Gå til innhold
Hundesonen.no

Parson Russell Terrieren


HanneJ
 Share

Recommended Posts

l6.jpg

Parson Russell Terrieren

Rasestandard:

Opprinnelsesland/hjemland: Storbritannia

Helhetsinntrykk: Bruks- og hiterrier. Aktiv og kvikk, bygget for fart og utholdenhet. Velbalansert og fleksibel. Arr fra jakt tillatt.Viktige proporsjoner: Velbalansert. Kroppslengden en aning lenger enn mankehøyden. Lengden fra snutespiss til stopp en ening kortere enn fra stopp til nakkeknøl. Hode: Skalle: Flat, moderat bred, smalner gradvis mot øynene. Stopp: Svakt markert. Nesebrusk: Sort.Kjever/tenner: Kraftige og muskuløse kjever. Perfekt og jevnt saksebitt. Komplett tannsett. Øyne: Mandelformede. Ganske dyptliggende, mørke. Livlig uttrykk. Ører: Små, V-formede av moderat tykkelse, henger forover tett inntil hodet. Øretippen rekker til ytre øyekrok, ørebretten ikke høyere enn skalletaket. Hals: Tørr, muskuløs av god lengde, gradvis bredere mot skuldrene.

Forlemmer: Helhetsinntrykk: Kraftige, rette, ikke inn- eller utoverdreide.Skulder: Lang, skråstilt. Godt tilbakelagt. Jevn overgang nakke/skulder. Albue: Tilliggende, bevegelig. Poter: Kompakte, sterke tredeputer. Hverken inn- eller utoverdreide.

Kropp: Velbalansert, kroppen en aning lenger enn mankehøyden.Manke: Tydelig markertRygg: Sterk og rett.Lend: Svakt buet.Bryst: Moderat dypt. Ikke dypere enn til albuene. Bak skuldrene skal et par middels store hender kunne nå rundt brystkassen. Ikke tønneformete ribben. Hale: Kraftig, rett, moderat høyt ansatt, bæres høyt under bevegelse. Vanligvis kupert*) i proporsjon til kroppen, gir et godt håndtak. Baklemmer:Helhetsinntrykk: Kraftige, muskuløse, velvinklete.Knær: Velvinklete.Haser: Lave. Mellomfot: Parallelle, gir godt fraspark. Poter: Som forpotene. Bevegelser: Frie, godt koordinerte, rette sett for- og bakfra. Hud: Må være tykk og løs.

Pels: Hårlag: Naturlig grov, tilliggende og tett, enten ru- eller glatthåret. Buken og innsiden av lårene behåret. Farge: Helt hvit, hvit med tan, gule eller sorte tegninger eller alle kombinasjoner av disse fargene, foretrukket på hodet og/eller haleansatsen.

Størrelse og vekt:Mankehøyde: Hannhunder: ideal 36 +/- 2 cm Tisper: ideal 33 +/- 2 cm

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn til aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.OBS Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.*) I henhold til norsk lov er halekupering forbudt.

Kort Historikk:

Sognepresten John Russell fra Devon i Storbritannia er mannen som står bak denne rasen. Han var lideskapelig opptatt av hunder og revejakt, og jobbet målbevisst for å få fram den perfekte arbeidsterrieren. Parson Russell Terrieren har innslag av foxterrier og diverse andre terriere og hunder som viste gode egenskaper i hijakt.

Først i 1989 ble rasen anerkjent i «The Kennel Club». I årene før anerkjennelsen dukket det opp mange varianter av såkalte «Jack russell-terriere». De fleste av disse er hvite med større eller mindre røde og/eller sorte flekker. Benlengde, kroppsbygning og gemytt varierer svært mye, og man ser ofte tydelig innslag av andre raser som f.eks. beagle, dachs, div. dverghundraser samt andre terrierraser. I de siste årene har en kortbent, dvergpreget variant vært svært populær, særlig blant hestefolk. Disse følger imidlertid ikke den standarden Jack Russell arbeidet etter, nemlig en hund på ca. 35,5 cm (14 tommer) med en atletisk, ikke for kompakt kropp og med en benlengde som står i et harmonisk forhold til kroppen. Filosofien var at der en rev kunne ta seg fram skulle også terrieren kunne ta seg fram. Russell ønsket ikke hunder med dvergpreg, d.v.s. hunder med korte, ofte krokete ben og relativt store hoder i forhold til kroppen.

Årsaken til at rasen ikke ble anerkjent før i 1989 er dels den store variasjonen som fantes i eksteriør og dels at mange «huntsmen» har motarbeidet rasens «inntreden» i The Kennel Club (den engelske kennelklubben). De mente at jaktegenskapene ville gå tapt til fordel for utvikling av en ren utstillinghund. En gruppe oppdrettere mente imidlertid at tilslutning til Kennelklubben ville lønne seg for å sikre rasens framtid. Trolig vil den tradisjonelle engelske revejakta bli forbudt i nær framtid og da bør oppdrettet av rasen foregå i mer kontrollerte former, mente disse. «The Parson russell Terrier Club» har arbeidet for anerkjennelse av rasen i mange år og i 1989 mente «The Kennel Club» at man hadde fått fram en såpass stor og homogen gruppe hunder at de tillot registrering av de hunder som tilsvarte den opprinnelige rasestandarden.

