Sosialisering med andre hunder

[Julye]

Har to han hunder blanding mellom dobberman og Rottweiler. Den ene er ca 3 år og den andre er ikke blitt 1 år enda.

De er kjempekjekke hunder, men jeg tror de viser symptomer på for dårlig sosialisering.

Hunden på 3 år er blitt kjempe aggresiv på andre hunder. Idag løp den rett på en hanne. Uten forvarsel, bare gikk rett til angrep.

Den har alldri vist aggresivitet mot mennesker, og har tidligere lekt med andre hunder.. Men er bare blitt mer og mer aggresiv uten at det har skjedd noen spesielle episoder som kan forklare dette.

Den andre er strake motsetningen og er redd for alt, det går bra med dyr, men han redd andre mennesker, og spesielt barn.

Dette er noe jeg prøver å jobbe med, men ser ingen bedring.

De har vokst opp sammen med min far ved landet, og det er relativt sjeldent at de møter fremmede hunder og mennesker.

Er det noen som har jobbet med det samme og som kan dele erfaringer blir jeg veldig glad

[akela]

Du burde finne deg et hundemiljø/hundeskole/treningsgruppe der noen har vært borti tilsvarende hunder, alternativt ta deg en time hos en atferdskonsulent. Dette er IKKE en lett blanding, hvis man ikke gir valpene det de skal ha når de er små - og de vokser opp relativt isolert. Du har i tillegg to stykker, som risikerer å "rotte seg sammen" etterhvert, og da skal du ha knallkontroll for å styre dette.

Jeg TIPPER at det du ser på den eldste, er at den nå er blitt "mann" og TØR å gå på og vise aggressivitet, eller en eller annen form for herskesyke (ifølge en rottweilereier på et annet forum har endel rottweilere trekk som "vaktmestre", de skal herske og styre og herje med andre hunder). Men det er bare tipping. Men du synes jo selv det ikke virker som redsel, det er det jeg tenker på.

Og dersom den ikke er redd/usikker, så handler det kanskje mest om å få den LYDIG, den SKAL høre på deg, det spørs om du får dette til å bli en blid liten solstråle som leker med alle andre hunder - kanskje du må akseptere at "nei, den er ikke så koselig mot andre hanner", og så ta konsekvensen av det. En lydig hund er enklere å kontrollere, men det er et stort ansvar når den viser så få tegn - gode rottweilere har tradisjonelt hatt lang lunte, mens dobermenn vel har... kunnet... være litt mer "hysteriske" i reaksjonene.

At dette er blitt sterkere nå kan rett og slett ha med alder å gjøre - OG at du også har en yngre hannhund. Nå er de to, "sammen er vi sterke", eller det kan også være at når den yngste da viser så dårlige tegn - med redsel, selv om det er i andre situasjoner - så kan det være at den eldste tar litt ekstra grep.

Det er et stort ansvar å ha to unge hannhunder med hvert sitt problem, du risikerer at begge to går på andre hunder etterhvert. Og en så stor hund, av en slik blanding, som er redd barn og mennesker... det er en tikkende bombe. For har du "uflaks", så får den litt "handlekraft" med alderen - at den tør å GJØRE noe med frykten sin.

Jeg husker endel slike blandinger fra for endel år siden, og de var kraftfulle, men ganske så uredde hunder (og bodde jo midt i byen da), og det har også vel vært noen slike blandinger i redningshundmiljøet. Men nå kommer det jo helt an på hvordan foreldrene var - om det var gode hunder hver for seg, og hva de har gitt videre/gitt i kombinasjon, og hva oppdretter har gjort, og hva de har opplevd hos eier de første månedene.

Få deg hjelp, det er verdt å ta en ferieuke og reise og ta noen intensivtimer hos en som KAN dette. Disse hundene er ingen enkel blanding, de har fått en dårlig start (lite sosialisering, noe du ikke kan ta igjen nå), og den ene er blitt verre/viser ting mer på hundeaggresjonssiden - og redselen til den andre sitter også tydeligvis dypt, siden du ikke får effekt av den treningen DU gjør.

Får du hjelp av noen, så gå for noen som kan hjelpe deg med å få kontroll og kunnskap om hva de gjør, hvorfor og når. Å tro at de nå skal bli "venner med verden" er kanskje det noen hundetrenere vil hevde er målet, men for meg virker det en smule naivt. Får du kontroll og oversikt, så kan du styre ting bedre - og det vil gi hundene mestringsfølelse etterhvert også (den yngre).

