Innlæring av sosial atferd.

[ida]

Jeg hadde en lang og hyggelig prat med en dame her om dagen. Hun hadde en hund som ikke likte å hilse på andre hunder, men kort fortalt hadde hun "klikket inn" hilseatferd. Jeg har en hund som ikke er overvettes begeistret for å hilse på fremmede mennesker, men har vel trent (og trener) inn hilsing på folk omtrent på samme vis. Nå har jeg altså en hund som kjapt stikker snuta si bortpå utvalgte hilseobjekter og så snur seg mot meg for godbit. Selvfølgelig treffer vi folk hun syns det er kjempestas å hilse på og dem blir det heldigvis fler og fler av, men altså selve denne "innlæringsmetoden" fører vel ikke til annet enn at hunden lærer seg et nytt "triks" for å få godbit?

Den andre hundedamen opplevde heller ikke at hunden hennes ble mer sosial, men altså flinkere til å tåle andre hunders nærvær. Min hund "toucher" fremmede, men det har jo ingenting med sosial kompetanse eller "glede" å gjøre, kun innlært atferd.

Er det noen her som har noen lure forslag til å lære hunden at mennesker (og andre hunder) er kule, så kom med dem!

[Huldra]

Jepp, jeg har tips!

Tulla var ikke videre begeistret for fremmede mennesker før. Mulig alderen hadde noe med saken å gjøre, men uansett; resultatet etter treningen ble at hun nå vil hilse på alle som vil hilse på henne! Og hun gjør det med glede, uten frykt og skepsis. Sosial har hun blitt.

Det jeg gjorde, var så utrolig latterlig enkelt; situasjonen er at vi er på tur langs fortau, der møter man jo folk med jevne mellomrom. Jeg klikket når hun så på de. (Motbetinging.) Jeg prøvde å klikke så mange ganger jeg overhodet klarte, fra hun oppdaget personen som kom, til hun begynte å reagere. Da må man være kjapp på labben, ha klar godbiter (som er gode), og i det hele tatt kunne kontrollere hunden (noe som kommer ganske automatisk siden den bare går og spiser godis). Bivirkningen ble for det første at hun begynte å se på meg når det kom folk, for å se etter godbiten. (Det var veldig greit for vårt problem.) Men uten noen som helst annen trening i hilsing på folk, så begynte hun sakte men sikkert å ville hilse på de som tok kontakt, der hun tidligere skygget banen. Hun logrer, og hilser pent uten å hoppe og være overdrevent "elsk meg" i språket. Hun er faktisk tvert imot temmelig selvsikker i språket sitt når hun hilser på fremmede mennesker! Før var hun redd! Det tok i underkant av en mnd å trene henne til dette. Jeg vet ikke hvor gammel Fibi er, hvor lenge hun har hatt problemet og hvordan dere har trent før, men det kan sikkert ta både kortere og lengre tid.

Når det gjelder andre hunder, så kan man bruke litt av den samme teknikken; klikke når hun ser på andre hunder. Ellers er det vel lurt å finne trygge, rolige snille hunder som kan være litt med henne.

En liten "definisjon" til slutt; motbetinging går på å kombinere inntrykket av det hun er redd (folk), med noe hun liker veldig godt (leverpostei på tube?). Til slutt vil frykten forsvinne, og de positive følelsene som er forbundet med det gode hun har fått (leverposteien), vil overta. Resultatet blir altså at hun nå ser mennesker og "føler" leverpostei, ikke frykt. Grovt forklart.. Motbetinging og desensitiviterings-trening er metoder man kan bruke for å trene bort angst og frykt. Å desensitivere betyr å gi en svak påvirkning av det hun er redd for, slik at hun tåler det. Tåler hun fx at det står folk og snakker med deg, men ikke at de klapper henne, begynner du der, og går gradvis fremover til folk kan hilse på henne. Antar det er noe sånt du trener nå?

