Mamma?

[Guest Jonna]

Jeg pleier ikke å kalle meg mamma, men når jeg skriver for henne i bloggen, eller gb så kaller jeg meg mamsen...

Min far er "pappa" fordi jeg pleier å si, "gå til pappa, se hva pappa har på kjøkken" osv. Men venner og slikt sier forexpl. "nå må hu morå di snart kjøba et grisaøyra t deg..." Da sier de mamma om meg.

har akkurat skrevet i bloggen og lagt ut noen bilder der Talli liksom"tenker", Da er jeg "Muttern" og Fotografen (Siri) er Damen..

[Hemne]

Her er det nok "mamma" og "pappa" som gjelder ja Vet ikke hvorfor, det bare falt seg naturlig slik. Synes egentlig det er like greit, for det er jo det han hører at barna kaller oss også.

[Renate A]

Jeg er mamma eller mamsen til Chicka og når jeg omtaler mammaen eller pappaen min i forhold til Chicka så blir de "bestemor og bestefar".

Min mormor omtaler jeg kun som Mormor og Chicka vet utrolig godt hvem mormor er (hun med middagsrester og godbiter )

Hvis jeg snakker til Chicka om Mormor eller Bestemor så vet hun hvem jeg mener og når vi skal gå på besøk til dem så sier jeg, "gå til mormor og bestemor" og hun går veien opp dit selv, og den er på rundt 4km.

[Elinhe]

Jeg er mamma for hundene mine, og mannen min er pappa. Da foreldrene mine levde var de bestemor og bestefar.

Og jeg er tante for alle hundene til vennindene mine (en ære):-))

Og hvorfor skulle det ikke være sånn?

Jeg gjør jo alle mammatingene, gir dem omsorg, kjærlighet, trøst. Lærer dem om livet (miljøtrening), følger dem til kurs (skolen), hjelper dem med leksene (trener), gir dem riktig mat, vasker opp etter uhell, tar dem med til legen når de er syke, gir medisiner, bader og børster, setter grenser og roser, støtter dem i vanskelige situasjoner og ordner opp på lekeplassen når det trengs.

Jeg legger til rette for at de har trygge, gode lekekamerater og for at de hele tiden lever et liv med passe utfordringer og mestring.

Forskjellen på dyrebarn og menneskebarn (de fleste) er at de alltid er like avhengig av meg og de dør før meg...

Så jeg er, både i navnet og gavnet, mamma for dyrene mine!

Denne var utrolig bra. Hjemme hos meg er jeg mamma og kjærsten er pappa. Han omtaler også meg som mamma når han snakker til Enya. Foreldrene mine er mormor og morfar, mens besteforeldrene mine er mor og fafar.

[Vala]

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Nå var jo ikke denne rettet mot meg, men hvorfor skulle jeg nevne meg selv når jeg ber ham om noe? Altså, "kom hit"... burde jeg slenge på "kom hit til mamma/mamsen/Vala/matte"? "kom hit" bør i seg selv være nok (noe det ikke alltid er, men det er en heeelt annen diskusjon )

"Jeg" kanskje?

Jeg sier nok mamma.. Sier jo det til ungene så det går bare automatisk.

Ja, tror kanskje det ligger her jeg. Jeg har aldri sagt "kom til mamma" eller omtalt meg som "mamma" til datteren min. Jeg er "vala" og det vet hun. "Mamma" er jo bare en forklaring på hvilken forbindelse vi har oss imellom, det sier ingenting om meg som person. Så dermed blir det jo meningsløst. Samma greien med barn som med hund, jeg omtaler meg ikke i tredje person, f.eks. "Kom til Vala", eller "nå gjør du som Vala sier".. Det blir jo isåtilfelle riktig så skummelt. "Nå gjør du som JEG sier" er derimot ikke så skummelt (sånn psykisk sett), men overfor den som får beskjeden, tja,.. kanskje litt skummelt ? *ler*

Viss jeg snakker til han, hvorfor skal jeg snakke om meg

Eks:

"Kom her da, gutten" -"Fine ann va"- "kom ann då"- "goe gutten"- "kæ nå du hålle på me"

Veldig enig med Labbetussegutten. Hva er liksom ideen med å snakke om seg selv når en snakker til hund eller barn?

