Gå til innhold
Hundesonen.no

Homofilt ekteskap- den nye ekteskapsloven?


Aya

Recommended Posts

Det skal snart stemmes over ny ekteskapslov i Stortinget som sidestiller ekteskap, slik det er i dag, og partnerskap. Denne vil gi homofile samme rettigheter som heterofile, og de vil da bl.a få mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre. Hva mener du om homofilt ekteskap og homofile par og adopsjon? Siden vi nå er i diskusjonshumør.. Jeg ber dere om å ha en høflig tone og respektere hverandres meninger =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det burde være en selvfølge at to mennesker som bor sammen, lover hverandre evig troskap kjærlighet og alt det et ekteskap innebærer skal ha samme rettigheter uansett kjønnsfordeling innad i paret.

Jeg kan heller ikke tenke med at folks seksuelle preferanser (bortsett fra pedofili) sier noe som helst om deres egenskap til å være foreldre.

Ang. dette med retten å adopere så skal selvsagt alle ha samme rettigheter til dette (eller oppfylle samme krav, alt etter hvordan man ser på det).

Det finnes idag også massevis av familier med to pappa'er, to mamma'er eller andre mer eller mindre uvanlige konstellasjoner. Det å få lovmessige rettigheter til familiens egne barn kan da på ingen måte være noe å vurdere engang.

Den store adoptivproblematikken oppstår f.eks. når et barn vokser opp sammen med sin mor (eller far) og dennes samboer av samme kjønn. Hvis den biologiske forelderen skulle dø så må barnet "omplasseres" evt. til annen biologisk familie eller via barnevernet/fosterhjem, etc. Dette til tross for at den allerede har et annet forelder hjemme som den kanskje har levd hele sitt liv sammen med.. Selvsagt skal mor/fars partner få adoptere dette barnet...

Det ER faktisk ikke ulovlig i dag, som homofil, å skaffe seg et barn så lenge det er biologisk. Men hvis man skal adoptere fra utlandet så er det liksom så "skummelt", eller noe?

Nei, likhet for loven og samfunnet for alle, synes jeg.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er en selvfølge at homofile har like rettigheter som heterofile i et land som Norge i 2007. Det er hårreisende at så mange fremdeles har inngrodde fordommer mot homofile (der jeg har gått på skole, i svarteste bibelbeltet, har jeg faktisk hørt flere si at homofili er en sykdom/tilstand som kan kureres ved hjelp av en god prest eller psykolog. Skremmende!).

Argumentet om at et barn trenger både en mors- og farsfigur holder ikke så lenge enslige nå faktisk blir vurdert som adopsjonsforeldre, argumentet om at barna blir mobbet holder ikke mål- alle undersøkelser viser at det ikke er større sjanse for mobbing av barn med homofile foreldre som med heterofile foreldre.

Hovedproblemet er voksne, ignorante, dumme mennesker som overfører sin frykt, uvitenhet og fordommer over til poden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først av alt mener jeg at det ikke er en menneskerett å ha barn, ikke alle burde få det heller!

Jeg ser ikke noen reel forskjell mellom homofile/ hetrofile i deres egenskaper som foreldre, det som derimot kan skape problemer er manglende rollemodeller av begge kjønn. Men slik blir det jo om et barn vokser opp med bare en av foreldrene også. Personlig er jeg ikke direkte imot homfiladopsjon (om man kan kalle det det...?), men jeg er ikke for.

Det er nok barn som sliter med å være adpotert om ikke de skal adpoteres inn i et "problem". Som det sies: samfunnet har ikke helt slukket alle fordommer mot homofile, og dette kan skape dårlige situasjoner for evt adpotivbarn (og andre...). MEN det er ikke de homfiles egenskaper som foreldre jeg beskymrer meg for, de tror jeg kan være vel så gode foreldre som et hetrofilt par.

Men barn er ingen menneskerett og det er igrunn det viktigste! Man snakker om at alle har rett til å få barn, men slik er det ikke... Dessverre er det mange av de som får barn som ikke burde hatt, og mange av de som ikke får som burde hatt...

