Hva skal jeg gjøre?

[Skessa]

Hei. Jeg er en jente på 18 år og bor fortsatt hjemme. Her har jeg to hunder, en dachs som er mamma sin, og en beardedcollie som krangles om og påstås er min. Fikk han da jeg var 12 år etter å ha mast mye om hund. Noe som jeg ikke helt kan huske å ha mast om, men spurt om, men nok om det. Problemer er at vi egentlig ikke kan ta godt nok vare på ham. Han trenger mye fysisk og mental stimulangs, noe som ingen av oss har tid eller energi til. Vi har vanskelig for å holde pelsen hans ved like, og nylig måtte jeg klippe han nesten helt kort på grunn av sår og pelsklumper Jeg er så glad i ham at jeg må trekke pusten dypt for ikke å gråte når jeg skriver dette. Ble litt personlig her, men dere overlever nok. Jeg tror det beste for ham hadde vært å omplassere han eller sette han på fôr til mennesker som kan ta seg godt av han og oppfylle de kravene han virkelig trenger. Som sagt fikk jeg ham da jeg var 12 år, og da hadde jeg ikke peiling på hunder i det hele tatt. (Han var født svart og hvit, da trodde jeg han skulle forbli det også) for eksempel. Jeg tok heller ikke den konklusjonen at siden hans mor hadde lang,tykk, grå pels, så kom han også til å ha det. Jeg visste heller ikke at han kom til å bli så stor. Men 6 år senere, oppdager jeg hvor mye han egentlig trenger, og ikke minst fortjener. Han er ikke særlig sosialisert. Han liker ikke små hunder, bortsett fra dachsen vår, og heller ikke barn eller høyrøstede mennesker. Hvorav han blir skreket mye til av de andre voksne jeg bor med. Han glefser etter hånden min når jeg klipper han på labbene, han er redd for rumpa si, og liker ikke å hilse på hunder som lukter ham i baken. Kan ikke komme på noe eller noen som har gjort noe dumt med baken hans, så jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg kritiserer dem jeg bor med, også meg selv på grunn av latskapen min, men jeg liker ikke at mamma og de skriker til ham. Hver gang han har vært ute, blir han enten satt på gangen bak grinda eller kommandert til å legge seg ned. Dachsen får ligge i sofaen, men ikke han. Ikke bare det, men hun får også sove i mammas seng, mens han må sove på gangen. Dachsen blir totalt bortskjemt, mens han andre får nesten ikke lov til noen ting. Det er som om de legger til et rangmiljø ubestemt av hundene selv. Dette er ikke det livet jeg ønsker for hunden min. Jeg vil at han skal bo hos voksne, aktive mennesker som har peiling på hans behov. Jeg har hatt hundedilla siden jeg var 13-14 år, og kan en del om de fleste hunderasene man finner i hundebøkene, men mamma og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg vet hva som er best for ham. Når jeg sier at det er noe jeg ønsker annerledes, sier de "Ja, hvorfor gjør du det ikke da? Det er jo din hund" Men jeg mener at selv om jeg "maste" om hund, er han en del av familien, som et barn, og at det er alle i huset sitt ansvar å lufte ham, leke med ham (noe som han ikke får gjøre innendørs, men her er det båndtvang så han får ikke løpe etter ball eller frisbee) og passe på at han har det godt og får et liv som er betydningsfult. Jeg kunne ha gått en tur med ham istedenfor å skrive dette, men jeg vil så gjerne høre deres mening om hva jeg skal gjøre. Er ikke så lenge til jeg flytter hjemmefra, men jeg kan ikke ta med meg en så stor hund. Siden han er "min hund" tar jeg det som mitt ansvar å gi ham et godt liv.

Burde jeg omplassere ham?

[Guest 2ne]

Ja, du burde omplassere han!

[Aussieglis]

Ja jeg tror virkelig du burde omplassere hunden din!

[giggi]

Så lenge du vet selv du ikke har tid/energi til å gi hunden det den trenger, bør du omplassere den ja!

[tm100021]

Jeg signerer Tone... Du bør omplassere han... Du har selv insett at han har det bedre hos noen andre mennesker, og det skal du ha ros for!

[netteliten]

Synes litt synd på hunden din!

Og jeg er kjempe glad for at du er så ansvarsbevist som du skriver her, at du innser at han ikke har det beste livet som han fortjener!

Håper dere finner et godt hjem til han!

[Skessa]

Takk for bra svar. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å forsikre meg om at han havner i et supert hjem Er litt bittersøtt... Han er jo lille babyen min. Men her må jeg se hva som er best for ham- ikke hvor mye jeg kommer til å savne ham. For det kommer jeg til å gjøre og det vil ta lang tid før jeg kommer over ham. Men det er jo ikke sikkert det blir hade for alltid. Jeg ønsker selvsagt å ha litt kontakt med ham for å se om hjemmet jeg velger er det riktige.

