Gå til innhold
Hundesonen.no

Kortison


NBE

Recommended Posts

Hei

Under min søken etter info har jeg flere ganger vært her inne på forumet for å lese litt.

Et litt eldre innlegg dreide seg blandt annet om hund på kortison... og jeg lurer nå fryktelig på hvordan det har gått med denne/ disse hundene. (var et av navnene sophus tro??)

Jeg har selv en hund med atpoi, har prøvd det aller meste - fra "vanlig" tilrettelegging som konstant støvsuging, tilrettelagt foring, ingen tepper, biabed, vasking til dyre allergi-serum etc etc etc...

Da ingen ting har fungert og hunden kun har blitt mer og mer plaget har vi nå en periode forsøkt kortison som en slags "siste utvei".

Jeg trodde jeg kjente til de aller fleste bivirkningene (fra de akutte til de mer langsiktige), etter lange samtaler med veterinæren, men ser nå flere vanskeligheter dukke opp i kjølevannet av denne kortisonen.

Det jeg lurer på: Hvordan går det med deres hunder, nå som de har fått stått på kortisonen en stund?

Føler dere at de mer akutte bivirkningene etterhvert har gitt seg eller er de vedvarende??

Hunden min drikker enormt, så mye at jeg faktisk kan se henne "ese".. I løpet av en kveld kan hun drikke opp imot to hele-store vannskåler av gangen. Selvfølgelig fører dette til at jeg må opp midt på natten (nå nesten konstant i 3uker) men denne ubalansen i forhold til væsken i kroppen fører også til at potene nå sprekker i så stor grad at en av tredeputene nå har et åpent sår. (som da må renses, bandasjeres etc etc) Vi har begynt å smøre potene 2 ganger om dagen med potesalve, samtidig som hun selvfølgelig får lakseolje i maten...

Har noen andre opplevd noe liknende?? Hvilke erfaringer har dere gjort dere i forhold til kortison? Jeg føler at alt bare "baller på seg".. og jeg som trodde hunden hnå vertfall skulle få noen kløfrie "friske" år foran seg..

Setter pris på alle svar!

Mvh Frustrert og trist hunde-mor!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en hanhund som måtte gå på kortison. Forhistorien ganske lik din. Som en siste utvei ble han satt på kortison. Ble umiddelbart bedre, men det tok ikke lang tid før bivirkningene kom. De første var økt vann og matlyst som vi forsåvidt taklet, selv om han fikk mye vann i kroppen og så ikke pen ut. Verre var det at han mistet pels etter noen måneder, ble helt fri på store områder.

Vi forsøkte å gå ned på dosen, da kom kløen og sårene tilbake med en gang. Etter slik frem og tilbake ble han avlivet 2,5 år gammel. Da var vi fortvilt og gav opp.

Kortison er kanskje en siste utvei, men ofte er den begynnelsen på slutten dessverre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm... Du sa det der. Med utrolig tungt hjerte og med gråten i halsen føler jeg selv dette likner "begynnelsen på slutten".

Hvor lenge stod boxeren din på kortison? Jeg trodde virkelig ikke slike bivirkninger skulle komme SÅ fort. Hadde regner med økt drikke og mat-lyst.. men at poter sprekker ? Det vanskelige her er tross at kortisonen virker hemmende på legingen av sårene... jeg vasker og steller for å unngå infeksjon samtidig som jeg ser potene bare tørrere og tørrere... De gamle sårene gror ikke samtidig som jeg er redd for at nye snart oppstår.. Virkelig en vond sirkel!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han gikk i litt over et år tror jeg. Potene sprakk ikke men han ble veldig tørr i huden og mistet som sagt pels. Vi forsøkte mye frem og tilbake med doseringen. Litt ned på kortison og litt opp opp på antihistaminer og vice versa. Slik holdt vi nå på ganske lenge.

