Gå til innhold
Hundesonen.no

Mamma?


siljestokka

Recommended Posts

Jeg pleier ikke å kalle meg mamma, men når jeg skriver for henne i bloggen, eller gb så kaller jeg meg mamsen... :P

Min far er "pappa" fordi jeg pleier å si, "gå til pappa, se hva pappa har på kjøkken" osv. Men venner og slikt sier forexpl. "nå må hu morå di snart kjøba et grisaøyra t deg..." Da sier de mamma om meg.

:) har akkurat skrevet i bloggen og lagt ut noen bilder der Talli liksom"tenker", Da er jeg "Muttern" og Fotografen (Siri) er Damen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Jeg er mamma eller mamsen til Chicka og når jeg omtaler mammaen eller pappaen min i forhold til Chicka så blir de "bestemor og bestefar".

Min mormor omtaler jeg kun som Mormor og Chicka vet utrolig godt hvem mormor er :) (hun med middagsrester og godbiter :P )

Hvis jeg snakker til Chicka om Mormor eller Bestemor så vet hun hvem jeg mener og når vi skal gå på besøk til dem så sier jeg, "gå til mormor og bestemor" og hun går veien opp dit selv, og den er på rundt 4km.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mamma for hundene mine, og mannen min er pappa. Da foreldrene mine levde var de bestemor og bestefar.

Og jeg er tante for alle hundene til vennindene mine (en ære):-))

Og hvorfor skulle det ikke være sånn?

Jeg gjør jo alle mammatingene, gir dem omsorg, kjærlighet, trøst. Lærer dem om livet (miljøtrening), følger dem til kurs (skolen), hjelper dem med leksene (trener), gir dem riktig mat, vasker opp etter uhell, tar dem med til legen når de er syke, gir medisiner, bader og børster, setter grenser og roser, støtter dem i vanskelige situasjoner og ordner opp på lekeplassen når det trengs.

Jeg legger til rette for at de har trygge, gode lekekamerater og for at de hele tiden lever et liv med passe utfordringer og mestring.

Forskjellen på dyrebarn og menneskebarn (de fleste) er at de alltid er like avhengig av meg og de dør før meg...

Så jeg er, både i navnet og gavnet, mamma for dyrene mine!

Denne var utrolig bra. Hjemme hos meg er jeg mamma og kjærsten er pappa. Han omtaler også meg som mamma når han snakker til Enya. Foreldrene mine er mormor og morfar, mens besteforeldrene mine er mor og fafar. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :P

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Nå var jo ikke denne rettet mot meg, men hvorfor skulle jeg nevne meg selv når jeg ber ham om noe? Altså, "kom hit"... burde jeg slenge på "kom hit til mamma/mamsen/Vala/matte"? "kom hit" bør i seg selv være nok (noe det ikke alltid er, men det er en heeelt annen diskusjon :P)

"Jeg" kanskje? :P

Jeg sier nok mamma.. Sier jo det til ungene så det går bare automatisk.

Ja, tror kanskje det ligger her jeg. Jeg har aldri sagt "kom til mamma" eller omtalt meg som "mamma" til datteren min. Jeg er "vala" og det vet hun. "Mamma" er jo bare en forklaring på hvilken forbindelse vi har oss imellom, det sier ingenting om meg som person. Så dermed blir det jo meningsløst. Samma greien med barn som med hund, jeg omtaler meg ikke i tredje person, f.eks. "Kom til Vala", eller "nå gjør du som Vala sier".. Det blir jo isåtilfelle riktig så skummelt. "Nå gjør du som JEG sier" er derimot ikke så skummelt (sånn psykisk sett), men overfor den som får beskjeden, tja,.. kanskje litt skummelt ? *ler*

Viss jeg snakker til han, hvorfor skal jeg snakke om meg :unsure::)

Eks:

"Kom her da, gutten" -"Fine ann va"- "kom ann då"- "goe gutten"- "kæ nå du hålle på me"

Veldig enig med Labbetussegutten. Hva er liksom ideen med å snakke om seg selv når en snakker til hund eller barn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :cool:

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Jeg vet denne ikke var myntet på meg, men likevell. Jeg kaller meg ikke noe når jeg prater med hundene, jeg prater ikke om meg selv i tredjeperson. Det faller seg bare ikke naturlig for min del.

