Gå til innhold
Hundesonen.no

Syk hund


Decarabia

Recommended Posts

Skrevet

Vi har av alt 6 hunder i hus. Den eldtse av dalmisene våknet på lørdag og var veldig stiv. Hun hadde også feber. Dette er typiske symptomer før hun skal ha løpetid. Hun lider av innbilt svangerskap og innbilt fødsel. Bortsett fra at hun lider av fødselen før løpetid og svangerskapet etter. Men vi ringte vetrinæren og fortalte det som det var. Dette er en vetrinær som kjenner både oss og våre hunder inn til beina. Hun sa vi skulle se an og ringe hvis noe skulle skje. Søndagen kom og tilstanden var den samme som dagen før. Rignte igjen for å fortelle hvordan natten gikk og slike ting.

Det eneste vi ventet på var at det skulle "poppe ut noen valper". Så kom mandagen (igår) og da så vi at symptomene var blitt verre. Hunden var virkelig stiv i nakke og rygg. Rett til vetrinæren som tok røntken. Fant ingenting, men trodde dette kunne handle om en prolaps. Så CT skulle bestilles umiddelbart. Så heretter skulle vannskålen og matskålen opp fra gulvet og ikke noe mer halsbånd. Tok temperaturen på hunden, men hun var jo så stressa at der gikk jo den sjansen for å se ordentlig etter om hun hadde feber. Smertestillende ble satt, og hunden ble umiddelbart bedre.

Så opprant morgenkvisten idag og vetrinæren ringer igjen. Vi blir nødt til å komme tilbake på vetrinærkontoret med en eneste gang. Mistanken var hjernehinnebetennelse. Hunden kom seg ut av buret og tilstanden var blitt verre. Kom oss til vetrinæren og blodprøve ble tatt.

Så nå sitter vi her med nerver for å høre spent hvordan prøvene er. Cira ligger på den andre stuen med mamma hvor de andre hundene ikke kommer inn.

Noen som har hatt erfaring med hjernehinnbetennelse? Kan dette kureres? Orker ikke tanken på å miste min 3. hund på 12 mnd:S Er så vannvittig redd for hunden. Hun spiser vom, men vil ikke ha tørrfor. Hun drikker normalt og har normal farge på tannkjøttet. Hun har fått Rimadyl og feberen har sunket. Hun ligger på et rom i fred for de andre hundene og blir dullet med så mye som kan gjøres uten at det går utover hunden selv. Vetrinæren sitter fast på mobilen i tilfellet noe skulle skje. Jeg sitter med venekanylen i lomma og ringerasetat i fanget i tilfellet drypp skulle være aktuelt.

Guest Belgerpia
Skrevet
Vi har av alt 6 hunder i hus. Den eldtse av dalmisene våknet på lørdag og var veldig stiv. Hun hadde også feber. Dette er typiske symptomer før hun skal ha løpetid. Hun lider av innbilt svangerskap og innbilt fødsel. Bortsett fra at hun lider av fødselen før løpetid og svangerskapet etter. Men vi ringte vetrinæren og fortalte det som det var. Dette er en vetrinær som kjenner både oss og våre hunder inn til beina. Hun sa vi skulle se an og ringe hvis noe skulle skje. Søndagen kom og tilstanden var den samme som dagen før. Rignte igjen for å fortelle hvordan natten gikk og slike ting.

Det eneste vi ventet på var at det skulle "poppe ut noen valper". Så kom mandagen (igår) og da så vi at symptomene var blitt verre. Hunden var virkelig stiv i nakke og rygg. Rett til vetrinæren som tok røntken. Fant ingenting, men trodde dette kunne handle om en prolaps. Så CT skulle bestilles umiddelbart. Så heretter skulle vannskålen og matskålen opp fra gulvet og ikke noe mer halsbånd. Tok temperaturen på hunden, men hun var jo så stressa at der gikk jo den sjansen for å se ordentlig etter om hun hadde feber. Smertestillende ble satt, og hunden ble umiddelbart bedre.

Så opprant morgenkvisten idag og vetrinæren ringer igjen. Vi blir nødt til å komme tilbake på vetrinærkontoret med en eneste gang. Mistanken var hjernehinnebetennelse. Hunden kom seg ut av buret og tilstanden var blitt verre. Kom oss til vetrinæren og blodprøve ble tatt.

