Gå til innhold
Hundesonen.no

Passering igjen....


ida

Recommended Posts

Skrevet

Altså: Siden jeg var liten, igrunnen så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å hilse på alle hunder jeg møter på min vei. Det har i perioder vært umulig å passere en hund uten å gi den noen form for oppmerksomhet. Nå har jeg store unger som kan rose meg når jeg klarer å møte en hund uten å snakke til den, men når de ikke er der, er jeg slett ikke noe flinkere enn før. Jeg sklir liksom bare ned på huk, gjerne litt sånn med siden til hunden og et påtatt likegyldig fjes. Det virker nesten hver gang. Hunden kommer bort og sjekker ut dette vesenet og kosearmen er oppe i pelsen på et blunk, beibistemmen skrus på og jeg har sikret meg et nytt "offer". Hva eierne syns om dette, er på en måte ganske likegyldig og hva jeg syns om utidig hilsing på min hund, har da ingenting med saken å gjøre. Mine barn skjems naturligvis grusomt over denne tvangshandlingen, men jeg er dessverre hardt angrepet. Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Skrevet
Altså: Siden jeg var liten, igrunnen så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å hilse på alle hunder jeg møter på min vei. Det har i perioder vært umulig å passere en hund uten å gi den noen form for oppmerksomhet. Nå har jeg store unger som kan rose meg når jeg klarer å møte en hund uten å snakke til den, men når de ikke er der, er jeg slett ikke noe flinkere enn før. Jeg sklir liksom bare ned på huk, gjerne litt sånn med siden til hunden og et påtatt likegyldig fjes. Det virker nesten hver gang. Hunden kommer bort og sjekker ut dette vesenet og kosearmen er oppe i pelsen på et blunk, beibistemmen skrus på og jeg har sikret meg et nytt "offer". Hva eierne syns om dette, er på en måte ganske likegyldig og hva jeg syns om utidig hilsing på min hund, har da ingenting med saken å gjøre. Mine barn skjems naturligvis grusomt over denne tvangshandlingen, men jeg er dessverre hardt angrepet. Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Hehe, har ikke annet råd enn at du kanskje kunne prøvd på det mens jeg er på vei inn på banen for å trene agility med Molly, mulig jeg hadde klart å kurere deg da :)

(Jeg har nemlig hatt et problem med folk som bare må klappe og kose og gi godbit til Molly når vi er på trening, så da begynte hun å søke ut mot folk hvis noe ble litt vanskelig eller kjedelig....)

Skrevet

Mitt råd er å belønne deg selv når du klarer å gå forbi en hund uten å skli ned på huk. Hvis du klarer det så kan du f.eks. kjøpe deg en sjokolade eller noe annet godt. Sett deg små mål! Hehe :)

Skrevet
Hehe, har ikke annet råd enn at du kanskje kunne prøvd på det mens jeg er på vei inn på banen for å trene agility med Molly, mulig jeg hadde klart å kurere deg da :)

(Jeg har nemlig hatt et problem med folk som bare må klappe og kose og gi godbit til Molly når vi er på trening, så da begynte hun å søke ut mot folk hvis noe ble litt vanskelig eller kjedelig....)

Trening er "hellig". Det kunne ikke ramle meg inn å bry meg med en hund som jobber, så den går ikke. :)

Mitt råd er å belønne deg selv når du klarer å gå forbi en hund uten å skli ned på huk. Hvis du klarer det så kan du f.eks. kjøpe deg en sjokolade eller noe annet godt. Sett deg små mål! Hehe ;)

Godteri vil aldri kunne utkonkurrere en hunds oppmerksomhet. Ellers er sjokolade effektivt for mye. Det med de små målene vet jeg jo er lurt, men de har det med å fordufte aldeles... Nei, jeg er nok resistent mot det meste.

