Gå til innhold
Hundesonen.no

Linjeavling- eneste riktige måten å avle på for å sikre mangfold?


Yodel

Recommended Posts

Jeg fikk tilsendt denne artikkelen skrevet av en meget kjent basenji oppdretter, som jobber med genforskning/ har skrevet flere srtikler om sykdommer på hund/ nedarvingssystemer osv.

Hennes teori er at den enste måten å drive oppdrett på er igjennom linjeavling. Dette finner hun støtte i gjennom følgende lille prosjekt, der et par oppdrettere ble tildelt en "ny rase" (alt foregikk i cyberspace under oppsyn og laget av en gruppe forskere):

WHAT IS DIVERSITY, REALLY?

by Mary Lou Kenworthy

These are the results of a Diversity Program on a genetics list in which I participated. The program consisted of importing a theoretical breed new to the country where we lived. It started with a limited foundation stock of Cyber-dogs.

The owner of the list, a professor of genetics at a Canadian university, ran a simulated breeding program with 8 breeders founding this theoretical breed. Each breeder was given a dog and a bitch (litter mates) to start. There were two inherited defects in some of the foundation dogs – one early onset and one late onset. Little was known of the background of the dogs because they were imported. A few of the dogs were known to be related. Some dogs carried one problem and some the other but none of these foundation dogs carried both defects. Some didn’t carry either. This was all the information we were given to start. No one knew which dogs carried what or which ones were healthy. From this start everyone bred theoretical litters.

Since this was basically a diversity list, six of the breeders immediately went after diversity by breeding to males as distant from their bitches as they could get. One other breeder and myself believed in line and in breeding. The other breeder’s dogs had known relatives in the program so she bred to them. Not wanting to cause a furor on the list, my first litter was an “accidental” breeding of brother to sister - when it turned out I had a fence climber. <G>

This other breeder’s dogs had the early onset problem. Since she had linebred she quickly discovered this and figured out where it came from so she knew which dogs to avoid in future breeding. In a few generations she had clear stock.

My dogs carried the late onset problem and fortunately it showed up in my first litter so I knew it was there before I had gone too far down the wrong road. With late onset problems you can be in deep, deep do-do before you realize it. Both problems proved to be recessively inherited.

I then bred my dogs, that hadn’t come down with the problem, with dogs from the other breeder’s line. As her dogs were now free of any problems the only thing we had to worry about was carriers of my late onset problem. With further linebreeding, this too could be eliminated. The study was based on 10 generations and in that time the other breeder and I knew exactly what we had and where our one problem may be hiding. Given another few generations we could have eliminated it entirely. Seeing the results other people got from using our dogs helped too. The health problems were randomly computer generated within their possibilities.

The other six people thought they could control problems with outcrossing. Some of them started with the early onset problem, some had the late onset problem and at least one of them had clear dogs with no problems. Each of these six breeders bred to six or seven other people’s dogs. Everyone kept records that were shared. After 3 or 4 generations, these 6 people started seeing the problems. After a few more generations they could no longer outcross because everyone else had done the same thing and bred to all the dogs so there was nothing ‘different’ to go to.

All their pedigrees were the same hoge-podge of the many foundation dogs and now they all carried both problems. Since none of the six had linebred they never discovered which of the foundation dogs were the healthy ones. These were the dogs that should have been used for back-crosses. Now it was too late. The six people with the outcrossed dogs now had affected and/or carriers of two genetic problems and they had no idea who carried what recessively. Instead of there being some clear and some with one problem all of their dogs now carried two problems recessively. Now that the six people had already incorporated everything into their breeding programs there was no diversity left.

The two breeders who line bred had healthy stock with only a few carrying one problem and they knew where to expect that problem to show up. So they were ahead of the game.

Population genetics preaches diversity mistakenly equated to anti-line breeding. And yes, diversity is necessary in the whole population. But short of God, who controls whole populations??

The main problem I notice is that most people try to apply "population genetics" to individual breeding programs and can not separate the two in their minds.

The only way to keep diversity within a breed is by line breeding. Let me say that again so you know I didn’t make a mistake. “THE ONLY WAY TO KEEP DIVERSITY WITHIN A BREED IS BY LINE BREEDING.”

One breeder must line breed on a certain few dogs long enough to establish a separate line (different from all the rest). Another breeder must line breed on a few different dogs and establishes another line. A third breeder should line breed on yet some other dogs and establishes yet another line. A forth breeder – etc., etc., etc. NOW we have diversity! Even if all are descended from the same limited number of ancestors, by having different lines, we maintained diversity.

When you line breed and run into a problem you can always out-cross. If you are already out-crossing and run into a problem (and you will) where do you go then?

My grandmother always used to say, “Sweep your own doorstep first.” If each breeder creates and monitors their own line, the breed, as a whole, will prosper. No breeder can maintain diversity by himself and any attempt to do so will lead to disaster for the breeder and the breed – it takes a network of breeders working together with individual lines to maintain diversity.

Line-breeding and in-breeding get a bad rap because ‘popular studs’ are overused. The big winners owned by the politically correct individuals are bred to the most bitches. Soon they are in everyone’s pedigrees multiple times. Their problems are spread throughout the breed and the use of animals that are not big winner or properly owned is lost along with what diversity they could have offered.

Mener dere at linjeavling det eneste rette for å skape et friskt mangfold i en rase?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at de to(?) oppdretterne som linjeavlet lykkes så godt i dette tilfellet fordi forsøket er så forenklet - de har kun to sykdommer å ta hensyn til og that's it. Så snart de har fått identifisert og utelukket "hundene" som bærer disse kan de pare de resterende dyrene de har så mye de vil uten å risikere at noe nytt dukker opp. Slik er det jo gjerne ikke i virkeligheten, hvor hvert dyr gjerne bærer flere recessive gener med negativ effekt som vil økes i antall etter hvert som innavlsgraden øker.

Ellers har de vel rett i at det å pare alle individene med alle ofte er en dårlig løsning, av de grunnene som nevnes i innlegget. Jeg har i hvert fall lært fra avlslæren at den beste måten å få økt genetisk fremgang uten for stor økning i innavl er å ha flere små subpopulasjoner innen en rase med bare begrenset og nøye gjennomtenkt utkrysning mellom subpopulasjonene. Men jeg er litt usikker på hvordan man får til dette i praksis med en så liten startpopulasjon som i dette tilfellet, det er vel fort gjort at man enten utkrysser for lite og får innavlsdepresjon i hver linje, eller utkrysser for mye slik at alle blir i slekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...