Gå til innhold
Hundesonen.no

Syk hund


Decarabia

Recommended Posts

Vi har av alt 6 hunder i hus. Den eldtse av dalmisene våknet på lørdag og var veldig stiv. Hun hadde også feber. Dette er typiske symptomer før hun skal ha løpetid. Hun lider av innbilt svangerskap og innbilt fødsel. Bortsett fra at hun lider av fødselen før løpetid og svangerskapet etter. Men vi ringte vetrinæren og fortalte det som det var. Dette er en vetrinær som kjenner både oss og våre hunder inn til beina. Hun sa vi skulle se an og ringe hvis noe skulle skje. Søndagen kom og tilstanden var den samme som dagen før. Rignte igjen for å fortelle hvordan natten gikk og slike ting.

Det eneste vi ventet på var at det skulle "poppe ut noen valper". Så kom mandagen (igår) og da så vi at symptomene var blitt verre. Hunden var virkelig stiv i nakke og rygg. Rett til vetrinæren som tok røntken. Fant ingenting, men trodde dette kunne handle om en prolaps. Så CT skulle bestilles umiddelbart. Så heretter skulle vannskålen og matskålen opp fra gulvet og ikke noe mer halsbånd. Tok temperaturen på hunden, men hun var jo så stressa at der gikk jo den sjansen for å se ordentlig etter om hun hadde feber. Smertestillende ble satt, og hunden ble umiddelbart bedre.

Så opprant morgenkvisten idag og vetrinæren ringer igjen. Vi blir nødt til å komme tilbake på vetrinærkontoret med en eneste gang. Mistanken var hjernehinnebetennelse. Hunden kom seg ut av buret og tilstanden var blitt verre. Kom oss til vetrinæren og blodprøve ble tatt.

Så nå sitter vi her med nerver for å høre spent hvordan prøvene er. Cira ligger på den andre stuen med mamma hvor de andre hundene ikke kommer inn.

Noen som har hatt erfaring med hjernehinnbetennelse? Kan dette kureres? Orker ikke tanken på å miste min 3. hund på 12 mnd:S Er så vannvittig redd for hunden. Hun spiser vom, men vil ikke ha tørrfor. Hun drikker normalt og har normal farge på tannkjøttet. Hun har fått Rimadyl og feberen har sunket. Hun ligger på et rom i fred for de andre hundene og blir dullet med så mye som kan gjøres uten at det går utover hunden selv. Vetrinæren sitter fast på mobilen i tilfellet noe skulle skje. Jeg sitter med venekanylen i lomma og ringerasetat i fanget i tilfellet drypp skulle være aktuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Vi har av alt 6 hunder i hus. Den eldtse av dalmisene våknet på lørdag og var veldig stiv. Hun hadde også feber. Dette er typiske symptomer før hun skal ha løpetid. Hun lider av innbilt svangerskap og innbilt fødsel. Bortsett fra at hun lider av fødselen før løpetid og svangerskapet etter. Men vi ringte vetrinæren og fortalte det som det var. Dette er en vetrinær som kjenner både oss og våre hunder inn til beina. Hun sa vi skulle se an og ringe hvis noe skulle skje. Søndagen kom og tilstanden var den samme som dagen før. Rignte igjen for å fortelle hvordan natten gikk og slike ting.

Det eneste vi ventet på var at det skulle "poppe ut noen valper". Så kom mandagen (igår) og da så vi at symptomene var blitt verre. Hunden var virkelig stiv i nakke og rygg. Rett til vetrinæren som tok røntken. Fant ingenting, men trodde dette kunne handle om en prolaps. Så CT skulle bestilles umiddelbart. Så heretter skulle vannskålen og matskålen opp fra gulvet og ikke noe mer halsbånd. Tok temperaturen på hunden, men hun var jo så stressa at der gikk jo den sjansen for å se ordentlig etter om hun hadde feber. Smertestillende ble satt, og hunden ble umiddelbart bedre.

Så opprant morgenkvisten idag og vetrinæren ringer igjen. Vi blir nødt til å komme tilbake på vetrinærkontoret med en eneste gang. Mistanken var hjernehinnebetennelse. Hunden kom seg ut av buret og tilstanden var blitt verre. Kom oss til vetrinæren og blodprøve ble tatt.

Så nå sitter vi her med nerver for å høre spent hvordan prøvene er. Cira ligger på den andre stuen med mamma hvor de andre hundene ikke kommer inn.

