Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan vi "best" sanser omverden og valg av metoder


Guest Jonna

Recommended Posts

Uansett, jeg sanser omverdenen med klokka og får ikke til å se det andre veien:

http://www.news.com.au/dailytelegraph/stor...5012895,00.html

TØYS! Sorry Thomas, Damen snur seg begge veier. Følge med på foten som står i bakken intenst så ser du brått at hun snur andre veien. Så nå ble det forvirring i hodet mitt.. for begge hjernehalvdeler jobbet brått samtidig. Jeeez komplisert jeg!

Det negative først:

Jeg tror jeg skjønner godt hva du/dere mener, samtidig blir det noe litt sånn "hestehviskersk" over det hele - som om man liksom aldri kan eller vil forklare den store "hemmeligheten" som ligger i hundetrening - at det egentlig er noe mystisk man enten har eller ikke har og som er vanskelig å forklare og sette ord på. Nå satte jeg det litt på spissen og jeg tror ikke noen av dere egentlig tenker sånn - men slik jeg ser det er det en liten fare ved å hylle magefølelsen sånn altfor mye. Selv det som (etter hvert) føles instinktivt og "sanselig" fungerer ting som oftest fordi det er forankret teoretisk på et eller annet vis.

Skjønner ikke helt dette med hestevisker jeg? Skulle jeg jobbet utifra det, ville jeg vært nær TR i treningsformen min. Altså jobbet med språket til hunden for å få den til å samarbeide med meg. Og det gjør jeg ikke. Jeg jobber med hunden min så vi har en "kommunikasjon" i forhold til humør og samarbeid. Den dagen man føler seg som et team i ringen eller i skogen på rundering/spor/felt det er en utrolig god følelse. Hmmm hvordan forklare sånn at jeg ikke blir misforstått og sett på som arrogant. Tidligere når jeg shapet og gikk kl 1 så opplevde jeg at jeg bare var en del som egentlig ikke var nødvendig. Han viste jo stort sett hva han skulle gjøre. Nå har jeg gått over til trad. trening hvor jeg hjelper og støtter hele veien vokalt eller med kropp, jeg bruker hele mitt repertoar når jeg trener, kall meg gjerne schizofren :P Jeg er ikke lenger ett tre, men er mer tilstede og vi jobber sammen, i stedet for følelsen av at han jobbet for klikkeren.

Hvordan kan du forklare at mine følelser er forankret i teorien? Står det noe sted om Margretes følelsens mønster?

Og jeg tror at alle innehar dette, ikke noe mystisk og rart med det. Det er bare å tørre å spille på hele seg. Selv i nærheten av folk. I går lå jeg på stevnet på kne foran hunden min for å herje litt med han før vi gikk i ringen. Dytta på han, lå på bakken og riktig lekte med han. Litt ekkelt i starten, men så klarte jeg å glemme alle de som så rart på meg.

Husk at alt dette jeg skriver har JEG erfart med MINE hunder. Klikkeren og tre tanken fungerer helt sikkert for de som klarer å bruke den uten å bli negativ slik JEG blir.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du enkelt definere hva en "god" hundetrener er?

Jeg føler jeg er en god hundetrener når mine hunder lærer det jeg har som mål at de skal lære og at de er ivrige og glade mens de gjør det. Det er min variant og andre har sikkert sine egne definisjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsom diskusjon!

Jeg opplever som "følerne" her inne, at en treningsøkt blir til mens jeg holder på. Jeg kan planlegge så mye jeg vil før jeg begynner, både mtp hvilke øvelser vi skal trene og hvordan vi skal trene dem, men når jeg begynner, justerer jeg planen helt ubevisst. Mange faktorer spiller inn på mine treningsøkter, bl.a. humøret til hunden, energinivået til hunden og det samme for meg selv. Hvis jeg har bestemt meg for å flisespikke på fvf, men når jeg begynner å trene er hunden så heit at det ville vært "høl i hue" å terpe detaljer, så blir det kanskje innkalling, fremadsending eller andre fartsøvelser i stedet. Er sikker på at de fleste, uavhengig av metode, opplever dette. Det samme skjer hvis jeg eller hunden har en dårlig dag. Jeg kan anstrenge meg til jeg blir blå for å være blid selvom hunden gjør feil, bare prøve på nytt osv, men hunder er ganske intuitive de også. Hundene merker med én gang at fører er misfornøyd, uansett hvor mye vi prøver å skjule det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler jeg er en god hundetrener når mine hunder lærer det jeg har som mål at de skal lære og at de er ivrige og glade mens de gjør det. Det er min variant og andre har sikkert sine egne definisjoner.