[aikonia]

Er enig med de andre her, du burde omplassere han.

Er også enig med deg, dine foreldre burde ikke gitt etter og latt deg få hunden du maste om i en alder av 12 år og så la deg ha ansvaret for den alene. Det ER barn som klarer å ha fullt ansvar for en hund, men langt fra mange. Og som foreldre skal man være klar over at man selv må trå ti om barnet ikke følger opp hunden på best mulig måte.

Er klart mye du kunne gjort annerledes, det har du innsett selv, og jeg regner med du vil gjøre det bedre når den tid kommer at du bor for deg selv og skaffer deg hund igjen. Og da er sjansen der også for at du velger deg en rase som passer bedre til deg og det du vi ha ut av en hund.

Lykke til med omplasseringen av han. :-)

[Skessa]

Ja det er mange hunder jeg ønsker meg. Blandt annet Eng.staff dersom jeg har god tid til å oppdra han skikkelig slik rasen skal være (gode, snille, barnevennlige, osv) De blir kalt "Nannydogs" i England. sikkert ikke uten grunn Men det er over 250 hunderaser å velge mellom, så jeg er sikker på at jeg finner den rette for meg. Har tatt canis-testen sikkert rundt 30 ganger siden jeg var ca. 14 år. Men det er fordi jeg engasjerer meg teoretisk om hundeatferd og trening. Selv om vi bomma litt med Beardien vi har nå. Men jeg tror jeg skal gi meg selv en eneste sjanse til. Det vil si en uke. Dersom jeg ikke klarer å forbedre miljøet, gjør jeg det som er best for ham uten å tenke på egne følelser. Må bli litt dramatisk, ellers blir det bare altfor lett å gi ham fra seg.

Beardedcollier er herlige hunder, og jeg misunner dem som klarer å ta seg av sin Beardie

[Guest 2ne]

Jeg håper du venter til du er ordentlig voksen før du skaffer deg neste hund, at du faktisk lærer noe om det å ha hund FØR du skaffer deg en ny en. For samme hva slags rase du har nå, og samme hva slags rase du egentlig ønsker deg, så er ikke hunder noe man bytter ut fordi de har feil lukt og feil farge - og klarer du ikke å ta ansvar for din nå 6 år gamle hund, så er du neppe moden for en valp helt enda heller.

[Skessa]

Det har ikke noe å gjøre med lukten eller fargen hans å gjøre, men at jeg ikke har tid til ham, og at jeg har ansvaret for ham alene. Har heller ingenting med modenhet å gjøre. Er fullt og helt klar over hva som er best for ham selv om jeg ikke alltid har tid til det han trenger. Jeg går på skole og har lekser, og synes at hundetrening, lufteturer og pelsstell er noe som alle i huset bure engasjere seg litt mer for. Men livet er langt, og jeg har heller ikke tenkt å skaffe meg hund før jeg har flyttet hjemmefra, vekk fra trange leiligheter og inn i et ordentlig hus. Det er et løfte jeg har gitt meg selv, og slik skal det bli.

[Guest Snusmumrikk]

Jeg håper du venter til du er ordentlig voksen før du skaffer deg neste hund, at du faktisk lærer noe om det å ha hund FØR du skaffer deg en ny en. For samme hva slags rase du har nå, og samme hva slags rase du egentlig ønsker deg, så er ikke hunder noe man bytter ut fordi de har feil lukt og feil farge - og klarer du ikke å ta ansvar for din nå 6 år gamle hund, så er du neppe moden for en valp helt enda heller.

Hun har vel ikke nevnt noe om at lukt og farge er problemet, som jeg forsto det var det bare for å illustrere hvor lite hund viste om hund som 12 åring. Og at foreldrene gir henne en hund som 12-åring og forventer at hun skal ta det hele og fulle ansvar hele veien... Nå fikk jo jeg kjøpe hund som 12-13 åring og tok ansvar for henne alene helt til jeg flytta hjemmenfra, men foreldrene mine var jo klare til å steppe inn og ta ansvar for hunden hvis jeg skulle ha miste interessen eller få for mye med skole og venner. Så sånn i utgangspunktet mener jeg foreldre har overansvar når de velger å la barna sine få dyr. Men det fritar selvfølgelig ikke barna for å ta det ansvaret de har tatt på seg heller.

