Gå til innhold
Hundesonen.no

"humping" på benet mitt


Turnip

Recommended Posts

Skrevet

Mike er nå 13 måneder gammel, og han har kun en gang "humpet" litt på en bamse når han var 9 uker gammel, men i går kveld, så kravlet han oppå meg og begynte å humpe på benet mitt, hvordan skal jeg reagere på det? jeg tok han ned og sa pent nei til han, men han prøvde seg gjentatte ganger.

Hvorfor gjør han dette, vet han begynner å bli kjønnsmoden, men lurer også på om han ville "sjekke om han kom opp på rangstigen"

Skal jeg la han "holde på" eller ta han ned å si nei/fy?

Skrevet

Det med rangstige har jeg liten tro på. Jeg ville gitt helt tydelige signaler på at det der er ikke akseptabel oppførsel. Pippin hadde også noen sånne raptuser, men det ga seg ganske raskt når jeg sa bestemt nei.

Skrevet

Det kommer rett og slett an på hunden... hva årsaken er, altså. Det kan være stress eller en overslagshandling, det kan være en (ny) uvane som han har slumpet til å komme på (for å skape en reaksjon, få oppmerksomhet, for eks?), eller det kan være en måte å "prøve seg frem på". Sier "prøve seg frem", fordi det å "prøve seg" blir ofte oppfattet av folk som rangklatring.

Når du ser på hva HUNDER gjør med hverandre, så kommer det an på både den som prøver å ri - og på den hunden som blir forsøkt ridd på.

Gamlehannen min overså en soft coated wheaten-wannabe som prøvde seg, han bare gikk - og overså jyplingen totalt. Han lot det ikke skje, men gadd ikke si fra heller, istedet ble jyplingen til en ekstrem dyrker av gamlehannen.

Tispen min kan iblant overså den yngre hannhunden min når han definitivt prøver seg på henne, ikke som tispe, men for å se hvor langt han kommer - det er gjerne hodet hennes han gjør det på, når hun legger seg ned. Noen ganger har hun sagt fra, andre ganger blåser hun i det og bare overser det eller rister ham av. Jeg skjønner ikke HELT hvorfor hun gjør hva NÅR, men det er interessant å se.

Minsten sjøl er derimot mye mer nazi - opp på hans rygg/nakke kommer INGEN, punktum, og han er meget kontant når han sier fra. Og det er visst også like greit. Men nå strutter han av selvtillit og "kom ikke her" og synes han skal ha respekt av alt og alle, så det er nok en litt annen type hund.

Jeg gidder ikke sånt, minsten prøvde litt på meg (faktisk mest for å få respons fra eldstetispen, som ikke tolererer i det hele tatt at han viser denslags respektløshet overfor meg!, da rykker hun øyeblikkelig ut og tar ham over nakken!).

Men jeg fant ut at den gyldne middelvei var rett og slett å "feie ham vekk" - være litt kontant, gi dem en solid dytt så de slipper taket og føyses vekk, men uten å være sint. Jeg sier "slutt å tull", og gir ikke mer oppmerksomhet enn det - og så flytter jeg meg heller for å unngå at situasjonen oppstår igjen, og sier heller et "stopp" hvis jeg så det på minsten at han hadde tenkt å prøve på ny. Og så gir jeg det så liten oppmerksomhet som mulig, og prøver å virke suveren og heller lattermild. Gjør man mye utav det, tror jeg at hunden kan "tro" at "her er det noe, derfor blir hun så sinna", litt forenklet ifølge Eva Bodfäldt m.fl.

Hunder prøver seg frem på hva som er tillatt hele tiden... de er tilpasningsdyktige, og ser etter "what's in it for me", og vil nok gjerne se hvor de kan havne. Ikke les det som en "kamp om rang" - men mer om å se hva andre hunder tillater. Derfor ser du jo på hundeflokker, altså flere hunder hos samme eier, hvordan ting kan endre seg når "sjefen" blir gammel - da testes det mer eller mindre umerkelig ut, og ting endrer seg. Ingenting er konstant i en flokk, og særlig de midlere hundene - klatrerne - kan se etter muligheter, litt sånn ut fra prinsippet "hva skjer hvis jeg gjør sånn?". Er min erfaring da :D

Skrevet

Okey, takk for svar Akela. Det var når jeg og samboern satt i sofaen og vi hadde akkurat gått kveldsturen vår han begynte med dette... Tok han ned og sa nei.. han peip litt og kravlet opp på beinet mitt igjen, tok da å flyttet meg og da dreiv han å "jokket i lufta" men etter det så sluttet han. Skjønte ikke helt hvorfor han plutselig skulle begynne å gjøre det bare, siden han aldri har gjort sånt før utenom på enkelte tisper.

