Gå til innhold
Hundesonen.no

Mamma?


siljestokka

Recommended Posts

Skrevet
Jeg pleier ikke å kalle meg mamma, men når jeg skriver for henne i bloggen, eller gb så kaller jeg meg mamsen... :P

Min far er "pappa" fordi jeg pleier å si, "gå til pappa, se hva pappa har på kjøkken" osv. Men venner og slikt sier forexpl. "nå må hu morå di snart kjøba et grisaøyra t deg..." Da sier de mamma om meg.

:) har akkurat skrevet i bloggen og lagt ut noen bilder der Talli liksom"tenker", Da er jeg "Muttern" og Fotografen (Siri) er Damen..

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Her er det nok "mamma" og "pappa" som gjelder ja :) Vet ikke hvorfor, det bare falt seg naturlig slik. Synes egentlig det er like greit, for det er jo det han hører at barna kaller oss også.

Skrevet

Jeg er mamma eller mamsen til Chicka og når jeg omtaler mammaen eller pappaen min i forhold til Chicka så blir de "bestemor og bestefar".

Min mormor omtaler jeg kun som Mormor og Chicka vet utrolig godt hvem mormor er :) (hun med middagsrester og godbiter :P )

Hvis jeg snakker til Chicka om Mormor eller Bestemor så vet hun hvem jeg mener og når vi skal gå på besøk til dem så sier jeg, "gå til mormor og bestemor" og hun går veien opp dit selv, og den er på rundt 4km.

Skrevet
Jeg er mamma for hundene mine, og mannen min er pappa. Da foreldrene mine levde var de bestemor og bestefar.

Og jeg er tante for alle hundene til vennindene mine (en ære):-))

Og hvorfor skulle det ikke være sånn?

Jeg gjør jo alle mammatingene, gir dem omsorg, kjærlighet, trøst. Lærer dem om livet (miljøtrening), følger dem til kurs (skolen), hjelper dem med leksene (trener), gir dem riktig mat, vasker opp etter uhell, tar dem med til legen når de er syke, gir medisiner, bader og børster, setter grenser og roser, støtter dem i vanskelige situasjoner og ordner opp på lekeplassen når det trengs.

Jeg legger til rette for at de har trygge, gode lekekamerater og for at de hele tiden lever et liv med passe utfordringer og mestring.

Forskjellen på dyrebarn og menneskebarn (de fleste) er at de alltid er like avhengig av meg og de dør før meg...

Så jeg er, både i navnet og gavnet, mamma for dyrene mine!

Denne var utrolig bra. Hjemme hos meg er jeg mamma og kjærsten er pappa. Han omtaler også meg som mamma når han snakker til Enya. Foreldrene mine er mormor og morfar, mens besteforeldrene mine er mor og fafar. :)

Skrevet
Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :P

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Nå var jo ikke denne rettet mot meg, men hvorfor skulle jeg nevne meg selv når jeg ber ham om noe? Altså, "kom hit"... burde jeg slenge på "kom hit til mamma/mamsen/Vala/matte"? "kom hit" bør i seg selv være nok (noe det ikke alltid er, men det er en heeelt annen diskusjon :P)

"Jeg" kanskje? :P

Jeg sier nok mamma.. Sier jo det til ungene så det går bare automatisk.

Ja, tror kanskje det ligger her jeg. Jeg har aldri sagt "kom til mamma" eller omtalt meg som "mamma" til datteren min. Jeg er "vala" og det vet hun. "Mamma" er jo bare en forklaring på hvilken forbindelse vi har oss imellom, det sier ingenting om meg som person. Så dermed blir det jo meningsløst. Samma greien med barn som med hund, jeg omtaler meg ikke i tredje person, f.eks. "Kom til Vala", eller "nå gjør du som Vala sier".. Det blir jo isåtilfelle riktig så skummelt. "Nå gjør du som JEG sier" er derimot ikke så skummelt (sånn psykisk sett), men overfor den som får beskjeden, tja,.. kanskje litt skummelt ? *ler*

Viss jeg snakker til han, hvorfor skal jeg snakke om meg :unsure::)

Eks:

"Kom her da, gutten" -"Fine ann va"- "kom ann då"- "goe gutten"- "kæ nå du hålle på me"

Veldig enig med Labbetussegutten. Hva er liksom ideen med å snakke om seg selv når en snakker til hund eller barn?

