Gå til innhold
Hundesonen.no

Parson Russell Terrieren


HanneJ
 Share

Recommended Posts

l6.jpg

Parson Russell Terrieren

Rasestandard:

Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia

Helhetsinntrykk: Bruks- og hiterrier. Aktiv og kvikk, bygget for fart og utholdenhet. Velbalansert og fleksibel. Arr fra jakt tillatt.Viktige proporsjoner: Velbalansert. Kroppslengden en aning lenger enn mankehøyden. Lengden fra snutespiss til stopp en ening kortere enn fra stopp til nakkeknøl. Hode: Skalle: Flat, moderat bred, smalner gradvis mot øynene. Stopp: Svakt markert. Nesebrusk: Sort.Kjever/tenner: Kraftige og muskuløse kjever. Perfekt og jevnt saksebitt. Komplett tannsett. Øyne: Mandelformede. Ganske dyptliggende, mørke. Livlig uttrykk. Ører: Små, V-formede av moderat tykkelse, henger forover tett inntil hodet. Øretippen rekker til ytre øyekrok, ørebretten ikke høyere enn skalletaket. Hals: Tørr, muskuløs av god lengde, gradvis bredere mot skuldrene.

Forlemmer: Helhetsinntrykk: Kraftige, rette, ikke inn- eller utoverdreide.Skulder: Lang, skråstilt. Godt tilbakelagt. Jevn overgang nakke/skulder. Albue: Tilliggende, bevegelig. Poter: Kompakte, sterke tredeputer. Hverken inn- eller utoverdreide.

Kropp: Velbalansert, kroppen en aning lenger enn mankehøyden.Manke: Tydelig markertRygg: Sterk og rett.Lend: Svakt buet.Bryst: Moderat dypt. Ikke dypere enn til albuene. Bak skuldrene skal et par middels store hender kunne nå rundt brystkassen. Ikke tønneformete ribben. Hale: Kraftig, rett, moderat høyt ansatt, bæres høyt under bevegelse. Vanligvis kupert*) i proporsjon til kroppen, gir et godt håndtak. Baklemmer:Helhetsinntrykk: Kraftige, muskuløse, velvinklete.Knær: Velvinklete.Haser: Lave. Mellomfot: Parallelle, gir godt fraspark. Poter: Som forpotene. Bevegelser: Frie, godt koordinerte, rette sett for- og bakfra. Hud: Må være tykk og løs.

Pels: Hårlag: Naturlig grov, tilliggende og tett, enten ru- eller glatthåret. Buken og innsiden av lårene behåret. Farge: Helt hvit, hvit med tan, gule eller sorte tegninger eller alle kombinasjoner av disse fargene, foretrukket på hodet og/eller haleansatsen.

Størrelse og vekt:Mankehøyde: Hannhunder: ideal 36 +/- 2 cm Tisper: ideal 33 +/- 2 cm

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn til aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.*) I henhold til norsk lov er halekupering forbudt.

Kort Historikk:

Sognepresten John Russell fra Devon i Storbritannia er mannen som står bak denne rasen. Han var lideskapelig opptatt av hunder og revejakt, og jobbet målbevisst for å få fram den perfekte arbeidsterrieren. Parson Russell Terrieren har innslag av foxterrier og diverse andre terriere og hunder som viste gode egenskaper i hijakt.

Først i 1989 ble rasen anerkjent i «The Kennel Club». I årene før anerkjennelsen dukket det opp mange varianter av såkalte «Jack russell-terriere». De fleste av disse er hvite med større eller mindre røde og/eller sorte flekker. Benlengde, kroppsbygning og gemytt varierer svært mye, og man ser ofte tydelig innslag av andre raser som f.eks. beagle, dachs, div. dverghundraser samt andre terrierraser. I de siste årene har en kortbent, dvergpreget variant vært svært populær, særlig blant hestefolk. Disse følger imidlertid ikke den standarden Jack Russell arbeidet etter, nemlig en hund på ca. 35,5 cm (14 tommer) med en atletisk, ikke for kompakt kropp og med en benlengde som står i et harmonisk forhold til kroppen. Filosofien var at der en rev kunne ta seg fram skulle også terrieren kunne ta seg fram. Russell ønsket ikke hunder med dvergpreg, d.v.s. hunder med korte, ofte krokete ben og relativt store hoder i forhold til kroppen.