Det var en grei og enkel definisjon Ingar. Målet ("lydige" OG glade hunder) er vel forhåpentligvis de fleste enige om, det er vel veien dit, det kan herske noe uenighet om..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er bare å tørre å spille på hele seg. Selv i nærheten av folk. I går lå jeg på stevnet på kne foran hunden min for å herje litt med han før vi gikk i ringen. Dytta på han, lå på bakken og riktig lekte med han. Litt ekkelt i starten, men så klarte jeg å glemme alle de som så rart på meg.

Husk at alt dette jeg skriver har JEG erfart med MINE hunder. Klikkeren og tre tanken fungerer helt sikkert for de som klarer å bruke den uten å bli negativ slik JEG blir.

Ja Margrete slik du beskriver dette er helt vanlig. Ikke noe galt i det fordi det er noe du bestemmer selv og får du det til å fungere etter de mål du har satt eller setter deg så ok... flott! Og da er jeg enig med deg. Om du føler at det er utidig når folk hevder at det er galt for deg å gjøre slik så er det utidig. Utidig fordi du føler at det er rett for deg. Og da er det rett for deg. det har ingen andre noe med å påpeke.

Men jeg har jo elever hele tiden som opplever at treningen har stagnert og for å kunne hjelpe dem videre, så er akkurat det du beskriver noen ganger en stor bremsekloss for videre utvikling. Lek og tjo hei utenfor ringen fører ofte til at klimax, i de tifellene fordi forblir utenfor ringen og timingen i forhold til oppgaven (inne i ringen) blir elendig. Åå bevares som jeg har erfart dette. Både med meg selv og andre. Hunder som strutter av iver utenfor ringen under oppvarming og så fort de bøyer seg ned under ringtauet eller entrer ringen, ser man at hunden bokstavlig talt synker sammen. Så prøver man febrilsk med litt diskret tjo hei mellom øvelsene og understreker ytterligere at det er mest trivelig mellom øvelsene.

Personlig liker jeg at hunden kjeder seg litt og er passiv utenfor ringen for å å våkne til liv og bli ivrig når det endelig er litt "aktion"

Men jeg tror vi må skille på to ting. Når jeg peker på dette så er det overhode ingen kritikk av de som gjerne vil tjoe litt her og der fordi man får det man forsterker.

Langt i fra, men oppsøker de meg for å få hjelp, så ser jeg på den biten og vurderer det i forhold til hva jeg konkret ser hos akkurat den ekvipasjen. Ofte må de ta det bort, men ikke alltid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg har jo elever hele tiden som opplever at treningen har stagnert og for å kunne hjelpe dem videre, så er akkurat det du beskriver noen ganger en stor bremsekloss for videre utvikling. Lek og tjo hei utenfor ringen fører ofte til at klimax, i de tifellene fordi forblir utenfor ringen og timingen i forhold til oppgaven (inne i ringen) blir elendig. Åå bevares som jeg har erfart dette. Både med meg selv og andre. Hunder som strutter av iver utenfor ringen under oppvarming og så fort de bøyer seg ned under ringtauet eller entrer ringen, ser man at hunden bokstavlig talt synker sammen. Så prøver man febrilsk med litt diskret tjo hei mellom øvelsene og understreker ytterligere at det er mest trivelig mellom øvelsene.

Personlig liker jeg at hunden kjeder seg litt og er passiv utenfor ringen for å å våkne til liv og bli ivrig når det endelig er litt "aktion"

Det er jeg helt enig med deg i Ingar. Hunden MÅ erfare at mor/far kan være nervøs og rar også. For min del må jeg tjoe litt for å finne den rette attityden hos meg, slik at jeg kan plukke frem riktig attityde hos hunden min. For å få til dette må man jo selvfølgelig trene på det. Og det er her følelsene kommer inn mener jeg. Det er viktig å se på hunden og "føle" hvordan den har det, så man får belønnet på riktig måte i ringen. For i ringen kan man ikke ha med seg klikkeren, her kan man spille på følelser for alt det er verdt og de må være ekte hele veien.

