Passering igjen....

[ida]

Altså: Siden jeg var liten, igrunnen så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å hilse på alle hunder jeg møter på min vei. Det har i perioder vært umulig å passere en hund uten å gi den noen form for oppmerksomhet. Nå har jeg store unger som kan rose meg når jeg klarer å møte en hund uten å snakke til den, men når de ikke er der, er jeg slett ikke noe flinkere enn før. Jeg sklir liksom bare ned på huk, gjerne litt sånn med siden til hunden og et påtatt likegyldig fjes. Det virker nesten hver gang. Hunden kommer bort og sjekker ut dette vesenet og kosearmen er oppe i pelsen på et blunk, beibistemmen skrus på og jeg har sikret meg et nytt "offer". Hva eierne syns om dette, er på en måte ganske likegyldig og hva jeg syns om utidig hilsing på min hund, har da ingenting med saken å gjøre. Mine barn skjems naturligvis grusomt over denne tvangshandlingen, men jeg er dessverre hardt angrepet. Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

[ElinT]

Altså: Siden jeg var liten, igrunnen så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en trang til å hilse på alle hunder jeg møter på min vei. Det har i perioder vært umulig å passere en hund uten å gi den noen form for oppmerksomhet. Nå har jeg store unger som kan rose meg når jeg klarer å møte en hund uten å snakke til den, men når de ikke er der, er jeg slett ikke noe flinkere enn før. Jeg sklir liksom bare ned på huk, gjerne litt sånn med siden til hunden og et påtatt likegyldig fjes. Det virker nesten hver gang. Hunden kommer bort og sjekker ut dette vesenet og kosearmen er oppe i pelsen på et blunk, beibistemmen skrus på og jeg har sikret meg et nytt "offer". Hva eierne syns om dette, er på en måte ganske likegyldig og hva jeg syns om utidig hilsing på min hund, har da ingenting med saken å gjøre. Mine barn skjems naturligvis grusomt over denne tvangshandlingen, men jeg er dessverre hardt angrepet. Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Hehe, har ikke annet råd enn at du kanskje kunne prøvd på det mens jeg er på vei inn på banen for å trene agility med Molly, mulig jeg hadde klart å kurere deg da

(Jeg har nemlig hatt et problem med folk som bare må klappe og kose og gi godbit til Molly når vi er på trening, så da begynte hun å søke ut mot folk hvis noe ble litt vanskelig eller kjedelig....)

[Torunn1]

Mitt råd er å belønne deg selv når du klarer å gå forbi en hund uten å skli ned på huk. Hvis du klarer det så kan du f.eks. kjøpe deg en sjokolade eller noe annet godt. Sett deg små mål! Hehe

[ida]

Hehe, har ikke annet råd enn at du kanskje kunne prøvd på det mens jeg er på vei inn på banen for å trene agility med Molly, mulig jeg hadde klart å kurere deg da

(Jeg har nemlig hatt et problem med folk som bare må klappe og kose og gi godbit til Molly når vi er på trening, så da begynte hun å søke ut mot folk hvis noe ble litt vanskelig eller kjedelig....)

Trening er "hellig". Det kunne ikke ramle meg inn å bry meg med en hund som jobber, så den går ikke.

Mitt råd er å belønne deg selv når du klarer å gå forbi en hund uten å skli ned på huk. Hvis du klarer det så kan du f.eks. kjøpe deg en sjokolade eller noe annet godt. Sett deg små mål! Hehe

Godteri vil aldri kunne utkonkurrere en hunds oppmerksomhet. Ellers er sjokolade effektivt for mye. Det med de små målene vet jeg jo er lurt, men de har det med å fordufte aldeles... Nei, jeg er nok resistent mot det meste.

[Mari]

Sikt deg inn på en bullehund i 7-8 måneders alder tenker jeg. Kanskje spesielt en litt lystgass-aktig og lettstresset staffordshire bull terrier. Når du setter deg ned og tenna dine blir møtt av 12 kilo overivrig, elskelig og übersosialt beist med et hode av stein, og du spytter blod og tannrester i grøftekanten mens du fortvilet forsøker å knekke på plass din brukne nese og desperat forsvarer deg fra neste uunngåelige og voldelige hilserunde, tror jeg du tenker at det blir en stund til neste gang du kjenner fingrene klø etter litt pels å tafse på. Ingenting som litt god gammal positiv straff!