Noen som har hatt erfaring med hjernehinnbetennelse? Kan dette kureres? Orker ikke tanken på å miste min 3. hund på 12 mnd:S Er så vannvittig redd for hunden. Hun spiser vom, men vil ikke ha tørrfor. Hun drikker normalt og har normal farge på tannkjøttet. Hun har fått Rimadyl og feberen har sunket. Hun ligger på et rom i fred for de andre hundene og blir dullet med så mye som kan gjøres uten at det går utover hunden selv. Vetrinæren sitter fast på mobilen i tilfellet noe skulle skje. Jeg sitter med venekanylen i lomma og ringerasetat i fanget i tilfellet drypp skulle være aktuelt.

Dette høres ut som klassisk borelia - så hunden bør umiddelbart settes på antibiotika - og da mener jeg umiddelbart. Det burde hun jo ha fått med en gang - sånn i tilfelle......

Håper det løser seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har enda ikke fått svar av blodprøvene. Og de av vetrinærer som jeg har vært borti i løpet av dagen vil ikke gi antibiotika før de vet hva de skal behandle. Er det feil diagnose kan hunden dø:S Til og med Oslo vetrinæehyskole sier at de ikke kan behandle noe før de vet hvordan blodprøvene er.

Forløpig er ikke tilstanden noe bedre i det hele tatt. I morgen tidlig skal jeg ha svar fra laben uansett om jeg må reise dit personlig. Hater å se hunden min slik:(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En liten opdatering på dalmisen.

I dag tidlig når jeg stod opp kunne ikke hunden gå lengre. Eneste måten den kom seg framover var ved hjelp av forbeina. Å ta på den kunne vi ikke uten at den skrek. Ringte med en gang til vetrinær og reiste med en gang. På tirsdag ble det tatt blodprøve at hunden. Det var ingenting i veien på prøven enn at den viste en muskelskade. Hvor den var er vanskelig å si.

Hunden ble dopet ned i bilen og båret inn. Å prøve å få den inn uten å dope den ned, ville bare vært en pine for hunden. Vel inne ble det tatt røntken igjen av hele hunden. Noe å finne der var det heller ikke. Vetrinæren syntes det var veldig rart at hunden ble så syk av "bare" en betennelse i ryggen. Men så finnes det også borelliabakterier eller hjernehinnebetennelse som ikke slår ut på blodprøver også. Så det ble satt drypp, og gitt sterke smertestillende.

Vi satt på vetrinærkontoret hele dagen og fikk med hunden hjem. Hun har fortsatt vondt, men skal få penicillin, kortison og smertestillende hver 8 time ved hjelp av sprøyte. Skulle hunden få krampe har vi fått med Vival for å roe ned musklene.

Så nå sitter vi her. Jeg feller mine tårer og synes så synd på hunden, og ber for det siste jeg har om at hun skal bli frisk. Noe vetrinæren ikke kunne garantere. Hun sover bedre i det minste og pusr ikke så tungt. Og av en eller annen merkelig grunn har hun begynt å kjede seg. Det viser hun tydelig ved at hun survepiper. Altså ikke den pipingen hun har ved smerte, men når hun kjeder seg. Ser litt på dette som et godt tegn. Men det vil ta en stund før hun vil komme seg såpass at hun vil gå. I mens får hun bruke bleie som vi titter etter for å se om det har kommet noe. Nå er det snart på tide med sprøyter igjen. Uff glad jeg slipper å sette de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med dette? Hentet fra en tollerkennels hjemmeside, http://www.toller.net/rasenframe.htm:

"En annen sykdomsgruppe en ikke kan komme bort fra er de autoimmune sykdommene. Tolleren har vist seg å være plaget av disse sykdommene, som ofte kalles "tollersyken" som en fellesbetegnelse. Tollersyken opptrer tilsynelatende tilfeldig, men skyldes i de aller fleste tilfellene arvelige årsaker. Om lag 3% av tollerne på verdensbasis rammes av denne sykdommen. De tre vanligste formene for autoimmune sykdommer hos toller er meningit, lymfeødem og SLE. Felles for disse sykdommene er at hunden fødes med et svakt immunforsvar som etterhvert begynner å ødelegge seg selv. Autoimmune sykdommer er arvelige, og affiserte individer får ofte symptomene allerede som valper (med unntak av SLE). Hunder som lider av autoimmune sykdommer kan dø i ung alder. Andre må settes på kraftig medisinering for å leve et liv uten smerter, og avlivning er ikke sjelden siste utvei. Autoimmune sykdommer er en tragedie for eierne av hunden og ikke minst eierne av offerets foreldre. Derfor er det viktig at man hele tiden tar hensyn til disse sykdommene i avlssammenheng, og unnlater å bruke dyr i avl som har vist symptomer på og/eller har gitt avkom som har vist symptomer på slike sykdommer. Jeg skal kort forklare hva de ulike typene av autoimmune sykdommer går ut på:

