Gå til innhold
Hundesonen.no

Tispe eller hann-hund ?


Tina&Ella

Recommended Posts

Etter en trist sommer, som desverre endte med avlivning av gull gutten min, har jeg endelig litt gode nyheter. Nå blir det valp i huset rundt juletider :blink: Det gjør ting litt lettere, når man har noe å se frem til, for det er tomt og trist i huset uten Theodor.

Brukte noen dager på å velge rase, var bestemt på at det skulle bli en reriver av et slag, og stod til slutt mellom labrador og toller. Ringte norges retriverforbund og pratet med raserepresentanter for begge rasene, og valget falt på en Toller :icon_fun: (har lenge vært forelska i Tollerens utseende, men kan jo ikke velge hund basert på kun utseende, men etter masse lesing om rasen og telefonsamtale med en raserepresentant, så viste jeg at dette er hunden for meg ;)

Så har jeg ringt og pratet med den ene oppdrettern etter den andre, og fant til slutt en oppdretter som jeg virkelig likte, følte at kjemien stemtet og likte det jeg fikk høre (ærlighet setter man alltid pris på). Denne oppdretteren skal parre tispa si denne uka, og jeg står nå på liste og vil få en valp fra dette kullet :lol: (så nå krysser jeg fingre og tær for at det blir et finfint valpekull :) (sender masse valpestøv til tispa)

MEN - jeg veit ikke om jeg vil ha en tispe eller en hann valp... og det er jo noe jeg må bestemme meg for snart.

Hunden min Theodor var jo en hann-hund, på godt og vondt :rolleyes: Men han var blanding av schæfer, rottwailer og toller, så ser for meg at en toller-hann kanskje ikke blir så stri og vanskelig (men er jo mulig jeg tar feil der) Har ingen erfaring med tisper, og har hørt mye negativt (at de kan være litt bitchy osv - men, det kan jo jeg være også, og det vil jo ikke si at det er noe vondt i meg forde *ler*) Så veit ikke helt hva jeg skal tro og hva jeg skal velge. Min samboer ønsker seg en tispe da, for han mener det vil bli lettere. Men det er jeg som skal ha alt ansvar for hunden (og da mener jeg ALT).

Så- da tenkte jeg at det sikkert er masse meninger rundt nettopp dette her inne, og at det sikkert sitter mange der ute som har erfaringer å dele, så fyr løs , jeg lytter :)

Må jo legge til at jeg skal bruke hunden til lydighetstrening, gå sporkurs og apportkurs, og drive aktivt innen dette (hvis vofsen trives med dette såklart ) Har hørt det er like mye motor i både hann-og hunn-hunder, så akkurat der spiller kanskje ikke valg av skjønn så mye inn..... eller ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så gøy at du valgte toller! Skal ikke komme med noen flere råd, jeg. Det der med valg av kjønn er litt vrient. Personlig tror jeg at jeg "snakker" mer tispespråk enn hannespråk. Vanskelig å forklare, men selvom tispene mine er aldri så sure, så skjønner jeg hvordan de virker, liksom. Hm, ja dette ble et intelligent innlegg, ser jeg :blink: .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt retriver før (det var en golden men er vel litt av det samme) vi opplevde at han ble aggresiv og måtte avlives..(han hadde alt for stort "vakthuninstinkt" og passet på at inegn fikk røre noen i familien, eller han selv) men det skjedde broren hans også så det var nok noe i slekta. men han var veldig kosete og fin som valp... tror ikke han viste at han var gutt, men det får så være...

Venninna mi har en Golden Retriver jente som er helt utrolig. hun er aktiv og veldig kosete, men stikker ofte av og får sitt andre kull om to uker, hun er tre år gammel og fikk sitt første kull i 2006. men nok om det..

Det jeg mener å si er vel det at, denne gutten var en veldig avslappet hund som ikke en gang i puberteten "stakk av for å finne seg en dame" mens jenta løper avgårde titt og ofte! Så det med kjønn er vel helt opp til den enkelte rase, og hunden selv... men en tispe kan være noe lettere å ha med å gjøre!

Men valget er helt opp til deg, spør deg litt rundt med oppdretter og fortell h*n alt om deg så finner nok h*n en valp som passer for deg !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ved valg av kjønn, kan det vere lurt å tenke på hvilke kjønn hundene i nabolaget er. Tispe+Hannhund går jo som oftest best sammen.