[belgerac]

Et lesetips: Boka til Jean Donaldson "Kulturkollisjonen" beskriver litt rundt dette med å øke hundens toleranseterskler for ting den har utviklet angst for. Man identifiserer hundens ulike terskelverdier for å stivne, knurre, glefse, bite, og ditto risikofaktorer som utløser trusseladferd hos hunden. Og så jobber man spesifikt med å øke hundens tålegrense på flere plan. Ganske nitid jobb etter hva jeg får inntrykk av, men sikkert ikke umulig.

Men.. nå ble jeg med ett litt usikker på hva du mener med å få hunden din "sosial"....Er hun usikker/redd og usosial av den grunn? Eller er hun bare en slik "kald" personlighet som bare ikke gidder å bry seg om all slags folk utenfor flokken sin?

[Tonje]

Litt OT;men tusen takk for godt tips Tulla! Nå sliter jo vi med hannhunder,men det går jo på frykt det også. Vi har fått treningsprogram,men det viser seg at det i praksis er veldig vanskelig å utføre,pluss at vi bor på et sted med mye hunder,og jeg klarer ikke styre unna dem alle sammen slik at vi unngår utfall( som vi egentlig skal...)

[Huldra]

Litt OT;men tusen takk for godt tips Tulla! Nå sliter jo vi med hannhunder,men det går jo på frykt det også. Vi har fått treningsprogram,men det viser seg at det i praksis er veldig vanskelig å utføre,pluss at vi bor på et sted med mye hunder,og jeg klarer ikke styre unna dem alle sammen slik at vi unngår utfall( som vi egentlig skal...)

Er jeg Tulla? I så fall, værsågod!

Det man merker raskt når man trener sånn, er at samtidig som man klikker hunden for å oppføre seg fint i situasjonen (bare se på, ikke reagere synlig), så avleder man også oppmerksomheten vekk fra dette "skumle". Og hunden "gjør ingenting" for å få klikkene (tror den i alle fall), så det er enkle kriterier for hunden å oppnå. Som sagt; latterlig enkelt, men det har virket så til de grader for oss i alle fall, men selvsagt kan jeg ikke garantere at samme måte å gjøre det på, vil virke for andre. Lykke til med treningen!

[Tonje]

Haha! Når jeg ser innleggene dine tenker jeg liksom Tulla,så det bare ble sånn

Nei man kan jo ikke garantere noenting,men det er verdt å prøve. Vi fikk ikke noe opplegg for trening på møtesituasjoner i hverdagen liksom,og det gjør det hele litt vanskelig. Vi skal egentlig trene med bare en og en hund,men han utagerer så ofte i "hverdagen" at jeg tror det er da vi trenger noe presist å gjøre.

Men,klikket du hele tiden mens hun så på menneskene?

[ida]

Tusen takk Huldra! At jeg kunne glemme det! "Maskingeværklikking" skal vi klare. Jeg forstår alle de rare ordene, for jeg jobber jo atferdsanalytisk på jobben min, jeg... Leverpostei på tube er veldig godt.

[Huldra]

Haha! Når jeg ser innleggene dine tenker jeg liksom Tulla,så det bare ble sånn

Nei man kan jo ikke garantere noenting,men det er verdt å prøve. Vi fikk ikke noe opplegg for trening på møtesituasjoner i hverdagen liksom,og det gjør det hele litt vanskelig. Vi skal egentlig trene med bare en og en hund,men han utagerer så ofte i "hverdagen" at jeg tror det er da vi trenger noe presist å gjøre.

Men,klikket du hele tiden mens hun så på menneskene?

Hehe, sånn kan det gå! Men jeg reagerer tydeligvis når du skriver Tulla også, så det er helt i orden!