Så dette ville jeg sagt:

"komme å gi mamma kos" - "kom hit" eller "komme og kooose"

"mamma sin mat, ligg unna" - "nei" eller "gå bort", kanskje "min mat"

"Tøysekoppen til mamma" - Tøysekoppen.

"mamma orker ikke" - "nei", "gå bort" eller "jeg gidder ikke nå"

"mamma's godgutt" o.l. - godgutten min.

"peneste gutten til mamma" - pene gutten min.

Altså snakker jeg til dem som jeg ville snakket til et menneske(vel, nesten). Jeg sier jo ikke "søster gidder ikke" til søstra mi når hu maser om noe, da sier jeg "jeg gidder ikke".

Samtidig orker jeg sjeldent å forklare hundene hvorfor de må gjøre ting, hvis jeg er trøtt og vil at de skal gå bort, så sier jeg enkelt og greit "gå bort", tror ikke hunden forstår meg om jeg sier jeg er trøtt likevell, ikke har det noen betydning heller, men om jeg nå skulle "forklare" de det så ville det blitt: "jeg er trøtt, gå bort/gå og legg deg" ikke "mamma er trøtt ...."

Jeg er ikke mamman til hundene mine, men jeg kan finne på å kalle koda for kadabeijbien min o.l. men der stopper det også for min del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De eneste gangene jeg omtaler meg selv som en slags forelder er når jeg forklarer noe negativt ved hunden ved å si "Han ligner på moren sin". Vi er begge altfor lange i beina og har oppskrapet hud på albuene. Han har liggesår mens jeg har psoriasis :-) Ellers kaller jeg meg eier eller fører. Men jeg bruker familiebetegnelser som onkel og tante på mennesker som jeg kjenner pga av hunden og som egentlig er mer venner av hunden enn meg.

Jeg bor jeg i Sverige for tiden og å si "matte" om seg selv føles ikke unaturlig. Ellers vet ikke hunden hva jeg heter en gang, selv om han generelt forstår lange og vanskelige setninger. Den eneste personen han kjenner navnet til er min nevø, men det er ikke så rart - jevngamle som de er og hunden som selvoppnevnt barnevakt fra nevøen var liten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er tydeligvis ei sikkelig skrulle!

Her går det i mamma og pappa! Hundene her er familie medlemer som jeg ser på som mine babyer.

Vi har ikke barn selv enda, men jeg skal da fint klare og skille mitt eget barn fra hundene.

Jeg mennskelig gjør nok hundene litt også jeg...*noen ganger* så jeg er nok ei super skrulle..

Men da liker jeg itilfelle og være det :icon_fun:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes kanskje at "Mamma" og "Pappa" blir litt for intimt på en måte.

Jeg ser på hundene som en del av familien, men ikke på et så sterkt stadium at det blir blodsslekt (barn) av det :cool:

For eksempel dersom jeg skulle adoptert en 10 år gammel unge som har hatt andre foreldre og et annet hjem, så hadde det blitt litt rart om ungen pluttselig skulle kalt meg Mamma. Da er på en måte Mor litt bedre. (ikke som forkortelse av matmor i en slik situasjon,da) Jeg ville egentlig brukt navnet mitt.

Det er slik jeg tenker når jeg snakker om hunder. De er på en måte barn som vi har adoptert, men de blir likevel ikke våre barn...