Og, vil man, så klarer man fint å ha både hund og skole. Det er snakk om interesser og prioriteringer. Uansett, jeg syns det er fint at du innser at hunden vil ha det bedre hos noen andre og tror virkelig omplassering til riktig folk vil være det beste anternativet her. Men vær oppmerksom på at å omplassere en 6 år gammel hund som har sine problemer, krever en del og krever mye pelsstell nok ikke er det letteste. Men prøv, vær ærlig, og vær nøye med hvem du gir han til. Og frem til du får omplassert han håper jeg du vil ta deg litt mer tid til å prioritere han. Selv om foreldrene dine tydeligvis ikke tar sitt ansvar og selv om du bare var 12 år når du fikk han, så er du ikke helt uten ansvar for han når det nå passer dårlig å ha ansvaret for en hund. Men at du har innsett at han har det bedre hos noen andre er veldig bra. Prøv å finne et godt hjem til han, og ta deg sikkelig av han frem til da.

[Wanderlust]

Jeg syns det er tøft av deg å gå ut med dette. Og at du har innsett og innrømmet for deg selv at du faktisk ikke viste noe som helst om hunder. Dette vet du jo nå, så å si til deg at du bør vente med hund, det syns jeg ikke blir rett, for jeg tror du selv vet hva du skla se på neste gang, og finne ut mye om rase FØR du går til anskaffelse av en ny hund. Du forteller at dette var når du var 12 år, og en så ung jente kan ikke ta en slik beslutning, dette er det foreldrene som bør være mest med på. SÅ man kan jo legge skylden litt på dem også. En 12 vet jo ikke alltid stor, og klarer ikke sette ting i perspektiv.

Så jeg syns du skal omplassere denne hunden, for du har jo skjønt at dette er for mye for deg, så kan du heller sette deg ned å begynne å titte på raser, finne ut MYE om dem, før du evt går til anskaffelse av en ny Ønsker deg lykke til, og håper du kan finne et nytt hjem til han.

[Guest 2ne]

Det har ikke noe å gjøre med lukten eller fargen hans å gjøre, men at jeg ikke har tid til ham, og at jeg har ansvaret for ham alene. Har heller ingenting med modenhet å gjøre. Er fullt og helt klar over hva som er best for ham selv om jeg ikke alltid har tid til det han trenger. Jeg går på skole og har lekser, og synes at hundetrening, lufteturer og pelsstell er noe som alle i huset bure engasjere seg litt mer for. Men livet er langt, og jeg har heller ikke tenkt å skaffe meg hund før jeg har flyttet hjemmefra, vekk fra trange leiligheter og inn i et ordentlig hus. Det er et løfte jeg har gitt meg selv, og slik skal det bli.

Hun har vel ikke nevnt noe om at lukt og farge er problemet, som jeg forsto det var det bare for å illustrere hvor lite hund viste om hund som 12 åring. Og at foreldrene gir henne en hund som 12-åring og forventer at hun skal ta det hele og fulle ansvar hele veien... Nå fikk jo jeg kjøpe hund som 12-13 åring og tok ansvar for henne alene helt til jeg flytta hjemmenfra, men foreldrene mine var jo klare til å steppe inn og ta ansvar for hunden hvis jeg skulle ha miste interessen eller få for mye med skole og venner. Så sånn i utgangspunktet mener jeg foreldre har overansvar når de velger å la barna sine få dyr. Men det fritar selvfølgelig ikke barna for å ta det ansvaret de har tatt på seg heller.

Og, vil man, så klarer man fint å ha både hund og skole. Det er snakk om interesser og prioriteringer. Uansett, jeg syns det er fint at du innser at hunden vil ha det bedre hos noen andre og tror virkelig omplassering til riktig folk vil være det beste anternativet her. Men vær oppmerksom på at å omplassere en 6 år gammel hund som har sine problemer, krever en del og krever mye pelsstell nok ikke er det letteste. Men prøv, vær ærlig, og vær nøye med hvem du gir han til. Og frem til du får omplassert han håper jeg du vil ta deg litt mer tid til å prioritere han. Selv om foreldrene dine tydeligvis ikke tar sitt ansvar og selv om du bare var 12 år når du fikk han, så er du ikke helt uten ansvar for han når det nå passer dårlig å ha ansvaret for en hund. Men at du har innsett at han har det bedre hos noen andre er veldig bra. Prøv å finne et godt hjem til han, og ta deg sikkelig av han frem til da.

