Gå til innhold
Hundesonen.no

Har vi et liv?


ToneC

Recommended Posts

Har vi hundeeiere et liv, eller går ALL tiden bort til turer, trening, kurs, osv. Leste en tråd på hundeprat der den aktuelle personen mente at vi hundeeiere ikke hadde venner, aldri kunne dra og handle, etc. Dessuten mente vedkommende at vi levde gjennom hundene våre.

Det jeg lurte på var derfor; er hundeholdet deres en hemsko? Slapper dere av noen ganger? Har dere et sosialt liv?

Ble bare litt nysgjerrig på om jeg er en helt atypisk hundeeier... For jeg koser meg nemlig på tur i skogen med hunden, på trening, med kosen, osv. Men i tillegg til dette klarer jeg å studere, ha venner, dra ut på byen om jeg vil det, shoppe, jobbe, etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 66
  • Created
  • Siste svar
Guest Belgerpia
Har vi hundeeiere et liv, eller går ALL tiden bort til turer, trening, kurs, osv. Leste en tråd på hundeprat der den aktuelle personen mente at vi hundeeiere ikke hadde venner, aldri kunne dra og handle, etc. Dessuten mente vedkommende at vi levde gjennom hundene våre.

Det jeg lurte på var derfor; er hundeholdet deres en hemsko? Slapper dere av noen ganger? Har dere et sosialt liv?

Ble bare litt nysgjerrig på om jeg er en helt atypisk hundeeier... For jeg koser meg nemlig på tur i skogen med hunden, på trening, med kosen, osv. Men i tillegg til dette klarer jeg å studere, ha venner, dra ut på byen om jeg vil det, shoppe, jobbe, etc.

Et liv utenom jobb og hund?

Nope *ler* - tror du er gal jeg - hvordan skulle nå det gå for seg *fnis* En eller annen gang må jeg sove også

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har et liv utenom hund, men synns det er mye morsommere å drive med hunder enn andre ting, så bruker frivillig mye av livet mitt på å holde på med hund. :) Mye av det jeg gjør dreier seg riktignok om hund, men har et liv utenom også. Mange venner (riktignok mest hundeeiervenner), mye fritid og jeg slapper av en god del. Dessuten er jeg på skolen en god del timer om dagen, så er det lekser osv. Jeg blir ferdig med alt, og hunden får det han trenger.

Så ja, jeg har et liv. Selv om jeg har hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går stort sett i jobb, hund og søvn. Men det er ikke fordi jeg ikke KAN gjøre noe annet, det er fordi jeg ikke VIL gjøre noe annet. De fleste vennene mine holder også på med hund, så hvorfor se film og slappe av i sofaen når man heller kan trene, gå tur etc...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går stort sett i jobb, hund og søvn. Men det er ikke fordi jeg ikke KAN gjøre noe annet, det er fordi jeg ikke VIL gjøre noe annet. De fleste vennene mine holder også på med hund, så hvorfor se film og slappe av i sofaen når man heller kan trene, gå tur etc...

Helt enig: Jeg vil ikke ha ett annet liv! Jeg vil bruke fritiden min på hunden, jeg har venner som driver med hund og bruker penger på hund. Men jeg slenger meg gjerne på sofaen sammen med hundene uten å gjøre en dritt med dem...

Og jeg har heller ikke noen problemer med å reise på ferie uten hund, men jeg ender faktisk med å savne dem etter 7-10 dager. :rolleyes:

Sånn generellt så har vi det livet vi ønsker å leve. Om andre ønsker å dra på studio 4 dager i uken eller sitter ørten timer på kafë så er det ingen som klager på det liksom og mener dem ikke har noe liv.