Ja, jeg klikket hele tiden mens hun så på folkene. Maskingeværklikking, som ida nevner, har du hørt om det? Man klikker+belønner om og om igjen, så raskt at hunden ikke rekker å spise godbiten nesten før du har klikket igjen. Etterhvert ventet jeg på atferden å se på menneskene, for hun ble jo logisk nok ganske opptatt av å spise godis når jeg klikket så raskt. Vanlige situasjoner under treningen: vi går på fortau, det kommer en person gående mot oss, og vi får øye på vedkommende 150 m unna. Hvis Tulla går og kikker rett frem (ikke snuser eller tisser osv, men slik at jeg ser at hun har lagt merke til personen) da klikker jeg. Maskingeværklikking. Slik fortsetter jeg mens avstanden mellom oss og personen minsker. Jeg slutter å klikke når jeg ser hun reagerer. Det rare var at det gjorde hun nesten ikke, for hun var så opptatt av godisen. Jeg klikket også for at hun kikket opp på meg når hun ble så opptatt av godisen at hun "glemte" personen. Det er jo nemlig også et mål; å være nøytral til noe.

Nå var jo Tullas atferd mye enklere å hanskes med enn utagering er (har hatt utagerende hund også, så jeg vet hva det innebærer). Det verste hun kunne finne på (hvis jeg ikke hindret henne fra det) var å hoppe opp mot personen når vi møttes, og kanskje ta et tak i armen. Syklister ville hun ta i føttene. Jeg ganske enkelt kortet inn båndet, tok henne evt med ut til siden og holdt henne der, men det trengte jeg sjeldent. Hadde jeg visst dette da jeg hadde Casper (som utagerte på hunder), hadde jeg gjort det likedan. Altså; maskingeværklikking når han ser hunden, og når han begynner å stivne, ut til siden. Det ville jo resultert i en utagering, men det løste jeg ved å kaste godbitsøk til han. Godbitsøk var egentlig måten vi "taklet" utageringen på. Den ble ikke sjeldnere, men han utagerte i alle fall ikke. "Søk" var en absolutt kommando hos han, og han hadde matlyst nok til å kunne ville søke (kanskje litt verre med en whippet?? ) Men som sagt; skulle ønske jeg hadde klikket han for å se den andre hunden i tillegg til godbitsøket. Da tror jeg kanskje vi hadde kommet et sted. Kvaliteten på godbitene må jo være ekstremt høy, ikke nødvendigvis på godbitsøket (de må bare være gode nok til å søke etter), men klikkingen før det. For det er jo DEN atferden man vil ha, ikke søkingen, det er bare avledning.

Hvilket opplegg fikk dere? Skulle du troppe opp ved siden av Trd hundeskole, og trene på kontakt med deg, og gå ned til veien, og over veien osv? Binde han fast i et buss-skur når det kom hunder, og gå din vei hvis han valgte feil? For så å overføre dette til andre steder? Og hvordan er han; er han generelt sint på absolutt alle hunder, uansett om han er løs eller i bånd? Eller er han verre når han er i bånd, eller takler han fx tisper, men ikke hannhunder? Veldig nysgjerrig, for dette er noe jeg syns er veldig interessant!

Tusen takk Huldra! At jeg kunne glemme det! "Maskingeværklikking" skal vi klare. Jeg forstår alle de rare ordene, for jeg jobber jo atferdsanalytisk på jobben min, jeg... Leverpostei på tube er veldig godt.

Ante ikke at du forstod, og ville ikke ta sjansen på å få høre at jeg er en viktigper som bruker faguttrykk.. (og dessuten er det greit å vite hva man driver med, ikke bare vite ordene). Var det bra forklart syns du? Og hva jobber du med?

[belgerac]

Vi har fått treningsprogram,men det viser seg at det i praksis er veldig vanskelig å utføre,pluss at vi bor på et sted med mye hunder,og jeg klarer ikke styre unna dem alle sammen slik at vi unngår utfall( som vi egentlig skal...)

