Gå til innhold
Hundesonen.no

Flokkleder er syk...


André

Recommended Posts

Skrevet

Jeg ligger nå hjemme for 4 dagen med feber og forkjølelse. Bikkja virker ikke helt frisk hun heller, og hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg begynt å lure på henne. Hun har aldri opplevd meg syk på noen måter, og nå når jeg er det så gjør hun alt hun kan for å være god med meg.

Sliter meg selv ut av dyna bor å lufte henne, men hun virker ikke lysten på noen tur. Vil hjem igjen med en gang hun har fått gjort sitt, og viser klart at det er inne og i ro vi skal være.

Min forgje hund var hakket verre. Da jeg var syk, var han eeeenda verre.

Det Xena gjør nå er å kneke. Legger hodet i fanget på meg og skal være god. Logrer ikke, noe hun alltid gjør når hun er kosesyk. Bare rolig nærhet, med noen veldig spørrende blikk...

Nå prøver jeg ikke å menneskeliggjøre henne på noen måte, men med den omsorgen hun selv har fått de gangene hun ikke har vært helt i strøk, er det som om hun prøver å gjengjelde dette.

Jeg vet fra før at hun elsker meg over alt på jord, og at hun er av typen som går gjennom flammer for meg, men dette er nesten for mye.

Nå er det bare meg og henne, dessuten så har hun vært babyen min siden hun var 7 uker (er det fortsatt...) så hun må tydeligvis være litt bekymret for meg.

Har hørt at det er så ymse med hvordan hunder reagerer på sykdom og humør, og tror ikke jeg er den eneste som har opplevd det samme.

Likevel litt rart at jeg nå har hund nr. 2 i rekken som er like følsom.

Trodde faktisk ikke at Xena var sånn som dette, men siden jeg ikke har vært mer enn lettere forkjøla siden hun var født så har hun ikke fått vist meg denne siden av seg selv heller.

Kan ikke annet enn å la meg sjarmere enda mer av henne heller nå, for man blir vel ikke akkurat mindre glad i en hund som oppfører seg på denne måten.

Mulig jeg høres helt gal ut som forteller dette, men jeg er nok ikke den eneste her som sitter ned de samme erfaringene.

Noen som føler seg like gal som meg?

Skrevet

Alle mine hunder har oppført seg slik de gangene jeg har ligget til sengs med migrene. Klart de blir forvirret, når de ser at jeg ikke oppfører meg som jeg pleier. Men selvfølgelig virker det jo veldig søtt, nesten som omsorg.

Skrevet

Har også opplevd dette. Det verste var den gangen jeg ødela leddbåndet i det ene kneet og havnet på krykker. Hunden fikk kun toaletturer i flere dager. I mellom turene lå jeg stort sett i senga med smerter og forferdelig dårlig samvittighet overfor hunden. Da kunne hunden hoppe opp i sengen, slike meg på det vonde kneet før han la seg ned sammen med meg. Hunden hopper aldri opp i sengen ellers!

Skrevet

tror de fleste hundeeiere har opplevd hunden sin slik. de fleste har tett knyttet bånd med hunden. det dumme med dette når flokkens eier er syk, er at det gjerne kan påvirke hunden negativt. den på en måte tar alt dette "syke og triste og tunge" innpå seg.

merket selv en periode når jeg var litt depremert: hunden forandret seg i personlighet. ble veldig overbeskyttende, brølte til mennesker og dyr for å vise: her er jeg og jeg passer på mor.

med en gang jeg selv ble bedre, tok jeg "kontroll" og alt var tilbake på det normale... merkelige greier.

Skrevet

Opplevde en gang da jeg var skikkelig dårlig, at hunden var tålmodig og maste ikke noe på meg. Akkurat som at hun forstod at jeg var syk. Men neste dag var jeg litt bedre, og da begynte hun å være litt mer utålmodig. Men hvis jeg er syk, må andre ta hunden med ut.

