Gå til innhold
Hundesonen.no

Linjeavling- eneste riktige måten å avle på for å sikre mangfold?


Yodel

Recommended Posts

Skrevet

Jeg fikk tilsendt denne artikkelen skrevet av en meget kjent basenji oppdretter, som jobber med genforskning/ har skrevet flere srtikler om sykdommer på hund/ nedarvingssystemer osv.

Hennes teori er at den enste måten å drive oppdrett på er igjennom linjeavling. Dette finner hun støtte i gjennom følgende lille prosjekt, der et par oppdrettere ble tildelt en "ny rase" (alt foregikk i cyberspace under oppsyn og laget av en gruppe forskere):

WHAT IS DIVERSITY, REALLY?

by Mary Lou Kenworthy

These are the results of a Diversity Program on a genetics list in which I participated. The program consisted of importing a theoretical breed new to the country where we lived. It started with a limited foundation stock of Cyber-dogs.

The owner of the list, a professor of genetics at a Canadian university, ran a simulated breeding program with 8 breeders founding this theoretical breed. Each breeder was given a dog and a bitch (litter mates) to start. There were two inherited defects in some of the foundation dogs – one early onset and one late onset. Little was known of the background of the dogs because they were imported. A few of the dogs were known to be related. Some dogs carried one problem and some the other but none of these foundation dogs carried both defects. Some didn’t carry either. This was all the information we were given to start. No one knew which dogs carried what or which ones were healthy. From this start everyone bred theoretical litters.

Since this was basically a diversity list, six of the breeders immediately went after diversity by breeding to males as distant from their bitches as they could get. One other breeder and myself believed in line and in breeding. The other breeder’s dogs had known relatives in the program so she bred to them. Not wanting to cause a furor on the list, my first litter was an “accidental” breeding of brother to sister - when it turned out I had a fence climber. <G>

This other breeder’s dogs had the early onset problem. Since she had linebred she quickly discovered this and figured out where it came from so she knew which dogs to avoid in future breeding. In a few generations she had clear stock.

My dogs carried the late onset problem and fortunately it showed up in my first litter so I knew it was there before I had gone too far down the wrong road. With late onset problems you can be in deep, deep do-do before you realize it. Both problems proved to be recessively inherited.

I then bred my dogs, that hadn’t come down with the problem, with dogs from the other breeder’s line. As her dogs were now free of any problems the only thing we had to worry about was carriers of my late onset problem. With further linebreeding, this too could be eliminated. The study was based on 10 generations and in that time the other breeder and I knew exactly what we had and where our one problem may be hiding. Given another few generations we could have eliminated it entirely. Seeing the results other people got from using our dogs helped too. The health problems were randomly computer generated within their possibilities.

The other six people thought they could control problems with outcrossing. Some of them started with the early onset problem, some had the late onset problem and at least one of them had clear dogs with no problems. Each of these six breeders bred to six or seven other people’s dogs. Everyone kept records that were shared. After 3 or 4 generations, these 6 people started seeing the problems. After a few more generations they could no longer outcross because everyone else had done the same thing and bred to all the dogs so there was nothing ‘different’ to go to.

All their pedigrees were the same hoge-podge of the many foundation dogs and now they all carried both problems. Since none of the six had linebred they never discovered which of the foundation dogs were the healthy ones. These were the dogs that should have been used for back-crosses. Now it was too late. The six people with the outcrossed dogs now had affected and/or carriers of two genetic problems and they had no idea who carried what recessively. Instead of there being some clear and some with one problem all of their dogs now carried two problems recessively. Now that the six people had already incorporated everything into their breeding programs there was no diversity left.

The two breeders who line bred had healthy stock with only a few carrying one problem and they knew where to expect that problem to show up. So they were ahead of the game.

Population genetics preaches diversity mistakenly equated to anti-line breeding. And yes, diversity is necessary in the whole population. But short of God, who controls whole populations??

The main problem I notice is that most people try to apply "population genetics" to individual breeding programs and can not separate the two in their minds.

The only way to keep diversity within a breed is by line breeding. Let me say that again so you know I didn’t make a mistake. “THE ONLY WAY TO KEEP DIVERSITY WITHIN A BREED IS BY LINE BREEDING.”

One breeder must line breed on a certain few dogs long enough to establish a separate line (different from all the rest). Another breeder must line breed on a few different dogs and establishes another line. A third breeder should line breed on yet some other dogs and establishes yet another line. A forth breeder – etc., etc., etc. NOW we have diversity! Even if all are descended from the same limited number of ancestors, by having different lines, we maintained diversity.

When you line breed and run into a problem you can always out-cross. If you are already out-crossing and run into a problem (and you will) where do you go then?

My grandmother always used to say, “Sweep your own doorstep first.” If each breeder creates and monitors their own line, the breed, as a whole, will prosper. No breeder can maintain diversity by himself and any attempt to do so will lead to disaster for the breeder and the breed – it takes a network of breeders working together with individual lines to maintain diversity.

Line-breeding and in-breeding get a bad rap because ‘popular studs’ are overused. The big winners owned by the politically correct individuals are bred to the most bitches. Soon they are in everyone’s pedigrees multiple times. Their problems are spread throughout the breed and the use of animals that are not big winner or properly owned is lost along with what diversity they could have offered.

Mener dere at linjeavling det eneste rette for å skape et friskt mangfold i en rase?

Skrevet

Jeg vil tro at de to(?) oppdretterne som linjeavlet lykkes så godt i dette tilfellet fordi forsøket er så forenklet - de har kun to sykdommer å ta hensyn til og that's it. Så snart de har fått identifisert og utelukket "hundene" som bærer disse kan de pare de resterende dyrene de har så mye de vil uten å risikere at noe nytt dukker opp. Slik er det jo gjerne ikke i virkeligheten, hvor hvert dyr gjerne bærer flere recessive gener med negativ effekt som vil økes i antall etter hvert som innavlsgraden øker.

Ellers har de vel rett i at det å pare alle individene med alle ofte er en dårlig løsning, av de grunnene som nevnes i innlegget. Jeg har i hvert fall lært fra avlslæren at den beste måten å få økt genetisk fremgang uten for stor økning i innavl er å ha flere små subpopulasjoner innen en rase med bare begrenset og nøye gjennomtenkt utkrysning mellom subpopulasjonene. Men jeg er litt usikker på hvordan man får til dette i praksis med en så liten startpopulasjon som i dette tilfellet, det er vel fort gjort at man enten utkrysser for lite og får innavlsdepresjon i hver linje, eller utkrysser for mye slik at alle blir i slekt.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...