Det er vell heller det at vi velger en livstil som er mindre kjent av "normale" og som "krever" at vi tenker på vår hobby 24 timer i døgnet og planlegger ting utenom rundt hobbyen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her tar selvfølgelig trening av hunden tid, men har jo to barn og mann så det kan ikke være BARE hund :) Men etter å ha jobbet fra åtte på morgenen til fem på ettermiddagen så drar jeg ikke noe sted på ettermiddagen med mindre det er for å trene hund. Gå tur gjør vi selvfølgelig hver dag. Men jeg tror jeg blir mer låst av barna, er lettere å ha med hunden overalt :rolleyes:

Men joda, hund er gøy og er ofte et samtaleemne eller jeg skal noe som har med hund å gjøre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jeg går på grunnskole, gjør masse lekser, holder på med hund, spiller basket og er mye med venner. Jeg har et liv, og livet mitt inneholder mye hund, noe som jeg er veldig glad for. Det gjør ikke meg noe å dra fra en bursdag/filmkveld tidligere enn alle andre for å dra hjem og bade hund/forberede meg til stevnet neste dag, det er jo tross alt jeg som vil det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Burde vel ikke svare her, for jeg har ikke rare livet i det hele tatt, og det lille livet jeg har er fordi jeg har hunder - altså en litt omvendt problemstilling, nesten *flir*

Men jeg må vel innrømme at jeg ikke har veldig dårlig samvittighet OM jeg skulle dra på kino en dag, besøke en kompis (hvor hundene ikke kan være med) eller besøke avogpåsaken i Danmark (det har rett nok bare skjedd 2 ganger på halvannet år *kremt*) Jeg er hjemmeværende for øyeblikket og går sammen med hundene mine hele dagen, det er ingen av oss som dør av å være litt fra hverandre..

Det som forbauser meg litt, er HVA man definerer som å "ha et liv". Må man gå på kino for å ha et liv? Må man møte venner på butikksenteret for å shoppe og ta en cafe latte for å ha et liv? Må man feste for å ha et liv? Og hvor ofte må man gjøre sånt for å kunne si at man har et liv?

Hvorfor er det ikke å ha et liv å dra på hundetrening et par ganger i uka? Utstillinger eller konkurranser i helgene? Bare kjenne folk som har hund?

- Og om man tror man "mangler et liv" når man har hund, så kan dere jo glede dere til dere får barn, som skal legges innen et klokkeslett, som syns kafebesøk med venninnene dine er kjedelig - og gir høylydt uttrykk for det, sånt er superpopulært! - og som må ha barnevakt om du skal en tur ut døra om barnet ikke kan være med.. DA har man brått ikke noe liv mer, om man syns det blir manko på sånt fordi man har hund..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Og om man tror man "mangler et liv" når man har hund, så kan dere jo glede dere til dere får barn, som skal legges innen et klokkeslett, som syns kafebesøk med venninnene dine er kjedelig - og gir høylydt uttrykk for det, sånt er superpopulært! - og som må ha barnevakt om du skal en tur ut døra om barnet ikke kan være med.. DA har man brått ikke noe liv mer, om man syns det blir manko på sånt fordi man har hund..

Hahah! Utrolig bra sagt..

Det blir jo en valgt livsstil, og det er jo opp til en selv hva en gjør ut av hundeholdet sitt. Jeg trives hvertfall veldig godt slik situasjonen er her nå. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter jeg fikk hund i fjor, så har jeg fått et helt annet liv. Mindre jobbing (som det var ALT for mye av før), mye mer frisk luft, mindre TV-titting, mer aktivitet, og en HOBBY!

Før var det ingenting som engasjerte meg så voldsomt, utenom jobben, og det er det jeg liker mest med å ha hund. Elsker å ha noe å brenne for, som jeg aldri kan få nok kunnskap om. Og det er ikke bare min egen hund som engasjerer, men også andre hunder, både raser, individer og hundetrening som tema.

Så for min del har jeg fått et liv som for meg føles mye mer riktig enn det jeg hadde. Det blir nok ikke mindre sosialt nå enn før, bare med andre folk. Men jeg har heller ikke problemer med å sette igjen bikkja hjemme en kveld (etter hun har fått lang tur og trening :) ) for å gå på kino/restaurant/ut og skravle med venner som ikke har hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, kjenner meg igjen i det der 2ne :)

Jeg er hjemme med 2 barn og 2 hunder, så jeg har ikke mye sosialt liv i hverdagen akkurat nå, bortsett fra om jeg skulle komme meg ut på hundetrening (jobber med å få igang en treningsgruppe i nærheten). Vi har elendig kollektivtilbud, ellers hadde vi nok vært mer ute på farten på dagen også.