Og dette med att hunden detter sammen i det mor/far går inn under ringtauet, tror jeg har med flere faktorer å gjøre. En forandrer seg jo totalt i det man krysser den linjen og kommer innen for rekkevidde av dommeren... skumle mannen/damen. Man får på konkurransetrynet og har man konkurrert noen ganger med både nerver og trynet på, så har jo hunden erfart at når mor får på det trynet er det ikke noe artig, rett og slett litt skummelt for nå er tryggheten borte vekk.

Ja Margrete slik du beskriver dette er helt vanlig. Ikke noe galt i det fordi det er noe du bestemmer selv og får du det til å fungere etter de mål du har satt eller setter deg så ok... flott! Og da er jeg enig med deg. Om du føler at det er utidig når folk hevder at det er galt for deg å gjøre slik så er det utidig. Utidig fordi du føler at det er rett for deg. Og da er det rett for deg. det har ingen andre noe med å påpeke.

Edit og ot:

Hmm mulig jeg er litt hårsår, men mener du at jeg ødelegger for meg selv i de målene jeg har? Hvordan vet du hvilke resultater jeg får for du kan umulig ha lest bloggen min. Kanskje du hører på de negative ryktene som går rundt. De er helt sikkert sanne, men de glemte vist at han i de øvelsene han gjør bra, gjør det virkelig bra. Z og jeg er en vinn eller forsvinn ekvipasje enn så lenge!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm mulig jeg er litt hårsår, men mener du at jeg ødelegger for meg selv i de målene jeg har? Hvordan vet du hvilke resultater jeg får for du kan umulig ha lest bloggen min. Kanskje du hører på de negative ryktene som går rundt. De er helt sikkert sanne, men de glemte vist at han i de øvelsene han gjør bra, gjør det virkelig bra. Z og jeg er en vinn eller forsvinn ekvipasje enn så lenge!

Nei det vil jeg ikke ha noen formening om i det hele tatt. Dine mål er dine egne og jeg vet ikke hva de er og veien dit går du selv. Jeg uttaler meg kun på vegne av meg selv og mine konkrete erfaringer. Og blandt dem som aktivt søker min hjelp, så ser jeg at en del av dem faktisk har kronglet det det til for seg selv. Men om du føler dette har også har tilknyttning til deg selv.. se det aner jeg ikke og er noe du i så fall må komme underfunn med på egenhånd- men om du føler det og rekker ut en hånd..så tar jeg den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det vil jeg ikke ha noen formening om i det hele tatt. Dine mål er dine egne og jeg vet ikke hva de er og veien dit går du selv. Jeg uttaler meg kun på vegne av meg selv og mine konkrete erfaringer. Og blandt dem som aktivt søker min hjelp, så ser jeg at en del av dem faktisk har kronglet det det til for seg selv. Men om du føler dette har også har tilknyttning til deg selv.. se det aner jeg ikke og er noe du i så fall må komme underfunn med på egenhånd- men om du føler det og rekker ut en hånd..så tar jeg den.

:P Den siste skjønte jeg ikke helt... Kan du forklare?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner ikke helt dette med hestevisker jeg? Skulle jeg jobbet utifra det, ville jeg vært nær TR i treningsformen min. Altså jobbet med språket til hunden for å få den til å samarbeide med meg. Og det gjør jeg ikke. Jeg jobber med hunden min så vi har en "kommunikasjon" i forhold til humør og samarbeid. Den dagen man føler seg som et team i ringen eller i skogen på rundering/spor/felt det er en utrolig god følelse. Hmmm hvordan forklare sånn at jeg ikke blir misforstått og sett på som arrogant. Tidligere når jeg shapet og gikk kl 1 så opplevde jeg at jeg bare var en del som egentlig ikke var nødvendig. Han viste jo stort sett hva han skulle gjøre. Nå har jeg gått over til trad. trening hvor jeg hjelper og støtter hele veien vokalt eller med kropp, jeg bruker hele mitt repertoar når jeg trener, kall meg gjerne schizofren :P Jeg er ikke lenger ett tre, men er mer tilstede og vi jobber sammen, i stedet for følelsen av at han jobbet for klikkeren.