Skrevet

Sikt deg inn på en bullehund i 7-8 måneders alder tenker jeg. Kanskje spesielt en litt lystgass-aktig og lettstresset staffordshire bull terrier. Når du setter deg ned og tenna dine blir møtt av 12 kilo overivrig, elskelig og übersosialt beist med et hode av stein, og du spytter blod og tannrester i grøftekanten mens du fortvilet forsøker å knekke på plass din brukne nese og desperat forsvarer deg fra neste uunngåelige og voldelige hilserunde, tror jeg du tenker at det blir en stund til neste gang du kjenner fingrene klø etter litt pels å tafse på. Ingenting som litt god gammal positiv straff! :)

Skrevet
Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Dette er da overhode ikke noe problem. Har du ikke hørt om strømhalsbånd? Kan til og med fåes kjøpt pr. postordre, med flere styrkegrader og lang rekkevidde. Tror nok du får best virkning dersom du har en sjalu eks som styrer fjernkontrollen... En hundehatende svigermor kan kanskje gjøre samme nytten?

Evt. sitronhalsbånd; Med litt oppfinnsomhet så går det sikkert an å få den til å reagere på beibistemme i stedet for bjeffing, og sitronlukten kan sikkert byttes ut med andre lukter man kan finne etter at fryseren har stått uten strøm i noen uker, eller gamle joggesko, eller... :)

Skrevet

Hvis jeg er å tusler på tur uten mål og mening så syns jeg at det er koselig at noen hilser på oss, MEN de skal være godt hundevandte, sette seg ned ved siden av hunden min og la han ta kontakt. Da får han en positiv erfaring og syns at det var veldig artig. Men dessverre så er det så mange folk som går etter meg på tur og strekker seg etter Mike og skal klappe han, selv om jeg sier nei, og det resulterer ofte at Mike blir redd, bjeffer hysterisk og snapper i lufta... og der var turen ødelagt gitt...

Guest Just me!!
Skrevet

Vel, passer oss på tur. Terriertrynet blir så overivrig at de fleste backer unna. :)

Skrevet

Hehe, kanskje du hadde lært dersom du var borti en slik hund som faren min møtte - som såkalt "brått" satt i armen på ham? Han var en evig hilser, men lærte en liten lekse der. Det ble ikke skader, men han innså at alle hunder var ikke så snille som våre... Learning the hard way.

Som et helt malapropos, siden jeg vil anta at du med din erfaring leser hunder godt!, så tenkte jeg å legge til at jeg også synes det er hyggelig å hilse på hunder - dersom de virkelig synes det er hyggelig å hilse på meg. Og det ser man jo ganske tydelig?

Men mange "som er såååå glade i hunder" later til å ha den innstilling at de SKAL hilse, nærmest uansett om hunden liker det eller ikke. Minsten her er ikke så veldig sosial, det vil si: Han driter i fremmede mennesker når han ikke trenger dem, for å si det brutalt. Han er ikke interessert. Noen ganger så "kaster" folk seg over ham for å klappe og hilse, og det JEG ser, er en hund som står og "lider" seg gjennom å bli dasket på hodet eller susset på - han er trygg og stø så han aksepterer det, men gir ikke ETT tegn tilbake på at "dette er hyggelig"....

Og det stusser jeg litt på? Hva får folk ut av det da? Jeg lærer barn å se forskjell, sier til dem "se, nå står han helt stiv og logrer ikke, men prøv å klø ham UNDER haken istedet, og vær litt blid og rolig, så skal du se". Og da tør han opp - og logrer, og snur seg litt mot dem og ser hyggelig på dem. Men jeg gidder ikke alltid si dette til voksne - da lar jeg ham gå sin vei istedet, og høydepunktet er når han rister seg etter at de har tatt på ham---- så "hyggelig" syntes han det var, right.

Noen ganger så liker hunder at man bare snakker litt med dem, man behøver ikke klappe og klå for enhver pris. Jeg skulle ønske flere tenkte litt på HUNDENS ønsker og behov midt oppi sitt eget behov for hilsing, ofte veldig fysisk hilsing, jeg?

Jeg blir forøvrig nesten litt brydd og lei meg når jeg møter hunder som hilser underkastende og smiskete på meg; det føles nesten som å bli litt uvel, "ser de på meg som en trussel at de underkaster seg"? Det mange da gjør, er jo også å "kaste seg over" smiskeren - som blir enda mer smiskete. Også folk som mener de er hundefolk. En i familien gjør det... og er såååå stolt over at hunden får litt underkastende signaler, "da er den nok glad i meg og trygg på meg".

Hrmphf, sier nå jeg.