Når det kommer til homfilt ekteskap er det vel i og for seg ikke noe galt i det (de er nå like glad i hverandre og kan love hverandre like mye troskap som heterofile), men personlig skurrer det for meg da jeg det ikker har vært sånn ekteskapet har vært. Ekteskapet er tradisjonelt en hellig seremoni som bringer mennesker sammen som en familie. En "naturlig" familie består av mann og kone. Ikke koneog kone eller mann og mann. Men det er meg om selve ekteskapet, det som ekteskapet gir av juridiske fordeler og forpliktelser burde være noe for alle par, uansett sammensetning...

(en annen diskusjon er jo hvorvidt homofili er "naturlig", men den tar man ikke her... he he, måker har bla vist homofile tendenser så noe er det vel... spennende å funnet ut om det var noe spesielt som lå "bak".)

(og om noen misforsto: jeg er ikke imot homofile på noen måte, jeg bare er ikke enige i alt om dem. Flere av mine beste venner er homofile og bifile, så det går ikke på fordommer... bare personlig emeninger=

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del handler ikke adopsjonsspørsmålet om det er en menneskerett å få barn eller ikke- for min del handler det om at mennesker i vårt moderne samfunn blir forskjellsbehandlet på bakgrunn av hvilket kjønn de forelsker seg i, og det blir så veldig, veldig feil for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

godt poeng:)

Grunnet til at jeg nevnte det med menneskerett å få barn er at det med "lik rett til barn" gjerne blir tatt opp som et argument, og jeg mener at det ikke er noens rett å få barn. Er man homofil strider det jo igrunn mot naturen å få barn, da du i ditt forhold ikke har de rette forutsetningene. Det betyr ikke at en homofilperson ikke kan være en god forelder eller at en homfil er syk/ feilutviklet/ eller noe annet rart. Men det sier seg jo litt selv, når man må adoptere.

men i det moderne samfunnet har menneskene for lengst overkjørt darwin og naturens gang, og det ser vi jo nå. Jorden har begynt payback... spennende å se hvem som vinner den...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

godt poeng:)

Grunnet til at jeg nevnte det med menneskerett å få barn er at det med "lik rett til barn" gjerne blir tatt opp som et argument, og jeg mener at det ikke er noens rett å få barn. Er man homofil strider det jo igrunn mot naturen å få barn, da du i ditt forhold ikke har de rette forutsetningene. Det betyr ikke at en homofilperson ikke kan være en god forelder eller at en homfil er syk/ feilutviklet/ eller noe annet rart. Men det sier seg jo litt selv, når man må adoptere.

men i det moderne samfunnet har menneskene for lengst overkjørt darwin og naturens gang, og det ser vi jo nå. Jorden har begynt payback... spennende å se hvem som vinner den...

Men hvordan blir det da med hetrofile par som må adoptere eller gjennom prøverørsbefrukting for å få barn? Det strider jo mot naturen når de ikke kan få barn på egenhand, og må gå til det skrittet å adoptere eller bli kunstig befruktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvordan blir det da med hetrofile par som må adoptere eller gjennom prøverørsbefrukting for å få barn? Det strider jo mot naturen når de ikke kan få barn på egenhand, og må gå til det skrittet å adoptere eller bli kunstig befruktet.

Pluss det faktum at enslige blir vurdert som adoptivforeldre- det er jo heller ikke en "naturlig", produktiv familiesituasjon heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

godt poeng:)

Grunnet til at jeg nevnte det med menneskerett å få barn er at det med "lik rett til barn" gjerne blir tatt opp som et argument, og jeg mener at det ikke er noens rett å få barn. Er man homofil strider det jo igrunn mot naturen å få barn, da du i ditt forhold ikke har de rette forutsetningene. Det betyr ikke at en homofilperson ikke kan være en god forelder eller at en homfil er syk/ feilutviklet/ eller noe annet rart. Men det sier seg jo litt selv, når man må adoptere.

men i det moderne samfunnet har menneskene for lengst overkjørt darwin og naturens gang, og det ser vi jo nå. Jorden har begynt payback... spennende å se hvem som vinner den...

