Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

l6.jpg

Parson Russell Terrieren

Rasestandard:

Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia

Helhetsinntrykk: Bruks- og hiterrier. Aktiv og kvikk, bygget for fart og utholdenhet. Velbalansert og fleksibel. Arr fra jakt tillatt.Viktige proporsjoner: Velbalansert. Kroppslengden en aning lenger enn mankehøyden. Lengden fra snutespiss til stopp en ening kortere enn fra stopp til nakkeknøl. Hode: Skalle: Flat, moderat bred, smalner gradvis mot øynene. Stopp: Svakt markert. Nesebrusk: Sort.Kjever/tenner: Kraftige og muskuløse kjever. Perfekt og jevnt saksebitt. Komplett tannsett. Øyne: Mandelformede. Ganske dyptliggende, mørke. Livlig uttrykk. Ører: Små, V-formede av moderat tykkelse, henger forover tett inntil hodet. Øretippen rekker til ytre øyekrok, ørebretten ikke høyere enn skalletaket. Hals: Tørr, muskuløs av god lengde, gradvis bredere mot skuldrene.

Forlemmer: Helhetsinntrykk: Kraftige, rette, ikke inn- eller utoverdreide.Skulder: Lang, skråstilt. Godt tilbakelagt. Jevn overgang nakke/skulder. Albue: Tilliggende, bevegelig. Poter: Kompakte, sterke tredeputer. Hverken inn- eller utoverdreide.

Kropp: Velbalansert, kroppen en aning lenger enn mankehøyden.Manke: Tydelig markertRygg: Sterk og rett.Lend: Svakt buet.Bryst: Moderat dypt. Ikke dypere enn til albuene. Bak skuldrene skal et par middels store hender kunne nå rundt brystkassen. Ikke tønneformete ribben. Hale: Kraftig, rett, moderat høyt ansatt, bæres høyt under bevegelse. Vanligvis kupert*) i proporsjon til kroppen, gir et godt håndtak. Baklemmer:Helhetsinntrykk: Kraftige, muskuløse, velvinklete.Knær: Velvinklete.Haser: Lave. Mellomfot: Parallelle, gir godt fraspark. Poter: Som forpotene. Bevegelser: Frie, godt koordinerte, rette sett for- og bakfra. Hud: Må være tykk og løs.

Pels: Hårlag: Naturlig grov, tilliggende og tett, enten ru- eller glatthåret. Buken og innsiden av lårene behåret. Farge: Helt hvit, hvit med tan, gule eller sorte tegninger eller alle kombinasjoner av disse fargene, foretrukket på hodet og/eller haleansatsen.

Størrelse og vekt:Mankehøyde: Hannhunder: ideal 36 +/- 2 cm Tisper: ideal 33 +/- 2 cm

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn til aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.*) I henhold til norsk lov er halekupering forbudt.

Kort Historikk:

Sognepresten John Russell fra Devon i Storbritannia er mannen som står bak denne rasen. Han var lideskapelig opptatt av hunder og revejakt, og jobbet målbevisst for å få fram den perfekte arbeidsterrieren. Parson Russell Terrieren har innslag av foxterrier og diverse andre terriere og hunder som viste gode egenskaper i hijakt.

Først i 1989 ble rasen anerkjent i «The Kennel Club». I årene før anerkjennelsen dukket det opp mange varianter av såkalte «Jack russell-terriere». De fleste av disse er hvite med større eller mindre røde og/eller sorte flekker. Benlengde, kroppsbygning og gemytt varierer svært mye, og man ser ofte tydelig innslag av andre raser som f.eks. beagle, dachs, div. dverghundraser samt andre terrierraser. I de siste årene har en kortbent, dvergpreget variant vært svært populær, særlig blant hestefolk. Disse følger imidlertid ikke den standarden Jack Russell arbeidet etter, nemlig en hund på ca. 35,5 cm (14 tommer) med en atletisk, ikke for kompakt kropp og med en benlengde som står i et harmonisk forhold til kroppen. Filosofien var at der en rev kunne ta seg fram skulle også terrieren kunne ta seg fram. Russell ønsket ikke hunder med dvergpreg, d.v.s. hunder med korte, ofte krokete ben og relativt store hoder i forhold til kroppen.