Skrevet
Men hva kaller du deg når du prater med han?

Når jeg prater med andre så omtaler jeg meg selvfølgelig ikke som mammaen hans, men jeg kan godt si "komme å gi mamma kos", "mamma sin mat, ligg unna" "tøyeskoppen til mamma" " mamma orker ikke" etc når jeg tiltaler han.Han skjønner stort sett hva jeg sier hvis han vil.. "Peneste gutten til mamma" er mye i bruk :cool:

Du prater vel med hunden din? Hva sier du da? "kom å gi eier kos"? " Eier er trøtt, gå å legg deg?"

Jeg vet denne ikke var myntet på meg, men likevell. Jeg kaller meg ikke noe når jeg prater med hundene, jeg prater ikke om meg selv i tredjeperson. Det faller seg bare ikke naturlig for min del.

Så dette ville jeg sagt:

"komme å gi mamma kos" - "kom hit" eller "komme og kooose"

"mamma sin mat, ligg unna" - "nei" eller "gå bort", kanskje "min mat"

"Tøysekoppen til mamma" - Tøysekoppen.

"mamma orker ikke" - "nei", "gå bort" eller "jeg gidder ikke nå"

"mamma's godgutt" o.l. - godgutten min.

"peneste gutten til mamma" - pene gutten min.

Altså snakker jeg til dem som jeg ville snakket til et menneske(vel, nesten). Jeg sier jo ikke "søster gidder ikke" til søstra mi når hu maser om noe, da sier jeg "jeg gidder ikke".

Samtidig orker jeg sjeldent å forklare hundene hvorfor de må gjøre ting, hvis jeg er trøtt og vil at de skal gå bort, så sier jeg enkelt og greit "gå bort", tror ikke hunden forstår meg om jeg sier jeg er trøtt likevell, ikke har det noen betydning heller, men om jeg nå skulle "forklare" de det så ville det blitt: "jeg er trøtt, gå bort/gå og legg deg" ikke "mamma er trøtt ...."

Jeg er ikke mamman til hundene mine, men jeg kan finne på å kalle koda for kadabeijbien min o.l. men der stopper det også for min del.

Skrevet

Jeg synes det er naturlig at folk som har barn også blir "mamma" for hunden, siden det da er det de blir kalt i hverdagen hjemme. Men når folk som ikke er "mamma" ellers kaller seg mamma til hunden synes jeg bare det er rart. :cool:

Skrevet

De eneste gangene jeg omtaler meg selv som en slags forelder er når jeg forklarer noe negativt ved hunden ved å si "Han ligner på moren sin". Vi er begge altfor lange i beina og har oppskrapet hud på albuene. Han har liggesår mens jeg har psoriasis :-) Ellers kaller jeg meg eier eller fører. Men jeg bruker familiebetegnelser som onkel og tante på mennesker som jeg kjenner pga av hunden og som egentlig er mer venner av hunden enn meg.

Jeg bor jeg i Sverige for tiden og å si "matte" om seg selv føles ikke unaturlig. Ellers vet ikke hunden hva jeg heter en gang, selv om han generelt forstår lange og vanskelige setninger. Den eneste personen han kjenner navnet til er min nevø, men det er ikke så rart - jevngamle som de er og hunden som selvoppnevnt barnevakt fra nevøen var liten.

Skrevet

Jeg er tydeligvis ei sikkelig skrulle!

Her går det i mamma og pappa! Hundene her er familie medlemer som jeg ser på som mine babyer.