Okay, det er mulig det bare er gamlinger som meg som har hørt DumDum Boys, men det var nå engang en del av en tekst av de jeg siterte, ikke Skessa. Det jeg reagerer på - og som er grunnen til "feil lukt og feil farge"-siteringa mi, er dette innlegget her:

Ja det er mange hunder jeg ønsker meg. Blandt annet Eng.staff dersom jeg har god tid til å oppdra han skikkelig slik rasen skal være (gode, snille, barnevennlige, osv) De blir kalt "Nannydogs" i England. sikkert ikke uten grunn Men det er over 250 hunderaser å velge mellom, så jeg er sikker på at jeg finner den rette for meg. Har tatt canis-testen sikkert rundt 30 ganger siden jeg var ca. 14 år. Men det er fordi jeg engasjerer meg teoretisk om hundeatferd og trening. Selv om vi bomma litt med Beardien vi har nå. Men jeg tror jeg skal gi meg selv en eneste sjanse til. Det vil si en uke. Dersom jeg ikke klarer å forbedre miljøet, gjør jeg det som er best for ham uten å tenke på egne følelser. Må bli litt dramatisk, ellers blir det bare altfor lett å gi ham fra seg.

Beardedcollier er herlige hunder, og jeg misunner dem som klarer å ta seg av sin Beardie

Det ser ut for meg at du, Skessa, rett og slett ikke vil har beardisen din fordi du egentlig ønsker deg en staff.. Altså noe helt anderledes enn beardisen - ergo "feil lukt og feil farge", som kunne vært bytta ut med "feil størrelse og feil pelslengde".

Hei. Jeg er en jente på 18 år og bor fortsatt hjemme. Her har jeg to hunder, en dachs som er mamma sin, og en beardedcollie som krangles om og påstås er min. Fikk han da jeg var 12 år etter å ha mast mye om hund. Noe som jeg ikke helt kan huske å ha mast om, men spurt om, men nok om det.

---

Jeg tror det beste for ham hadde vært å omplassere han eller sette han på fôr til mennesker som kan ta seg godt av han og oppfylle de kravene han virkelig trenger.

---

Men 6 år senere, oppdager jeg hvor mye han egentlig trenger, og ikke minst fortjener.

---

Jeg kritiserer dem jeg bor med, også meg selv på grunn av latskapen min, men jeg liker ikke at mamma og de skriker til ham. Hver gang han har vært ute, blir han enten satt på gangen bak grinda eller kommandert til å legge seg ned. Dachsen får ligge i sofaen, men ikke han. Ikke bare det, men hun får også sove i mammas seng, mens han må sove på gangen. Dachsen blir totalt bortskjemt, mens han andre får nesten ikke lov til noen ting. Det er som om de legger til et rangmiljø ubestemt av hundene selv. Dette er ikke det livet jeg ønsker for hunden min. Jeg vil at han skal bo hos voksne, aktive mennesker som har peiling på hans behov. Jeg har hatt hundedilla siden jeg var 13-14 år, og kan en del om de fleste hunderasene man finner i hundebøkene, men mamma og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg vet hva som er best for ham. Når jeg sier at det er noe jeg ønsker annerledes, sier de "Ja, hvorfor gjør du det ikke da? Det er jo din hund" Men jeg mener at selv om jeg "maste" om hund, er han en del av familien, som et barn, og at det er alle i huset sitt ansvar å lufte ham, leke med ham (noe som han ikke får gjøre innendørs, men her er det båndtvang så han får ikke løpe etter ball eller frisbee) og passe på at han har det godt og får et liv som er betydningsfult. Jeg kunne ha gått en tur med ham istedenfor å skrive dette, men jeg vil så gjerne høre deres mening om hva jeg skal gjøre. Er ikke så lenge til jeg flytter hjemmefra, men jeg kan ikke ta med meg en så stor hund. Siden han er "min hund" tar jeg det som mitt ansvar å gi ham et godt liv..

Burde jeg omplassere ham?

Dette er hva du spør om i første innlegget. Du sier selv at du har hatt hundedilla siden du var 13-14 år, og at du kan en del om de fleste hunderaser du finner i bøkene. Nå er du 18 år, da har du hatt 2-3 år på deg - altså halvparten av din nåværende hunds liv - å gjøre noe med behovene til den hunden du alt har, fremfor å ønske deg noe annet.

Jeg har og hatt hundedilla siden jeg var yngre enn deg, jeg maste - og jeg MASTE, ikke spurte - om egen hund fra omtrent da du fikk din egen, men jeg fikk aldri - og for meg så fremstår du som bortskjemt og uansvarlig. Du er hundeinteressert, men ikke i din egen hund?

Fikk selv en hund som 18åring som etterhvert ikke passet helt til hva jeg egentlig hadde lyst til å drive med, men det var aldri noe tema å hverken bytte han ut eller neglisjere han fordi at han ikke var sånn jeg egentlig ønsket meg - det var IKKE bikkjas feil at han havnet hos meg tross alt, ergo skulle ikke han lide for det.