Veldig synd at du ikke fikk tips om hvordan håndtere uforutsette situasjoner... Er det virkelig mulig?? For dette er nemlig ting alle med utagerende hunder er nødt til å forholde seg til på ett eller annet tidspunkt mens øvrig trening/desensitivering/motbetinging pågår, nær sagt uansett hvor flink man ellers er til å unngå de verste situasjonene. I know..

Men det finnes råd for dette også, Tonje På passeringskurs lærer man (ihvertfall på Canis-kursene, som jeg har erfaring med) hvordan snu eiers egen stress-adferd, som i bunn og grunn er blitt innlærte signaler til hunden om "fare på ferde" - til noe positivt hos hunden. Dette er ren assosiasjonteknikk man med stor fordel kan bruke klikkerprinsippene på.

”Stress-signaler” hos eier er helt observerbare ting som: korte inn/stramme båndet, gå fortere (eller saktere?), holde pusten (?), stoppe å snakke med turkompisen, snakke fortere, stoppe opp, gå til siden, i bue, snu (?), stirre på de møtende, begynne å hoste nervøst...ja, eiers nervøse signaler er mange Bare å begynne litt selvransakelse, så finner man en hel del signaler som man kan starte motbetinging på. Og da starter man selvsagt hjemme først. Man trener hunden ganske enkelt til å tolke alle disse ytre signalene som en mulighet til å oppnå belønning. Man trener først inn hjemme. Deretter lar man ”leken” få utarte seg på turer, og så utvider man med mer og mer forstyrrelse i gradvis økende grad.

Utover dette, råder jeg deg til å trene en hel masse på kontaktøvelser som ”følg med meg” og diverse brå snu-operasjoner i det daglige. La slike øvelser bli en form for "Lek", som ubetinget er hyggelig for hunden. På den måten lærer hunden seg at du hur-som-helst setter i gang en morsom ”følg meg”-leken, uavhengig av om andre hunder kommer imot - eller ei.

På mange måter fungerer slik brannslukkings-trening etter samme prinsipp som innkallingstrening: Innkalling er 98% av tiden lek, mens bare 2% er alvor. Skjønner du hvor jeg vil?

[Tonje]

Opplegget vi fikk går ut på å binde fast og gå ifra ja. Men det skal skje med fremmede trygge hannhunder på et sted uten andre hunder,og liksom 3-4ganger i uka..Jeg kan jo ikke gjøre det på gata,for der vil jo de fleste hundene passere,og da har han jo klart å skremme de vekk.

Så den der klarer jeg ikke gjennomføre..

Ike reagerer ikke på alle,noen logrer han og piper mot. Det er verst mot store hunder. Tisper og valper er ikke noe problem.

Vi hadde en uheldig situasjon her om dagen,hvor vi var på tur sammen med to venniner med whippet-tisper. Vi hadde satt oss ned på ei slette,og tispene fikk løpe løse. Da kommer det en fyr med en hannhund Ike har reagert på før,så jeg får han med meg bak et bygg før han ser den. Men fyren var fryktelig pratsom,så han ble stående å prate med venninene mine. Ike hørte at hundene bjeffa og leika,så han ble jo helt hysterisk. Så der går vi da,og venter på at fyren skal gå.. Jeg prøvde å holde kontakten,men Ike var på kokepunktet(ikke kunne jeg gå heller,for veska mi lå igjen der vi skulle sette oss ned). Så kommer Ike seg løs( klipset på kobbelet gikk opp!) og stikker tvert han kjenner det er av. Jeg ble livredd,men måtte bare løpe i motsatt retning i håp om at han snudde (men tispa som nettopp hadde hatt løpetid var mer fristende), vennina mi får tak i han,og tar på han et bånd.Men før det rakk han å hilse på hannhunden,og det gikk faktisk bra fortalte de meg. Men når jeg kommer,og tar over båndet,da skulla han ta han..