Men til saken, jeg synes da det å finne på noe, være sosial, være engasjert i noe = å "ha et liv", uansett om det er med eller uten hund eller barn.

Så det spørs på personen som ser. Mitt "liv" er å holde huset noenlunde i sjakk, underholde barn og hunder i alt det daglige, også kommer andre hobbyer etter det igjen. Kunne godt tenkt meg muligheten til å komme seg litt mer utafor døra (lengre enn gangavstand), men vi får være tålmodige :)

Shopping og kino nevnes.. Vel, shopping gjør jeg som regel med barn og uten hund. Kino, hva er det igjen? :rolleyes: Alkohol? :) Det er lenge siden gitt. Mange vil nok si at jeg ikke har et liv. Synd for dem da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går på skole, handler, fester, er med venner, på kino og turer uten hund så jeg har i aller høyeste grad et liv utenom hunden, men det har seg jo slik da at hunden er en naturlig del av livet mitt og han er nå stort sett med på det meste. Men å si at vi hundeeiere ikke hara et liv tror jeg ikke på:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man velger jo selv det livet man vil leve! Hund er en stor del av hverdagen min, men jeg setter av tid til meg selv, og venner uten hunden. Selv om kanskje hunden er med, så dreier det seg ikke kun om hund, men jeg prøver å snakke om andre ting enn det. Jeg trives med slik jeg har det nå, og hvis andre tror at jeg har et mindre liv enn andre, så er det dem som har et problem, ikke meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et liv ? Utenom hunden ? Jeg tror ikke jeg skjønner spørsmålet *flir*.

Hmmmm... altså: før i verden drev jeg med mye rart.. Volleyball, korps, korsang og ymse andre aktiviteter som jeg i farten ikke kommer på. Da jeg fikk meg min første helt egne hund måtte jeg brått begynne å prioritere gitt - og med årene har prioriteringene gått stadig mer i favør av hunden(e).

Om jeg skal foreta en aldri så liten opptelling, så må jeg vel innrømme at jeg ikke har noen venner som ikke driver mer eller mindre aktivt med hund. Det er i hundemiljøet jeg har funnet min omgangskrets og mine nærmeste venner. Folk som ikke er interessert i hunder er ikke interessante for meg å omgås (hørte jeg noen nevne sær-.. hæhhh ???). Jeg har liksom ikke den store interessen av å feste på by'n, gå på kino, restauranter og sånt, ei heller å trene på treningsstudio. Den treningen jeg foretar meg gjøres SAMMEN med hunden, det være seg jogging eller skigåing - eller lange turer i skogen.

Det eneste problemet jeg ser er at døgnet har alt for få timer... jeg drøyer leggetida så lenge som mulig, og er oppe så tidlig som råd er for å få flest mulig tilgjengelige våkne timer sånn at jeg rekker de obligatoriske timene på jobb før jeg kommer meg hjem til "stakkars" hunden som jeg tilbringer resten av døgnet med :).

Jeg synes faktisk jeg har et særdeles aktivt og rikt liv jeg - så jeg er enig med den som stilte spørsmålet: hva ER et liv egentlig da ? Jeg DIGGER iallefall mitt liv sånn som det er :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

SELVSAGT har vi et sosial liv... Sonen!

Hihi. Undertegnes! :)

Det som forbauser meg litt, er HVA man definerer som å "ha et liv". Må man gå på kino for å ha et liv? Må man møte venner på butikksenteret for å shoppe og ta en cafe latte for å ha et liv? Må man feste for å ha et liv? Og hvor ofte må man gjøre sånt for å kunne si at man har et liv?

Hvorfor er det ikke å ha et liv å dra på hundetrening et par ganger i uka? Utstillinger eller konkurranser i helgene? Bare kjenne folk som har hund?