Litt rotete dette her ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er naturlig at folk som har barn også blir "mamma" for hunden, siden det da er det de blir kalt i hverdagen hjemme. Men når folk som ikke er "mamma" ellers kaller seg mamma til hunden synes jeg bare det er rart. :cool:

Da er jeg rar ;) Ikke det at det var noen hemmelighet da! :rolleyes:

Ja jeg kaller meg mamma for hundene mine. Og jeg kaller meg tante for Mira og Molin (de andre hundene vi bor sammen med!) Jeg prater generelt ganske mye med hundene jeg. Mye unødvendig, men som jeg syns er koselig.

Jeg kan også bruke "mamma" hvis jeg har kjeftet på dem. Seinest i går måtte jeg kjefte litt på Java. Da sa jeg til henne etterpå (muligens for å få litt bedre samvittighet for egen del) " Ja, nå måtte mamma bruke strengestemmen altså!" Sånne teite ting :P

Jeg har begynt å ta meg litt i å virke gal nå da. Har alltid likt å prate med hundene, men det blir jo litt mere synlig nå som jeg bor midt i byen da :P Prater med dem når jeg er ute å går. Uansett hvor! Tviler jo sterkt på at det betyr så mye for hundene at jeg skravler med dem/kaller meg mamma/tante, men er jo mye for min egen del da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Seinest i går måtte jeg kjefte litt på Java. Da sa jeg til henne etterpå (muligens for å få litt bedre samvittighet for egen del) " Ja, nå måtte mamma bruke strengestemmen altså!" Sånne teite ting :P
:lol: Ja det er akkurat sånne ting jeg synes er så sprøtt at folk sier! hehe

Forresten er det ikke bare det med "mamma/pappa" jeg synes er rart, det er vel egentlig hele den greia med å omtale seg selv i tredje person. Jeg ville heller aldri sagt "kom til Monica", jeg sier "kom til meg". Jeg snakker veldig mye med hundene, men ikke på den måten. (Selv om jeg nok ofte bruker en mer barnslig stemme når jeg snakker med hundene enn når jeg snakker med folk som snakker tilbake :P)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: Ja det er akkurat sånne ting jeg synes er så sprøtt at folk sier! hehe

Forresten er det ikke bare det med "mamma/pappa" jeg synes er rart, det er vel egentlig hele den greia med å omtale seg selv i tredje person. Jeg ville heller aldri sagt "kom til Monica", jeg sier "kom til meg". Jeg snakker veldig mye med hundene, men ikke på den måten. (Selv om jeg nok ofte bruker en mer barnslig stemme når jeg snakker med hundene enn når jeg snakker med folk som snakker tilbake :P)

Nå er vel jeg over gjennomsnittet merkelig på det punktet å da :P Omtaler aldri meg selv i tredje person sånn ellers. Bare med hundene. Bruker vel "tante" nesten like ofte som "mamma" da! I og med at jeg bor sammen med "tantebarna". Men for all del, hundene er ikke noen barneerstattninger her altså. Her har vi skikkelige hunder! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, så morsom lesning!

Da jeg fortalte min mamma i telefonen at jeg og samboeren skulle få oss en valp, var hennes reaksjon at "NÆÆÆÆÆÆ, SKAL JEG BLI BESTEMOR IGJEN?!? Guuuuri, så morsomt du!" Så da ble vel jeg automatisk mamma for Leif Oscar.

Da min søster fødte familiens første barnebarn for noen måneder siden var reaksjonen ganske lik. Ingen setter pris på forskjellsbehandling her, nei! :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

YÆK! Jeg syns det rett og slett er ekkelt når folk kaller seg "mamma" og "pappa" til hundene sine...

"Komme til mamma da!" - Noe så utrolig lite appelerende :icon_clapping:

Selv sier jeg "komme til meg da", jeg bruker "Jeg" til hundene.

En annen ting jeg ikke skjønner er når folk forteller hverdagshistorier (blogg f.eks) via hundene. "I dag var jeg og mamma på tur"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...