Homofili strider da overhodet ikke i mot naturen når det gjelder å få barn. Det er fullt mulig å videreføre slekten selv om man er homofil, man trenger ikke å være forelsket for å pule hvis hensikten er å få barn! I de aller fleste dyrearters liv eksisterer ikke forelskelse eller ekteskap som et grunnlag for å få barn. Av den grunn faller argumentet om at homofili bryter med Darwin, på steingrunn. Naturens gang har ingenting med heterofili eller homofili å gjøre, da alle er like befruktningsdyktige. At man må være forelsket i barnets far eller mor, og helst gift er noe vi selv tillot oss å sette som normalen og har ingenting med Darwin å gjøre.

Ingen MÅ adoptere, men er du i et forhold hvor begge partene er av samme kjønn sier det seg selv at det ikke er like kult å ligge med en annen person for å oppfylle ønsket om barn. Det er heller ikke like morsomt å gå gjennom kunstig befruktning, og de fleste par vil kanskje adoptere enten fordi det faktisk finnes mange mennesker som ser på adopsjon som et jevnbyrdig alternativ til egne barn, eller fordi de vil at begge foreldrene skal stille likt med tanke på DNA.

Hadde vi levd slik vi gjorde i tusenvis av år, uten sosiale og kulturelle kodekser som eksisterer i dag, ville vi levd i flokk med god mulighet til å produsere mange, mange barn uten å tenke over om vi var godt gift først, eller hvilke personer vi hadde dypere følelser for.

Det er ingen menneskerett å få barn, men det er heller ingen som har rett til å nekte noen som viser gode omsorgsevner barn heller. Homofili er tross alt ingen personlighet eller sier noe om personlige ferdigheter, så med alt annet må adopsjonsbyråene konsentrere seg om å finne gode mennesker, fullstendig uavhengig av alt annet som gjør oss forskjellige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Homofili strider da overhodet ikke i mot naturen når det gjelder å få barn. Det er fullt mulig å videreføre slekten selv om man er homofil, man trenger ikke å være forelsket for å pule hvis hensikten er å få barn! I de aller fleste dyrearters liv eksisterer ikke forelskelse eller ekteskap som et grunnlag for å få barn. Av den grunn faller argumentet om at homofili bryter med Darwin, på steingrunn. Naturens gang har ingenting med heterofili eller homofili å gjøre, da alle er like befruktningsdyktige. At man må være forelsket i barnets far eller mor, og helst gift er noe vi selv tillot oss å sette som normalen og har ingenting med Darwin å gjøre.

Ingen MÅ adoptere, men er du i et forhold hvor begge partene er av samme kjønn sier det seg selv at det ikke er like kult å ligge med en annen person for å oppfylle ønsket om barn. Det er heller ikke like morsomt å gå gjennom kunstig befruktning, og de fleste par vil kanskje adoptere enten fordi det faktisk finnes mange mennesker som ser på adopsjon som et jevnbyrdig alternativ til egne barn, eller fordi de vil at begge foreldrene skal stille likt med tanke på DNA.

Hadde vi levd slik vi gjorde i tusenvis av år, uten sosiale og kulturelle kodekser som eksisterer i dag, ville vi levd i flokk med god mulighet til å produsere mange, mange barn uten å tenke over om vi var godt gift først, eller hvilke personer vi hadde dypere følelser for.

Det er ingen menneskerett å få barn, men det er heller ingen som har rett til å nekte noen som viser gode omsorgsevner barn heller. Homofili er tross alt ingen personlighet eller sier noe om personlige ferdigheter, så med alt annet må adopsjonsbyråene konsentrere seg om å finne gode mennesker, fullstendig uavhengig av alt annet som gjør oss forskjellige.

Bra sagt.. Signerer. Det er uansett såppass strengt når det gjelder å bli godtatt som adoptivforeldre i Norge, at det kun er de mest skikkede som får lov.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...