Så nå sitter vi her med nerver for å høre spent hvordan prøvene er. Cira ligger på den andre stuen med mamma hvor de andre hundene ikke kommer inn.

Noen som har hatt erfaring med hjernehinnbetennelse? Kan dette kureres? Orker ikke tanken på å miste min 3. hund på 12 mnd:S Er så vannvittig redd for hunden. Hun spiser vom, men vil ikke ha tørrfor. Hun drikker normalt og har normal farge på tannkjøttet. Hun har fått Rimadyl og feberen har sunket. Hun ligger på et rom i fred for de andre hundene og blir dullet med så mye som kan gjøres uten at det går utover hunden selv. Vetrinæren sitter fast på mobilen i tilfellet noe skulle skje. Jeg sitter med venekanylen i lomma og ringerasetat i fanget i tilfellet drypp skulle være aktuelt.

Dette høres ut som klassisk borelia - så hunden bør umiddelbart settes på antibiotika - og da mener jeg umiddelbart. Det burde hun jo ha fått med en gang - sånn i tilfelle......

Håper det løser seg.

Skrevet

Har enda ikke fått svar av blodprøvene. Og de av vetrinærer som jeg har vært borti i løpet av dagen vil ikke gi antibiotika før de vet hva de skal behandle. Er det feil diagnose kan hunden dø:S Til og med Oslo vetrinæehyskole sier at de ikke kan behandle noe før de vet hvordan blodprøvene er.

Forløpig er ikke tilstanden noe bedre i det hele tatt. I morgen tidlig skal jeg ha svar fra laben uansett om jeg må reise dit personlig. Hater å se hunden min slik:(

Skrevet

En liten opdatering på dalmisen.

I dag tidlig når jeg stod opp kunne ikke hunden gå lengre. Eneste måten den kom seg framover var ved hjelp av forbeina. Å ta på den kunne vi ikke uten at den skrek. Ringte med en gang til vetrinær og reiste med en gang. På tirsdag ble det tatt blodprøve at hunden. Det var ingenting i veien på prøven enn at den viste en muskelskade. Hvor den var er vanskelig å si.

Hunden ble dopet ned i bilen og båret inn. Å prøve å få den inn uten å dope den ned, ville bare vært en pine for hunden. Vel inne ble det tatt røntken igjen av hele hunden. Noe å finne der var det heller ikke. Vetrinæren syntes det var veldig rart at hunden ble så syk av "bare" en betennelse i ryggen. Men så finnes det også borelliabakterier eller hjernehinnebetennelse som ikke slår ut på blodprøver også. Så det ble satt drypp, og gitt sterke smertestillende.

Vi satt på vetrinærkontoret hele dagen og fikk med hunden hjem. Hun har fortsatt vondt, men skal få penicillin, kortison og smertestillende hver 8 time ved hjelp av sprøyte. Skulle hunden få krampe har vi fått med Vival for å roe ned musklene.

Så nå sitter vi her. Jeg feller mine tårer og synes så synd på hunden, og ber for det siste jeg har om at hun skal bli frisk. Noe vetrinæren ikke kunne garantere. Hun sover bedre i det minste og pusr ikke så tungt. Og av en eller annen merkelig grunn har hun begynt å kjede seg. Det viser hun tydelig ved at hun survepiper. Altså ikke den pipingen hun har ved smerte, men når hun kjeder seg. Ser litt på dette som et godt tegn. Men det vil ta en stund før hun vil komme seg såpass at hun vil gå. I mens får hun bruke bleie som vi titter etter for å se om det har kommet noe. Nå er det snart på tide med sprøyter igjen. Uff glad jeg slipper å sette de.

Skrevet

Hva med dette? Hentet fra en tollerkennels hjemmeside, http://www.toller.net/rasenframe.htm:

"En annen sykdomsgruppe en ikke kan komme bort fra er de autoimmune sykdommene. Tolleren har vist seg å være plaget av disse sykdommene, som ofte kalles "tollersyken" som en fellesbetegnelse. Tollersyken opptrer tilsynelatende tilfeldig, men skyldes i de aller fleste tilfellene arvelige årsaker. Om lag 3% av tollerne på verdensbasis rammes av denne sykdommen. De tre vanligste formene for autoimmune sykdommer hos toller er meningit, lymfeødem og SLE. Felles for disse sykdommene er at hunden fødes med et svakt immunforsvar som etterhvert begynner å ødelegge seg selv. Autoimmune sykdommer er arvelige, og affiserte individer får ofte symptomene allerede som valper (med unntak av SLE). Hunder som lider av autoimmune sykdommer kan dø i ung alder. Andre må settes på kraftig medisinering for å leve et liv uten smerter, og avlivning er ikke sjelden siste utvei. Autoimmune sykdommer er en tragedie for eierne av hunden og ikke minst eierne av offerets foreldre. Derfor er det viktig at man hele tiden tar hensyn til disse sykdommene i avlssammenheng, og unnlater å bruke dyr i avl som har vist symptomer på og/eller har gitt avkom som har vist symptomer på slike sykdommer. Jeg skal kort forklare hva de ulike typene av autoimmune sykdommer går ut på:

Meningit er også kjent som hjernehinnebetennelse, en sykdom som også er fryktet blant oss mennesker. Den typen meningit som tolleren er utsatt for er en aseptisk meningit, dvs. en ikke-smittsom form for hjernehinnebetennelse. Dyret blir altså ikke smittet av sykdommen, men blir "angrepet" av sitt eget immunforsvar. Symptomene er tiltagende nakkestivhet, høy feber og smerter ved bevegelse av hals og/eller hode. Tollerne rammes oftest av sykdommen når de er mellom 4 måneder og 2 år. Sykdommen kan også komme tilbake etter symptomfrie perioder. Hunder som har hatt meningit skal ikke avles på, og hunder som får valper som senere utvikler meningit bør vurderes tatt ut av avl.

SLE står for systemisk lupus erytematousus. Sykdommen går ut på at hundens immunforsvar danner antistoffer mot cellekjernenes nukleinsyrer, DNA eller RNA. Enten angripes celler i ulike organer i kroppen eller så angripes en bestemt type celler som f.eks. røde eller hvite blodlegemer. Cellene som angripes kan tilhøre vidt forskjellige organer og/eller høre til i to eller flere ulike steder i kroppen, så symptomene kan variere mye. De vanligste symptomene er allikevel stivhet i muskler og ledd, forbigående halthet og betennelser i muskler og ledd. Andre symptomer kan være nyreskader, hudforandringer, anemi, trøtthet, feber og forandringer i de hvite blodlegemene. Hunden kan leve lenge med SLE før symptomene bryter ut, og ofte kreves det en påkjenning som f.eks. infeksjoner, hormonforandringer e.l. for at sykdommen skal bryte ut."

En bekjent har i måneder slitt med en hund som er halt på ene beinet, brått begge, leddene er tidvis fylt av væske, og alskens prøver er tatt - men ingenting er påvist, hunden er bare dårlig..., og blir bedre på cortison.

Skrevet

Dalmisen vår Cira sovnet stille inn i dag 19.45. Som dere vet ble hun helt plutselig syk. I dag reiste vi igjen til vetrinæren for at Cira skulle få bli der. I kveld gav hun opp. Hun hadde sterke smerter og ville ikke overlevd samme hva vi gjorde. Hun vil alltid bli husket som den spesielle dalmisen som hun var.

Skrevet
Føler med deg, dette var virkelig trist å høre. :lol:

Men har dere kommet videre med å vite hva det kan ha hvert?

Livet er urettferdig.

Nei ingen prøver viser noen ting. Så vi håper på at obduksjonen kan gi noe svar.

Skrevet

Uff, dette var trist å lese. Føler med dere og håper dere får svar på hva det kan ha vært.

Vet hva dere gjennomgår nå med å ha mistet 3 hunder på så kort tid, har vært igjennom det selv.

Skrevet

Huff, vet ikke hva jeg skal si jeg, utrolig trist at det hendte slik! Håper dere finner ut hva det var...

Sender masse varme tanker!

Guest Belgerpia
Skrevet

Uff...... så leit å lese dette da.......... Sender mange varme tanker til dere, jeg vet hvordan dere har det.

Håper obduksjonen gir svar.

Skrevet

Huff så trist og vondt å lese om hva både dere og hunden måtte igjennom. Håper virkelig dere vil få et svar på hva det var.

Varme klemmer!

Skrevet

Uff, dette var utrolig trist å lese! Håper virkelig at obduksjonen gir dere svar! Det er nesten skummelt hvor fort ting kan endre seg fra dag til dag.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...