Da var jeg dritlei hele fyren som vi hadde venta på skulle gå i rundt 20min,så jeg ba han ta med seg bikkja å gå. Mulig det var uhøflig,men jeg hadde nervene langt oppover øra

Takk for tips belgerac! Jeg tror jeg må finne fram klikkeren og få lært inn den gitt,for det virker litt enklere med den får jeg inntrykk av.

[akela]

Jeg tror du må ta litt tak i deg selv også, Tonje, fordi du nærmest forventer at alle i omgivelsene instinktivt skal forstå at DU har en problemhund - og ta hensyn til det. Denne fyren trodde kanskje det var et lite hundetreff? Hvorfor er det naturlig at HAN skal gå? Og hvorfor sørget ikke dine BEKJENTE, som visste at det var problemer for deg, for å rydde opp i dette - jeg synes DE var hensynsløse, jeg <_<

Folk som ikke har problemhunder selv, har ikke samme forståelse for ting som kan skje, og som problemhundeier blir man lett overfølsom - og det smitter! Til hunden... din hund. Men det gjelder å tenke på allting!! Det er nesten det "beste" du lærer når du eier problemhund... at du utvikler ekstremt falkeblikk og beredskapsevne!!

Du fikk jo en dum situasjon fordi du 1) ikke kunne gå videre, fordi du la fra deg veska (ikke gjør det om igjen) 2) hadde et dårlig bånd som glapp så hunden din stakk (utstyr som holder er alfa og omega) 3) da han stakk, så burde du ikke gått bort til ham nær den andre hannhunden, men fått en av de andre til å ta ham med bort til deg mens den andre eieren holdt sin hannhund (dette burde en hundetrener ha fortalt deg; at eiers tilstedeværelse i en spent situasjon øker faren for bråk, dette drev vel blant andre Thorleif Lundqvist og prediket på tidlig 90-tall; du virket jo klar over dette, og da burde DU funnet en løsning - ropt til deg venninnen for eksempel, uansett hvor irritert du var på pratmakeren).

På den annen side så opplevde du jo at han IKKE gikk rett på den andre hannhunden, så det kunne vært verre

Jeg gikk mye tur med en som hadde problemhund, og vi hadde på forhånd avtalt at dersom slikt eller så dukket opp, så ville hun bare forsvinne i ene retningen, og da snakker vi BRÅTT, mens jeg fikk plukke opp eventuelle ting eller forklare situasjonen for de andre vi gikk sammen med, og så møttes vi et avtalt sted innen rimelig tid.

Det å tenke fremover, forutse situasjoner og krisehåndtering av "de som ikke skulle skje", er VELDIG viktig. INGEN kan kontrollere omgivelsene - og bor man i by, så kan man ikke sammenligne det med å bo i hage på landet. Jeg husker et ektepar i rekkehusstrøk som hadde utagerende hannhund, han skulle skånes for møter i treningsperioden - men det gikk ikke; på vei til bilen for å kjøre til øde strøk, traff de ALLTID på hunder... Hva da? Flytte, liksom? Jepp, jeg tror til og med Rugaas slet litt med den.... var et svar på det andre forumet dette ble tatt opp.

Ellers synes jeg jo en hundetrener som du betaler pent for å gå til, burde legge opp et opplegg som faktisk kan følge si hverdagen - den bindegreia der kan bli helt katastrofal, dersom du ikke VET hva den andre hannen gjør. Derfor regner jeg med at dette skal være "avtalt trening" med hunder du kjenner? Men en slik treningsmengde vil jo i beste fall kanskje bare utgjøre halvparten av de hundemøtene som hverdagen bringer - og da river du jo ned like mye med et "tilfeldig møte", som du bygger OPP med treningen. Da vil det neppe gå fremover.