Skrevet
Dette er da overhode ikke noe problem. Har du ikke hørt om strømhalsbånd? Kan til og med fåes kjøpt pr. postordre, med flere styrkegrader og lang rekkevidde. Tror nok du får best virkning dersom du har en sjalu eks som styrer fjernkontrollen... En hundehatende svigermor kan kanskje gjøre samme nytten?

Evt. sitronhalsbånd; Med litt oppfinnsomhet så går det sikkert an å få den til å reagere på beibistemme i stedet for bjeffing, og sitronlukten kan sikkert byttes ut med andre lukter man kan finne etter at fryseren har stått uten strøm i noen uker, eller gamle joggesko, eller... :)

He he he :) . Det hadde vært litt av et syn.

Hvis jeg er å tusler på tur uten mål og mening så syns jeg at det er koselig at noen hilser på oss, MEN de skal være godt hundevandte, sette seg ned ved siden av hunden min og la han ta kontakt. Da får han en positiv erfaring og syns at det var veldig artig. Men dessverre så er det så mange folk som går etter meg på tur og strekker seg etter Mike og skal klappe han, selv om jeg sier nei, og det resulterer ofte at Mike blir redd, bjeffer hysterisk og snapper i lufta... og der var turen ødelagt gitt...

Nei, jeg er av den forsiktige settesegnedogventepåathundentarkontakt typen. Rolig og forsiktig. Ser an kontakten før jeg eventullt klapper. Noen ganger (ikke ofte) lar jeg vær å røre dyret i det hele tatt. Noen ganger er det bare en liten pekefinger som stryker fort over munnviken, eller i brystet på hunden for å understreke mine vennlige hensikter. Som Akela sier over her, jeg kan jo hundsk. Jeg bruker alle knepene i boka for å sikre et velykket møte. Jeg er jo skikkelig hekta og rimelig dreven på å få det som jeg vil. Gidder ikke hunden å hilse, får jeg meg gjerne en hyggelig prat med eieren isteden, der vi utveksler litt inside erfaringer om det å ha en hund som ikke er overvettes begeistret for fremmede! Må nok gå for strømhalsbånd. Hihi

Skrevet

Kan ikke du bare komme og hilse på oss? Skal få hilse akkurat så mye du lyster om du gjør det på den måten der altså. Lover!

Knøttisen min er ikke bortskjemt med å få hilse på folk som kan hundsk, er stort sett fjortiser i fistel som kaster seg over henne.

Skrevet

Ida! Å jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har det akkurat på samme viset. Og det blir ikke bedre av at jeg jobber der det stadig er hunder innom (uterestaurant). Men jeg pleier alltid og spørre eier først. Og jeg har enda ikke fått nei.

Et slikt møte jeg kommer til å huske lenge skjedde i sommer. Der var det noen som kom med en nydelig jämthund, som tydelig ikke var av det selvsikre slaget. Jeg gikk bort til dem og stilte meg litt unna hunden med siden til. Praten kom naturlig inn på hund, og jeg spurte om jeg kunne hilse. Joda det var greit. Jeg gikk nærmere så hunden nådde meg og fikk snuse veldig forsiktig. Jeg satte meg på huk litt bortvendt og da kom hun slik at jeg kunne stryke henne i munnvika og klø litt på brystet. Hunden slikket meg litt på handa og nøt tydelig behandlingen. "Hun takler fremmede rimelig greit hun her" sa jeg. "Å nei", var svaret jeg fikk. "til vanlig trekker hun seg unna med halen mellom beina, så det er tydelig at du er hundevant ja." Jeg ble jo kjempeglad og måtte innrømme min galskap. Da jeg kom bort litt senere med maten de hadde bestilt, ble det på ny litt hundeprat. Da kom hunden rett bort og puffet til handa mi med minen "døh kos litt med meg da". Det var virkelig et stort øyeblikk for hundegale meg.

Jeg tror egentlig ikke det finnes helbredelse for sånne som oss. Det kan kanskje bli litt slitsomt for omverdenen når alle samtaler helt sånn finurlig blir dreid innpå hund. Men de får nå bare leve med oss.

Kanskje vi skulle starte en klubb? De hundegales hilseforening eller noe sånt ^_^

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...