Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor gjør hunden min dette?


bcshippi

Recommended Posts

Når hunden min kommer mot meg som mange hunder vanligvis gjør og jeg har tenkt å klappe den så bare går den unna, eller bare står der og kikker dumt på meg.

Og noen ganger når jeg bøyer meg litt ned for å klappe og kose med henne så virker det som om hu prøver å komme seg unna. Hvorfor gjør hu dette? Har det bare noe med trassalderen å gjøre? Jeg synes ikke hu har vært sånn før.

Det er litt kjedelig når jeg vil kose også går bare bikkja unna og virker sur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammel er denne hunden?

Umiddelbart tenker jeg at det er en hund som ikke liker denne form for nærhet og kontakt med mennesker, da den finner det for masete. Men dette er jo noe en vanligvis blir overrasket på valper. Når disse har vokst opp så vet en jo at de ikke liker det :(

Hvis det er snakk om en eldre hund, så ville jeg vel tenkt mer i de baner om at hun kanskje har opplevd noe sterkt ubehagelig fra noen som har forsøkt å ta etter henne rundt hodet eller kommet i fare for å dulte borti henne over snuten.

En annen ting, når du sier "bøyer meg ned", mener du da at du krummer ryggen over henne? Dette er iaf noe de fleste hunder finner ubehagelig.

Men når alt kommer til alt, så spørs det hele litt hvor gammel hunden er og hvilke erfaringer den har gjort seg tidligere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette tror jeg har veldig mye med ditt kroppsspråk å gjøre i situasjonene. Tenk etter hva du gjør, når hunden kommer mot deg. Bøyer du deg fram, med utstrakt hånd og smilefjes? Hvis så, da virker du veldig truende på hunden din. Vend deg heller halvt bort, se til siden og snakk rolig til henne. Da tror jeg hun kommer av seg selv. Det samme gjelder, som Vala også sier å bøye seg over hunden ved kos. Klemmer er de fleste hunder ikke så komfortable med heller, da dette er en direkte trussel på hundespråket. Stryk i munnviken eller kløe på brystet eller rompa derimot, det er konge stort sett.

Ellers så lønner det seg å gjøre seg litt kostbar for hunden. Det er hun som skal ønske kontakt fra deg, ikke omvendt. I boka Kontakt av Eva Bodfält finner du flotte tips om dette, og masse annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun er 7 måneder ca.

Mye av grunnen er at hu er oppvokst på et sted borte fra mennesker og bare får hilse på noen få mennesker. Nesten ikke oppdretter en gang.

Moren stod sammen med valpene hele dagen, men var ikke så god i oppførselen sin. Så det iallefall ut som. Kan dette ha noe å si? At hu ikke er helt tillitsfull?

Jeg har hørt at valper som regel blir mer kosete som voksne, så jeg håper jo det.

Men hu går ikke unna hvis hu får ligge på fanget mitt. Det elsker hu og hu vil veldig gjerne bort og blir kjempeglad når jeg kommer hjem fra skole eller fra andre steder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Hun er 7 måneder ca.

Mye av grunnen er at hu er oppvokst på et sted borte fra mennesker og bare får hilse på noen få mennesker. Nesten ikke oppdretter en gang.

Moren stod sammen med valpene hele dagen, men var ikke så god i oppførselen sin. Så det iallefall ut som. Kan dette ha noe å si? At hu ikke er helt tillitsfull?

Jeg har hørt at valper som regel blir mer kosete som voksne, så jeg håper jo det.

Men hu går ikke unna hvis hu får ligge på fanget mitt. Det elsker hu og hu vil veldig gjerne bort og blir kjempeglad når jeg kommer hjem fra skole eller fra andre steder.

Dette handler om språk, hunden din liker ikke at du lener deg forover og mot henne (truende adferd iht. hundespråket).

Mitt råd - slutt med det, sett deg ned på huk og møt henne i samme høyde - ikke strekk frem hendene, men sitt på huk, vend hodet bittelitt bort og når hun kommer klapper du undenifra og ikke ovenfra og ned.......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun er 7 måneder ca.

Mye av grunnen er at hu er oppvokst på et sted borte fra mennesker og bare får hilse på noen få mennesker. Nesten ikke oppdretter en gang.

Moren stod sammen med valpene hele dagen, men var ikke så god i oppførselen sin. Så det iallefall ut som.

Kanskje litt utenfor emnet her - men ville vært svært skeptisk mot å kjøpe en valp som har hatt denne oppveksten som du beskriver her -

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hu er ikke alltid sånn når andre bøyer seg ned. Hu kan av og til være sånn når jeg setter meg på huk også..

Det med at jeg kjøpte den valpen der og da skjønner jeg nå etterpå at ikke var så veldig smart. Men dette er min første valp og jeg ble jo så glad når mamma og pappa endelig lot meg få en. Derfor ble det den da, som var den eneste jeg hadde funnet, hvis jeg ikke hadde lett andre steder som var litt lenger unna.

