Avliving - Hvor lenge blir du?

[Renate A]

Poenget er vel at hunden faktisk ikke er død med en gang hjertet slutter å slå og den slutter å puste - det er bare det vi ser - når hjernen gir seg er hunden død, og hvor mange sekunder det tar vet jeg ikke, og foretrekker helt ærlig å ikke tenke på. Forøvrig er hjernedød når all "meningsfylt" hjerneaktivitet opphører.

Hunden har også fått beroligende middel før den siste sprøyten, så hvor mye den i det hele tatt oppfatter hvis den skulle høre noe etter døden er sikkert ikke så tydelig allikevel (regner med at de på en måte føler seg gangke dopet av den første sprøyten), jeg er iallefall ikke så klar i tankene de gangene jeg har fått beroligende sprøyter på sykehuset før sjekker/operasjon.

[Lockheed]

må bare kommentere..

definisjon på død: all hjerneaktivitet er opphørt. Hunden hører IKKE etter at den dør, men det er muligens den siste "sansen" som svekkes før døden inntreffer.

jeg var der til hunden var dokumentert død da jeg måtte avlive min første hund. Fikk henne med ut i en pappeske. Det var forferdelig. Neste gang tror jeg ikke at jeg tar med meg den døde hunden for å gravlegge den hjemme.. når den er død er det ikke lenger "hunden min"- det er bare kroppen..

Definisjon av dør: Døende, i ferd med å dø, altså ikke enda "død". Har forøvrig vært til stede når et menneske dør og det er noe av det jævligeste man kan oppleve, av flere grunner og observasjoner så tror jeg mennesket hører "lenge" etter maskinene viser hjertestans.

[Argyr]

kverulere kverulere: hjernedød: bare de deler av hjernen som holder kroppen i live er i funksjon (stort sett bare hjernestammen som er aktiv). Nå er det jo litt vanskelig å helt kunne fastslå at en "hjernedød" person ikke får med seg hva som skjer rundt, men mest sannsynlig gjør den (for densaksskyld hund) ikke det. Død: INGEN aktivitet i hjernen i det hele tatt

(stusselig tema dette)

Jeg har null behov for å diskutere dette, egentlig - ser ikke helt relevansen. Vi lytter på hunden med jevne mellomrom fra den er "erklært død" til den går i jorda, for å være sikre. Men for min del anser jeg hunden som borte når disse siste pustedragene kommer og hunden spenner seg, det finnes ingen form for bevissthet i dem overhodet.

Hunden har også fått beroligende middel før den siste sprøyten, så hvor mye den i det hele tatt oppfatter hvis den skulle høre noe etter døden er sikkert ikke så tydelig allikevel (regner med at de på en måte føler seg gangke dopet av den første sprøyten), jeg er iallefall ikke så klar i tankene de gangene jeg har fått beroligende sprøyter på sykehuset før sjekker/operasjon.

Dette er vel vanskelig å vite.. Kroppen er automatisk innstilt på å leve for enhver pris, og det er vel snakk om at alt av sanser "fyrer" i dødsøyeblikket.. Jeg tror egentlig vi har mer "godt" av den beroligende sprøyta enn hunden har, og det er vel også derfor den settes - for å stoppe kramper og slikt. Jeg synes ikke dette er noe koselig å diskutere, så jeg tror jeg gir meg her.

[AllStar]

