Hunder som blir for mye av det gode

[charlotte]

Fikk en liten tankevekker da jeg leste tråden til Loke ang omplassering av Lyra og andre tråder som handler om hunder som er litt for mye av det gode. Hvem som helst! Jeg tror nemlig jeg er svært bortskjemt som ikke er i nærheten av å ha noen problemer i hverdagen i hundeholdet. Eller så har jeg bare valgt riktig rase i forhold til hva jeg har å tilby som hundeeier, og er heldig som kan ha akkurat den rasen jeg er så betatt av og stortrives med aktivitetsnivået og gemyttet til denne rasen. Jeg trodde jeg hadde issues fordi bikkja piper før hun blir sendt ut på apport, men det er visst ganske uskyldig med tanke på hunder jeg leser om på diverse fora, som ikke kan være hjemme alene, som ikke er renslige i en alder av 4 år, som ikke er trygge med andre hunder, som ikke liker spesielle mennesker, som spiser på pelsen sin, som ødelegger alt den kommer over osv osv (sikter absolutt ikke til noen spesiell hund, bare hunder generelt som kan være en håndfull). Vet ikke helt hvor jeg ville med dette, men jeg føler meg hvertfall heldig som har drømmehunden og som har mulighet til å ha et fint hundehold uten større bekymringer. Man har ofte lett for å ta dette for gitt

[Mirai]

Ja.. jeg er enig med deg, det er lett å ta det for gitt. Mona spiste seg inn til betongveggen på veggen til eksen min, men det er vel det største hun har ødelagt. Mine såkalte bekymringer i hverdagen er jo egentlig ingenting!

Når det er sagt.. så er jeg veldig glad for at jeg valgte irsk ulvehund som første hunden For ja, vi har jo hatt problemer. Men kom gjennom. Og jeg vil heller ha en sånn rolig en med litt problemer, enn en som faktisk ble for mye for meg.

Det må være et vanskelig valg, å få en som er for mye eller at alt kræsjer.

[MarieR]

Skjønner hva du mener Jeg har en hund som har vært på randen av omplassering flere ganger fordi jeg ikke fikk han til og fordi vi hadde diverse problemer. Jeg gjorde ting mye værre for oss begge, men nå som vi er på riktig vei er jeg bare uendelig glad jeg ikke ga han opp. Det er veldig lett og tenke at alle andre sikkert ville fikset han som bare det og nådd langt med han innen et eller annet om han hadde fått riktig start på livet, ettersom det er der de fleste feilene ble gjort. Men sta som jeg er, og ufattelig glad i den hunden, han er min enda og jeg vet at jeg kommer ikke til å gi han opp med det første. Men hadde jeg og hunden feks. vært i en annen situasjon kunne utfallet lett ha blitt annerledes.

Jeg synns det er stor forskjell på når det er greit og når det er mindre greit å la hunden gå til noen andre, men det er litt vanskelig og utdype det. Alt kommer liksom ann på hver enkelt situasjon. Å gi opp unghunder som blir litt mye fordi man ikke helt ventet at den perioden kom, og ikke ser det faktum at den mest sannsynlig roer seg er jeg i mot, men å omplassere en hund fordi man personlig ikke har tid til den over en lang periode som fører til at hunden lider under det, eller man over en periode utenom hundens modningsfaser ser at dette ikke roer seg er mer akseptabelt. Mener jeg. Jeg ville heller aldri omplassert eller solgt en hund fordi den eksteriørt har mangler, men jeg skjønner også de som gjør det om de virkelig satser på avl og utstilling.

Vi er forskjellige, prioriterer forskjellig og ønsker forskjellige ting ut av hunden og livet generellt. Men jeg trur alle som omplasserer eller på en eller annen måte "kvitter seg med" hunden tenker på hundens beste, og tar avgjørelsen i den tro, og forhåpentligvis viten om at hunden faktisk får det bedre. (Ikke inkludert de som setter ut valper i pappesker selvsagt).

[ida]

Jeg har også tidligere hatt svært forskjellige, men normale hunder. Min første hund var ikke noe spesiellt glad i andre hunder (bortsett fra hundevennene sine) eller fremmede mennesker. Men jeg var aldri engstelig for at hun skulle gjøre noen noe og hun var med meg over alt og alltid løs. Skulle jeg inn i en butikk, ba jeg henne vente og så gjorde hun det. Gikk vi på Karl Johan eller andre uoversiktlige plasser gikk hun fot, ellers gikk hun sånn litt bak eller foran og det var ikke noe mas med det.