Årsaken til at rasen ikke ble anerkjent før i 1989 er dels den store variasjonen som fantes i eksteriør og dels at mange «huntsmen» har motarbeidet rasens «inntreden» i The Kennel Club (den engelske kennelklubben). De mente at jaktegenskapene ville gå tapt til fordel for utvikling av en ren utstillinghund. En gruppe oppdrettere mente imidlertid at tilslutning til Kennelklubben ville lønne seg for å sikre rasens framtid. Trolig vil den tradisjonelle engelske revejakta bli forbudt i nær framtid og da bør oppdrettet av rasen foregå i mer kontrollerte former, mente disse. «The Parson russell Terrier Club» har arbeidet for anerkjennelse av rasen i mange år og i 1989 mente «The Kennel Club» at man hadde fått fram en såpass stor og homogen gruppe hunder at de tillot registrering av de hunder som tilsvarte den opprinnelige rasestandarden.

Den lavbente varianten ble ikke anerkjent den gangen og fra Englands side foreligger det heller ikke planer om dette. I Australia derimot, har man anerkjent en noe mer kortbein variant, kalt Australsk jack russell. Denne typen er nylig også godkjent i Irland og av den internasjonale hunde- organisasjonen FCI. Dermed er den også godkjent av FCI's medlemsland, d.v.s. bl.a. de europeiske landene. Dette innebærer at man pr. år 2002 har anledning til å importere en kennelklubb-registrert australsk eller irsk jack russell terrier som automatisk anerkjennes av den norske kennelklubben. Dette er en egen rase med rasestandard i Kennelklubben og må ikke forveksles med de tallrike såkalte «jack russells» som sees så ofte i England og resten av Europa!

arja.jpg

Good Gracious Arja,

http://www.russellyard.no

Generelt om rasen

Parson Russell Terrieren er årvåkne, livlig og intelligent. Den er utspekulert smart, og vet hvordan den skal få viljen sin – derfor trenger den en bestemt og fast hånd som kan veilede den, og ikke faller for sjarmen.

Den elsker å være der tingene skjer, og er som regel en yndling hos barn da de aldri sier nei til litt lek eller ballkasting. Helst vil den få med seg alle ting på en gang, derfor sier den aldri nei til flere turer eller treninger.

De er mentalt sterke og utholdende. De kan trene i flere timer, og fortsatt ikke være sliten – men når man kommer hjem kan den ligge langflat etter dagens eventyr.

De tror som regel de er best, størst og smartes av alle, derfor er ikke parson russell terrieren omtalt som en sosial rase – men dette kommer an på hvor mye du vil jobbe med sosialiseringen! Siden de tror de er størst, passer den sammen med alle raser – og gir ikke opp under tøff lek med andre store hunder, da de tåler mye.

Det skal mye til for å vippe en slik hund av pinnen. De har et likegyldig syn på det meste, derfor trenger ikke ting som ikke burde skje ha innvirking på dem.

Fikk beskrevet at det finnes kun to stadier på en PRT.

Full rulle eller dyp søv - ingen mellomting!

Så en PRT som ligger i dyp søvn kan sprette opp å være klar på under millisekundet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan det er å ha en slik parson i hus!

l9.jpg

Må jo fortelle litt om mine personlige erfaringer med rasen.

Jeg fikk Zorro ned 9. oktober og han er familiens første hund. Det er jeg som har hatt hele og fulle ansvaret for trening og sosialisering av ham.

Selv om de ikke er typisk førstegangshunder, siden de krever litt, har det ikke blitt så mye problemer.

Fra dag 1 var han aktiv, hadde full kontroll på kroppen sin allerede da – og det ALLER første han gjorde da vi kom hjem klokka ett på natta? Gikk opp trappa :)

Det er virkelig mye hund i en parson! Jeg hadde egentlig ikke forventa meg å bli så engasjert i hundeholdet – så klart hadde jeg noen planer, men nå er det mye enn jeg hadde tenkt.

Jeg kan plutselig gå turer i over tre timer, uten at jeg merker det, for med Zorro ved siden av meg er det mye sprell og sprett. Han finner på noe hele tiden, og sier aldri nei til å hente pinner, baller eller andre aktiviteter.

Det folk har kommentert flest ganger, er at han er lettlært (noe som er vanlig hos rasen) og det er han virkelig!

All triksene han kan, lærte han på tre uker i nytt hjem. Ja, kun tre uker tok det den "lille" valpen å lære, sitt, ligg, bli, værsegod, snu (snurr), Sitt bjørn, rull rundt og spille død, gi labb og klaske.