Hvordan kan du forklare at mine følelser er forankret i teorien? Står det noe sted om Margretes følelsens mønster?

Ikke annet enn at man lykkes fordi man, på den ene eller andre måten, har forsterket den adferden man vil ha mer av - uavhengig av hvordan man følte seg under trening? At vi eiere føler oss bra når vi trener vil selvsagt smitte over på hunden (være forsterkende i seg selv) og også motivere oss selv til å trene oftere, men vi kan vel likevel i etterkant bryte ned resultater og adferdsendring i en slags "forsterkningshistorie"? Går det rett vei har man gjort noe riktig og går det andre veien har man gjort noe galt. Og den analysen om hva som var god/dårlig trening tar vi vel alle, uansett hvor ustrukterte vi hevder å være - ellers kommer man vel aldri noen vei?

Og det å kunne lese hunden, dagsformen og å spille på lag med den er vel essensielt uansett metode?

Mulig jeg ble misfortstått og at "hestehvisker"-begrepet var litt teit - jeg mener såvisst ikke at noen bevisst har "telepati" eller "hundsk" som treningsmetode, og jeg mener heller ikke du framstår som arrogant på noen måte. Jeg er vel mest negativ til slike ting i pedagogisk sammenheng, slik Belgerac er inne på. Det blir for ullent som forklaringsmodell - men for oss som ikke er instruktører og sånt er det jo forsåvidt ikke noe problem :P

Og jeg tror at alle innehar dette, ikke noe mystisk og rart med det. Det er bare å tørre å spille på hele seg. Selv i nærheten av folk. I går lå jeg på stevnet på kne foran hunden min for å herje litt med han før vi gikk i ringen. Dytta på han, lå på bakken og riktig lekte med han. Litt ekkelt i starten, men så klarte jeg å glemme alle de som så rart på meg.

Husk at alt dette jeg skriver har JEG erfart med MINE hunder. Klikkeren og tre tanken fungerer helt sikkert for de som klarer å bruke den uten å bli negativ slik JEG blir.

Nå har jeg personlig aldri helt kjøpt dette at man skal være "et tre" selv om man klikkertrener (eller forsåvidt om det er "påbudt" på noe som helst vis...). Jeg kan godt peppe opp hunden dersom jeg synes hun er litt fjern og dvask - og når det lekes er det full hålligång.

Jeg prøver vel å merke å holde snavla sånn noenlunde under gjennomføringen av øvelser - men mest for å unngå at stemme/mimikk blir til en hjelper det senere blir vanskelig å ta bort. Det krever litt selvdisiplin (det vanskeligste er vel for min del å avbryte og ta øvelsen på nytt i stedet for å hjelpe hunden i mål...) men for meg føles det egentlig ikke som noe offer. Men at man prøver å trene konkurransemessig betyr vel ikke nødvendigvis at man er en følelseskald robot sammen med hunden i envher sammenheng?

Nå er vel Morten Egtvedt en tilhenger av å holde kjeft mest mulig når man trener. Jeg tror heller ikke det er nødvendig i læringsøyemed å jazze seg til (med mindre hunden din synes det er det artigste i verden, da), men jeg nekter også å tro at det skader særlig mye.

Jeg er likevel enig i at klikkerfilosofien framstår vel klinisk noen ganger. Egtvedt skriver: "Rosing er vanedannende og det er vanskelig å slutte. Det er forsterkende for oss å belønne hundene våre, og dermed blir rosing fort etablert som en betinget forsterker for hundefører. Derfor er det vanskelig å slutte, og det er til en viss grad forståelig at folk tror at rosen gjør treningen mer effektiv. Men sannsynligvis er effekten av slik rosing lik null."