Hvordan hunden er, er jo litt individuelt. Jeg har jo selv en veldig rolig hannhund, men tispene er nok som oftest hakket mer rolig enn hannhundene da :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sannelig om jeg vet...Har hatt mange forskjellige raser/kjønn opp igjennom, og har ikke hatt noe problemer med noen av dem. Nå venter jeg på en liten dachsefrøken. Hvorfor valget ble en tispe, er at små hunder (dachs?) noen ganger kan bli utsatt for å bli bitt av større hunder- men at det blandt disse ofte er mer akseptert med små tisper tross alt - enn hanner.

Lykke til :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja si det. Valg av kjønn er vel egentlig mer hva man selv foretrekker. Vi er litt mer hannhundmennesker så vi valgte enda en hanne når vi kjøpte sistemann (som er tolleren :lol: ). Jeg tror nok du blir fornøyd uansett om du velger hann eller tispe, og mitt inntrykk er at det er like mye motor og drift i begge kjønnene. Jeg kan ikke si så mye om personlige erfaringer med tollerhanne enda siden vår bare er 7 måneder og enda ganske så valpete, men sålangt er vi veldig fornøyd og han er enkel å ha med å gjøre selv nå i kjønnsmodningen. Men får se når han modnes litt mer psykisk om det ikke blir litt mer utfordringer. Men, alt i alt syns jeg han er en veldig behagelig hannhund å ha med å gjøre og et hav mye enklere enn flat/dobermann-blandingen vår var på samme alder.

Siden det er du som skal ha hovedansvaret for hunden og også er den som skal trene og satse med den så må du tenke på hva du har mest lyst på :blink: For valg av kjønn går som oftest på hva man selv foretrekker. F.eks sier Ida at hun "snakker" mer tispespråket, for meg er det motsatt osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det spørs jo hva du har lært av å ha første hannhunden din, da? Valgte du ikke å kastrere ham, fordi ting var vanskelige? Hvis du har erfart hva du må gjøre annerledes, og hvordan du må tenke - særlig hvis du vil ha en sosial hannhund som du kan ta med deg inn i mange sammenhenger, inklusive dem med mye hunder rundt - så er det én ting. Hannhunder er hannhunder, visse ting "kommer som en klokke" - les den tråden som Netteliten startet under Trening/atferd.

Jeg gjorde endel "klassiske" feil med første hannhunden min, men det var lærerikt, og derfor ble jeg ikke skremt fra å ha hannhund igjen - fordi jeg så alt jeg hadde gjort galt. Men jeg er minst like glad i tisper, gode tisper er strålende hunder å ha - så jeg foretrekker ingen av delene egentlig.

Så jeg ville nok foreslått tispe, fordi det ER enklere på en god del raser - i forhold til det at hannhunder søker ut, oppsøker andre hunder mer for å "måle" seg med dem i visse perioder. Jeg hadde hatt flere tisper av samme rase, fra en ekte dominant tispe til en veldig myk en, av samme rase som den første hannhunden min - men det hjalp lite, det var noe helt annet som jeg var uforberedt på.

Tispe eller hannhundvalg, særlig for litt ferskere eiere, er IKKE et spørsmål om "smak og behag" i mine øyne - men om evne og innsikt i hvorfor kjønnene tross alt ER forskjellige - og i om man selv klarer å være forberedt på hva som vil skje, og ha kontroll og lydighet over hunden. Det er bare å gå i en vanlig park og se; det er gutta som brauter og småknurrer og styrer og ordner, som oftest uten at det blir bråk (da slutter de raskt å gå der), og det er mye sjeldnere å se i det omfang på tisper.

Nå ser jeg endel tollere rundt om i parker og slike steder hvor "vanlige, ikke-eksperter" kanskje går :blink:

Og noen av de gutta er ganske karske, de er ikke noen mykiser akkurat - men hannhunder fullt ut, kanskje litt skarpere i kantene enn jeg opplever både golden og labrador? Tispene later ikke til å være noe problem, annet enn de "dårlige" hundene - de usikre, redde, som det også dukker opp endel av. Jeg vil anta at hannhunder fra samme type linjer heller ikke er så morsomme; usikre hannhunder kan bli bøller og kranglefanter dessverre.

Raseforskjeller er det, noen raser er mildere i reaksjonsformene uansett, mens det på andre er større forskjell. Og toller ligger nok kanskje et sted midt på der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...