Ei stund så var vi fornøyd med at han ikke klødde, men etterhvert som bivirkningene kom ble alt en ond sirkel. Har mange ganger i ettertid lurt på om det var noe mer vi kunne gjort for han. Dette er 8-9 år siden og mine kunnskaper om allergi er bedre i dag enn de var da. Men jeg tror egentlig ikke vi kunne gjort så mye mer. Vi gjorde alt veterinæren foreslo av prøver, fòr, medisin osv. Det eneste vi ikke prøvde den gang var homeopati.

Vet ikke hva slags fòr dere bruker? Kan være en idè å prøve rått kanskje? Men ærlig talt har jeg ingne gode ideer til deg. Det er fryktelig trist å måtte avlive en livssterk hund som burde leve i mange år til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og livsglad er hun jo i massevis! Sprudler av godt humør og syntes ikke engang å ense de sprukkne potene.. så selvfølgelig skal vi prøve en stund til og se hva som skjer framover... er bare så engstelig da det hele tiden syntes å dukke opp stadig nye "bivirkninger" ila denne veldig korte perioden på kortison.

Når det gjelder for har jeg prøvd det meste og står fremdeles på det jeg innbiller meg fungerte best før vi begynte på kortisonen, nemlig Norwegian Polar.

Nå skal det sies at hun egentlig aldri har reagert på for, hun har klødd omtrent akkurat like mye uansett hva vi har foret på, eliminert eller tilsatt dietten, men med NP virket det som om det gjorde sitt med negler og blankere pels.

(Veterinæren har fortalt meg denne type hundemat inneholder mer fettsyrer enn tørrfor, noe jeg syntes å ha sett virkningen av)

Lunis store problem er husstøv og lagermidd, men det KAN jo også sikkert hende hun har utviklet ytterligere allergier, man sier jo gjerne dette bare blir verre med årene!

Med kortison er hun hvertfall kvitt den evige kløen, noe som har gitt henne en helt ny hverdag..

Hadde bare som sagt håpet at bivirkningene skulle komme SENERE... og jo senere jo bedre.

At enkelte skulle melde seg allerede nå var jeg ikke forberedt på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

min gamle hund var også allergisk mot lagermidd og husstøv... Vi testet det meste, men da hu var rundt 4 år ble hu satt på kortison for resten av livet. Buffy ble avlivet nesten 7 år gammel, sannsynligvis pga nyresvikt.

Da hadde hu hatt en økt matlyst de siste to årene som gikk på psyken løs, hu drakk mye, tisset mye, og det siste året ble hu inkontinent og måtte gå med bleie inne.

Jeg vet nå at jeg burde latt henne slippe før, men samtidig hadde hu livsgleden til det siste. Den siste timen før vi dro til vet'n løp hun rundt i snøen og lekte som en gal.

Håper du finner en løsning som funker på din hund... Dette mer allergi er virkelig et ******* å gå gjennom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sophus var min hund, og jeg har desverre ingen gode nyheter å komme med, men jeg skulle inderlig ønske det...

Vi avlivet Sophus 18. september 2007. Alt som har med Sophus å gjøre er veldig følelseladet for meg, så om dette blir rotete eller rart, så ha det i bakhodet.

Sophus hadde ekstrem fôrintoleranse og vi gav kortison som siste utvei, jeg satte av 2 mnd på kortisonutprøvning, men vi avlivet han før den perioden var over. Jeg håpte i det lengste at det ville gå bra, og jeg vet om hunder som har gått på kortison i flere år, og klart seg fint. Desverre var det ikke slik for oss.

Jeg savner Sophus så mye at det gjør vondt, men jeg angrer ikke på at jeg avlivet han. Vi avlivet han mens han hadde flere gode dager enn dårlige, og det er godt å tenke på.

Kortisonen hjalp mot fôrintoleransen, men bivirkningene av kortisonen og det at han ville trenge livslang medisinering gjorde at vi satt strek. En hund lever "nå", og kan ikke rasjonalisere vekk smerte, ubehag eller kvalme. Det var derfor veldig viktig for meg at han skulle ha minst mulig vondt. Sophus fikk sterk tørste, sure oppstøt, han peste mye og virket dempet og sliten, han la også på seg 2 kg i rent vann. Men det var ikke en liten ting som gjorde at vi tok avgjørelsen om å avlive han, det var det store bildet, og jeg diskuterte mye med venner og familie hva som er livskvalitet for en hund.