Han har kanskje rett i det - men hva så? For min del er det en nødvendig ventil å kunne vise litt glede over gode prestasjoner enten verbalt eller fysisk - uansett hva bikkja måtte mene om eller lære av akkurat det... :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke annet enn at man lykkes fordi man, på den ene eller andre måten, har forsterket den adferden man vil ha mer av - uavhengig av hvordan man følte seg under trening? At vi eiere føler oss bra når vi trener vil selvsagt smitte over på hunden (være forsterkende i seg selv) og også motivere oss selv til å trene oftere, men vi kan vel likevel i etterkant bryte ned resultater og adferdsendring i en slags "forsterkningshistorie"? Går det rett vei har man gjort noe riktig og går det andre veien har man gjort noe galt. Og den analysen om hva som var god/dårlig trening tar vi vel alle, uansett hvor ustrukterte vi hevder å være - ellers kommer man vel aldri noen vei?

Og det å kunne lese hunden, dagsformen og å spille på lag med den er vel essensielt uansett metode?

Mulig jeg ble misfortstått og at "hestehvisker"-begrepet var litt teit - jeg mener såvisst ikke at noen bevisst har "telepati" eller "hundsk" som treningsmetode, og jeg mener heller ikke du framstår som arrogant på noen måte. Jeg er vel mest negativ til slike ting i pedagogisk sammenheng, slik Belgerac er inne på. Det blir for ullent som forklaringsmodell - men for oss som ikke er instruktører og sånt er det jo forsåvidt ikke noe problem :P

Ja det er ullent :P Vansklig å forklare følelser på en skikkelig måte. Derfor er jeg ikke noen lærer.

Nå har jeg personlig aldri helt kjøpt dette at man skal være "et tre" selv om man klikkertrener (eller forsåvidt om det er "påbudt" på noe som helst vis...). Jeg kan godt peppe opp hunden dersom jeg synes hun er litt fjern og dvask - og når det lekes er det full hålligång.

Jeg prøver vel å merke å holde snavla sånn noenlunde under gjennomføringen av øvelser - men mest for å unngå at stemme/mimikk blir til en hjelper det senere blir vanskelig å ta bort. Det krever litt selvdisiplin (det vanskeligste er vel for min del å avbryte og ta øvelsen på nytt i stedet for å hjelpe hunden i mål...) men for meg føles det egentlig ikke som noe offer. Men at man prøver å trene konkurransemessig betyr vel ikke nødvendigvis at man er en følelseskald robot sammen med hunden i envher sammenheng?

Nå er vel Morten Egtvedt en tilhenger av å holde kjeft mest mulig når man trener. Jeg tror heller ikke det er nødvendig i læringsøyemed å jazze seg til (med mindre hunden din synes det er det artigste i verden, da), men jeg nekter også å tro at det skader særlig mye.

Jeg er likevel enig i at klikkerfilosofien framstår vel klinisk noen ganger. Egtvedt skriver: "Rosing er vanedannende og det er vanskelig å slutte. Det er forsterkende for oss å belønne hundene våre, og dermed blir rosing fort etablert som en betinget forsterker for hundefører. Derfor er det vanskelig å slutte, og det er til en viss grad forståelig at folk tror at rosen gjør treningen mer effektiv. Men sannsynligvis er effekten av slik rosing lik null."

Han har kanskje rett i det - men hva så? For min del er det en nødvendig ventil å kunne vise litt glede over gode prestasjoner enten verbalt eller fysisk - uansett hva bikkja måtte mene om eller lære av akkurat det... :P

Mulig du har misforstått igjen eller så er jeg ullen igjen :P Men jeg jazzer INGEN opp før vi trener overhodet. Jazzingen kommer ETTER endt prosjekt. Og klart man trener mest mulig likt konkurranse situasjon. Men hvorfor gjøre den så himla vansklig? Det er lov til å smile til hunden når du er fornøyd, det er lov å klappe i hendene, det er lov å ta på seg skuffet ansiktet.

Når dette er sagt så er jeg tildels enig med Morten. Når man trener skal det være tyst som i graven, da holder man helt munn. Bable kan man gjøre når man er ferdig med økten og leken :P Babling under trening er bare ett forstyrrende element.

