Gå til innhold
Hundesonen.no

Offentliggjøring av rykter.


nullet

Recommended Posts

Jeg har i det siste kommet over usannheter som legges ut på nett. Når jeg har påpekt dette, har jeg blitt møtt med mistenkeliggjøring og spørsmål om hva jeg får ut av det. Holder det ikke med å ønske at sannheten skal komme frem?

Jeg mener at man skulle kunne bevise påstander man legger ut på nettet. Iallefall hvis påstandene kan komme til å gå ut over noen. Det å gjemme seg bak en anonymitet fritar en IKKE for ansvar om at det man sier er riktig. Mangler man bevis, så får man heller legge det frem som en generell problemstilling. Iallefall ikke henvise til konkrete hendelser.

Det er mulig at det er et generasjons-spørsmål. Jeg er såpass gammel at jeg ikke er vokst opp med at alt er åpent for alle, at man kan påstå hva man vil og slippe unna med det. Når man skjønner at man ikke har hold i sine påstander, synes jeg det er feigt å bare si "tro hva du vil, jeg står på mitt". Hvordan skal man da få stoppet videre rykter?

Jeg er ingen data-ekspert, men jeg har lært at om jeg virkelig vil, så kan jeg finne svar på utrolig mye på nettet. En "anonymisert" historie kan lett spores til hvem og hva det gjelder. Og når svertingen er igang er skaden allerede ubotelig. Ringvirkningene kan bli mye større enn hva man tenkte da man stilte et "uskyldig spørsmål".

En annen side av saken er at jeg synes det vitner om total mangel på respekt for sine "rådgivere". Mange bruker både tid, krefter og bekymringer for å hjelpe andre til å finne svar på sine spørsmål. Lager man et fiktivt problem, så fører man folk bak lyset. Jeg ville iallefall følt meg lurt og utnyttet om jeg skulle gitt et gjennomtenkt råd til noe jeg i ettertid fikk vite ikke stemte.

Hva gjør dere andre? Påpeker dere feil og usannheter, eller velger dere å overse de? Kan man påstå hva man vil og slippe unna med det? Er det jeg som overreagerer? Er litt frustrert akkurat nå..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har i det siste kommet over usannheter som legges ut på nett. Når jeg har påpekt dette, har jeg blitt møtt med mistenkeliggjøring og spørsmål om hva jeg får ut av det. Holder det ikke med å ønske at sannheten skal komme frem?

Jeg mener at man skulle kunne bevise påstander man legger ut på nettet. Iallefall hvis påstandene kan komme til å gå ut over noen. Det å gjemme seg bak en anonymitet fritar en IKKE for ansvar om at det man sier er riktig. Mangler man bevis, så får man heller legge det frem som en generell problemstilling. Iallefall ikke henvise til konkrete hendelser.

Det er mulig at det er et generasjons-spørsmål. Jeg er såpass gammel at jeg ikke er vokst opp med at alt er åpent for alle, at man kan påstå hva man vil og slippe unna med det. Når man skjønner at man ikke har hold i sine påstander, synes jeg det er feigt å bare si "tro hva du vil, jeg står på mitt". Hvordan skal man da få stoppet videre rykter?

Jeg er ingen data-ekspert, men jeg har lært at om jeg virkelig vil, så kan jeg finne svar på utrolig mye på nettet. En "anonymisert" historie kan lett spores til hvem og hva det gjelder. Og når svertingen er igang er skaden allerede ubotelig. Ringvirkningene kan bli mye større enn hva man tenkte da man stilte et "uskyldig spørsmål".

En annen side av saken er at jeg synes det vitner om total mangel på respekt for sine "rådgivere". Mange bruker både tid, krefter og bekymringer for å hjelpe andre til å finne svar på sine spørsmål. Lager man et fiktivt problem, så fører man folk bak lyset. Jeg ville iallefall følt meg lurt og utnyttet om jeg skulle gitt et gjennomtenkt råd til noe jeg i ettertid fikk vite ikke stemte.

Hva gjør dere andre? Påpeker dere feil og usannheter, eller velger dere å overse de? Kan man påstå hva man vil og slippe unna med det? Er det jeg som overreagerer? Er litt frustrert akkurat nå..

Det er dessverre ikke uvanlig å tro at man vet og kjenner til andres motiver og konkludere ut i fra det. Som regel blir det galt og troll er vanlig på nettet og de vet å utnytte denne strategien fullt ut. Et kjent begrep DNFTT (do not feed the troll) er et veldig bra motmiddel. Troll blir større når de får oppmerskomhet og skrumper inn når de ignoreres. Selv er jeg ganske aktiv på ulike debattforaer og troll går igjen overalt, så lær deg å ignorere dem fordi de ellers vil sluke deg med hud og hår..
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et kjent begrep DNFTT (do not feed the troll) er et veldig bra motmiddel. Troll blir større når de får oppmerskomhet og skrumper inn når de ignoreres. Selv er jeg ganske aktiv på ulike debattforaer og troll går igjen overalt, så lær deg å ignorere dem fordi de ellers vil sluke deg med hud og hår..

DNFTT... Ikke hørt det uttrykket før, men det var et betegnende begrep! Fint å få råd av mer erfarne aktører. Og du har helt sikkert rett (dessverre, egentlig...) Det høres jo ut som et virkningsfullt motmiddel når jeg ser det på trykk og tenker over det. Får jobbe med meg selv, bli litt mer hardhudet og lære meg ignoreringens kunst. Takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
    • Det er nok definitivt en del av "spøkelsesalderen", men det er også viktig å ta på alvor så man ikke ved uhell forsterker adferden så den blir en uvane.
    • Er hun ikke i den alderen? Jeg har noe liknende problemer selv, også 5 mnd. Bjeffet plutselig på en dame på bussholdeplassen i dag, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis bare sosial bjeffing, som han gjør når han vil noe, men hun ble dessverre ukomfortabel, så måtte fortelle henne at det var vennlig kommunikasjon for å få oppmerksomhet, ikke noen trussel eller advarsel. De høres veldig annerledes ut og serveres mot "inntrengere" på "eget territorium". Kanskje sammenlignbart med hva din gjør? Fordi min er avlet for å vokte, så belønner jeg ham for å være flink gutt og gjøre jobben sin tilfredsstillende når han serverer advarselbjeff på fremmede "inntrengere". Hadde han truet og ikke latt seg avlede hadde jeg kjøpt profesjonell hjelp, men foreløpig er han tilfreds med å få respons på varselet og tar min vurdering av situasjonen som god fisk.  Kjenner du til begrepet sladretrening? 
    • Det er vanskelig å si uten å se hunden. Går dere på noe valpekurs? Isåfall er det et godt sted å spørre. Jeg tenker også at det er veldig viktig med god sosialisering med trygge hunder og folk, og på trygg avstand til "skumle" ting i ulike miljøer generelt, så ikke alt ukjent blir skummelt.
    • Hei! Har en 5 mnd gammel bc valp som knurrer og bjeffer på ting som kommer på avstand, samme om det er kjentsfolk eller fremmede.. hun syntes det er greit når de kommer nærme nok, da vil hun mer enn gjerne hilse og er fornøyd.   idag når faren min kom inn med caps knurret hun og bjeffet her inne, noe hun aldri har gjort før.. noe jeg bør gjøre for å forebygge? hun er dog lett å avbryte enkelte ganger, men mååå liksom bjeffe.. takk for alle svar
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...