Han hadde det ikke bra nok, og da hjalp det så lite at jeg var (er) så utrolig glad i han og ville ha han hos meg. Den siste gaven jeg kunne gi han var å gi han fred. Jeg skulle veldig ønske at jeg hadde gode erfaringer med kortison, men det har jeg dessverre ikke.

Mvh LivB

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kondolerer så mye Liv, det var virkelig leit å høre!

Etter hva du skriver syntes jeg du gjorde et fornuftig valg. Når hunden din ble dempet og sliten, og ellers bar stort preg av sykdom/medisinering syntes jeg du gjorde det rette.

I vårt tilfelle er det ikke ENDA kommet så langt at hundens humør og livsglede bærer preg av medisineringen.

Ja hun har en voldsom tørst, og har begynt å se litt "tønneaktig" ut, men humøret og treningsgleden har enda ikke blitt berørt.

Det jeg syntes er vanskeligst er å vite NÅR man skal si stopp. Slik vi har det IDAG innebærer mitt hundehold, med medisinering, smøring av poter og rensing av sår, noe mer enn det "vanlige hundeholdet", men vi har det begge greit.

Pr. idag er det ikke noe spørsmål om det å få leve eller ei.

Det jed derimot bekymrer meg over er dersom potene skulle sprekke enda mer, sårdannelsen ikke ville gro grunnet kortisonen og det utvikler seg ytterligere bivirkninger etc etc.., ville hunden min i det hele tatt vist meg at DEN ble påvirket i sinn og i livskvalitet?? Jeg har en hund som tross avrevne negler og nå blodige poter ALDRI har haltet eller latt seg affisere, hun har alltid vært like "blid og glad".

Jeg vet dette høres fælt ut, men jeg tror nesten jeg må si stopp dersom hundeholdet mitt krever mer enn det jeg har å gi av midler. Jeg er student og bruker allerede mer penger enn det jeg har på hunderelatert behandling. Har vært

hos dyrlegen med potene hennes 2 ganger allerede denne mnd, og brukt 1500kr - penger jeg da må ta fra blandt annet egen mat-pott.

Blir det etterhvert mange skader/bivirkninger som må behandles har jeg rett og slett ikke råd. (og JA, jeg har forikring, men dette er VESTA- et forsikringsselskap jeg IKKE vil anbeale!) Samtidig som man må se om hunden etterhvert beveger seg inn i en vond sirkel av bivirkninger/skader etc...

Nei, dette er neimen ikke lett! Dere kan tenke dere jeg bruker endel energi på å tenke, fundere og bekymre meg for den vesle prinsessa mi i løpet av dagen! Blir jo nesten litt psykotisk selv..

Uansett.. takk for alle svar!

Det er godt å ha med seg andres erfaringer etterhvert som situasjonen kanskje utvikler seg!

Mvh Nina

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forrige hunden min, en liten Westie tispe, gikk på kortison. Hun hadde allergi mot alt mellom himmel og jord, både pollen, katter ( :) ) og husstøvmidd. I tillegg kom selvsagt fôrallergi på toppen av det hele. Hun slet mye med eksem og vi prøvde absolutt alt av tradisjonelle behandlingsmetoder. Siste stopp for henne var også kortison. Bivirkningene var mange og stygge. Binyrene til vesla mi sluttet å fungere som de skulle i tillegg til at det påvirket mat og drikke inntaket hennes.

I ettertid vet jeg at vi burdte sagt stopp mye tidligere. Jeg har faktisk dårlig samvittighet ennå (4 år siden hun ble avlivet) over at vi fortsatte å prøve så lenge. Men det er det ikke noe å gjøre med nå, utenom å lære av det og ikke gjenta det.

Har du vurdert alternativ behandling? Som sagt prøvde vi bare tradisjonelle behandlingsmetoder, men har hørt om flere som har hatt gode erfaringer med mindre tradisjonelle behandlinger.

Lykke til uansett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...