Vi har ikke barn selv enda, men jeg skal da fint klare og skille mitt eget barn fra hundene.

Jeg mennskelig gjør nok hundene litt også jeg...*noen ganger* så jeg er nok ei super skrulle..

Men da liker jeg itilfelle og være det :icon_fun:

Skrevet

Jeg synes kanskje at "Mamma" og "Pappa" blir litt for intimt på en måte.

Jeg ser på hundene som en del av familien, men ikke på et så sterkt stadium at det blir blodsslekt (barn) av det :cool:

For eksempel dersom jeg skulle adoptert en 10 år gammel unge som har hatt andre foreldre og et annet hjem, så hadde det blitt litt rart om ungen pluttselig skulle kalt meg Mamma. Da er på en måte Mor litt bedre. (ikke som forkortelse av matmor i en slik situasjon,da) Jeg ville egentlig brukt navnet mitt.

Det er slik jeg tenker når jeg snakker om hunder. De er på en måte barn som vi har adoptert, men de blir likevel ikke våre barn...

Litt rotete dette her ;)

Skrevet

Nei, jeg kaller meg ikke mamma ;)

Jeg er Tina, søstrene mine er Tonje og Marie, mens mine foreldre er "mamma" og "pappa" når vi snakker til Phoebe :cool:

Hun reagerer i hvertfall på dette..

Skrevet
Jeg synes det er naturlig at folk som har barn også blir "mamma" for hunden, siden det da er det de blir kalt i hverdagen hjemme. Men når folk som ikke er "mamma" ellers kaller seg mamma til hunden synes jeg bare det er rart. :cool:

Da er jeg rar ;) Ikke det at det var noen hemmelighet da! :rolleyes:

Ja jeg kaller meg mamma for hundene mine. Og jeg kaller meg tante for Mira og Molin (de andre hundene vi bor sammen med!) Jeg prater generelt ganske mye med hundene jeg. Mye unødvendig, men som jeg syns er koselig.

Jeg kan også bruke "mamma" hvis jeg har kjeftet på dem. Seinest i går måtte jeg kjefte litt på Java. Da sa jeg til henne etterpå (muligens for å få litt bedre samvittighet for egen del) " Ja, nå måtte mamma bruke strengestemmen altså!" Sånne teite ting :P

Jeg har begynt å ta meg litt i å virke gal nå da. Har alltid likt å prate med hundene, men det blir jo litt mere synlig nå som jeg bor midt i byen da :P Prater med dem når jeg er ute å går. Uansett hvor! Tviler jo sterkt på at det betyr så mye for hundene at jeg skravler med dem/kaller meg mamma/tante, men er jo mye for min egen del da :P

Skrevet
Seinest i går måtte jeg kjefte litt på Java. Da sa jeg til henne etterpå (muligens for å få litt bedre samvittighet for egen del) " Ja, nå måtte mamma bruke strengestemmen altså!" Sånne teite ting :P
:lol: Ja det er akkurat sånne ting jeg synes er så sprøtt at folk sier! hehe

Forresten er det ikke bare det med "mamma/pappa" jeg synes er rart, det er vel egentlig hele den greia med å omtale seg selv i tredje person. Jeg ville heller aldri sagt "kom til Monica", jeg sier "kom til meg". Jeg snakker veldig mye med hundene, men ikke på den måten. (Selv om jeg nok ofte bruker en mer barnslig stemme når jeg snakker med hundene enn når jeg snakker med folk som snakker tilbake :P)

Skrevet
:lol: Ja det er akkurat sånne ting jeg synes er så sprøtt at folk sier! hehe

Forresten er det ikke bare det med "mamma/pappa" jeg synes er rart, det er vel egentlig hele den greia med å omtale seg selv i tredje person. Jeg ville heller aldri sagt "kom til Monica", jeg sier "kom til meg". Jeg snakker veldig mye med hundene, men ikke på den måten. (Selv om jeg nok ofte bruker en mer barnslig stemme når jeg snakker med hundene enn når jeg snakker med folk som snakker tilbake :P)

Nå er vel jeg over gjennomsnittet merkelig på det punktet å da :P Omtaler aldri meg selv i tredje person sånn ellers. Bare med hundene. Bruker vel "tante" nesten like ofte som "mamma" da! I og med at jeg bor sammen med "tantebarna". Men for all del, hundene er ikke noen barneerstattninger her altså. Her har vi skikkelige hunder! :P

Skrevet

Hehe, så morsom lesning!