Men det positive i alt dette er at jeg lærer å være ekstra nøye neste gang og at jeg vet hva jeg skal se etter, nå som jeg har sett hvordan en valp blir uten sosialisering.

Så får jeg heller bare gjøre masse ekstra arbeid med denne da:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner deg.. Ja, jeg skal også være EKSTRA nøye på neste valp.. Vi gjorde akkuratt det samme.. Jeg tok den valpen fra nermeste kjente som hadde kull... Så da ble den langhårete tassen da :) . Men jeg ville ha Border collie da. Eller så skulle jeg ha dalmatiner, schæfer eller no sånt (var 11 den gangen, okei. Ikke døm meg)

Vil anbefale deg å sosialisere henne masse med andre "stabile/snille" hunder.. Godt råd.. Trur min er redd for boxerhunder

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ganske så enig med Belgerpia og Belle. Det blir nok litt for mye for hunden din.

Og tenk litt på hvorfor DU hilser som du gjør... Ofte så hilser vi mennesker på hunder for vår EGEN del, VI trenger at de viser oss litt kjærlighet :)

Kanskje hunden din ikke er så demonstrativ, kanskje den synes mennesker blir "litt mye" noen ganger, og at du som eier blir den som merker det - du er jo "det øverste" for denne hunden, og da blir din atferd viktigere enn fremmede menneskers. Den blir ikke "sur", den prøver bare å roe ting ned - gå unna det som den oppfatter som et "press".

Se litt på når og hvorfor hunden din vil bort til deg. Vær glad for at den faktisk søker til DEG! Og at du har en hund som i blant, som i sofaen, viser at den søker din nærhet. Kanskje den ikke liker så godt å bli klappet, at det blir litt intenst, og at det ikke er det den "vil" når den kommer bort til deg - "bare" være nær deg eller si hei?

Kanskje du må legge litt bånd på deg, og nøye deg med å prate hyggelig og fint til den når den kommer bort? Kanskje det "holder" for denne hunden? Så får du heller gradvis jobbe med å lære den å like å kose... noe du gjør ved hele tiden å observere HUNDENS reaksjoner.

Blir den "flat", eller virker litt krylete, begynner å vingle seg over mot å vise magen etc, så trekk deg tilbake, hold henda unna og sett deg kanskje ned til den, la den susse litt på deg, slike ting. Kanskje LIKER ikke hunden din å bli klappet? Gjør noe DEN liker best, når du vil dille og kose med hunden - mer på dens premisser enn på dine.

Jeg "liker" ikke hunder som virker ydmyke når jeg hilser på dem, så hvis jeg ser de begynner å "sige" litt sammen og få "snille", ydmyke ører - så trekker jeg meg litt tilbake, så hunden søker mot meg istedet. Den hilsingen jeg helst vil ha, er litt sånn "glad og munter" - og da dyrker jeg frem den.

Jeg kjenner eiere som nærmest tar det som en tillitserklæring at hunden viser underkastende signaler, "se, den tør å vise magen til meg", og som stadig forsterker dette - ved å bli veldig intense og "kjærlige". Jeg liker ikke sånt, jeg - jeg vil ha noe jeg innbiller meg er "ekte glede", og da ser jeg etter det som jeg synes ligner.... :rolleyes:

Man kan nesten "trene" litt på dette også, i tråd med for eksempel lydighetstrening - der noen snakker litt om det å trene i ulike modus for ulike øvelser.

Nei, det er kanskje ikke den ideelle valpen i utgangspunktet - men se nå på det slik: Den kommer i hvert fall bort til deg, og den hilser på fremmede mennesker! Bare dét er da et godt stykke på vei.

Jeg har en liten kar her som er sin egen herre, og som ikke liker alskens dill og klapp og kos og klem - det er under hans verdighet. En liten kløing under haken, derimot, blir han veldig lykkelig over. Eller ute, hvis jeg setter meg på kne, og han får komme opp og gi meg en liten slikk på haken mens han ser kjærlig ut - det er i hans gate. Han vil aldri ligge på fanget, hvilket noen i familien synes har vært litt sårt med "lille, søte hunden" - men jeg er glad for at hans foretrukne plass iallfall er å ligge ved siden av meg! Sånn er hans personlighet... og sånn får han være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hu liker å få kos osv, men det kan godt hende jeg er truende når jeg bøyer meg over henne. Jeg kan jo se om hu er i det riktige humøret først.

Nå ligger hun på beina mine og sover. Hu har ikke gått unna når jeg har kost med henne nå og jeg prøver å ikke bøye meg over henne. Håper på å få en riktig kosebikkje selv om jeg vet at en border collie må brukes til noe annet også.

Tusen takk for alle svarene!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...