[Aina&Kaizer]

Sett spjelker på beina (fra hoftene og ned) når du er ute og går, da klarer du ikke å sette deg ned på huk.

[nullet]

Finnes det en kur, et kurs eller kanskje noen medisiner mot dette?

Dette er da overhode ikke noe problem. Har du ikke hørt om strømhalsbånd? Kan til og med fåes kjøpt pr. postordre, med flere styrkegrader og lang rekkevidde. Tror nok du får best virkning dersom du har en sjalu eks som styrer fjernkontrollen... En hundehatende svigermor kan kanskje gjøre samme nytten?

Evt. sitronhalsbånd; Med litt oppfinnsomhet så går det sikkert an å få den til å reagere på beibistemme i stedet for bjeffing, og sitronlukten kan sikkert byttes ut med andre lukter man kan finne etter at fryseren har stått uten strøm i noen uker, eller gamle joggesko, eller...

[Turnip]

Hvis jeg er å tusler på tur uten mål og mening så syns jeg at det er koselig at noen hilser på oss, MEN de skal være godt hundevandte, sette seg ned ved siden av hunden min og la han ta kontakt. Da får han en positiv erfaring og syns at det var veldig artig. Men dessverre så er det så mange folk som går etter meg på tur og strekker seg etter Mike og skal klappe han, selv om jeg sier nei, og det resulterer ofte at Mike blir redd, bjeffer hysterisk og snapper i lufta... og der var turen ødelagt gitt...

[Guest Just me!!]

Vel, passer oss på tur. Terriertrynet blir så overivrig at de fleste backer unna.

[akela]

Hehe, kanskje du hadde lært dersom du var borti en slik hund som faren min møtte - som såkalt "brått" satt i armen på ham? Han var en evig hilser, men lærte en liten lekse der. Det ble ikke skader, men han innså at alle hunder var ikke så snille som våre... Learning the hard way.

Som et helt malapropos, siden jeg vil anta at du med din erfaring leser hunder godt!, så tenkte jeg å legge til at jeg også synes det er hyggelig å hilse på hunder - dersom de virkelig synes det er hyggelig å hilse på meg. Og det ser man jo ganske tydelig?

Men mange "som er såååå glade i hunder" later til å ha den innstilling at de SKAL hilse, nærmest uansett om hunden liker det eller ikke. Minsten her er ikke så veldig sosial, det vil si: Han driter i fremmede mennesker når han ikke trenger dem, for å si det brutalt. Han er ikke interessert. Noen ganger så "kaster" folk seg over ham for å klappe og hilse, og det JEG ser, er en hund som står og "lider" seg gjennom å bli dasket på hodet eller susset på - han er trygg og stø så han aksepterer det, men gir ikke ETT tegn tilbake på at "dette er hyggelig"....

Og det stusser jeg litt på? Hva får folk ut av det da? Jeg lærer barn å se forskjell, sier til dem "se, nå står han helt stiv og logrer ikke, men prøv å klø ham UNDER haken istedet, og vær litt blid og rolig, så skal du se". Og da tør han opp - og logrer, og snur seg litt mot dem og ser hyggelig på dem. Men jeg gidder ikke alltid si dette til voksne - da lar jeg ham gå sin vei istedet, og høydepunktet er når han rister seg etter at de har tatt på ham---- så "hyggelig" syntes han det var, right.

Noen ganger så liker hunder at man bare snakker litt med dem, man behøver ikke klappe og klå for enhver pris. Jeg skulle ønske flere tenkte litt på HUNDENS ønsker og behov midt oppi sitt eget behov for hilsing, ofte veldig fysisk hilsing, jeg?

Jeg blir forøvrig nesten litt brydd og lei meg når jeg møter hunder som hilser underkastende og smiskete på meg; det føles nesten som å bli litt uvel, "ser de på meg som en trussel at de underkaster seg"? Det mange da gjør, er jo også å "kaste seg over" smiskeren - som blir enda mer smiskete. Også folk som mener de er hundefolk. En i familien gjør det... og er såååå stolt over at hunden får litt underkastende signaler, "da er den nok glad i meg og trygg på meg".

