Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg savner henne sånn....


Schæfer-Lover

Recommended Posts

Jeg ønsker bare å dele en vond sorg med dere som vil høre... :yes:

Før elsker jeg hester over ALT på jord. :rolleyes: og jeg kunne ikke tenke meg å drive med noe annet enn det...

Påsken 2003 ble jeg hestepasser for ei pensjonert travhoppe, som het Svarta...

Vi hadde det kjempe koselig sammen og gjodre alt...

Hun kunne desverre ikke ris på, pga hun. var veldig veldig nervøs... Hadde mange ganger problemer med å kontrollere henne når jeg skulle ta henne inn fra paddocken... Hun steilet og rygget og gjorde alt for å slippe unna... Men det var noe med stemmen min som roet henne det hver gang...

Det var som hun følte seg trygg hos meg ;)

En dag fikk jeg beskjed om at hun skulle avlives.. Eieren gadd ikke ha henne mer, og jeg ville jo ikke skilles fra "min" kjære hest som jeg hadde blitt SÅ glad i <333 Så jeg bad og bad om å få kjøpe henne for en billig penge.. Men fikk et blankt NEI fra mine foreldre.. Med ettertanke så var det et smart beslutning, for jeg vet ikke hvor mye tid jeg evt. hadde hatt til henne nå som skolen krever så mye..

Men uansett så er jeg 100% sikker på at hun hadde fått det så mye bedre om jeg hadde fått kjøpt henne, for forholdene var ikke de aller beste der hun stod, helt ALENE...

Hun gikk ikke travløp lenger pga. hun hadde hatt en skade i beinet sitt som bare hadde blitt værre jo mer hun løp travløp... Men etter hennes travekarriære blei hun ofte ridd på og tatt godt vare på a noen jenter.. Helt til eieren fikk seg ny hest!

Da var hun liksom ikke bra nok lenger og ble stående inne.. Hun fikk omtrent ikke vært ute heller... Mens sola skinte utenfor, stod Svarta inne i stallen sammen med støv og møkk...

Jeg kjenner bare kroppen DIRRE av sinne når jeg tenker på hvordan hun ble behandla... :)

Hovedgrunnen til at mamma og pappa ikke ville la meg kjøpe henne var fordi hun var en veldig nervøs hest! Og trengte masse tilsyn.. Egetlig trengte hun å starte helt på nytt igjen... Noe som jeg var 100% sikker på at jeg skulle klare med henne... Jeg hadde lagt planen helt ferdige og var nesten oppi skyene da jeg foreslo det for mamma og pappa...

Og som tida gikk, skjedde det no fælt...

En dag jeg var å besøkte bestefaren min som bodde i nabohuset ved stallen, skjønte jeg at noe var fryktelig galt.. det var så stille.. så merkelig stille liksom på den lille gården hvor Svarta holdt til...

Besta fortalte meg at slakterbilen hadde vært å henta Svarta tidligere i dag, og jeg kjente hvordan det stakk i hjertet mitt :)

Jeg måtte ha frisk luft, og gikk ut og satte meg på huk bak låven og strigråt... Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men minst. 1 time.. Jeg kunne ikke noe for det... Og min BESTE venn hadde blitt slaktet ;)

Det er nå over 2 år siden hun ble tatt, datoen var 17. oktober.2005... Det er en dato jeg alltid kommer til å huske så lenge jeg lever...

Som sagt, det er over 2 år siden nå, og sorgen og savnet ette min kjære venn er fortsatt like stort... :P

Det hender at jeg ser på bildet av henne, og gråter meg i søvn...

;)

Og etter at dett skjedde har jeg gradvis mistet interessen for hester, for jeg orker ikke oppleve det en gang til... Nei uff...

Så nå har jeg sluttet, men hester vil alltid ha en spesiel plass i hjertet mitt <3

Her er et bilde av henne og min arm.... </3

post-2182-1178266896_thumb.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tiden flyr og lille bebbisen blir snart året. 😱 Hun er fremdeles kanskje 6mnd i sitt eget hode da. 😂 Dagens agenda så slik ut 😴 etter å ha trent litt på fokus med bestekompis whippeten Leo som distraksjon, og så gått ett spor i nytt terreng etter en god times pause i bilen. 😁    Tidligere i mars når vi passet på ett lite småbruk. Fant en fin foss!   et par fra den lille uka vi hadde snø her sørvest. 😂
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
    • Dette handler mer om uenighet. Jeg håper du sier nei til dette. Om du hadde visst at hunden skulle brukes til å produsere blandingskull hadde du ikke skrevet under. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...