Da jeg fortalte min mamma i telefonen at jeg og samboeren skulle få oss en valp, var hennes reaksjon at "NÆÆÆÆÆÆ, SKAL JEG BLI BESTEMOR IGJEN?!? Guuuuri, så morsomt du!" Så da ble vel jeg automatisk mamma for Leif Oscar.

Da min søster fødte familiens første barnebarn for noen måneder siden var reaksjonen ganske lik. Ingen setter pris på forskjellsbehandling her, nei! :icon_redface:

Skrevet

YÆK! Jeg syns det rett og slett er ekkelt når folk kaller seg "mamma" og "pappa" til hundene sine...

"Komme til mamma da!" - Noe så utrolig lite appelerende :icon_clapping:

Selv sier jeg "komme til meg da", jeg bruker "Jeg" til hundene.

En annen ting jeg ikke skjønner er når folk forteller hverdagshistorier (blogg f.eks) via hundene. "I dag var jeg og mamma på tur"

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kommer an på hunden, treningen og målet.Jeg vil alltid belønne innkalling og innkallingstrening med noe av de beste godbitene hunden kan få, fordi det er den absolutt viktigste treningen. Men belønning er ikke bare godbiter. Belønning er alt hunden vil ha. For noen hunder er det kos, mange liker leker, men godbiter er ofte den beste måten å belønne presist på. I valpe- og unghundtiden ville jeg alltid hatt en godbitpose tilgjengelig på meg, og gjerne en draleke/tauleke. De fleste som driver aktivt med hund bruker godbitposer som er enkle å åpen og lukke, og som flyttes over i lommen på det man har på deg. De første par årene er det mye godbiter "hele tiden", fordi hunden skal lære så mye nytt. Hva slags godbiter kommer an på hvor matfokusert hunden er og hva den liker. Her må du prøve deg fram litt. Til enkle hverdagsøvelser som "sitt", "gi labb" osv. kan du godt bruke tørrfõr fra dagens matrasjon hvis hunden er matglad. Godbiter fra butikk eller dyrebutikk er som oftest helt ok, men å skjære opp rent kjøtt fra påleggsskiver eller ost for eksempel er gjerne billigere. Rester av pannekaker, fiskepudding, pølser osv. er fint. Skinkeost på tube er en annen variant. Variasjon er også generelt fint. Ferske godbiter er ofte mer populært og sterkere enn tørre godbiter.  Når valpen/hunden har lært en øvelse kan man fase ut belønningen, men det kan være lurt å belønne innimellom og forsterke øvelsene over tid. Om belønningene plutselig forsvinner kan hunden miste motivasjonen for det, om den ikke finner belønning i øvelsen i seg selv. Jeg belønnet fortsatt mine hunder på 13 og 17 for innkalling (alltid), og innimellom for kontakt, lydighetsøvelser osv., men ikke hver gang slik jeg ville gjort med en valp eller unghund for eksempel.
    • Hei!  Sikkert dumt spørsmål, men jeg er likevel usikker. Det står at man skal bruke godbiter og belønne alt i starten, det er jeg helt med på, men hva slags godbiter belønner man med? Tenker på helseaspektet, dette kommer jo i tillegg til for. Hva slags godbiter bruker man til valp, og har man alle lommer fulle til en hver tid, belønner man hele tiden i lang periode? Når faser man ut? Hva slags godbit bruker man? 😊
    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...