Skrevet

Tja, jeg skulle gjerne hatt litt mer medfølelse fra bikkja når jeg er syk. Men neida, hun er på sitt vante vis. Ikke noe ekstra dulling med meg her i gården. Men så er det jo derfor jeg er terrier-eier.... :rolleyes:

Skrevet

Den hørtes kjent ut. Emma kommer også tuslende og gir meg rare blikk når jeg er nedfor i humøret rett og slett.. Og kommer ofte for å ligge på fanget da. Liker å tro at hun veit hun får meg til å føle meg bedre og at hun utnytter det. :rolleyes:

Skrevet

Jeg har ikke vært alvorlig syk siden jeg fikk Kaizer, men en dag jeg hadde så vondt i ryggen at jeg lå i senga og vred meg kom han og lurte liksom på hva som var i veien og la seg ved siden av meg. Det var litt søtt.

Skrevet

Mine tre er også slik når jeg er syk. Innimellom har jeg kraftige migreneanfall som gjør det totalt umulig å komme seg ut av senga. Da ligger dyra i ro uten å mukke om det så er et helt døgn uten tissepause. Eller slik jeg har hatt det nå det siste halve året med en ødelagt rygg; ligger jeg strekk ut på gulvet så kommer alle tre smygende og legger seg kloss i meg som noen varmeputer :) De er også ivrige etter å bringe meg ting - som sure sokker og tomme doruller.

De senser når et anfall er på vei og blir merkbart roligere og holder seg tettere inntil meg.

Guest Just me!!
Skrevet
Tja, jeg skulle gjerne hatt litt mer medfølelse fra bikkja når jeg er syk. Men neida, hun er på sitt vante vis. Ikke noe ekstra dulling med meg her i gården. Men så er det jo derfor jeg er terrier-eier.... :rolleyes:

Hehe ja. Jeg får også fred av terrieren min når jeg er syk.

Skrevet

Njes.. medfølelse? Hva er det?? :) Tulla bryr seg døyten om jeg er syk, hun gjør som hun alltid har gjort på dager med lite innhold; sover. Men andre ganger kan hun lese tankene mine; som når jeg har tenkt å klippe pels eller klør, dusje eller skrape tannstein, som i dag. Jeg hadde vært ute i hagen og tatt en røyk sammen med Tulla. Vi gikk inn, og akurat da tenkte jeg at jeg skulle skrape tannstein, og vips hadde hunden smygd seg ut av rommet og var på god vei til å gjemme seg, haha!

Når det gjelder sykdom, er det jeg som er verst når det gjelder "medfølelse". Hvis Tulla er dårlig i magen, så blir jeg også uvel, litt kvalm og daff. Og det blir jeg gjerne FØR jeg vet at hun er det.. :( Da jeg var mindre hadde jeg en kanin, og den var syk i foten sin, dvs at den hadde veldig vondt i høyre kne og klarte nesten ikke å hoppe men ro foten etter seg. Etter noen dager fikk jeg også det, og hadde vondt i kneet til flere uker etter at kaninen var avlivet. Merkelig, og absolutt ingen grunn til at jeg skulle ha vondt i kneet mitt.

Skrevet

Merker det mye på Aro og Rikke var ekstrem, hun kunne ligge pal med meg 24timer i døgnet om så var og kom å sniffa på pusten min og greier. Har ikke vært så mye syk mens jeg har hatt valpen men er blitt det nå, så merker at hun er utrolig mye roligere enn hun har pleid åvære når jeg har hatt fri.

  • 1 month later...
Skrevet

Hmm.. Ja.. Min lurer seg helst bare unna når jeg er trist/deperimrt.. Eller så ser han meg dypt inn i øynene med et spørende blikk.. :) Er så glad i han goe gutten min :P ... Veldig sjeldent jeg er syk faktisk.. Husker ikke sist jeg var sånn skikelig syk.. Blir jo forkjøla og slikt... Men han reagerer ikke noe særlig på det..

Er vell nesten bare når jeg er sint/trist/deperimert på en gang, at han lusker seg litt unna.. Så kommer han etterpå når jeg har roet meg litt :P

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...