[¤renate¤]

Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Jeg vet denne ikke var myntet på meg, men likevell. Jeg kaller meg ikke noe når jeg prater med hundene, jeg prater ikke om meg selv i tredjeperson. Det faller seg bare ikke naturlig for min del.

Så dette ville jeg sagt:

"komme å gi mamma kos" - "kom hit" eller "komme og kooose"

"mamma sin mat, ligg unna" - "nei" eller "gå bort", kanskje "min mat"

"Tøysekoppen til mamma" - Tøysekoppen.

"mamma orker ikke" - "nei", "gå bort" eller "jeg gidder ikke nå"

"mamma's godgutt" o.l. - godgutten min.

"peneste gutten til mamma" - pene gutten min.

Altså snakker jeg til dem som jeg ville snakket til et menneske(vel, nesten). Jeg sier jo ikke "søster gidder ikke" til søstra mi når hu maser om noe, da sier jeg "jeg gidder ikke".

Samtidig orker jeg sjeldent å forklare hundene hvorfor de må gjøre ting, hvis jeg er trøtt og vil at de skal gå bort, så sier jeg enkelt og greit "gå bort", tror ikke hunden forstår meg om jeg sier jeg er trøtt likevell, ikke har det noen betydning heller, men om jeg nå skulle "forklare" de det så ville det blitt: "jeg er trøtt, gå bort/gå og legg deg" ikke "mamma er trøtt ...."

Jeg er ikke mamman til hundene mine, men jeg kan finne på å kalle koda for kadabeijbien min o.l. men der stopper det også for min del.

[Payamon]

Jeg synes det er naturlig at folk som har barn også blir "mamma" for hunden, siden det da er det de blir kalt i hverdagen hjemme. Men når folk som ikke er "mamma" ellers kaller seg mamma til hunden synes jeg bare det er rart.

[torunns]

De eneste gangene jeg omtaler meg selv som en slags forelder er når jeg forklarer noe negativt ved hunden ved å si "Han ligner på moren sin". Vi er begge altfor lange i beina og har oppskrapet hud på albuene. Han har liggesår mens jeg har psoriasis :-) Ellers kaller jeg meg eier eller fører. Men jeg bruker familiebetegnelser som onkel og tante på mennesker som jeg kjenner pga av hunden og som egentlig er mer venner av hunden enn meg.

Jeg bor jeg i Sverige for tiden og å si "matte" om seg selv føles ikke unaturlig. Ellers vet ikke hunden hva jeg heter en gang, selv om han generelt forstår lange og vanskelige setninger. Den eneste personen han kjenner navnet til er min nevø, men det er ikke så rart - jevngamle som de er og hunden som selvoppnevnt barnevakt fra nevøen var liten.

[zorbas]

Jeg er tydeligvis ei sikkelig skrulle!

Her går det i mamma og pappa! Hundene her er familie medlemer som jeg ser på som mine babyer.

Vi har ikke barn selv enda, men jeg skal da fint klare og skille mitt eget barn fra hundene.

Jeg mennskelig gjør nok hundene litt også jeg...*noen ganger* så jeg er nok ei super skrulle..

Men da liker jeg itilfelle og være det :icon_fun:

[Tyfonia]

Jeg synes kanskje at "Mamma" og "Pappa" blir litt for intimt på en måte.

Jeg ser på hundene som en del av familien, men ikke på et så sterkt stadium at det blir blodsslekt (barn) av det

For eksempel dersom jeg skulle adoptert en 10 år gammel unge som har hatt andre foreldre og et annet hjem, så hadde det blitt litt rart om ungen pluttselig skulle kalt meg Mamma. Da er på en måte Mor litt bedre. (ikke som forkortelse av matmor i en slik situasjon,da) Jeg ville egentlig brukt navnet mitt.

Det er slik jeg tenker når jeg snakker om hunder. De er på en måte barn som vi har adoptert, men de blir likevel ikke våre barn...

Litt rotete dette her

[PhoNuLi]

Nei, jeg kaller meg ikke mamma

Jeg er Tina, søstrene mine er Tonje og Marie, mens mine foreldre er "mamma" og "pappa" når vi snakker til Phoebe

Hun reagerer i hvertfall på dette..