- Og om man tror man "mangler et liv" når man har hund, så kan dere jo glede dere til dere får barn, som skal legges innen et klokkeslett, som syns kafebesøk med venninnene dine er kjedelig - og gir høylydt uttrykk for det, sånt er superpopulært! - og som må ha barnevakt om du skal en tur ut døra om barnet ikke kan være med.. DA har man brått ikke noe liv mer, om man syns det blir manko på sånt fordi man har hund..

Redigerte sitatet litt.... Men altså. jeg kan ikke fordra shopping, bortsett fra Horze og Zoo butikken :rolleyes: . Livet for meg er å gå langt til skogs med bikkja og ikke tenke på noenting annet enn det som skjer rundt oss.

Jeg brukte aldri barnevakt til ungene og har ingen barnevakt til bikkja, så overgangen var ikke så stor. Igrunnen har jeg vel hatt både bikkjer og unger i stort sett hele mitt voksne liv og da er det er jo det som er livet. ^_^ Ærlig talt så er det da mye morsommere å trene med bikkja en time, enn å pakke ut lopper for korpset til ungen min. Men pliktene som følger med gleden av å ha både hund og barn. er bare en del av det hele.

Konklusjonen må bli; Jo, jeg har et liv, et skikkelig bikkje- og ungeliv og jeg ville ikke byttet med noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

- Og om man tror man "mangler et liv" når man har hund, så kan dere jo glede dere til dere får barn, som skal legges innen et klokkeslett, som syns kafebesøk med venninnene dine er kjedelig - og gir høylydt uttrykk for det, sånt er superpopulært! - og som må ha barnevakt om du skal en tur ut døra om barnet ikke kan være med.. DA har man brått ikke noe liv mer, om man syns det blir manko på sånt fordi man har hund..

Om man da har en hund så er igjennom den man får ett liv :) Da kommer man seg i hvert fall ut, OM man har barnevakt eller ett veldig stille barn som klarer å være med på trening/tur uten å grine, tisse, spise, bli våt, mer tisse, spise, bli våt. Da er det ett liv bare å gå ut døren og lufte bikkja rundt kvartalet, kan jo hende du møter naboen og kan snakke på voksent vis.

Så med dette sier jeg at jeg faktisk har ett liv; bikkjene mine!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg henger meg på 2ne her jeg, det er mere begrensning med det å ha barn da i såfall.

Jeg har både hunder og et barn i skolealder, og jeg vil påstå at vi har et liv, et liv jeg trives med. Nå er vel folk så forskjellig at for noen så må man ha snørr og førti venner som man må omgås nesten hverdag osv.. Vel det gidder ikke jeg, jeg har rett og slett ikke lyst, og jeg er ikke så sosial av meg heller.

Siden vi bor mer eller mindre i ødemarka, hvertfall mener enkelte det tiltross for at vi bor på et byggefelt hehe. Vi har riktinok bare 5 min med bil alle retninger for å treffe fjell, vann og skog.. hærlig spør du meg.

Sånt sosial liv som folk prater om prøver vi å ha litt av i helgene, men innrømmer at det er ikke alltid jeg gidder det heller, og mye av det innholder utstillinger og møte med andre folk som har hund.

Jeg legger mere til rette ting for sønnen i huset, rettere sagt han begrenser meg mere enn bikkjene:)

Men jeg er glad jeg har begge deler.. både barn og hund;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan vel si at jeg trives mye bedre med det livet jeg fikk når jeg fikk Mike. Men merker at jeg har må gitt avkall på endel ting, men det spiller ikke store rollen da jeg vil helst drive med han og være sammen han hele tiden, elsker alt med hundeholdet. Men etter at han fikk seperasjonsangst, så merker jeg at jeg har store livet utenom han egentlig. Alt må planlegges svært nøye for å ordne pass til han og ikke hvem som helst kan passe han da det er så mye å være obs på med han pga nervøsiteten hans og vi har en ganske strengt treningsprogram med treneren vår, og er ikke alle som "gidder" å ta hensyn til alt dette når de skal passe han.