Den lavbente varianten ble ikke anerkjent den gangen og fra Englands side foreligger det heller ikke planer om dette. I Australia derimot, har man anerkjent en noe mer kortbein variant, kalt Australsk jack russell. Denne typen er nylig også godkjent i Irland og av den internasjonale hunde- organisasjonen FCI. Dermed er den også godkjent av FCI's medlemsland, d.v.s. bl.a. de europeiske landene. Dette innebærer at man pr. år 2002 har anledning til å importere en kennelklubb-registrert australsk eller irsk jack russell terrier som automatisk anerkjennes av den norske kennelklubben. Dette er en egen rase med rasestandard i Kennelklubben og må ikke forveksles med de tallrike såkalte «jack russells» som sees så ofte i England og resten av Europa!

arja.jpg

Good Gracious Arja,

http://www.russellyard.no

Generelt om rasen

Parson Russell Terrieren er årvåkne, livlig og intelligent. Den er utspekulert smart, og vet hvordan den skal få viljen sin – derfor trenger den en bestemt og fast hånd som kan veilede den, og ikke faller for sjarmen.

Den elsker å være der tingene skjer, og er som regel en yndling hos barn da de aldri sier nei til litt lek eller ballkasting. Helst vil den få med seg alle ting på en gang, derfor sier den aldri nei til flere turer eller treninger.

De er mentalt sterke og utholdende. De kan trene i flere timer, og fortsatt ikke være sliten – men når man kommer hjem kan den ligge langflat etter dagens eventyr.

De tror som regel de er best, størst og smartes av alle, derfor er ikke parson russell terrieren omtalt som en sosial rase – men dette kommer an på hvor mye du vil jobbe med sosialiseringen! Siden de tror de er størst, passer den sammen med alle raser – og gir ikke opp under tøff lek med andre store hunder, da de tåler mye.

Det skal mye til for å vippe en slik hund av pinnen. De har et likegyldig syn på det meste, derfor trenger ikke ting som ikke burde skje ha innvirking på dem.

Fikk beskrevet at det finnes kun to stadier på en PRT.

Full rulle eller dyp søv - ingen mellomting!

Så en PRT som ligger i dyp søvn kan sprette opp å være klar på under millisekundet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan det er å ha en slik parson i hus!

l9.jpg

Må jo fortelle litt om mine personlige erfaringer med rasen.

Jeg fikk Zorro ned 9. oktober og han er familiens første hund. Det er jeg som har hatt hele og fulle ansvaret for trening og sosialisering av ham.

Selv om de ikke er typisk førstegangshunder, siden de krever litt, har det ikke blitt så mye problemer.

Fra dag 1 var han aktiv, hadde full kontroll på kroppen sin allerede da – og det ALLER første han gjorde da vi kom hjem klokka ett på natta? Gikk opp trappa :)

Det er virkelig mye hund i en parson! Jeg hadde egentlig ikke forventa meg å bli så engasjert i hundeholdet – så klart hadde jeg noen planer, men nå er det mye enn jeg hadde tenkt.

Jeg kan plutselig gå turer i over tre timer, uten at jeg merker det, for med Zorro ved siden av meg er det mye sprell og sprett. Han finner på noe hele tiden, og sier aldri nei til å hente pinner, baller eller andre aktiviteter.

Det folk har kommentert flest ganger, er at han er lettlært (noe som er vanlig hos rasen) og det er han virkelig!

All triksene han kan, lærte han på tre uker i nytt hjem. Ja, kun tre uker tok det den "lille" valpen å lære, sitt, ligg, bli, værsegod, snu (snurr), Sitt bjørn, rull rundt og spille død, gi labb og klaske.

Vel, bare fryd å gammen har det jo ikke vært – noen problemer må man jobbe med. For øvrig er det ikke noe verre enn litt bjeffing (som har gått over) som kommer og går med hormonene hans. Ja, han er litt ille med hormonene – og det har aldri vært så ille som den gangen vi var på helgekurs i agility! Han har vært å snust på løpetidstisper (som ba seg fram osv) etter helga, men han har fortsatt ikke reagert! Så det var vel et tilfelle hvor hormonene virkelig var på topp!

Planene framover er å satse litt på agility, jobbe med spor og få oss litt hitrening. Kanskje blir det LP etter hvert, men for å være helt ærlig så har jeg ikke sansen for det og tror ikke Zorro vil like det like godt som AG – selv om Zorro er så lettlært at han kunne ha lært seg øvelsene med en gang!

En parson passer egentlig til alt – så lenge man er interessert i å trene så har man en skikkelig arbeidslysten hund i en PRT!

Med en parson i hus får man mye morsomheter. Det går ikke en dag uten at han finner på noe morsomt, slik at hele familien ler.

Og han er en favoritt blant unger, mye på grunn av at han er med på alle aktiviteter, men også pågrunn av at de kan vise fram triks med gutten-

Vi har opplevd mye med Zorro, på kort tid. Han har vært på valpeshow og har fått flott kritikk (han har haleknekk så noen NUCH blir han vel aldri) og han har ramla i elva, vært med på hytta, i stallen, til mormor, til farmor, til onkel (ja, egentlig overalt hvor vi reiser)

Jo, Zorro fortsetter å overrasker han, og han er den hunden vi i familien har ønsket oss – om ikke mer!

Forøvrig kan du følge med oss på hjemmesiden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...
  • 5 months later...

Jeg kan og bidra med Parson bilder :wub: Dog av en liten "insignificant bastard" iogmed at han var kryptochid og er kastrert. Men jeg synes nå han er like mye verdt, titler eller ikke :lol:

5dul1v.jpg1j14yr.jpgEtter tur i myra... 11cdz06.jpg2wgxkx3.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...