Ja, foreldrene dine har vært uansvarlige de og, som for det første i det hele tatt ga deg en hund som 12 åring, og som i disse 6 årene som har gått, tydeligvis vegret seg for å ta det ansvaret du ikke har vært moden for å ha. Men det er nå engang sånn at de ga hunden til DEG, og du har ifølge deg selv vært hundeinteressert i mange år alt, så hvorfor er hunden din som den er fortsatt? Hvorfor er han ikke nok hund for deg?

[Sølvjenta]

Enig med 2ne her. Jeg må si jeg berømmer deg for å innse at hund ikke er det rette for deg nå, men da burde det gjelde alle hunder, ikke bare din egen. Alle hunder krever en innsats, og er du ikke klar for det, så er du ikke klar for det. Men du er tross alt 18 år, og burde kunne gi denne hunden noe mer enn det den får. Ta den ut på tur, stimuler den. La den ligge i senga di mens du gjør lekser. Kos med den. Ta ansvar, og tilbring tid sammen med den.

[Guest Snusmumrikk]

Okay, det er mulig det bare er gamlinger som meg som har hørt DumDum Boys, men det var nå engang en del av en tekst av de jeg siterte, ikke Skessa. Det jeg reagerer på - og som er grunnen til "feil lukt og feil farge"-siteringa mi, er dette innlegget her:

Sorry, kobla det du skrev til det første innlegget hvor hun skrev "tok heller ikke den konklusjonen at siden hans mor hadde lang,tykk, grå pels, så kom han også til å ha det. Jeg visste heller ikke at han kom til å bli så stor."

Det ser ut for meg at du, Skessa, rett og slett ikke vil har beardisen din fordi du egentlig ønsker deg en staff.. Altså noe helt anderledes enn beardisen - ergo "feil lukt og feil farge", som kunne vært bytta ut med "feil størrelse og feil pelslengde".

Dette er hva du spør om i første innlegget. Du sier selv at du har hatt hundedilla siden du var 13-14 år, og at du kan en del om de fleste hunderaser du finner i bøkene. Nå er du 18 år, da har du hatt 2-3 år på deg - altså halvparten av din nåværende hunds liv - å gjøre noe med behovene til den hunden du alt har, fremfor å ønske deg noe annet.

Jeg har og hatt hundedilla siden jeg var yngre enn deg, jeg maste - og jeg MASTE, ikke spurte - om egen hund fra omtrent da du fikk din egen, men jeg fikk aldri - og for meg så fremstår du som bortskjemt og uansvarlig. Du er hundeinteressert, men ikke i din egen hund?

Fikk selv en hund som 18åring som etterhvert ikke passet helt til hva jeg egentlig hadde lyst til å drive med, men det var aldri noe tema å hverken bytte han ut eller neglisjere han fordi at han ikke var sånn jeg egentlig ønsket meg - det var IKKE bikkjas feil at han havnet hos meg tross alt, ergo skulle ikke han lide for det.

Ja, foreldrene dine har vært uansvarlige de og, som for det første i det hele tatt ga deg en hund som 12 åring, og som i disse 6 årene som har gått, tydeligvis vegret seg for å ta det ansvaret du ikke har vært moden for å ha. Men det er nå engang sånn at de ga hunden til DEG, og du har ifølge deg selv vært hundeinteressert i mange år alt, så hvorfor er hunden din som den er fortsatt? Hvorfor er han ikke nok hund for deg?

Nei, jeg kan heller ikke forstå at man kan ha hatt hundedilla siden man er 13-14 år og ikke vil ha ansvar for den hunden man har. Og å ønske seg en annen hund uten å først gi sin egen hund det den trenger kan jeg virkelig ikke forstå. Selv om den du har nå kanskje ikke passer egene behov. Bernern min passa langt i fra mine ønsker til en hund og mitt aktivitetsnivå, men det er da ikke hennes skyld at jeg forandra interesser og hun ikke klarte å henge med? Derfor tok jeg meg like godt av henne forde. Og vi har hatt mye fint sammen vi, selv om jeg ikke har kunnet gjøre alt jeg har lyst til med henne og til tider har vært litt frustrert. Men som sakt, det er ikke hennes skyld at vi ikke har samme aktivitetsnivå osv. At du ønsker deg en annen skal da virkelig ikke gå ut over den du har. Og når det gjelder tid, så er det prioriteringer.

Men, når det først er sånn så syns jeg det er fint at hun klarer å ta den avgjørelsen at han har det bedre hos noen andre. Jeg håper bare virkelig at hun vil gi hunden det den trenger og har fortjent den tiden den blir boende til den får et nytt hjem (noe som ikke nødvendigvis blir så lett).