Hrmphf, sier nå jeg.

[ida]

Dette er da overhode ikke noe problem. Har du ikke hørt om strømhalsbånd? Kan til og med fåes kjøpt pr. postordre, med flere styrkegrader og lang rekkevidde. Tror nok du får best virkning dersom du har en sjalu eks som styrer fjernkontrollen... En hundehatende svigermor kan kanskje gjøre samme nytten?

Evt. sitronhalsbånd; Med litt oppfinnsomhet så går det sikkert an å få den til å reagere på beibistemme i stedet for bjeffing, og sitronlukten kan sikkert byttes ut med andre lukter man kan finne etter at fryseren har stått uten strøm i noen uker, eller gamle joggesko, eller...

He he he . Det hadde vært litt av et syn.

Hvis jeg er å tusler på tur uten mål og mening så syns jeg at det er koselig at noen hilser på oss, MEN de skal være godt hundevandte, sette seg ned ved siden av hunden min og la han ta kontakt. Da får han en positiv erfaring og syns at det var veldig artig. Men dessverre så er det så mange folk som går etter meg på tur og strekker seg etter Mike og skal klappe han, selv om jeg sier nei, og det resulterer ofte at Mike blir redd, bjeffer hysterisk og snapper i lufta... og der var turen ødelagt gitt...

Nei, jeg er av den forsiktige settesegnedogventepåathundentarkontakt typen. Rolig og forsiktig. Ser an kontakten før jeg eventullt klapper. Noen ganger (ikke ofte) lar jeg vær å røre dyret i det hele tatt. Noen ganger er det bare en liten pekefinger som stryker fort over munnviken, eller i brystet på hunden for å understreke mine vennlige hensikter. Som Akela sier over her, jeg kan jo hundsk. Jeg bruker alle knepene i boka for å sikre et velykket møte. Jeg er jo skikkelig hekta og rimelig dreven på å få det som jeg vil. Gidder ikke hunden å hilse, får jeg meg gjerne en hyggelig prat med eieren isteden, der vi utveksler litt inside erfaringer om det å ha en hund som ikke er overvettes begeistret for fremmede! Må nok gå for strømhalsbånd. Hihi

[Raksha]

Kan ikke du bare komme og hilse på oss? Skal få hilse akkurat så mye du lyster om du gjør det på den måten der altså. Lover!

Knøttisen min er ikke bortskjemt med å få hilse på folk som kan hundsk, er stort sett fjortiser i fistel som kaster seg over henne.

[belle]

Ida! Å jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har det akkurat på samme viset. Og det blir ikke bedre av at jeg jobber der det stadig er hunder innom (uterestaurant). Men jeg pleier alltid og spørre eier først. Og jeg har enda ikke fått nei.

Et slikt møte jeg kommer til å huske lenge skjedde i sommer. Der var det noen som kom med en nydelig jämthund, som tydelig ikke var av det selvsikre slaget. Jeg gikk bort til dem og stilte meg litt unna hunden med siden til. Praten kom naturlig inn på hund, og jeg spurte om jeg kunne hilse. Joda det var greit. Jeg gikk nærmere så hunden nådde meg og fikk snuse veldig forsiktig. Jeg satte meg på huk litt bortvendt og da kom hun slik at jeg kunne stryke henne i munnvika og klø litt på brystet. Hunden slikket meg litt på handa og nøt tydelig behandlingen. "Hun takler fremmede rimelig greit hun her" sa jeg. "Å nei", var svaret jeg fikk. "til vanlig trekker hun seg unna med halen mellom beina, så det er tydelig at du er hundevant ja." Jeg ble jo kjempeglad og måtte innrømme min galskap. Da jeg kom bort litt senere med maten de hadde bestilt, ble det på ny litt hundeprat. Da kom hunden rett bort og puffet til handa mi med minen "døh kos litt med meg da". Det var virkelig et stort øyeblikk for hundegale meg.

Jeg tror egentlig ikke det finnes helbredelse for sånne som oss. Det kan kanskje bli litt slitsomt for omverdenen når alle samtaler helt sånn finurlig blir dreid innpå hund. Men de får nå bare leve med oss.

Kanskje vi skulle starte en klubb? De hundegales hilseforening eller noe sånt ^_^