En av våre turvenninner trente til bronsemerket (jeg visste omtrent like lite om hva det innebar da som nå) og vi hadde noen fellesdekker oppi skauen. Tatra var den flinke og lå der hun ble dekket (også på avstand) til hun fikk beskjed om noe annet. Aldri hadde vi gått noe kurs, eller lest noe annet enn Anders Hallgrens "lykkelige, lydige hunder".

Jeg trodde i alle år at jeg var rimelig dyktig med hunder, både i Tatras tolv år og i de tretten neste med Bimbo bedlington som elsket alle unntatt de største og skumleste hannbikkjene!

Så kom lille Fibi tollerprinsesse inn i livet mitt ...

[HanneJ]

Jo, noen er heldige - og jeg føler jeg kan plassere meg som en av de 'heldige' førstegangshundeeierne.

For det første har jeg valgt en rase som jeg har blitt frarådet å ikke ta, pågrunn av alle problemene rasen kunne gi en førstegangshundeeier. Ikke har jeg hatt noen problemer med burtrening, renslighet eller valpebiting fra valpetiden, eller de problemene en førstegangshundeeier "skal ha" med denne rasen.

Han har vært som et gullkorn fra den gang vi så ham hos oppdretter, da vi reiste 8/9 timer med bil, uten et klynk fra den lille valpen.

Så klart har han vært litt umulius i hormontiden, ikke noen større problemer en man kan forvente - ikke noe vann over hodet, bare normalt (litt høylydt klynking på damene )

Noe jeg også har merket, etter en helg på Parson Weekend med andre PRT, er at han er ekstemt rolig (selv om han var stressa den helga, var han roligere enn de fleste)

Han bjeffet ikke, reagerte ikke på andre hannhunder og kan 'reglene' hos tispene (ja, han kan jo være innpåsliten - men vet når han skal holde seg unna)

Noen andre hunder gjorde ikke noe annet en å bjeffe og utreagere på andre hannhunder. Deriblant på Zorro, som selvfølgelig svarte tilbake (forståelig nok, da denne hunden kom springende bakfra fra ingensteds - fit for fight)

Han er nok ung, har roet seg etter hormontiden - og skal jo gjennom en til 'fase' - men jeg føler jeg har en fin hund ved min side, som passer perfekt for meg. Han kan være hjemme alene, ha hviledager uten å fly i veggen, være med meg på hva det enn skulle være, springe løs, finne på morsomme ting så turene aldri blir kjedelige - jeg kan ikke forlange mer! Det eneste jeg kan 'klage' på er at han er skeptisk til fremmede (noe som skyldes dårlige minner fra valpetiden, der han ble løftet opp etter nakkeskinnet av totalt fremmede ) Han er heldigvis ikke redd, slik at det kan gå galt, men trenger bare å møte på noen som 'kan hund' som vil gi ham tid og la ham gjøre ting på sin måte.

Jeg har to venninner som måtte ha gitt opp sine hunder. 'typiske familiehunder' (i følge beskrivelsen av rasen) men de trengte nok litt mer enn vanlig familieliv (som hos disse to hundene betydde en liten tur daglig, rundt nabolaget)

[giggi]

Nå fikk jo jeg min første hund da jeg var 12år. Hun var en blanding av Amerikansk Akita og Border collie, er ikke så vanskelig og fatte hvordan det gikk Hun ble omplassert da hun var 6mnd. Dette var en sta og stressa liten valp, som trengte mye mer enn vi kunne gi henne, selv om hun bare var valpen. (Lurer på hvordan det hadde gått når hun ble eldre )Hadde det vært idag hadde jeg beholdt henne ja, fordi jeg vet mye mer, og kunne ha trent med henne. Hun vare bare en liten, søt ,snill og krevende valp som jeg ikke hadde erfaring til å beholde. Heldigvis var det en dame som skulle ha valp fra det kullet, egentlig en annen, men siden vår skulle omplasseres fikk hun "Bella" og oppdretter beholdt den andre. (Oppdretteren holdt egentlig på med Border collier, men dette kullet var resultatet av et lite kjærlighets treff :closedeyes: Hun var helt gal hund til det jeg ville ha, jeg ville bare ha en hund jeg, som jeg kunne gå turer med og leke med Kunne absolutt ingenting om hundeatferd og trening. Og min far var heller ikke særlig inni dette emne han heller.