Belgeracs råd er ellers veldig bra; det å øke kontakten din med hunden i ALLE situasjoner - som du tar med deg inn i de vanskelige. Dette med å "holde kontakten"... er svært vanskelig i utsatte situasjoner. Tenk litt på om du kanskje kan bruke et godbitsøk (GODE godbiter, såkalte "krisegodbiter" ) og bare kaste noen utover... det krever mindre av hunden, samtidig gir den hunden et alternativ å "klamre" seg til, noe mange usikre hunder liker, slik Huldra også beskriver.

[Tonje]

Ja jeg skrev jo det,at det nok var uhøflig av meg å be han gå,men jeg var så redd og opprørt(over hunden min,ikke mannen..)at jeg faktisk sto der å grein... Da er det ikke så lett å være rasjonell bestandig.

Ikke har jeg tenkt over at andre skal forstå at jeg har problemhund heller,det er jeg som går ut i grøfta,rundt svingen,over andre siden av gata etc.(jeg har ikke bedt folk fjerne seg sånn ellers ). Men jeg ber folk med løse hunder ta de i bånd(har ikke møtt mange løse heldigvis),slik at både de og jeg unngår en uheldig situasjon.

Jeg har selvfølgelig lært av denne episoden,og kommer ikke til å la det skje igjen..Men å tenke klart i slike situasjoner faller ikke alltid helt naturlig for meg,så det er vel noe jeg må prøve å lære meg.

[akela]

Du blir såpass påkjent... det var leit å høre, det blir mye følelser involvert!. Men.. da er det også veldig viktig at du lærer deg å håndtere det, og det kan være gjennom å lære deg litt krisemestringsteknikker a la å tenke på "hva er det verste som kan skje", "hva skjer hvis/når", slike ting.

Hva er du EGENTLIG redd for? At hunden din skal skade andre (du har en whippet, det kunne vært mye, mye verre)? At hunden din selv skal bli skadd (du har en whippet, han vil worst case klare å løpe fra det meste), eller er du EGENTLIG plaget over at hunden din er så umulig?

Det siste er ofte tilfelle, fordi man blir både redd og skuffet (over seg og hunden) og trist fordi "ingenting virker". Man kan gå og gnage litt på et sinne inne i seg "på alt", og det gjør ikke ting bedre det heller. Da jeg hadde en relativt slitsom kar, husker jeg at ting ble mye bedre da jeg klarte å ta til meg at han egentlig bare "måtte" gjøre disse tingene, at det var plagsomt for ham, og at sånt bare skjedde - det var ikke noe galt med ham eller meg, bare at ting ble for mye i blant, og at han i forhold til sine anlegg hadde blitt dumt behandlet etter datidens "gode råd". Det er noe med å se på "umuliuser" med tilgivelse, og ikke bli opprørt fordi man "gjør alt for dem", og så er de likevel utrolig kjipe tilbake (stikker av for å bråke).

Det er ikke lett alltid, men det hører med - men det er vel også endel atferdstrenere som kanskje synes det kan være litt vanskelig eller sterkt å ta tak i mennesket bak hunden også? Ofte er vel endel trenere i denne skolen flinkest til å jobbe med hundeatferden - der endel kommerse hundeskoler kan være dyktigst på å få hundeeierne til å føle mestring - noe som er viktig. Mestringsfølelse, at man iallfall klare seg sånn noenlunde i situasjoner som er vanskelige, er viktig - det samme er å føle at man er dønn sikker på at det man gjør er riktig.

Prøv å tenk på "alt" du kan komme opp i, spør og grav trener mer, si "jammen når ting kommer ut av kontroll, og slikt eller så skjer, hva gjør jeg da?" - og tenk realisme, og få realistiske svar. Jeg har i noen treningssammenhenger gått sammen med en erfaren trener, som nærmest "sufflerer" - "nå gjør du slikt", "gå ditt", "ikke ta i båndet, bare lat som ingenting, pust ut og gå rolig forbi og avslappet videre". Det ER ikke lett å tenke alltid, særlig ikke når man må "tenke" for å gjøre det. Derfor tror jeg litt av Belgeracs treningsråd, om å "desensitivisere" hunden din for endel av reaksjonene man gjerne har, samt det å forestille deg situasjoner og tenke på hvordan du skal takle dem (en klassiker når det gjelder å handle instinktivt; har man tenkt, kanskje trent, så gjør man det riktige lettere i en presset situasjon).

