Gå til innhold
Hundesonen.no

Flokkleder er syk...


André

Recommended Posts

Jeg ligger nå hjemme for 4 dagen med feber og forkjølelse. Bikkja virker ikke helt frisk hun heller, og hadde jeg ikke visst bedre så hadde jeg begynt å lure på henne. Hun har aldri opplevd meg syk på noen måter, og nå når jeg er det så gjør hun alt hun kan for å være god med meg.

Sliter meg selv ut av dyna bor å lufte henne, men hun virker ikke lysten på noen tur. Vil hjem igjen med en gang hun har fått gjort sitt, og viser klart at det er inne og i ro vi skal være.

Min forgje hund var hakket verre. Da jeg var syk, var han eeeenda verre.

Det Xena gjør nå er å kneke. Legger hodet i fanget på meg og skal være god. Logrer ikke, noe hun alltid gjør når hun er kosesyk. Bare rolig nærhet, med noen veldig spørrende blikk...

Nå prøver jeg ikke å menneskeliggjøre henne på noen måte, men med den omsorgen hun selv har fått de gangene hun ikke har vært helt i strøk, er det som om hun prøver å gjengjelde dette.

Jeg vet fra før at hun elsker meg over alt på jord, og at hun er av typen som går gjennom flammer for meg, men dette er nesten for mye.

Nå er det bare meg og henne, dessuten så har hun vært babyen min siden hun var 7 uker (er det fortsatt...) så hun må tydeligvis være litt bekymret for meg.

Har hørt at det er så ymse med hvordan hunder reagerer på sykdom og humør, og tror ikke jeg er den eneste som har opplevd det samme.

Likevel litt rart at jeg nå har hund nr. 2 i rekken som er like følsom.

Trodde faktisk ikke at Xena var sånn som dette, men siden jeg ikke har vært mer enn lettere forkjøla siden hun var født så har hun ikke fått vist meg denne siden av seg selv heller.

Kan ikke annet enn å la meg sjarmere enda mer av henne heller nå, for man blir vel ikke akkurat mindre glad i en hund som oppfører seg på denne måten.

Mulig jeg høres helt gal ut som forteller dette, men jeg er nok ikke den eneste her som sitter ned de samme erfaringene.

Noen som føler seg like gal som meg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle mine hunder har oppført seg slik de gangene jeg har ligget til sengs med migrene. Klart de blir forvirret, når de ser at jeg ikke oppfører meg som jeg pleier. Men selvfølgelig virker det jo veldig søtt, nesten som omsorg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har også opplevd dette. Det verste var den gangen jeg ødela leddbåndet i det ene kneet og havnet på krykker. Hunden fikk kun toaletturer i flere dager. I mellom turene lå jeg stort sett i senga med smerter og forferdelig dårlig samvittighet overfor hunden. Da kunne hunden hoppe opp i sengen, slike meg på det vonde kneet før han la seg ned sammen med meg. Hunden hopper aldri opp i sengen ellers!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tror de fleste hundeeiere har opplevd hunden sin slik. de fleste har tett knyttet bånd med hunden. det dumme med dette når flokkens eier er syk, er at det gjerne kan påvirke hunden negativt. den på en måte tar alt dette "syke og triste og tunge" innpå seg.

merket selv en periode når jeg var litt depremert: hunden forandret seg i personlighet. ble veldig overbeskyttende, brølte til mennesker og dyr for å vise: her er jeg og jeg passer på mor.

med en gang jeg selv ble bedre, tok jeg "kontroll" og alt var tilbake på det normale... merkelige greier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den hørtes kjent ut. Emma kommer også tuslende og gir meg rare blikk når jeg er nedfor i humøret rett og slett.. Og kommer ofte for å ligge på fanget da. Liker å tro at hun veit hun får meg til å føle meg bedre og at hun utnytter det. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine tre er også slik når jeg er syk. Innimellom har jeg kraftige migreneanfall som gjør det totalt umulig å komme seg ut av senga. Da ligger dyra i ro uten å mukke om det så er et helt døgn uten tissepause. Eller slik jeg har hatt det nå det siste halve året med en ødelagt rygg; ligger jeg strekk ut på gulvet så kommer alle tre smygende og legger seg kloss i meg som noen varmeputer :) De er også ivrige etter å bringe meg ting - som sure sokker og tomme doruller.

De senser når et anfall er på vei og blir merkbart roligere og holder seg tettere inntil meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Just me!!
Tja, jeg skulle gjerne hatt litt mer medfølelse fra bikkja når jeg er syk. Men neida, hun er på sitt vante vis. Ikke noe ekstra dulling med meg her i gården. Men så er det jo derfor jeg er terrier-eier.... :rolleyes:

Hehe ja. Jeg får også fred av terrieren min når jeg er syk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Njes.. medfølelse? Hva er det?? :) Tulla bryr seg døyten om jeg er syk, hun gjør som hun alltid har gjort på dager med lite innhold; sover. Men andre ganger kan hun lese tankene mine; som når jeg har tenkt å klippe pels eller klør, dusje eller skrape tannstein, som i dag. Jeg hadde vært ute i hagen og tatt en røyk sammen med Tulla. Vi gikk inn, og akurat da tenkte jeg at jeg skulle skrape tannstein, og vips hadde hunden smygd seg ut av rommet og var på god vei til å gjemme seg, haha!