Eneste hunden jeg har "vært med på" å avlive var familiehunden vi hadde i familien, og jeg ble holdt helt utenfor - noe jeg skulle ønske at jeg ikke ble. Jeg kom tuslende hjem fra skolen en dag og så pappa sittende i hagen og drikke kaffe. Jeg merket ikke at det var noe som manglet i hagen engang.. Jeg gikk inn i huset, og pappa kom etter og fortalte at han hadde vært hos veterinæren med Bamse. Jeg skjønte hva som hadde blitt gjort med en gang. Jeg fikk ikke sagt hadet engang.. Jeg husker ikke siste dagen med Bamse, eller hva vi gjorde den dagen.. Hadde jeg visst ville jeg tatt han med meg på tur og brukt tiden sammen med han godt.. Men jeg har mange gode minner, da.. Hadde jeg fått valget ville jeg blitt med, og fått være der sammen med han. Jeg tror han hadde likt det. Jeg var den eneste som forsto meg på han, på en måte... Og det er teit, men jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har fått sagt adjø til han. Tenker nesten litt sånn... Hva om Bamse lurer på hvorfor ikke JEG sa adjø? Teit men jeg er et menneske med litt for mye følelser og tanker.. Men jeg tror jeg hadde vært foruten sånne ekle følelser hadde jeg fått være med han til han forsvant.

Sånt gjorde pappa'n min mot meg også.. Jeg kom hjem fra skola, og det kom bare 1 hund frem og bjeffet da jeg kom hjem.. Pleide å være 2.. Hele dagen var normal, bare at pappa skulle ha meg med på alt mulig, så jeg så ikke noe til hundene den dagen..

Men da jeg skulle legge meg, så kom pappa inn og sa han hadde avlivet Jerry.. Gråt hele natta, og var trist i flere måneder fremover... Den beste kompisen jeg noen gang har hatt..

Husker ikke siste dagen med han jeg heller.. Han var med på alt han, har aldri hatt en hund som han før..

Tenker helt samme som deg 'Anniken&rotta'...

Tenk om Jerry lurte på hvorfor jeg ikke sa adjø ?

Huff, må innrømme at det faktisk renner ett par tårer nå.. Er sikkert teit å gråte over en hund som ble borte for meg for 6 år siden, men han var den beste kameraten jeg noen gang har hatt.. Pluss at det sikkert har noe med at jeg hører på Toby Keith - Crash here tonight... (beklager, var litt OT men måtte bare få det med )

Men, hunden jeg har nå vil jeg nok være hos helt til det er slutt.. Men det er heldigvis lenge til enda

[Renate A]

Jeg har null behov for å diskutere dette, egentlig - ser ikke helt relevansen. Vi lytter på hunden med jevne mellomrom fra den er "erklært død" til den går i jorda, for å være sikre. Men for min del anser jeg hunden som borte når disse siste pustedragene kommer og hunden spenner seg, det finnes ingen form for bevissthet i dem overhodet.

Dette er vel vanskelig å vite.. Kroppen er automatisk innstilt på å leve for enhver pris, og det er vel snakk om at alt av sanser "fyrer" i dødsøyeblikket.. Jeg tror egentlig vi har mer "godt" av den beroligende sprøyta enn hunden har, og det er vel også derfor den settes - for å stoppe kramper og slikt. Jeg synes ikke dette er noe koselig å diskutere, så jeg tror jeg gir meg her.

Jeg skjønner det, ikke noe koselig tema

[schæferen]

jeg kommer helt klart til å være der til siste slutt, noe annet for meg er utenkelig.. Både for min egen del og for hundens del. Zeta er jo også ganske avhengig/knyttet til meg, så hvis jeg bare skulle gått ville hun blitt urolig og unødvendig stressa regner jeg med.. jeg vil at hun skal ha det så bra som mulig til siste slutt, og ville slitt med svært dårlig samvittighet hadde jeg ikke vært tilstede.. ville syntes det var helt forfedelig at det siste hunden opplevde var alene! Dessuten er det å ta et siste farvell svært viktig for meg, på den måten blir sorgen enklere å takle i ettertid( enkel blir den ikke uansett, tenker med gru på den dagen zeta dør, må avlives) helst ville jeg vel ønsket å fått dyrlegen til å komme hjem til oss. Trist og vanskelig tema dette!

[SusanneL]

Ekkelt tema, sånn egentlig.... Men sikkert mest fordi at vi i det moderne samfunnet faktisk har veldig lite med død å gjøre i forhold til folk som levde i en tid hvor dette var mere naturlig, en del av livet, etc..