[Skessa]

Beklager at jeg fremstår som en bortskjemt liten drittunge som ikke liker hunden min, men alle andres, og jeg beklager at det virker som om at jeg aldri har tatt meg av ham så godt jeg kunne selv om lekser, og skole har tatt mye av meg. Men dette har jeg ofret for ham, og som jeg ikke angrer noe på :

1: Når han får kjeft av mine foreldre og de sender ham ut på gangen, går det fem minutter før jeg henter ham inn igjen. Dette gjør at jeg og mine foreldre ikke alltid er på godfot. Jeg støtter, koser med ham, og leker med ham med ting han ikke får leke med. (ikke med ting som er farlige for ham)

2: Jeg går ikke på fest og drikker meg dritings, har heller ingen fritidssysler annet enn å lese i hundebøker og pendle mellom hundesider og sånt, hvorav jeg heller foretrekker å være hjemme med ham. Dette gjør at jeg ikke har så veldig mange venner å velge mellom. Noen så klart, men er nesten aldri med em på fritiden.

3: I dag er det lørdag, og da sto jeg opp klokka ni og gikk tur med ham. Noe jeg aldri har gjort før.

4: Jeg bruker gjerne mange timer på å klippe ham dersom han trenger en stuss (pauser innimellom så klart)

For mange er de pungtene bagateller og "ting jeg må regne med", det er jeg så klart enig med. Så klart jeg skulle ønske at jeg kunne fått litt hjelp fra de andre i huset også. Men det at jeg er bortskjemt... Det er faktisk ikke min feil. Jeg er hva mine foreldre har gjort meg til. Det som er forandret er at jeg er mer klar over hvordan jeg er oppdratt, og at jeg forandrer meg. Jeg har hatt seks år på meg å forandre meg på. Jeg skulle ønske at jeg innså problemet tidligere. Og alt i alt er det ingen unskyldninger i verden som kan unskylde meg i det jeg har gjort med hunden min. Men uansett hvor mye dritt jeg får, eller gir meg selv, forandrer det ikke det faktum at jeg er veldig veldig glad i ham. Han er faktisk lillebroren min på en måte.

[Tonje]

Jeg håper du finner et nytt godt hjem til hunden din. For MYE handler om å prioritere. Du skriver jo nå at du ikke har så mye å gjøre på fritiden,bortsett fra lekser,og da burde du faktisk ha GOD tid til hunden din,om du virkelig VIL. Men om du ikke orker,synes jeg du burde la noen som har lyst og ork ta seg av hunden.Den fortjener det.

Og du,når du begynner å jobbe får du faktisk mindre fritid enn når du går vgs

[SusanneL]

Først og fremst så skjønner jeg at du har dårlig samvittighet, og helt sikkert gjør rett ved å finne et nytt hjem til han! En voksen avgjørelse, absolutt.

Men å ha dårlig samvittighet for en 6 år gammel beardis men i samme åndedrag ønske seg (eller tro at det skulle vært bedre med) en staff-valp skjønner jeg ikke. DA skulle du hatt dårlig samvittighet, da.

En understimulert vel voksen beardis kan man forme MYE ved hjep av ganske lite egeninnsats. Klipp han ned, så dere begge slipper pelsstell, få gått skikkelig igjennom han av en vet. så klør, tenner og ører er ok.

Da har du tilnærmet ikke noe stell, eller rusk/rask som trekkes inn i, mange måneder. I tillegg er han allerede voksen, og troligvis ikke vant til allverden av aktiviteter. Så det skal faktisk ikke så mye til før din samvittighet skulle bli klart bedre - og troligvis ville han raskt bli fornøyd også.

En kvikk morgentur - frisker opp dere begge.

En lengre og mere innholdsrik ettermiddagstur, gjerne innlagt litt kreativ moro for dere begge - trene litt, møte andre hunder under kontrollerte forhold (eller ta med dachsen og la de to "leke"), ut og "se på livet gjennom hundens øyne".

Gjerne litt hjernetrim på kvelden - eller bare en kosestund sammen på gulvet/sengen eller hvorsomhelst.

Men en valp av en aktiv rase? Sukk, da er det klart mere jobb og tid som må til for et godt liv, ja. Men godt at du ser godt fremover i tid før det evt blir en realitet, da.

Ønsker deg lykke til, og håper du finner et hjem til han hvis du ikke gidder å satse på han.

Men som ihuga eier/oppdretter av akkurat den rasen så kan jeg selvsagt ikke se at man kan finne noen hyggeligere, enklere, greiere og snillere rase enn den du allerede har..