Lykke til - og ikke gi deg, men søk hjelp. Jeg gjorde det litt seint en gang, og DET er det dummeste man kan gjøre.

[Julye]

Tusen takk for kjempebra svar. Tror mye av det du sier stemmer

Jeg skal virkelig få min far til å ta mer grep om dette.

Han er litt bekymret på begge sine vegne siden har ikke lengre føler han har 100 prosent kontroll over dem i situasjoner med fremmede hunder og barn, og det er ikke helt god følelse når de er såpass store. I hus og hjem er de fantstiske hunder. Rolige og tilittsfulle og de er kjempelydige, men det er akkurat dette med fremmede utendørs.

En anen ting jeg lurer på er om han minstekaren er blitt så underdanning i forhold til andre fordi han eldste kanskje har vært veldig dominant mot han helst siden vi fikk han som liten valp ? Er en liten teori vi har hatt innad i familien i hvertfall..

[akela]

Å ha to hunder sammen, såpass tett i alder, og med hver sin "greie" - andre hannhunder og fremmede mennesker - kan få større konsekvenser enn bare å ha én hund med dens greie.

Klart hunder påvirker hverandre, slik dere selv har fundert over

De kan forsterke hverandres atferd, samtidig som en litt herskeyk hund kan gjøre en yngre hund "dårligere" enn den kunne vært, eller trykke den ned så ting "kommer ut" et annet sted. Husker en litt myk tispe jeg hadde sammen med en eldre, ekte dominant tispe; da den eldste døde, endret den yngre, som selv var blitt en eldre hund, atferd til det bedre - mer sikre.

Og så kan den eldre hunden få seg litt for mye av et ekstra "kick" gjennom å vite at den har støtte i en yngre hanne. Ser det på noen av våre turkamerater; er jeg og mine to med, er det særlig en av dem som blir "ekstra kjekk" fordi hun vet at vi er der... og lojalt holder med venna våre (så det passer vi godt på IKKE skjer).

Samtidig kan jo to blandinger, selv om det er samme blanding, slå ut veldig forskjellig i egenskaper. Det er endel dårlige dobermenn der ute, som ikke er så veldig sikre og har sine redsler og tullerier, og det er også usikre rottiser også. Man er jo ikke sjelden mindre nøye med blandinger og foreldredyrene, enn de seriøse oppdretterne er med sine registrerte og renrasede.

Jeg opplever det med andre hunder som én ting, og at det vel særlig er der andre hunders atferd sparker inn... mens dette med å forholde seg til mennesker, særlig barn, vitner om noe annet. Det er kanskhe bare synsing... men for meg er det to litt ulike ting. Hunder trenger å sosialiseres godt med mennesker i den tidlige perioden, ellers blir det et "hull" der som er vanskelig å rette på - dersom det ikke er en konkret erfaring som har skremt den. Men det høres jo ut som det er hele fjøla...

Jeg hadde kanskje sett mest på den yngste, siden det kan bli det vemmeligste - i forhold til andre hunder så ER det jo rett og slett "så enkelt" som å holde dem i bånd og under kontroll. En hund som er redd (folk), vil kunne være litt vanskeligere å styre. Men siden hunder er noen lojale tullinger, så kan dere i verste fall oppleve at den eldste - som ikke er redd - hiver seg med i en dum situasjon. Så "separat kontroll", at dere klarer å gjøre hundene sånn at de ikke "automatisk" støtter hverandre, men lystrer eier tross i at kameraten gjør ditt eller datt.

Lykke til, det blir mye synsing i det blå - og generelle greier, men ta tak i det nå. Det blir neppe bedre av seg selv, og flerhundproblematikk er en interessant greie - som kan by på overraskelser.

[Julye]

Dette med andres synsing er jo kjempebra! For når man går oppi problemet sjøl, så ser man det ikke helt objektivt.

Og itilegg får man god inspirasjon til å gjøre noe med problemet. Jeg er forøverig en 21 år gammel jente som prøver å løse problemene til min far...

Så jeg kan trygt konkludere med at det ikke er lurt å få seg store krevende hunder hvis man ikke har vel så stor innsatsvilje

[ingar]

Om jeg skal trekke noen konklusjon av det jeg har sett angående sosialisering, så må det være at om man ønsker at hunden skal bli sosial, imøtekommende og vennlig innstillt ovenfor andre hunder, så har det etter min erfaring den sosialiseringsprossessen mange driver med i valpe og unghund tiden heller usikker effekt.

