Innkalling i høstmørket

[ida]

I går skulle være TV - kvels, men så annonserte det hjemmeboende barnet at hun ville være med på tur, så da ble det trenng og tur isteden. Vi har et svært plenområde her nede ved Østensjøvannet som ellers blir brukt til fortballbaner, men som er flotte treningsarenaer når det er ledig. Nå er det jo gjerne mørkt innen jeg får rota meg ut, så også i går.

Vi stakk ned på fotballbana for å trene litt. Mer eller mindre tilfeldig beveget vi menneskene oss stadig lengre fra hverandre mens vi på skift kalte inn Fibi. Altså: Kalle inn, godbit, neste mann kalle inn, godbit osv. (Hennes innkalling er godkjent når hun sitter foran oss, men der er vi jo litt forskjellige.) Det var utrolig morsomt med den skyggen som kom som ei kule gjennom mørket og etterhvert bremset litt ned sånn på midten fordi hun rett og slett ikke så. Vi trente jo ikke spor, så jeg la på et hjelpe - "hiiit" for å holde fokus på både mål og fart. Kjempegøy! Vi menneskene så jo heller ikke hverandre etterhvert, men hørte bare "braaa" som signal for å kalle inn igjen. Vi hadde vel en avstand på ca hundre meter før vi ga oss og avsluttet med femkilometeren rundt vannet.

Gøy at vedlikeholdstrening kan innebære nye variabler!