like "blid og glad".

Jeg vet dette høres fælt ut, men jeg tror nesten jeg må si stopp dersom hundeholdet mitt krever mer enn det jeg har å gi av midler. Jeg er student og bruker allerede mer penger enn det jeg har på hunderelatert behandling. Har vært

hos dyrlegen med potene hennes 2 ganger allerede denne mnd, og brukt 1500kr - penger jeg da må ta fra blandt annet egen mat-pott.

Blir det etterhvert mange skader/bivirkninger som må behandles har jeg rett og slett ikke råd. (og JA, jeg har forikring, men dette er VESTA- et forsikringsselskap jeg IKKE vil anbeale!) Samtidig som man må se om hunden etterhvert beveger seg inn i en vond sirkel av bivirkninger/skader etc...

Nei, dette er neimen ikke lett! Dere kan tenke dere jeg bruker endel energi på å tenke, fundere og bekymre meg for den vesle prinsessa mi i løpet av dagen! Blir jo nesten litt psykotisk selv..

Uansett.. takk for alle svar!

Det er godt å ha med seg andres erfaringer etterhvert som situasjonen kanskje utvikler seg!

Mvh Nina

Skrevet

Forrige hunden min, en liten Westie tispe, gikk på kortison. Hun hadde allergi mot alt mellom himmel og jord, både pollen, katter ( :) ) og husstøvmidd. I tillegg kom selvsagt fôrallergi på toppen av det hele. Hun slet mye med eksem og vi prøvde absolutt alt av tradisjonelle behandlingsmetoder. Siste stopp for henne var også kortison. Bivirkningene var mange og stygge. Binyrene til vesla mi sluttet å fungere som de skulle i tillegg til at det påvirket mat og drikke inntaket hennes.

I ettertid vet jeg at vi burdte sagt stopp mye tidligere. Jeg har faktisk dårlig samvittighet ennå (4 år siden hun ble avlivet) over at vi fortsatte å prøve så lenge. Men det er det ikke noe å gjøre med nå, utenom å lære av det og ikke gjenta det.

Har du vurdert alternativ behandling? Som sagt prøvde vi bare tradisjonelle behandlingsmetoder, men har hørt om flere som har hatt gode erfaringer med mindre tradisjonelle behandlinger.

Lykke til uansett!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...