Men sosialisering er allikevel viktig. Hunden må lære seg å akseptere/ignorere den/de hundene som også er tilstede uten at den trenger å like dem og forholde seg til det den skal gjøre.

[Guest Snusmumrikk]

Om jeg skal trekke noen konklusjon av det jeg har sett angående sosialisering, så må det være at om man ønsker at hunden skal bli sosial, imøtekommende og vennlig innstillt ovenfor andre hunder, så har det etter min erfaring den sosialiseringsprossessen mange driver med i valpe og unghund tiden heller usikker effekt.

Men sosialisering er allikevel viktig. Hunden må lære seg å akseptere/ignorere den/de hundene som også er tilstede uten at den trenger å like dem og forholde seg til det den skal gjøre.

Hva mener du? At det ikke er noe poeng i å sosialisere en valp fordi man like gjerne kan gjøre det senere (for å dra den litt langt)? Forsto ikke helt hva du vil frem til her jeg. Kan du utdype litt?

[ingar]

Hva mener du? At det ikke er noe poeng i å sosialisere en valp fordi man like gjerne kan gjøre det senere (for å dra den litt langt)? Forsto ikke helt hva du vil frem til her jeg. Kan du utdype litt?

jeg er vel på usikker is antagelig og går varsomt frem og derfor kan jeg bare henvise til min egen erfaring. Den forteller meg egentlig at å være sosial, omgjengelig og inkluderende på en måte er en terskelverdi og at de i liten grad lar seg heve/senkes. Jeg mener å si at...har du en i utgangspunktet usosial hund, så vil den ikke bli sosial ved å sosialisere den, men den kan lære å ignorere, akseptere. Derfor er sosialisering viktig og bør gjøres så tidlig som mulig.

[Guest Snusmumrikk]

jeg er vel på usikker is antagelig og går varsomt frem og derfor kan jeg bare henvise til min egen erfaring. Den forteller meg egentlig at å være sosial, omgjengelig og inkluderende på en måte er en terskelverdi og at de i liten grad lar seg heve/senkes. Jeg mener å si at...har du en i utgangspunktet usosial hund, så vil den ikke bli sosial ved å sosialisere den, men den kan lære å ignorere, akseptere. Derfor er sosialisering viktig og bør gjøres så tidlig som mulig.

Ok, du tenker på at sosialisering ikke har noe serlig å si for å få en sosial hund, dvs en hund som er glad i folk. Trodde et øyeblikk du mente at det ikke var noen vits i å sosialisere valper, men da er jeg med. Sosialisering er jo uansett viktig for å kunne tilpasse seg det samfunnet den skal leve i som voksen. Lære og bli trygg på hvordan verden er med alle dens rare folk og dyr, biler, busser osv. Men det kan godt hende at du har rett i at det er vanskelig å få en hund mer sosial i forstanden å like/være glad i folk gjennom sosialisering.

[akela]

Sosialisering ER jo bare den viktige perioden frem til fire måneder pluss litt til, og det hunder venner seg til da, "sitter" jo ofte for livet. Og nettopp dette med å venne seg til er viktig.

Resten er trening - miljøtrening. Men det er også viktig. Vil man ha omgjengelige hannhunder, så må de både lære seg å omgås med og se andre hannhunder - men med styring. Jeg begrenset minstens omgang med andre og jevnaldrende hannhunder sånn rundt toårsalderen, så han ikke skulle få løsning på at "slåssing løser alt". Nå kan han beordres ut av hannhundsituasjoner, og han har "lang lunte" - som på en måte er innlært.

Nei, han elsker ikke enhver annen hannhund, men han har lært at han må tåle dem - at slåssing og domineringsforsøk ikke er lov på tilfeldig forbipasserende, og så videre.

Når det gjelder folk, så KAN man heve usikre hunders terskler opptil svært mye - både gjennom sosialisering, hvis man er flink tidlig nok, og gjennom senere miljøtrening og ved å gi hunden trygghet og støtte - men det betyr nettopp ikke at hunden er blitt mer sosial.

Endel positivister har som nevnt en voldsom tro på at man kan endre "alt" gjennom senere trening, og det synes jeg er naivt - men man kan lære hunden å takle det, og derigjennom få en bedre hverdag, hvis man får gjort de rette tingene.