Susanne

[ida]

Selv om vi bomma litt med Beardien vi har nå. Beardedcollier er herlige hunder, og jeg misunner dem som klarer å ta seg av sin Beardie

Det var ikke dere som bomma med beardien. Det var han som bomma med dere! Hvis du virkelig misunner dem som klarer å ta seg av sin beardie, er du jammen heldig. du har jo èn og har en unik sjanse til å bli en av de du sier du misunner. Ta deg av pelsstell, mosjon, trening og sosilt samvær og kos. Ha han på rommet ditt når du er der. Kos med ham, ha han i sengen din, eller hva det nå er som skal til for at han har det bra.

Du kan ikke bebreide dine foreldre at du fikk ditt ønske oppfyllt da du var tolv, selvom jeg gjerne skulle tatt dem i skole om hva de burde ha gjort, både når det gjelder å gi dyr til barn og når det gjelder å lære barna sine å ta ansvar. Du er nå 18 år og myndig. Slutt å sutre og skyve ansvaret over på andre. Jo mer du tar ansvar for og bruker tid på hunden din, jo mer glede vil han gi deg!

Det er fullstendig uinteressant hvilken annen rase du kan tenke deg. Du må først vise at du mestrer det ansvaret du har. Det er nå engang sånn at verken unger eller bikkjer kommer som en ferdig pakkeløsning. Uansett vil du oppleve et utall episoder du må forholde deg til som du ikke hadde regnet med, har råd til, har kompetanse til å takle, har tid til, har lyst til, noen andre i familien jammen kan gjøre (utrolig barnslig uttalelse av en attenåring forøvrig) eller har mage til. (Det er faktisk svært få som elsker å stå opp klokka seks for å lufte bikkjer før jobb/skole. Særlig når bikkja har løs mage og det utover hele kjøkkengulvet og det har rukket å størkne litt i kantene! Men du vasker likevel, uten å bebreide noen.) Det er hemmeligheten ved å ta ansvar for levende vesner. For når du mestrer ditt ansvar på tross av alle utfordringene, vil du vokse som menneske og vokse sammmen med hunden din!

[Aussieglis]

Beklager at jeg fremstår som en bortskjemt liten drittunge som ikke liker hunden min, men alle andres, og jeg beklager at det virker som om at jeg aldri har tatt meg av ham så godt jeg kunne selv om lekser, og skole har tatt mye av meg. Men dette har jeg ofret for ham, og som jeg ikke angrer noe på :

1: Når han får kjeft av mine foreldre og de sender ham ut på gangen, går det fem minutter før jeg henter ham inn igjen. Dette gjør at jeg og mine foreldre ikke alltid er på godfot. Jeg støtter, koser med ham, og leker med ham med ting han ikke får leke med. (ikke med ting som er farlige for ham)

2: Jeg går ikke på fest og drikker meg dritings, har heller ingen fritidssysler annet enn å lese i hundebøker og pendle mellom hundesider og sånt, hvorav jeg heller foretrekker å være hjemme med ham. Dette gjør at jeg ikke har så veldig mange venner å velge mellom. Noen så klart, men er nesten aldri med em på fritiden.

3: I dag er det lørdag, og da sto jeg opp klokka ni og gikk tur med ham. Noe jeg aldri har gjort før.

4: Jeg bruker gjerne mange timer på å klippe ham dersom han trenger en stuss (pauser innimellom så klart)

Unnskyld meg, men har du ofret så veldig mye syns du? Du sier du ikke har noen fritidssysler annet enn å lese i hundebøker og pendle mellom hundesider og sånt, -hvorfor bruker du ikke mer tid på HUNDEN da? Jeg er også 18, men jeg går ikke skole og har derfor ulevelig mye fritid.. Jeg leser også mye i hundebøker og jeg pendler IHVERTFALL mye mellom hundesider på nett - men jeg bruker jo alt jeg leser og lærer på dyrene jeg har fra førav. Og jeg ville ALDRI tenkt tanken på ny hund hvis jeg ikke klarte å ta meg av den første! Eller, VILLE ta meg av den første!

"idag er det lørdag, og da sto jeg opp klokka ni og gikk tur med ham. Noe jeg aldri har gjort før"

- Hallo! Idag sto jeg opp halv 8, brukte en halvtime på å våkne litt i morratrynet mitt også gikk jeg ut i skogen i 2 og en halv time med hunden min som veier 3kg og ikke kan brukes i konk. som jeg eeeegentlig skulle ønske men som jeg tar meg av alikevel. Hun trenes og får brukt dagen på det hun trenger å bruke den på for å trives. Sammen med oss hadde vi en dalmatinerhann som kom hit igårkveld på omplassering. Han skal bli her en god stund fremover til vi finner et godt hjem til han. Har man hund så sliter man seg ut av senga oftere enn ÈN gang på 6 år - og man føler ihvertfall ikke at det er et "offer" ??

