Gå til innhold
Hundesonen.no

Off, skjønner ikke at folk klarer det =P


siljestokka

Recommended Posts

Skrevet

I dag såg jeg en dame med to små barn, en barnevogn og to bc-er.. Fatter ikke at hun orket :wub: ... jeg husker når jeg passa søsteren min når hun var mindre. ÅÅ harregud så stress. Plutselig så ville hun holde Hunden min. Så gikk Hunden min inn i barnevogna .. Alt var kaos og klatt. okei. Jeg overdriver. Det gikk ganske bra. Det endte opp med at søsteren trilla si egen vogn, mens jeg gikk med Labbetuss :wub: .

Men hun her hadde bare bc-ene løse. Heldigvis for henne så var di utrolig lydige. Men det var ikke den ene ungen :wub: . Han gikk ved siden av vogna. men han ville mye heller spise surpe enn å gå. Så det endte med at Borderene måtte stå og vente. Mens mora måtte hendte ungen hele tiden. Så det gikk jo ganske bra. Men du får liksom så mye å følge med på..

Skrevet

hehe, ja, det kan noen ganger virke litt umennskelig å klare sånt men det kommer nå helt ann på barnet, den voksne og bikkja.

Har den voksne kaos angst (noe mange har ganske ubevisst) så smitter det over på bikkjene også over på ungen også blir det bare styr.

Jeg har her nå min tollergutt, min brors aussie og min lille nevø på 1,5år. For øyeblikket ligger alle 3 rett ut og sover og jeg sitter å samler krefter igjen med en kopp te. men snart er det fullt fres igjen og da blir det en tur ut i skogen der jeg slipper alle 3 løse tenker jeg meg:) Fungerer helt fint synes jeg og så lenge jeg føler jeg kan stole på bikkjene så er det egentlig ikke noe stort problem. Bare å fylle lommene med pannekakebiter så funker lydigheten på både de to på 4 ben og han lille på 2 ben:)

Skrevet
Men hun her hadde bare bc-ene løse. Heldigvis for henne så var di utrolig lydige. Men det var ikke den ene ungen :) . Han gikk ved siden av vogna. men han ville mye heller spise surpe enn å gå. Så det endte med at Borderene måtte stå og vente. Mens mora måtte hendte ungen hele tiden. Så det gikk jo ganske bra. Men du får liksom så mye å følge med på..

:icon_redface: Mine barn går også fryktelig dårlig fri ved fot!

Tenker med gru på hvordan det ville ha vært å hatt springer den gangen jeg hadde minsten i dypvogn og eldste i barnesete på vognå, og vaklet meg rundt med bekkenløsning. Da tror jeg Emil hadde fått en annen opplæring i å gå pent på den ene siden på vanlig tur også. Vi har så fin gangvei her... det er gress på begge sider. Er alltid imponert over hvordan bikkja ved sin pendleteknikk leser avisa på begge sider samtidig. Effektivt!

Skrevet

Hadde 2 huskyer når jeg fikk mitt første barn jeg, det var ikke akkurat noen drøm å gå tur med hunder og barnevogn, men det er utrolig hva man får til når man må, liksom. Gikk litt enklere når jeg fikk barn nr 2 og hadde bare en hund, selv om huskysaken innimellom var litt i overkant ivrig i jobben sin :)

Husker vi var på tur med ei venninne når hun hadde datteren sin i barnevogn. Hun hadde to digre blandingshunder på rundt 35-40 kg hver seg, begge med en god porsjon jakt i seg. Langs veien vi gikk var det en kjempedjup grøft ned til et jorde, og hun hadde hundene bundet i magebelte, slik at hun hadde hendene fri for styring av barnevogn og sånt.. Så får plutselig bikkjene øye på ei katte nede på jordet og drar avgårde i 120, hun rekker akkurat å slippe barnevogna før hun ligger horisontalt i lufta i 2 sekunder før hun raser i bakken.. Har aldri ledd så mye i hele mitt liv jeg :icon_redface:

Det gikk bra da, både med dama, bikkjene, ungen og katta :D

Skrevet

En nabo jeg hadde endte med å ha ene ungen i hundegården og hundene ute. For bikkjene var lettere å holde styr på en ungen. :icon_redface: Mens en tidligere sjef satte ungen sin ut i band i hagen. :)

Skrevet

hehehe syntes det går greit og gå med barnevogn og hund, men klarer ikke finne det helt avslappene.. for man må liksom ha en hånd på vogna hele tiden, og en hånd ledig til hundene.. og da når doffen plutselig finner ut han skal i grøfta en tur og jeg er opptatt med lillegutt i vogna, så blir det litt kaos der og da. Men det går jo greit da.

Skrevet
En nabo jeg hadde endte med å ha ene ungen i hundegården og hundene ute. For bikkjene var lettere å holde styr på en ungen. :icon_redface: Mens en tidligere sjef satte ungen sin ut i band i hagen. :P

Når jeg var liten slapp mamma løs sin gale belger mens jeg ble bindt fast i løpeline. :P

Skrevet

Hehe, jeg får stadig noen rare blikk når jeg kommer joggende med bikkja i ene hånda og barnevogna i den andre- og da en fire åring oppi som heier og roper : fortere mamma, fortere! :rolleyes:

Skrevet
Hehe, jeg får stadig noen rare blikk når jeg kommer joggende med bikkja i ene hånda og barnevogna i den andre- og da en fire åring oppi som heier og roper : fortere mamma, fortere! :rolleyes:

genialt hihi :)

Syntes jeg ser det hihi ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...