Nå har jeg jo en Border Collie tispe på 3år, jeg fikke henne voksen og kjente henne godt. Jeg har vel fått den perfekte hund, har hatt litt nedturer også, men har som regel gått bra

Edit; skriveleif.

[Tonje]

Jeg har vært veldig heldig med hundevalget mitt egentlig. Selvom vi nå er inne i en litt uheldig periode,så tror og håper jeg at vi kommer ut av den. For han er ellers en skikkelig kjekkas som jeg stortrives med å ha i hus. "kjemien" er perfekt og jeg tror ihvertfall at vi til syvende og sist utgjør et godt team

[Jane]

Jeg trodde helt ærlig at det å ha 2 Boxere i hus skulle by på flere problemer enn de jeg har møtt hittils *bank i bodet*

Jeg var veldig klar over at en Boxer er en hund som aldri blir helt voksen og som kan være litt for leken, en hund det var meget viktig å sette faste stramme grenser til fra liten av, en hund som var avhengig av sosialisering med andre hunder fra dag 1, en hund som var krevende og fysisk sterk, en hund som var avhengig å få stimulert hjernen sin like mye som kroppen sin osv, osv..

Man kan si jeg var veldig godt forbredt og klar over baksidene med rasen som fordelene, men det har gått overaskende over all forventning. Så jeg er strålende fornøyd og som sagt, trodde jeg det skulle bli litt mere kevende enn det har vært hittils ihvertfall, men hvem vet hva fremtiden bringer

[netteliten]

Irsk terrier som jeg har, jeg er veldig imponert hvor "lett" det gikk.

Jeg ventet meg en viltrere valp, en bråkete pubertet, og mer "vandalisering"

Men til nå har det gått veldig greit.

Han sover på nettene, er renslig, aldri ødelagt noe nevneverdig, flink på inkalling og bare koselig med andre dyr.

Nå er han 6,5 mnd.

Jeg er kjempe stolt av han!

Så klart kan ting snu, og han er ikke like lett å trene som tidligere hunder. Terrier tenker en del selv!

Men alt i alt er han min "drømmehund"

Vi er spent på pubertet og hormoner og alt som følger med.

[Aya]

Jeg tror kanskje jeg hører hjemme i kategorien: mer eller mindre uheldig førstegangseier. Riktig rase, jada, sikkert- selv om jeg nok kunne gjort ting enklere for meg selv ved å ikke absolutt skulle ha formel 1 bilen, som kjent er jo gjerne en golf en greiere førstegangsbil. Det jeg har slitt med har vært fysisk/psykisk sykdom, noe som igjen har ført til diverse adferdsproblemer som har gjort hverdagen litt mer komplisert. Men jeg takker begge bikkjene for alt de har lært meg om det å ha hund og trene hund- at det egentlig er å LEVE hund, og ville ikke vært de foruten. Nå har jeg en fullstendig frisk og fullstendig utmattende BCfrøken på 6 mnd, fra rene konk/gjeterlinjer. Hun ødelegger det meste hun kommer over, er ikke alltid like happy for å være alene hjemme, men er en racer å trene og en utrolig GOD liten jente som egentlig bare vil krype inntil og kose. Og da er det jo greit.

[Carina]

Vi fikk nok ganske mye mer enn hva vi hadde forventet da vi kjøpte oss en vorstehervalp. Det var gubben sitt høyeste ønske å ha den rasen da han hadde vokst opp med ei vorstehertispe og han dessuten ville ha en fuglehund. Jeg visste lite om rasen. Hun var krevende fra dag 2, tygde, ødela, raserte, gikk runder i huset fordi hun hadde 'makk i ræva'. Etterhvert kunne vi føye til masse vaktinstinkt og enda mer virketrang.. Har veldig mange ganger hatt mest lyst til å gi henne vekk, men hun er jo verdens største sjarmtroll og vår aller første hund, matmors og matfars lille øyensten. Hun er fortsatt egenrådig og alt det andre, men føler likevel vi ikke har driti helt på draget selv om andre helt sikkert kunne kommet lenger med henne.