Omplasser hunden til noen som VIL og KAN, tror jeg.

[Skessa]

Bevare meg vel... Det eneste jeg har spurt om her er om jeg burde omplassere han eller ikke! Kan ikke dere bare svare meg på det i stedenfor å skrive eviglange "du- er -en- dyreplager- brev" Forteller litt om hvordan folk blir behandlet på slike nettsider! Jeg ba om HJELP ikke DOM og STRAFF ifra dere! Ikke bare jeg som burde skamme meg! Jeg klarer fint selv å dømme meg selv på godt, men aller helst vondt! Jeg har fått svar og vel så det om omplassering ville vært en god ide. Jeg er ingen perfekt hundeeier. Hvem er det? Og angående Eng. staffen: Det er ikke bare den eneste hunden jeg kunne tenkt meg bare fordi den er mindre enn beardisen eller har kortere pels. Det har faktisk ingenting med hvorfor jeg ønsker meg en slik hund. Jeg har tidligere ønsket meg alt fra Pomme til Irsk Ulvehund, Ønsket meg en Tibbe, men senere en Am.Cock! Har ingenting med pels eller størrelse på disse hundene å si! Det går jo an å ønske seg en annen hund av flere raser! Ikke dermed sagt at jeg skulle ha en. Det er jo folk som har mange forskjellige hunderaser! Hvorfor skal jeg få juling for det? Det er klart det er lov til å ønske seg, eller tenke seg en annen hund også! Jeg har heller ikke sagt at jeg skal ha den NÅ! Ta dere sammen mennesker! Om dere er så aggressive og iltre ovenfor meg som blottlegger mine problemer for å få hjelp, hvordan er dere mot hundene deres?? Begynner å lure på om hunden min nesten har det like greit om han bodde med meg istedenfor kortlunta, sinte hundeeiere som noen av dere er. Jeg ba om hjelp, ikke om å bli utskjelt som en serie-morder av noe slag.

[Guest Vicky]

Jeg tror de fleste i denne tråden mener det beste. Klart det er sørgelig når en hund kommer til et hjem hvor den ikke er ønsket. Så mange hunder som blir omplassert av din grunn, det er trist. Jeg håper du leser gjennom innleggene og tenker over dem, istedenfor å gå utifra at det bare er beskyldninger.

Jeg fikk også min første hund da jeg var 12 år. Jeg fikk en aktiv rase, en Australian Shepherd og det ansvaret tok jeg til det fulle. Klart det er tøft å starte med en aktiv rase, men det hele handler om prioriteringer og hvor mye du VIL. Klart det er stress med flytting og studier med hund på slep. Men sånn er det bare når man skaffer seg et dyr.

Jeg håper du bestemmer deg for å ta deg av hunden din, eller at den får et heldigere hjem neste gang.

[Aussieglis]

Om dere er så aggressive og iltre ovenfor meg som blottlegger mine problemer for å få hjelp, hvordan er dere mot hundene deres?? Begynner å lure på om hunden min nesten har det like greit om han bodde med meg istedenfor kortlunta, sinte hundeeiere som noen av dere er. Jeg ba om hjelp, ikke om å bli utskjelt som en serie-morder av noe slag. mad.gif

Ja, det er våre hunder det er synd i. God konklusjon.

[Matmor]

Hunder har alltid vært en veldig stor del av livet mitt, når gikk på barneskolen fikk jeg ansvar for en voksen Collie-hanhund, det var han som virkelig utløste min hundegalskap.

Jeg hadde ansvar for pelsstell, det ble en del av rutinene våre, tok ansvar for godgutten min.

Helt tydelig at dine foreldre har gjort en stor feil her med å gi deg hund, men du burde da ha tid til å ta deg av hunden hvis du ikke har andre fritidssysler; syns det blir en veldig dårlig unskyldning at du ikke har tid til å gi han det han fortjener.

Nå er jeg 38 år, har 2 hunder, 2 jobber(godt over 100% totalt), hus og alt som hører med det.

Rekker til og med å ta en fest i ny og ne:-)

Jeg har også tid til turer på 1-1 1/2 time så godt som hver dag; huset mitt er reint og ryddig.

Alt her er snakk om prioriteringer og hvor dypt din interesse stikker.

Håper virkelig du venter i mange år før du skaffer deg en annen hund.

Omplasser den du har nå og gi blaffen i hva dine foreldre syns og mener om det; de bør jo ikke si noe så lenge de ikke har interesse av å ta seg av denne hunden.