Det høres sikkert bedrevitersk ut... men tenk på det, vi er mange som har vært der du er nå, og det GÅR bedre etterhvert - men lett er det ikke å måtte ha forsøksvis total selvbeherskelse når følelsene raser. Men tenk på HVORFOR du føler slik, tenk worst case (Ike ER da ingen massemorder!), og jobb med alt det positive i tillegg, som ALT som gjør at du er bra å ty til i andre sammenhenger. Alle hunder kan ikke være venner, men det er mulig å lære mange hunder å tåle andre hunder. Lykke til videre iallfall, og stå på!

[TonjeM]

Her var det mye lurt om noe som er utrolig slitsomt - det vet jeg alt om! Lille basenji er en rasende rabiat galning når det kommer til andre hunder - og kommer hun seg løs så flyr hun på! (Hadde en forferdelig opplevelse en gang hvor hun kom seg ut av båndet da vi møtte et 10-spann huskier på treningstur.. hun fløy på hun! Heldigvis var hundekjører en veldig grei kar, huskiene syntes visst ikke hun var noe å bry seg - og sist men ikke minst - hun greide ikke helt å bestemme seg hvem hun skulle ta først så det ble til at hun fløy innimellom og nappet litt her og litt der - jeg fikk fisket henne opp uten noen skade skjedd... puuuh. og så flaut... så hvis du synes noen situasjoner er skrekkelige så husk du er ikke alene om å oppleve slikt!)

I tillegg til rådene du har fått vil jeg bare presisere dette med å tenke igjennom ting på forhånd - ha en plan A, plan B osv. Jeg har også worst case scenariorer i hodet mitt - hvor det verste er at lille basenji blir påkjørt eller at hun blir alvorlig skadet av den andre hunden og ligger der skrikende på gata - jada har fantasien i behold her - men jeg har tenkt ut den biten også jeg - har med meg mobil og vet jeg har noen jeg kan ringe til som kan komme med bil og hente oss.. det gir en mer ro i sjelen og man stresser seg ikke opp så fælt. Men det er altså det aller verste jeg kan forstille meg kan skje. På en måte er man heldig når man først har en slik hund at den er liten, og min basenji ville feks aldri bite et menneske hvis hun kom seg løs så det er en bekymring mindre! Og jeg går utifra at Ike heller ikke ville finne på å bite noen - for det ville jo være det aller verste som kunne skje. Så det er noe med å være glad for "de små ting"! (Jada, jeg vet, mager trøst.. merker det når jeg går med flat-tomsingen hvor innstillingen er helt omvendt - da håper jeg vi møter noen "passende" slik at tomsingen kan få lov å leke litt.. det er jo en helt annen verden!)

Jeg har gitt opp desensitivering for lenge siden, har bare håndteringsplaner for når det ikke nytter å snu, eller vi møter en innpåsliten løshund, i tillegg til at jeg nok har en viss paranoia med å sjekke at båndet alltid er i orden - men livet blir så mye enklere da!

[ida]

Hvor ble det av støtten fra venninnene dine da, Tonje. Ikke for å være ekkel, men hvis du var på tur med to venninner og de lot deg gjemme deg i tjue minutter, mens de skravla med mannen, var de vel ikke særlig inneforstått med din situasjon, de heller? Lag skikkelige avtaler med turfølge ditt, slik at du ikke føler at du står alene hvis noe skulle skje.