Bruksbelgeren er 'kjedelig', 'treg' og en veldig liten utfordring så langt, hadde forventet veldig mye mer. Men de her inne som har belger, sier at de våkner sånn i 6-7-8 månedersalderen, så det gleder jeg meg til.

Willis fikk vi som voksen og veloppdratt (om enn noe strengt oppdratt..) så han har alltid vært en behagelig hund.

[ElinT]

Vel, å få tervueren i hus har godt over all forventning

Jeg har veldig lenge hatt lyst på rasen, men var veldig skeptisk pga alt man hører her og der

Molly er perfekte hunden for meg og jeg føler jeg har funnet en rase som passer meg perfekt! Spent på om jeg mener det samme når jeg en gang i fremtiden skal ha valp av rasen (mange år til,holder med to hunder om gangen....) jeg var jo tross alt så heldig at jeg fikk henne voksen og veloppdratt

Nå har jeg jo fått en 2år gammel golden gutt i hus også, han er ett annet kapittel, hehe. Men det har mer med fortid og tidligere oppdragelse å gjøre enn rasen Positivt overrasket over hvor aktiv og arbeidsvillig han er, fryktet en lat, daff gutt

[Jeampi]

Jeg føler meg svært heldig som ikke har noe problemer med hundene mine. Det største problemet er vel at de kan være ekstremt gneldrete til tider. Det kan være en mare å ha dem med seg noen plass pga de gneldrer og gneldrer. Men det er ting jeg fint kan leve med

[Aussieglis]

Jeg føler at jeg har oppnådd alt jeg ville med Emma egentlig. Og føler meg derfor veldig heldig. Jeg ville at hun skulle vokse opp til å bli en velfungerende hund som kan være med de aller fleste plasser og som ikke bråker. Jeg ville ikke ha en hund som krevde særlig mye mosjon og mental aktivisering når jeg skulle ha hund, men Emma er blitt til en hund som trenger en dose av begge deler da hun har fått mye oppigjennom oppveksten. Ikke mer enn hun kan klare, men mer enn de fleste miniatyrhunder her omkring kan jeg iallefall si. Emma har da sine skavanker hun også, hun kan for eksempel ikke være alene så lenge enda men der tror jeg nok vi kommer i mål til slutt uansett. Hmm.. Og ja, hun sier enda ikke ifra når hun må ut så hvis jeg er uoppmerksom og ikke legger merke til signalene hennes så kommer det en dam på teppet. Men det er MIN feil, liksom...

Emma er superglad i andre hunder og glad i mennesker. Har aldri sett Emma bølle med noen (bortsett fra da hun var valp, da hang hun i ørene på alle voksne hunder. "valpelisens, hurra!") .. Og når Emma har blitt bøllet med, så har hun trekt seg unna eller "jodlet med" dvs. bare latt seg bli bøllet med. Hun ble knøvla i bakken i vill lek av en 4mnd papillonvalp, og sa ikke ifra før etter 20min. og da bare med noen 'dype' knurr.

Hmm... Ja, og hun bjeffer såvidt DET er jeg stolt av. Jeg er litt allergisk mot unødvendig bjeffing, og særlig i møte med andre hunder.

Tja... Emma har innfridd alle ønskene mine for min første hund, og hun har lært meg utrolig mye. Hver dag har noe flott over seg, og jeg er redd det kommer av henne.

Men Emma har sider jeg savner, som f.eks størrelse. Emma veier 4kg, noe som egentlig er veldig uvant. Jeg har aldri hatt noe for små hunder, før jeg fikk Emma... Emma er ikke så enkel å leke med, og hun blir fort utslitt. Men jeg bytter henne ikke ut fordiom. Hadde noe skjedd som hadde gjort at hundeholdet med Emma hadde blitt vanskeligere, så kunne jeg aldri omplassert henne uansett.. Jeg er alt for egoistisk, og i tillegg har jeg utrolig vanskelig for å stole på folk. Aner ikke om jeg hadde taklet å gitt henne bort med mindre jeg fikk se henne ooofte... -Og igjen, det hadde jeg ikke klart. Hun er jo min må vite! Nei, da er det heller å bruke opp alt av midler jeg har tilgjengelig for å få ting til å fungere slik at jeg kan beholde hundene mine... For det er det de vil, og det er det JEG vil. Og siden det er mine hunder så gjør jeg det sånn. Enkelt og greit..

Aner ikke hvor jeg ville med dette da Jeg skrev meg vekk gitt.