Gå til innhold
Hundesonen.no

Linjeavling- eneste riktige måten å avle på for å sikre mangfold?


Yodel

Recommended Posts

Skrevet

Jeg fikk tilsendt denne artikkelen skrevet av en meget kjent basenji oppdretter, som jobber med genforskning/ har skrevet flere srtikler om sykdommer på hund/ nedarvingssystemer osv.

Hennes teori er at den enste måten å drive oppdrett på er igjennom linjeavling. Dette finner hun støtte i gjennom følgende lille prosjekt, der et par oppdrettere ble tildelt en "ny rase" (alt foregikk i cyberspace under oppsyn og laget av en gruppe forskere):

WHAT IS DIVERSITY, REALLY?

by Mary Lou Kenworthy

These are the results of a Diversity Program on a genetics list in which I participated. The program consisted of importing a theoretical breed new to the country where we lived. It started with a limited foundation stock of Cyber-dogs.

The owner of the list, a professor of genetics at a Canadian university, ran a simulated breeding program with 8 breeders founding this theoretical breed. Each breeder was given a dog and a bitch (litter mates) to start. There were two inherited defects in some of the foundation dogs – one early onset and one late onset. Little was known of the background of the dogs because they were imported. A few of the dogs were known to be related. Some dogs carried one problem and some the other but none of these foundation dogs carried both defects. Some didn’t carry either. This was all the information we were given to start. No one knew which dogs carried what or which ones were healthy. From this start everyone bred theoretical litters.

Since this was basically a diversity list, six of the breeders immediately went after diversity by breeding to males as distant from their bitches as they could get. One other breeder and myself believed in line and in breeding. The other breeder’s dogs had known relatives in the program so she bred to them. Not wanting to cause a furor on the list, my first litter was an “accidental” breeding of brother to sister - when it turned out I had a fence climber. <G>

This other breeder’s dogs had the early onset problem. Since she had linebred she quickly discovered this and figured out where it came from so she knew which dogs to avoid in future breeding. In a few generations she had clear stock.

My dogs carried the late onset problem and fortunately it showed up in my first litter so I knew it was there before I had gone too far down the wrong road. With late onset problems you can be in deep, deep do-do before you realize it. Both problems proved to be recessively inherited.

I then bred my dogs, that hadn’t come down with the problem, with dogs from the other breeder’s line. As her dogs were now free of any problems the only thing we had to worry about was carriers of my late onset problem. With further linebreeding, this too could be eliminated. The study was based on 10 generations and in that time the other breeder and I knew exactly what we had and where our one problem may be hiding. Given another few generations we could have eliminated it entirely. Seeing the results other people got from using our dogs helped too. The health problems were randomly computer generated within their possibilities.

The other six people thought they could control problems with outcrossing. Some of them started with the early onset problem, some had the late onset problem and at least one of them had clear dogs with no problems. Each of these six breeders bred to six or seven other people’s dogs. Everyone kept records that were shared. After 3 or 4 generations, these 6 people started seeing the problems. After a few more generations they could no longer outcross because everyone else had done the same thing and bred to all the dogs so there was nothing ‘different’ to go to.

All their pedigrees were the same hoge-podge of the many foundation dogs and now they all carried both problems. Since none of the six had linebred they never discovered which of the foundation dogs were the healthy ones. These were the dogs that should have been used for back-crosses. Now it was too late. The six people with the outcrossed dogs now had affected and/or carriers of two genetic problems and they had no idea who carried what recessively. Instead of there being some clear and some with one problem all of their dogs now carried two problems recessively. Now that the six people had already incorporated everything into their breeding programs there was no diversity left.

The two breeders who line bred had healthy stock with only a few carrying one problem and they knew where to expect that problem to show up. So they were ahead of the game.

Population genetics preaches diversity mistakenly equated to anti-line breeding. And yes, diversity is necessary in the whole population. But short of God, who controls whole populations??

The main problem I notice is that most people try to apply "population genetics" to individual breeding programs and can not separate the two in their minds.

The only way to keep diversity within a breed is by line breeding. Let me say that again so you know I didn’t make a mistake. “THE ONLY WAY TO KEEP DIVERSITY WITHIN A BREED IS BY LINE BREEDING.”

One breeder must line breed on a certain few dogs long enough to establish a separate line (different from all the rest). Another breeder must line breed on a few different dogs and establishes another line. A third breeder should line breed on yet some other dogs and establishes yet another line. A forth breeder – etc., etc., etc. NOW we have diversity! Even if all are descended from the same limited number of ancestors, by having different lines, we maintained diversity.

When you line breed and run into a problem you can always out-cross. If you are already out-crossing and run into a problem (and you will) where do you go then?

My grandmother always used to say, “Sweep your own doorstep first.” If each breeder creates and monitors their own line, the breed, as a whole, will prosper. No breeder can maintain diversity by himself and any attempt to do so will lead to disaster for the breeder and the breed – it takes a network of breeders working together with individual lines to maintain diversity.

Line-breeding and in-breeding get a bad rap because ‘popular studs’ are overused. The big winners owned by the politically correct individuals are bred to the most bitches. Soon they are in everyone’s pedigrees multiple times. Their problems are spread throughout the breed and the use of animals that are not big winner or properly owned is lost along with what diversity they could have offered.

Mener dere at linjeavling det eneste rette for å skape et friskt mangfold i en rase?

Skrevet

Jeg vil tro at de to(?) oppdretterne som linjeavlet lykkes så godt i dette tilfellet fordi forsøket er så forenklet - de har kun to sykdommer å ta hensyn til og that's it. Så snart de har fått identifisert og utelukket "hundene" som bærer disse kan de pare de resterende dyrene de har så mye de vil uten å risikere at noe nytt dukker opp. Slik er det jo gjerne ikke i virkeligheten, hvor hvert dyr gjerne bærer flere recessive gener med negativ effekt som vil økes i antall etter hvert som innavlsgraden øker.

Ellers har de vel rett i at det å pare alle individene med alle ofte er en dårlig løsning, av de grunnene som nevnes i innlegget. Jeg har i hvert fall lært fra avlslæren at den beste måten å få økt genetisk fremgang uten for stor økning i innavl er å ha flere små subpopulasjoner innen en rase med bare begrenset og nøye gjennomtenkt utkrysning mellom subpopulasjonene. Men jeg er litt usikker på hvordan man får til dette i praksis med en så liten startpopulasjon som i dette tilfellet, det er vel fort gjort at man enten utkrysser for lite og får innavlsdepresjon i hver linje, eller utkrysser for mye slik at alle blir i slekt.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...