Årsaken til at rasen ikke ble anerkjent før i 1989 er dels den store variasjonen som fantes i eksteriør og dels at mange «huntsmen» har motarbeidet rasens «inntreden» i The Kennel Club (den engelske kennelklubben). De mente at jaktegenskapene ville gå tapt til fordel for utvikling av en ren utstillinghund. En gruppe oppdrettere mente imidlertid at tilslutning til Kennelklubben ville lønne seg for å sikre rasens framtid. Trolig vil den tradisjonelle engelske revejakta bli forbudt i nær framtid og da bør oppdrettet av rasen foregå i mer kontrollerte former, mente disse. «The Parson russell Terrier Club» har arbeidet for anerkjennelse av rasen i mange år og i 1989 mente «The Kennel Club» at man hadde fått fram en såpass stor og homogen gruppe hunder at de tillot registrering av de hunder som tilsvarte den opprinnelige rasestandarden.

Den lavbente varianten ble ikke anerkjent den gangen og fra Englands side foreligger det heller ikke planer om dette. I Australia derimot, har man anerkjent en noe mer kortbein variant, kalt Australsk jack russell. Denne typen er nylig også godkjent i Irland og av den internasjonale hunde- organisasjonen FCI. Dermed er den også godkjent av FCI's medlemsland, d.v.s. bl.a. de europeiske landene. Dette innebærer at man pr. år 2002 har anledning til å importere en kennelklubb-registrert australsk eller irsk jack russell terrier som automatisk anerkjennes av den norske kennelklubben. Dette er en egen rase med rasestandard i Kennelklubben og må ikke forveksles med de tallrike såkalte «jack russells» som sees så ofte i England og resten av Europa!

arja.jpg

Good Gracious Arja,

http://www.russellyard.no

Generelt om rasen

Parson Russell Terrieren er årvåkne, livlig og intelligent. Den er utspekulert smart, og vet hvordan den skal få viljen sin – derfor trenger den en bestemt og fast hånd som kan veilede den, og ikke faller for sjarmen.

Den elsker å være der tingene skjer, og er som regel en yndling hos barn da de aldri sier nei til litt lek eller ballkasting. Helst vil den få med seg alle ting på en gang, derfor sier den aldri nei til flere turer eller treninger.

De er mentalt sterke og utholdende. De kan trene i flere timer, og fortsatt ikke være sliten – men når man kommer hjem kan den ligge langflat etter dagens eventyr.

De tror som regel de er best, størst og smartes av alle, derfor er ikke parson russell terrieren omtalt som en sosial rase – men dette kommer an på hvor mye du vil jobbe med sosialiseringen! Siden de tror de er størst, passer den sammen med alle raser – og gir ikke opp under tøff lek med andre store hunder, da de tåler mye.

Det skal mye til for å vippe en slik hund av pinnen. De har et likegyldig syn på det meste, derfor trenger ikke ting som ikke burde skje ha innvirking på dem.

Fikk beskrevet at det finnes kun to stadier på en PRT.

Full rulle eller dyp søv - ingen mellomting!

Så en PRT som ligger i dyp søvn kan sprette opp å være klar på under millisekundet!

Skrevet

Hvordan det er å ha en slik parson i hus!

l9.jpg

Må jo fortelle litt om mine personlige erfaringer med rasen.

Jeg fikk Zorro ned 9. oktober og han er familiens første hund. Det er jeg som har hatt hele og fulle ansvaret for trening og sosialisering av ham.

Selv om de ikke er typisk førstegangshunder, siden de krever litt, har det ikke blitt så mye problemer.

Fra dag 1 var han aktiv, hadde full kontroll på kroppen sin allerede da – og det ALLER første han gjorde da vi kom hjem klokka ett på natta? Gikk opp trappa :)

Det er virkelig mye hund i en parson! Jeg hadde egentlig ikke forventa meg å bli så engasjert i hundeholdet – så klart hadde jeg noen planer, men nå er det mye enn jeg hadde tenkt.

Jeg kan plutselig gå turer i over tre timer, uten at jeg merker det, for med Zorro ved siden av meg er det mye sprell og sprett. Han finner på noe hele tiden, og sier aldri nei til å hente pinner, baller eller andre aktiviteter.

Det folk har kommentert flest ganger, er at han er lettlært (noe som er vanlig hos rasen) og det er han virkelig!

All triksene han kan, lærte han på tre uker i nytt hjem. Ja, kun tre uker tok det den "lille" valpen å lære, sitt, ligg, bli, værsegod, snu (snurr), Sitt bjørn, rull rundt og spille død, gi labb og klaske.