[Havana]

Jeg har også worst case scenariorer i hodet mitt - hvor det verste er at lille basenji blir påkjørt eller at hun blir alvorlig skadet av den andre hunden og ligger der skrikende på gata - jada har fantasien i behold her - men jeg har tenkt ut den biten også jeg - har med meg mobil og vet jeg har noen jeg kan ringe til som kan komme med bil og hente oss..

Men dette er hva som er worst case scenario for deg. Hva om hun skader eller dreper en mindre hund? Du må ha en plan A, B og C for å unngå slike tilfeller også. Jeg har selv opplevd at den ene hunden min ble bitt av en basenji. Min hund gikk på plass (under kommando) ved siden av meg og hadde øyekontakt med meg, da basenjien kom farende bakfra og kastet seg over han. Heldigvis var ikke størrelsesforskjellen så stor, og min hund har en sterk psyke, men mindre hund kunne ha blitt alvorlig skadet og en hund som ikke var like psykisk sterk kunne få livsvarige psykiske mén.

[Tonje]

Du blir såpass påkjent... det var leit å høre, det blir mye følelser involvert!. Men.. da er det også veldig viktig at du lærer deg å håndtere det, og det kan være gjennom å lære deg litt krisemestringsteknikker a la å tenke på "hva er det verste som kan skje", "hva skjer hvis/når", slike ting.

Hva er du EGENTLIG redd for? At hunden din skal skade andre (du har en whippet, det kunne vært mye, mye verre)? At hunden din selv skal bli skadd (du har en whippet, han vil worst case klare å løpe fra det meste), eller er du EGENTLIG plaget over at hunden din er så umulig?

Ja jeg er litt følsom når det kommer til dyret Og det er en god blanding av de tre jeg er redd for. I dette tilfellet var jeg vel mest redd for min egen,for den andre hunden var en del større. Og selvfølgelig føler jeg litt på den at jeg har mislyktes på et eller annet vis,og jeg får svi skikkelig for den nå..

Men jeg prøver å holde motet oppe,og tro meg; webmasterselen(les: utbrytersikker!)og sjekking av kobbel er i boks!

Ida: Jeg vet ikke hvorfor de ikke sa noe,men de syntes kanskje det var litt ekkelt de og.Det var jo ikke deres feil at jeg løp ifra veska og alt,og de tenkte sikkert ikke på det. De visste jo ikke hvor mye Ike sto og kokte der bak.

[akela]

Hunder med problemer får frem "alt" hos eieren, ja

Også den delen med å føle seg mislykket, den er også ille... men veldig, veldig vanlig. Å ha hund skal ikke være noen spesialistutgave, men noen ganger får man en hund som kunne trengt en spesialist, og det tar tid før man som "menigmann" innser problemet, derfor tar det også tid å få gjort noe med det. Folk som har sett litt ymse hunder før, kjenner gjerne lusa på gangen, men det er det IKKE lett for en vanlig eier å gjøre. Derfor er "skyldfølelsen" både begrunnet og ubegrunnet samtidig...

Da har du fått litt å tenke på, og noen gode råd på veien videre - jeg håper treningen går bra. Jo mer sikker og kontant du blir i all din at- og fremferd, jo mer vil det gjøre inntrykk på Ike, som sikkert synes livet er litt vanskelig tidvis. Men tenk også litt på at selv om han på en måte er definert som en "usikker og utagerende hund", der bjeffingen fremst er avstandsskapende, så kan han også være en "normal hannhund" i andre situasjoner - og ha andre årsaker for atferden, som det at han løp tilbake til stedet der den andre hannhunden hadde "erobret" hans plass og hans venner.

Jeg tror du vil vinne mye på å få til en topp innkalling, og på å få mer kontakt med ham og han tillit til deg. Det vil hjelpe deg i mange situasjoner, fordi han forhåpentligvis vil ty til deg, være litt mer opptatt av hva du mener og tror etc. Stå på, du kan jo ikke gi opp - og trener og jobber du med ham, så VIL han bli bedre.