Meningit er også kjent som hjernehinnebetennelse, en sykdom som også er fryktet blant oss mennesker. Den typen meningit som tolleren er utsatt for er en aseptisk meningit, dvs. en ikke-smittsom form for hjernehinnebetennelse. Dyret blir altså ikke smittet av sykdommen, men blir "angrepet" av sitt eget immunforsvar. Symptomene er tiltagende nakkestivhet, høy feber og smerter ved bevegelse av hals og/eller hode. Tollerne rammes oftest av sykdommen når de er mellom 4 måneder og 2 år. Sykdommen kan også komme tilbake etter symptomfrie perioder. Hunder som har hatt meningit skal ikke avles på, og hunder som får valper som senere utvikler meningit bør vurderes tatt ut av avl.

SLE står for systemisk lupus erytematousus. Sykdommen går ut på at hundens immunforsvar danner antistoffer mot cellekjernenes nukleinsyrer, DNA eller RNA. Enten angripes celler i ulike organer i kroppen eller så angripes en bestemt type celler som f.eks. røde eller hvite blodlegemer. Cellene som angripes kan tilhøre vidt forskjellige organer og/eller høre til i to eller flere ulike steder i kroppen, så symptomene kan variere mye. De vanligste symptomene er allikevel stivhet i muskler og ledd, forbigående halthet og betennelser i muskler og ledd. Andre symptomer kan være nyreskader, hudforandringer, anemi, trøtthet, feber og forandringer i de hvite blodlegemene. Hunden kan leve lenge med SLE før symptomene bryter ut, og ofte kreves det en påkjenning som f.eks. infeksjoner, hormonforandringer e.l. for at sykdommen skal bryte ut."

En bekjent har i måneder slitt med en hund som er halt på ene beinet, brått begge, leddene er tidvis fylt av væske, og alskens prøver er tatt - men ingenting er påvist, hunden er bare dårlig..., og blir bedre på cortison.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dalmisen vår Cira sovnet stille inn i dag 19.45. Som dere vet ble hun helt plutselig syk. I dag reiste vi igjen til vetrinæren for at Cira skulle få bli der. I kveld gav hun opp. Hun hadde sterke smerter og ville ikke overlevd samme hva vi gjorde. Hun vil alltid bli husket som den spesielle dalmisen som hun var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
    • Han er en omplasseringshund som jeg tok over for en måned siden. Har tidligere bodd hos oppdretter på landet - hvor han har løpt i timesvis rundt i fjellene og på heiene. Det er ikke det fysiske det står på. Problemet nå er at jeg ikke får gitt han det han egentlig trenger. Jeg er selv ute og løper mye - og skulle gjerne hatt ham med. Men med en gang jeg begynner å løpe begynner han å "krype" og legger seg nesten umiddelbart ned.  Det er som om han blir redd når min fart blir stor...Eller at frekvensen på skrittene mine blir høyere enn vanlig gange. Har prøvd både med sele og ha han løs.  Ingen forskjell.  Har også prøvd å sette han i hanefot med en annen hund for å skape tryggere ramme og kanskje mer motivasjon - men ingen forskjell. Må være eneste engelske setter i Norge som ikke liker å løpe.... 😆
    • Yoshi fylte 3 år den 31. august og har begynt å bli voksen selv i hode. Siden sist har vi: Deltatt i og vunnet endel blåbær, til og med 2 cuper. Også plassert seg i åpen hopp. Kommet igjennom mer enn en offisiel hopp bane, og faktisk kommet på en 3. plass. Konkurrert hos søta bror, de hadde vist merkelig slalåm så Yoshi skjønte ikke hvordan den skulle passeres 😆 Vært på japaner spesialen og fått exc og ck (mye bedre en den gule i fjor). Begynt surfetrening
    • Er det tatt røntgenbilder? Er dette et nytt problem, har det oppstått plutselig, eller gradvis? Hvor mye tur får han til daglig? Hvor langt/lenge går dere? Går dere på samme sted hver dag, eller ulike steder?  Bruker dere alltid sele?  Det er slett ingen selvfølge at det ikke er noe fysisk galt selv om veterinær ikke finner noe. Jeg ville vurdert å få en hundefysio til å undersøke grundig.  Ellers avhenger det veldig av svarene på spørsmålene over. Det kan ha med ubehagelige opplevelser å gjøre, det kan være utstyret du bruker, det kan være fysisk ubehag eller noe i området han reagerer på. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...