Så det jeg savner litt innimellom er kanskje å dra en tur på kafe med venner en gang i blandt, ta en liten shoppingrunde med samboeren, en liten fest en gang i blandt.

Var en helg jeg var uten Mike da han var innlagt på en klinikk, og savnet var stort, men fikk gjort unna en hel del som jeg ikke hadde fått gjort når jeg har han. Har ikke mange venner som driver med hund, så er ikke så lett å kombinere dette heller.

Og skal jeg ut en kveld og har ordnet med pass av Mike, så syns jeg det ikke er så koselig pga ville heller tilbringet tid sammen han.

Så ja.. mitt sosiale liv har jeg nok måtte gi slipp på, men det plager meg ikke mye da jeg har det bedre med Mike :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier ofte at jeg ikke har noe liv, men jeg er jo igrunn veldig fornøyd med livet mitt. Mine "gamle" venninner (de uten hund) mener derimot at jeg ikke har noe liv... (Ikke skjønner jeg hvorfor ett liv bestående av bæsjebleier, ungeskrik, foreldremøter og snørr er mer innholdsrikt enn kennelhoste, diare, treningskvelder og termodresser heller... :))

Jeg har valgt det livet jeg lever, og selv om jeg synes det er hyggelig med både cafe-tur og kino en gang i mellom, synes jeg fortsatt det er mye hyggeligere med en langdag i skogen med bål, pølsegrilling, kakao og gode hundevenner.

Etter en lang dag på jobb gleder jeg meg til å komme hjem til hunden, ser frem til både turer og trening, eller å dele sofakroken med han. Hadde jeg ikke hatt turvenner, treningskompiser og venninner med hund, kunne det antakelig vært litt stusselig, men mitt sosiale liv lever jeg stort sett i forbindelse med hund og hundetrening.

Merker og at det stadig blir lenger og lenger mellom hver gang jeg både treffer og prater med mine "gamle" hunde-løse venninner... Handler vel litt om manglende felles interesser, og kanskje også litt manglende forståelse (begge veier). Mine "nyere" hunde-venninnner derimot, tilbringer jeg stadig mer tid med, også uten hund....

Når det gjelder å slappe av, så får jeg også gjort det. Jeg er i grunn litt lat, og liker godt å tilbringe kvelden i sofakroken under pleddet, med ett hundehode på fanget. Og dette er vel aldri så deilig, som etter en lang tur i kaldt og vått vær...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg påstå at det å ha hund er å ha et liv jeg da:P Nei, noe spesielt sosialt liv kan jeg ikke si jeg har. Jeg går på skole en gang blant, jobber og trener hunder og har det gøy med dem. Folk har ofte lurt på om jeg ikke skal skaffe meg noen å dele livet med. Eneste svaret er at jeg ikke har tid eller har ikke lyst på flere dyr å trene for øyeblikket (ja den var slem:P).

Det å reise på kino gjør jeg jo en gang i blant. Men aldr med venner ettersom det aldri passe. Jeg har mistet de fleste av mine venner pga hundene, men vil påstå at hundene er mer venner enn de andre. Andre venner jeg har treffer jeg på utstilling når jeg er der. Dette er hobbyen min og jeg trives utmrket med denne hobbyen. Ville ikke byttet den bort for alt i verden. Å feste i helgene gidder jeg ikke, foretrekker å være med hundene. Dette kan jo muligens forandre seg når jeg blir eldre. Har ikke kommet meg gjennom 20 årene enda. Og folk sier man skal leve livet? HVa trur de jeg gjør nå:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har valgt det livet jeg lever, og selv om jeg synes det er hyggelig med både cafe-tur og kino en gang i mellom, synes jeg fortsatt det er mye hyggeligere med en langdag i skogen med bål, pølsegrilling, kakao og gode hundevenner.

Åh! DET er koselig det! Det har jeg lyst til å gjøre til helgen!

(Også kom jeg på at jeg har vel lovet å komme til "strenge instruktørdama" i helgen for litt kjeft og korreksjon av hundefører.. Kanskje jeg skal overtale damen til tur i skogen i tillegg? Det var lurt!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...