Jeg satt og tenkte etter og ble nærmest skremt av hvor mange hunder (og en katt) man har vært med på i deres siste tid her på denne jorden. To pga temperamentet og resten pga sykdom og/eller alderdom.

Man skulle jo tro at det ble enklere etterhvert, men det gjør det faktisk ikke... Noen er "enklere" (feil ord, men...) enn andre, men noen er så ille at man absolutt gjerne skulle ha opplevd det som så mange snakker om - hund som bare er død en morgen.. (Dessverre så skjer slikt så alt for sjeldent!)

Jeg har avlivet hunder hos tre forskjellige veterinærklinikker, og fremgangsmåten hos dem har vært ganske lik.

Når man kommer så blir man tatt inn på eget rom (slipper å sitte i venterommet sammen med de andre). Man får muligheten til å betale på forhånd, slik at man slipper å tenke på slikt etterpå (forklaring kommer senere).

Hunden (katten) får en såkalt likegladsprøyte (som ved f.eks. HD-røntgen), men en klart større dose.

Man får være alene med hunden mens denne virker, så man har kanskje 10-15 minutter å ta sine farvel, kose og berolige sin hund på. Dette er for de fleste den aller værste tiden - VI vet jo hva som skal skje, mens hunden bare blir trøttere og trøttere. Heldigvis har dette vært ganske udramatisk for min del, og når man sitter på gulvet sammen med hunden så sovner den rolig og fint.

Så kommer veterinæren inn igjen i rommet, og setter den siste sprøyten (den som gjør at de indre organene slutter å fungere). Dette settes også i benet til hunden, og innen hele sprøyten er slutt så ser man at hunden slutter å puste, og alt blir sånn merkelig stille rundt en.

Når hele sprøyten er satt så lytter veterinæren på hjertet til hunden, og sjekker øyerefleksen (av og til), og konstaterer at hunden er død. (Sier kanskje at "det er over" eller noe slikt).

Jeg har vært med på å avlivet ti (!) hunder og en katt til nå, og har aldri opplevd noe særlig dramatisk, guffent eller ekkelt med noen av dem.

Den aller første hunden min var den første som jeg måtte avlive, og han fikk ikke engang likegladsprøyte på forhånd. Men han sank sammen i armene mine, og var død idet han lå på bordet.

Iflg, veterinærer jeg har snakket med senere så var jeg bare HELDIG at det gikk så rolig for seg, faktisk. Årsaken til dosen med likegladsprøyte på forhånd er faktisk nettopp for eierens skyld - ikke hunden. Dette for å unngå evt. kramper, ufrivillige rykninger/gisp etter luft, etc. (Mye kan skje selv etter at individet er dødt - se bare på f.eks. fisk/høns som man har kappet av hodet på - de kan røre seg lenge etterpå).

Katten var også litt uffent å være med på å avlive. Dette var vi forberedt på, da veterinæren sa at katter ER vanskelig å avlive. Og med henne så tok det lang tid etter den siste sprøyten var satt til hun var erklært død.

Men aller værst av mine var en gammel Skyeterriertispe jeg hadde (full av kreft i maven, kunne ikke engang gjøre ifra normalt seg lenger, og troligvis smerter).

Hun døde faktisk ikke av den første avlivingssprøyten, hun bare forsatte å puste... Så hun fikk en til, satt rett i hjertet, og da gikk det bare noen sekunder før man kunne se at hun var livløs. Men igjen, ikke noen krampetrekninger, store "sukk", tømming av tarm/urin, etc.

Så skrekkhistorier håper jeg det er nok veldig, veldig få som faktisk har opplevd (men mange har hørt om!).

Det er selvsagt helt umulig å engang gjette på hva en hund føler, synes eller tenker om slikt. Og jeg tror at det kanskje er like greit å la være å fundere så mye på det.

VI som eiere tar den avgjørelsen, og så lenge man selv føler at det er den riktige, en man kan leve med senere, etc - ja, da er det faktisk vår siste "tjeneste" til et kjært familiemedlem.