Men nå sklir jeg litt ut, beklager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig du har misforstått igjen eller så er jeg ullen igjen :P Men jeg jazzer INGEN opp før vi trener overhodet. Jazzingen kommer ETTER endt prosjekt. Og klart man trener mest mulig likt konkurranse situasjon. Men hvorfor gjøre den så himla vansklig? Det er lov til å smile til hunden når du er fornøyd, det er lov å klappe i hendene, det er lov å ta på seg skuffet ansiktet.

Når dette er sagt så er jeg tildels enig med Morten. Når man trener skal det være tyst som i graven, da holder man helt munn. Bable kan man gjøre når man er ferdig med økten og leken :P Babling under trening er bare ett forstyrrende element.

Men nå sklir jeg litt ut, beklager.

Jeg skulle til å skrive at jeg var 100% enig, så begynte jeg å lure :P

Mener du at du, under øvelser, ikke snakker men gjerne smiler/klapper/viser skuffelse - eller er alt dette noe som kommer etter endt øvelse - som en del av belønningsseremonien (eller mangel på dette)?

Ikke meningen å flisespikke, men jeg skjønte ikke helt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle til å skrive at jeg var 100% enig, så begynte jeg å lure :P

Mener du at du, under øvelser, ikke snakker men gjerne smiler/klapper/viser skuffelse - eller er alt dette noe som kommer etter endt øvelse - som en del av belønningsseremonien (eller mangel på dette)?

Ikke meningen å flisespikke, men jeg skjønte ikke helt :P

Spikker ikke du vel! For å lære må en spikke litt fliser :P

Under øvelser bruker jeg kun "lovelig" belønning. Smil = fornøyd, nøytral = ikke fornøyd. Når vi er ferdig med moment eller hele øvelsen, så er det masse moro. Gjerne med prat og klapp. Han skal ikke gjøres avhengig av mitt prat når vi jobber, men han må gjerne bli avhengig av smilet mitt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spikker ikke du vel! For å lære må en spikke litt fliser :P

Under øvelser bruker jeg kun "lovelig" belønning. Smil = fornøyd, nøytral = ikke fornøyd. Når vi er ferdig med moment eller hele øvelsen, så er det masse moro. Gjerne med prat og klapp. Han skal ikke gjøres avhengig av mitt prat når vi jobber, men han må gjerne bli avhengig av smilet mitt :P

Da er vi hjertens enige, gitt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De siste innleggene til Margrete og Flash her er vel de fleste enige om. Det er mest hensiktsmessig å holde kjeft og la hunden jobbe uten for mye hjelp/rating under øvelsene.

Jeg mener Morten E. har skrevet ett eller annet sted (husker ikke hvor) at man helst også burde holde kjeft i belønningsfasen når man leker med hunden, gir den godbit el. Det er jeg uenig i. Jeg vil at godord og klapp fra fører skal bety noe for hunden, og at jeg kan forsterke effekten av dem (eller betinge om du vil) ved å rose/klappe mens jeg belønner med lek eller godbit hjelper meg med dette.

Også er det dette med struktur i belønningen da. Man skal visst helst ha en plan for belønningsfrekvens i en gitt øvelse for å komme videre i treningen. Man skal få flyt og flow og groove og jeg vet ikke hva, hvis man belønner med riktig frekvens utifra et forsterkingsskjema man har bestemt seg for på forhånd. Det er her jeg mener dagsform hos både hund og fører kommer inn. Selv om hunden min kan en øvelse som tilsier at jeg skal forsterke med en gitt frekvens, kan det på dårlige dager være lurt å koble inn litt følelser også, ikke sant? Jeg har det ihvertfall sånn; noen dager kan jeg følge planen, belønne som jeg hadde tenkt og ting fungerer utmerket. Andre dager trenger hunden hyppigere belønninger for ikke å bli frustrert eller lei enn det som egentlig var meningen jfr. "skemaet" (bruker ikke skjema, men har jo en viss formening om hvor hyppige belønninger det er behov for i øvelsene).