[Marianne&Java]

Jeg synes det er naturlig at folk som har barn også blir "mamma" for hunden, siden det da er det de blir kalt i hverdagen hjemme. Men når folk som ikke er "mamma" ellers kaller seg mamma til hunden synes jeg bare det er rart.

Da er jeg rar Ikke det at det var noen hemmelighet da!

Ja jeg kaller meg mamma for hundene mine. Og jeg kaller meg tante for Mira og Molin (de andre hundene vi bor sammen med!) Jeg prater generelt ganske mye med hundene jeg. Mye unødvendig, men som jeg syns er koselig.

Jeg kan også bruke "mamma" hvis jeg har kjeftet på dem. Seinest i går måtte jeg kjefte litt på Java. Da sa jeg til henne etterpå (muligens for å få litt bedre samvittighet for egen del) " Ja, nå måtte mamma bruke strengestemmen altså!" Sånne teite ting

Jeg har begynt å ta meg litt i å virke gal nå da. Har alltid likt å prate med hundene, men det blir jo litt mere synlig nå som jeg bor midt i byen da Prater med dem når jeg er ute å går. Uansett hvor! Tviler jo sterkt på at det betyr så mye for hundene at jeg skravler med dem/kaller meg mamma/tante, men er jo mye for min egen del da

[Tyfonia]

Nei det spiller egentlig ingen rolle så lenge hunden vet forskjell på folk i huset, egentlig.

[Payamon]

Seinest i går måtte jeg kjefte litt på Java. Da sa jeg til henne etterpå (muligens for å få litt bedre samvittighet for egen del) " Ja, nå måtte mamma bruke strengestemmen altså!" Sånne teite ting

Ja det er akkurat sånne ting jeg synes er så sprøtt at folk sier! hehe

Forresten er det ikke bare det med "mamma/pappa" jeg synes er rart, det er vel egentlig hele den greia med å omtale seg selv i tredje person. Jeg ville heller aldri sagt "kom til Monica", jeg sier "kom til meg". Jeg snakker veldig mye med hundene, men ikke på den måten. (Selv om jeg nok ofte bruker en mer barnslig stemme når jeg snakker med hundene enn når jeg snakker med folk som snakker tilbake )

[Marianne&Java]

Ja det er akkurat sånne ting jeg synes er så sprøtt at folk sier! hehe

Forresten er det ikke bare det med "mamma/pappa" jeg synes er rart, det er vel egentlig hele den greia med å omtale seg selv i tredje person. Jeg ville heller aldri sagt "kom til Monica", jeg sier "kom til meg". Jeg snakker veldig mye med hundene, men ikke på den måten. (Selv om jeg nok ofte bruker en mer barnslig stemme når jeg snakker med hundene enn når jeg snakker med folk som snakker tilbake )

Nå er vel jeg over gjennomsnittet merkelig på det punktet å da Omtaler aldri meg selv i tredje person sånn ellers. Bare med hundene. Bruker vel "tante" nesten like ofte som "mamma" da! I og med at jeg bor sammen med "tantebarna". Men for all del, hundene er ikke noen barneerstattninger her altså. Her har vi skikkelige hunder!

[FoxyFish]

Hehe, så morsom lesning!

Da jeg fortalte min mamma i telefonen at jeg og samboeren skulle få oss en valp, var hennes reaksjon at "NÆÆÆÆÆÆ, SKAL JEG BLI BESTEMOR IGJEN?!? Guuuuri, så morsomt du!" Så da ble vel jeg automatisk mamma for Leif Oscar.

Da min søster fødte familiens første barnebarn for noen måneder siden var reaksjonen ganske lik. Ingen setter pris på forskjellsbehandling her, nei!

[siljestokka]

Hihi.. Så morsomt da .

[Rosin]

Tror ikke jeg kaller meg noenting egentlig. Har aldri tenkt over det før, men kan ikke huske å ha kalt meg selv for "mamma".

[Jeampi]

YÆK! Jeg syns det rett og slett er ekkelt når folk kaller seg "mamma" og "pappa" til hundene sine...

"Komme til mamma da!" - Noe så utrolig lite appelerende

Selv sier jeg "komme til meg da", jeg bruker "Jeg" til hundene.

En annen ting jeg ikke skjønner er når folk forteller hverdagshistorier (blogg f.eks) via hundene. "I dag var jeg og mamma på tur"