Endel her tror at de kommer til å (selv) være helt hysteriske, etc.

Men for MIN del så er selve avlivingsprosessen så utrolig "fjern" (surrealistisk, utenfor kroppen opplevelse, etc), at man faktisk greier å holde seg helt rolig og fornuftig sålenge det holder på.

Problemet er umiddelbart man får beskjeden fra veterinæren at det er slutt - DA kommer den ordentlige reaksjonen. Og man skal ha forståelse og respekt for at akkurat der og da så er det en like virkelig og reell sorg som om det hadde vært en nær og kjær person som har dødd.

DA setter man pris på at man har gjort unna ALT man må snakke med veterinæren/kontordamen etc. om. Man kan bare gå vekk derifra umiddelbart, komme seg hjem og sørge på den måten man selv synes er riktig.

Personlig har jeg ikke noe forhold til kroppen som ligger igjen hos veterinæren, da jeg ønsker å tro at essensen i min hund (kall det sjelen, eller hvasomhelst) faktisk blir med meg hjem - på samme måte som hunden selv har gjort de utallige gangene vi har vært noe sted sammen ellers.

Uten å bli helt "Mârtha Louise og engler", så er det noen av hundene man faktisk "kjenner" er igjen her hjemme, og noen som bare blir "borte". Men sorgprosessen eregentlig den samme uansett.

Susanne

[greyhound]

Jeg ble med min venn gjennom 12 år inn da vi måtte gi henne sprøyta.

Fikk henne når jeg var 10 år og var veldig vanskelig og tungt, men jeg vet jeg hadde angra om jeg bare hadde levert henne på "døra".

Glemmer ikke min kjære lille cavalier, Beauty :-)

[Emilie]

Er med til siste slutt. Føler at det er det mest riktige både for meg, men først og fremst hunden.

[Aya]

Klart jeg er med, jeg vet at hundene mine hadde fulgt meg (omtrent) over alt, de er med gjennom alt- og når de skal ut på den siste reisen er det selvsagt for meg at jeg skal være der. Jeg har avlivd to egne hunder, den første lå i fanget mitt, og man merket tydelig at det var en lettelse for hunden, han fikk en ro over seg som han aldri hadde hatt i livet. Den andre gutten lå på bord hos yndlingsveterinæren of all times, han forgudet mannen og synes vet. besøk var det kjekkeste i verden. Han strøyk jeg i munnvikene (han elsket det, og ble rolig av det), snakket til han og fikk sambo til å overta når jeg måtte ta en grinepause. Vet'en var utrolig hyggelig og fin å ha i den situasjonen og, og alt i alt synes jeg det var en god opplevelse, en fin måte å si farvel på. Det var verre med nummer to enn nummer en fordi han "bare" var fysisk syk, og han VILLE jo alt mulig så gjerne, han kunne bare ikke pga smerter. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg valgte å avlive begge, det eneste jeg angrer på er at jeg lot det gå så langt med nr. en. Jeg har forresten alltid med en person til som hunden kjenner godt og stoler på fordi jeg vet at det er vanskelig for meg å holde meg sterk den stunden.

[Caroline]

Den eneste hunden jeg har måttet avlive var en 6 uker gammel valp, Saetas kullbror. Da var jeg der til siste slutt, selv om det var tungt. De to første hundene våre ble omplassert da jeg var på sommerferie (det er en helt annen historie,utdyper ikke mer om det her), så der "slapp" jeg å være med på det (skulle gjerne byttet det mot å beholde dem ut livet, men det var ikke min avgjørelse desverre). Bobby vet jeg fikk kreft og måtte avlives, Freddy lever den dag idag såvidt jeg vet,og er i tilfelle 10 år gammel.

Jeg håper det blir lenge til neste gang jeg skal oppleve dette, men rent prinsipielt synes jeg det er feil å forlate hunden de siste minuttene den lever, så jeg blir med hele veien.

[PsychoLynx]

Helt til slutten og litt til...