Tror det er dette som føles litt rigid med å hele tiden skulle ha et fast system å følge. Det virker som om man for en hver pris skal "følge skjemaet" uten å ta høyde for dagsform og andre faktorer som det ikke står om i bøkene. Jeg går ikke tilbake i treningen hver gang hunden min ikke utfører en øvelse som jeg vil, for det er ikke alltid grunnen er at den ikke kan øvelsen. Noen ganger er hunder humørsyke også, eller er det bare min?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også er det dette med struktur i belønningen da. Man skal visst helst ha en plan for belønningsfrekvens i en gitt øvelse for å komme videre i treningen. Man skal få flyt og flow og groove og jeg vet ikke hva, hvis man belønner med riktig frekvens utifra et forsterkingsskjema man har bestemt seg for på forhånd. Det er her jeg mener dagsform hos både hund og fører kommer inn. Selv om hunden min kan en øvelse som tilsier at jeg skal forsterke med en gitt frekvens, kan det på dårlige dager være lurt å koble inn litt følelser også, ikke sant? Jeg har det ihvertfall sånn; noen dager kan jeg følge planen, belønne som jeg hadde tenkt og ting fungerer utmerket. Andre dager trenger hunden hyppigere belønninger for ikke å bli frustrert eller lei enn det som egentlig var meningen jfr. "skemaet" (bruker ikke skjema, men har jo en viss formening om hvor hyppige belønninger det er behov for i øvelsene).

Tror det er dette som føles litt rigid med å hele tiden skulle ha et fast system å følge. Det virker som om man for en hver pris skal "følge skjemaet" uten å ta høyde for dagsform og andre faktorer som det ikke står om i bøkene. Jeg går ikke tilbake i treningen hver gang hunden min ikke utfører en øvelse som jeg vil, for det er ikke alltid grunnen er at den ikke kan øvelsen. Noen ganger er hunder humørsyke også, eller er det bare min?

Absolutt enig med deg. Tenkte på det lørdag når jeg trente neseprøve. Hadde 100% jeg... men gjorde det bare to ganger, og da gjelder det vel ikke? (nei ikke ironi). Altså det jeg prøver å si er at den 80% reglen blir litt for rigid for meg. Det er ikke alltid ting klaffer og vi må belønne EN som er rett og ikke ørten for å "teste" om hunden har en dårlig dag. Nei Therese, du er ikke alene om ha en humørsyk hund. Har en viss en her i huset en skuddredd dag, så må jeg sørge for å for det første ikke bli irritert på han, for det andre plukke frem dettebryrviossikkesåmyeom følelsen (som ikke er så lett når du alt egentlig er litt irritert fordi han skvetter rundt pga at noen lukket en dør langtbortvekkistan). Denne dagen kan jeg altså ikke begynne å pirke på avstandskontroll eller plassering i ruta. Da må jeg sørge for at han lykkes 100% slik at jeg ikke bryter han enda mer ned. Mange vil sikkert tenke nå at stakkars hunden burde få slippe å trene. Nei, mener jeg, han må jobbe til tross for at han har en slik dag. For det første gir dette han mer selvtillit, han fikser å gå i ruta og mor serverer julaften på sølvfat! Eller apport dirigering julaften på sølvfat. Du og du, han er så flink og barsk han atte. Om jeg skal nå målene mine så må han jobbe da også dessverre. Jeg må bare tilpasse min måte å kommunisere med han på den dagen. Jeg går ikke tilbake i treningen, men sørger for at han lykkes. Dette mener jeg krever en viss antenne bruk. Så jeg står ikke på stedet hvil og lar han "diktere" treningen slik at vi aldri kommer oss videre. I hvert fall ikke når jeg vet at når han våkner neste dag ikke bryr seg om verden igjen.

Nå skulle jeg ønske Ingar kom med en liten forklaring for jeg skjønte oppriktig ikke den setningen, og jeg tror jeg har lyst til å forstå den :blink:

huff, føler jeg vandrer på veldig tynn is i denne diskusjonen, er hele tiden redd for å tråkke noen på tærne, slik det har skjedd en del av i det siste. Se, vi er ikke så slemme som noen skal ha det til, vi tar hensyn til debattantenes følelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skulle jeg ønske Ingar kom med en liten forklaring for jeg skjønte oppriktig ikke den setningen, og jeg tror jeg har lyst til å forstå den :blink:

Om man strekker ut en hånd så var det fra meg en måte å fortelle at man da spør om hjelp.

Og å gripe den var da å gi den hjelpen.

Det var rett og slett det jeg mente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...