Vel, bare fryd å gammen har det jo ikke vært – noen problemer må man jobbe med. For øvrig er det ikke noe verre enn litt bjeffing (som har gått over) som kommer og går med hormonene hans. Ja, han er litt ille med hormonene – og det har aldri vært så ille som den gangen vi var på helgekurs i agility! Han har vært å snust på løpetidstisper (som ba seg fram osv) etter helga, men han har fortsatt ikke reagert! Så det var vel et tilfelle hvor hormonene virkelig var på topp!

Planene framover er å satse litt på agility, jobbe med spor og få oss litt hitrening. Kanskje blir det LP etter hvert, men for å være helt ærlig så har jeg ikke sansen for det og tror ikke Zorro vil like det like godt som AG – selv om Zorro er så lettlært at han kunne ha lært seg øvelsene med en gang!

En parson passer egentlig til alt – så lenge man er interessert i å trene så har man en skikkelig arbeidslysten hund i en PRT!

Med en parson i hus får man mye morsomheter. Det går ikke en dag uten at han finner på noe morsomt, slik at hele familien ler.

Og han er en favoritt blant unger, mye på grunn av at han er med på alle aktiviteter, men også pågrunn av at de kan vise fram triks med gutten-

Vi har opplevd mye med Zorro, på kort tid. Han har vært på valpeshow og har fått flott kritikk (han har haleknekk så noen NUCH blir han vel aldri) og han har ramla i elva, vært med på hytta, i stallen, til mormor, til farmor, til onkel (ja, egentlig overalt hvor vi reiser)

Jo, Zorro fortsetter å overrasker han, og han er den hunden vi i familien har ønsket oss – om ikke mer!

Forøvrig kan du følge med oss på hjemmesiden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...
  • 5 months later...

Jeg kan og bidra med Parson bilder :wub: Dog av en liten "insignificant bastard" iogmed at han var kryptochid og er kastrert. Men jeg synes nå han er like mye verdt, titler eller ikke :lol:

5dul1v.jpg1j14yr.jpgEtter tur i myra... 11cdz06.jpg2wgxkx3.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så mye overraskende eksemplarisk adferd i dag, jeg har lyst til å ignorere alt som ikke var eksemplarisk, fordi fremgangen er så tydelig. Ingen byks i iver for å hilse på forbipasserende, ikke noen stressende impulser om å jage etter syklister. Med unntak av en close call, med snuten faretruende nær å berøre midt på skinkesprekken til en som stod med ryggen til, så forsøkte han heller ikke sniffe busspassasjerer. Rolig og behersket og tålmodig for det meste. Ny fase i utviklingen og sladretreningen har fått effekt.  Hva jeg trenger bli flinkere til å forutse er Edewards ønske om sosial inkludering ved kassen i butikker, for å unngå at han planter labbene på disken. Det har skjedd så mange ganger nå, det er pinlig overfor meg selv å ikke forutse og forebygge det der. Inne i dyrebutikken er det ingen krise, men å LA ham få sjansen til å plante labbene på disken i kaffebaren er FLAUT. Virkelig flaut. Trenger huske at det å interaktere med andre mennesker sammen med Edeward er reell multitasking. Hovedvekten av oppmerksomhet må være på ham, og det er ikke rom for å ikke ha ham som universets midtpunkt i flere sekunder, ellers bryter han sitt-bli for å gjenvinne status som center of attention. Han er dramaqueen og skjørtejeger. Flørter med alt på to bein som sender ham vibber av gjensidig interesse. Vibber. Blikk. Følelser. Det er en kommunikasjonsform Edeward forstår, og der det vibber potensiell kos og kjærlighet, der er ikke han sen om å prøve innkassere.  Nuvel. Han ville endelig posere for fotografen i dag: Enten så har han forstått at sitt-bli gjelder selv om mamsen tar opp den flate, svart magi dingsen, eller.. ..så ble en vindel gittertrapp bare too much to ask. Det var ikke det at han ikke hadde lyst på den bollen.    Det var dumt av meg å sette oss i den situasjonen der med sekken full av råfor. Ventet tålmodig og nonchalant noen trinn lenger ned, uten å gi ham mer oppmerksomhet, og tenkte jeg ikke ville gå derfra før vi mestret den trappen, men så gikk det kuldegys nedover ryggen min og påminnet meg om at vi hadde en real klimakrise på gang, og vi måtte avbryte for å reise hjem til fryseren. Bedre planlegging neste gang.
    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...