Vel, bare fryd å gammen har det jo ikke vært – noen problemer må man jobbe med. For øvrig er det ikke noe verre enn litt bjeffing (som har gått over) som kommer og går med hormonene hans. Ja, han er litt ille med hormonene – og det har aldri vært så ille som den gangen vi var på helgekurs i agility! Han har vært å snust på løpetidstisper (som ba seg fram osv) etter helga, men han har fortsatt ikke reagert! Så det var vel et tilfelle hvor hormonene virkelig var på topp!

Planene framover er å satse litt på agility, jobbe med spor og få oss litt hitrening. Kanskje blir det LP etter hvert, men for å være helt ærlig så har jeg ikke sansen for det og tror ikke Zorro vil like det like godt som AG – selv om Zorro er så lettlært at han kunne ha lært seg øvelsene med en gang!

En parson passer egentlig til alt – så lenge man er interessert i å trene så har man en skikkelig arbeidslysten hund i en PRT!

Med en parson i hus får man mye morsomheter. Det går ikke en dag uten at han finner på noe morsomt, slik at hele familien ler.

Og han er en favoritt blant unger, mye på grunn av at han er med på alle aktiviteter, men også pågrunn av at de kan vise fram triks med gutten-

Vi har opplevd mye med Zorro, på kort tid. Han har vært på valpeshow og har fått flott kritikk (han har haleknekk så noen NUCH blir han vel aldri) og han har ramla i elva, vært med på hytta, i stallen, til mormor, til farmor, til onkel (ja, egentlig overalt hvor vi reiser)

Jo, Zorro fortsetter å overrasker han, og han er den hunden vi i familien har ønsket oss – om ikke mer!

Forøvrig kan du følge med oss på hjemmesiden

  • 2 years later...
  • 5 months later...
Skrevet

Jeg kan og bidra med Parson bilder :wub: Dog av en liten "insignificant bastard" iogmed at han var kryptochid og er kastrert. Men jeg synes nå han er like mye verdt, titler eller ikke :lol:

5dul1v.jpg1j14yr.jpgEtter tur i myra... 11cdz06.jpg2wgxkx3.jpg

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • 🐾 Hva du kan gjøre nå 1. Start helt på nytt i bittesmå steg Gå ut av rommet i 1–5 sekunder, kom tilbake før valpen rekker å pipe. Øk tiden sakte. Målet er at valpen aldri kommer over terskelen sin. 2. Tren “alene, men ikke alene” La valpen være bak en grind, i et annet rom, eller på en seng litt unna mens hun fortsatt er hjemme. Dette bygger trygghet uten at valpen føler seg forlatt. 3. Lag et fast “nå skjer det ingenting”-rituale Rolig stemning, tyggeleke, litt kos → så legger hun fra seg valpen og gjør noe annet i huset. Rutiner skaper trygghet. 🧠 IQ-leker som passer for 15 uker •     Snusematte (super for å roe ned og gi mestring) •     Kong med litt valpevennlig fyll (f.eks. våtfôr eller litt leverpostei tynnet ut) •     Enkle aktivitetsleker der valpen må dytte eller løfte en klaff •     Tyggeleker som varer litt (tygging gir ro) Poenget er ikke at leken skal “holde valpen opptatt alene”, men at den skal gi positive assosiasjoner til ro og selvstendighet. 4: du kan også `gni`deg selv inn med noe valpen din kan ligge på  for da vil han føle og lukte at du er i nærheten av deg enda du er borte. 🐶 Når valpen din piper med angan du går ut Det betyr at du har gått for fort frem. Da må man tilbake til nivået der valpen fortsatt er trygg selv om det bare er 2 sekunder. Det er ikke et nederlag, det er helt vanlig. du kan også lage en plass der som er *hjemmet* til valpen din. sånn at du øver når du går ut skal han slappe av der. men husk dette kan gå en stund, det går ann også at valpen din aldri kan være alene heller. alle hunder er forskjellige og ikke like enkel. 💛 Litt oppmuntring Valper er som små barn: noen sover gjennom natten tidlig, andre bruker litt tid. Det betyr ikke at du gjør noe feil det betyr bare at valpen din trenger litt mer støtte akkurat nå. Hvis du vil prate mer, få flere tips eller bare ha litt støtte underveis, kan du gjerne ta kontakt med meg på Instagram. nordicquietland 🐶
    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...