Når det gjelder sykdom, er det jeg som er verst når det gjelder "medfølelse". Hvis Tulla er dårlig i magen, så blir jeg også uvel, litt kvalm og daff. Og det blir jeg gjerne FØR jeg vet at hun er det.. :( Da jeg var mindre hadde jeg en kanin, og den var syk i foten sin, dvs at den hadde veldig vondt i høyre kne og klarte nesten ikke å hoppe men ro foten etter seg. Etter noen dager fikk jeg også det, og hadde vondt i kneet til flere uker etter at kaninen var avlivet. Merkelig, og absolutt ingen grunn til at jeg skulle ha vondt i kneet mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merker det mye på Aro og Rikke var ekstrem, hun kunne ligge pal med meg 24timer i døgnet om så var og kom å sniffa på pusten min og greier. Har ikke vært så mye syk mens jeg har hatt valpen men er blitt det nå, så merker at hun er utrolig mye roligere enn hun har pleid åvære når jeg har hatt fri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Hmm.. Ja.. Min lurer seg helst bare unna når jeg er trist/deperimrt.. Eller så ser han meg dypt inn i øynene med et spørende blikk.. :) Er så glad i han goe gutten min :P ... Veldig sjeldent jeg er syk faktisk.. Husker ikke sist jeg var sånn skikelig syk.. Blir jo forkjøla og slikt... Men han reagerer ikke noe særlig på det..

Er vell nesten bare når jeg er sint/trist/deperimert på en gang, at han lusker seg litt unna.. Så kommer han etterpå når jeg har roet meg litt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg personlig ville ikke kastet pinne/leker da det er en aktivitet som får opp stressnivået veldig og er en mindre smart måte å slite ut valpen på. Prøv å heller å gjemme en leke som hun må søke etter.  Pinner kan dessuten være skadelig.  Får hun mental trening i tillegg til fysisk mosjon?  Edit: får hun dekket behovet for tygging? 
    • Du sier ingenting om hvor mye aktivitet hun faktisk får. 12 uker gamle begynner de jo å bli ganske aktive. Har dere begynt på valpekurs? Jokkingen og gravingen sier for meg at det er for lite aktivitet, selv om det kan være reaksjon på for mye også. Uansett ville jeg avbrutt adferden og gjort noen øvelser eller avledet på annen måte. Det samme med biting. Ha tilgjengelig ting det er lov å bite i, og avled med dette. Kjefting, straff eller å holde over snuten vil ikke hjelpe. Hvis hun klør i tennene kan det hjelpe å vri opp en tauknute eller tøyfille i vann og legge i fryseren, og så gi den for å tygge på ,det lindrer kløe i tennene. Det viktigste er nok aktivisering, men at det er gode pauser mellom. Allerede tenker jeg at hun bør ha en ok tur i løpet av dagen, få oppdage verden litt, og litt hodearbeid i form av triks eller hverdagslydighet, både underveis på turen, og innimellom hjemme. Korte økter. Selv om det er "valpeoppførsel" betyr ikke det at vi skal godta det og ikke gjøre noe med det. Bruk avledning, leker, lær inn alternative kommandoer, og avbryt eller forebygge adferd du ikke vil ha. Har dere akkurat kommet inn fra en lang tur og du vet hun er sliten og hun begynner å styre, gjør noen rolige øvelser, og øv på å legge seg å slappe av.
    • Jeg har en golden retriever valp som er 12 uker gammel. Hun gjør meg litt bekymret. Jeg er redd for at ho er veldig over eller understimulert men jeg klarer ikke å finne ut om det er for mye eller for lite aktiviserende av ho. Den siste uka har ho begynt å bli mye mer urolig, hun klarer ikke å finne roen lenger og er derfor mye våken og får ikke den søvnen en valp skal ha. Ho har også begynt å Jokke veldig mye, noe vi prøver å ignore til hun er ferdig. Energien er også veldig høy og ho er veldig gira stort sett hele tiden. Ho har også begynt å bjeffe veldig mye og bjeffer egentlig på alt og ingenting. Sammen med dette er det jo også biting, men jeg syntes ikke det virker som vanlig valpebiting. Ho angriper oss nesten, og klarer ikke å stoppe om vi sier nei, om vi går eller om vi holder ho over munnen. Jeg har også lest noe om graving og det har det blitt litt mindre av hos ho men ho har ikke stoppet med det enda. I stad var vi ute for å prøve å få energien over på noe annet ved å kaste pinne, noe ho liker å gjøre. Jeg hadde også med godbiter men det eneste hun ville var å bite meg i beina. Grunnen til at jeg er usikker er fordi mye av dette er valpeoppførsel og jeg syntes det er vanskelig å skille hundeoppførsel og valpeoppførsel. Er det noen som vet om dette er normalt og som kan gi oss noen råd om hvordan vi skal håndtere det på best mulig måte? 
    • Takk for svar.
    • Tusen takk for veldige hjelpsomme og nyttige tilbakemeldinger  - Skal sjekke med advokat. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...