Skrevet

Det kan jo ha vært noe så enkelt som en liten "tispeopplevelse" - som bare en lukt - på turen, som har sittet igjen, og så har han slått over i en form for "nå er det tid for å roe ned"-stress eller noe lignende? Eller bare roe noe-greia som gjorde at ting "kortsluttet" litt et øyeblikk for ham?

Det kan jo være noe sånt når det er snakk om den settingen, at det er etter en tur etc. Jeg synes "mystiske ting" kan fortsette å dukke opp på selv hunder som er godt oppe i årene - de utvikler seg, ting skjer, og det blir aldri slutt på å lure på hvorfor de i blant gjør de underligste ting!

  • 2 weeks later...
Skrevet

En bekjent har en hannhund som ikke vil parre tisper i det hele tatt - han viser stor interesse for løpetisper, men prøver aldri å ri. Denne hannhunden startet nederst på rangstigen som valp, og har blitt forhindret av de eldre hannhundene å klatre oppover. Han har dog ønsket veldig å klatre, virker det som. Denne hannhunden og særlig en av de andre han bor med har vært mye i tottene på hverandre, så for å slippe det har eieren grepet inn når den yngste har prøvd å ri på de andre.

Jeg vet jo ikke om det er noen sammenheng, men han har altså ikke fått lov til å ri, og vil nå ikke prøve å parre tisper. Som er rimelig surt, når han har en sjelden stamtavle, ørten titler og ellers gode kvaliteter. Er det noen som vet mer om det kan være noen sammenheng?

Og hvor skal man egentlig la grensene gå? Jeg har hittil vært heldig (?) å ha en flokk som har ordnet opp fredelig og funnet sine plasser. Jeg har hatt inntil tre hannhunder samtidig, og han som var lavest på rang har ikke hatt noe problem med å parre tisper. Men jeg har heller ikke hatt behov for å nekte ham å ri på andre, fordi han i liten grad har gjort det. Så kanskje er denne hannhunden og den jeg forteller om over to ytterpunkter.

Det er dermed interessant å høre hva folk her pleier å gjøre, som i eksempelet som starter denne tråden. Hva om min neste hannhund ikke går like lett inn i flokken som hundene hittil har gjort? Hvor må grensen gå for å finne balansegangen mellom ro i flokken og ikke "kastrere" en potensiell avlshanne? Og er det en sammenheng?

Jupp, jeg har tenkt mye på dette etter at jeg fikk høre om hunden jeg forteller om først. Og kom på det igjen da jeg leste denne tråden. Kan man ødelegge en hannhunds parringsvilje?

Skrevet

Mike prøver å ri på tisper som har løpetid, han prøver også å ri på andre hunder hvis vi har dem i leiligheten.

Når vi fikk han så var han en selvsikker hund som var høyt på rangstigen i kullet sitt, han var størst og tykkest og fikk hvem patte han ville... men dessverre så ble han tatt av en pittbull da han var 4 måneder, og selvtilitten hans sank betraktelig, han var mye redd, stresset så mye at imunforsvaret hans gikk ned og han pådro seg mange sykdommer. Han er blitt tryggere den dag i dag, med mye hjelp og mange timer hos adferdskonsulenter.

jeg tror ikke hans parringsvilje er ødelagt selv om han ikke får lov til å humpe på benene til folk...

Guest lijenta
Skrevet

Dette var for mange år siden jeg hadde en flat som ville ri på alt og han fikk tidlig lære at det får han ikke lov til. Selv om han da ble tatt brått og rimelig hart så hadde han full oversikt over hvilke tisper som sto når i den bydelen vi bodde da med 10000 inbyggere. Jeg vet ikke om han fikk parret seg da men vi bodde en annen plass et år og da var det en tispe som kom og hentet han så jeg regner med at han fikk parret seg sammen med henne.

Skrevet

Det kommer jo helt på hunden, det. Og på måten eieren gjør det på, kanskje?

En "flokk" hunder er ikke det samme som en ulveflokk - sistnevnte sted kan outsideren faktisk velge å forlate flokken, eller den blir drevet ut, mens vi "tvinger" hundene til å bo sammen.

Har man flere hunder og det stadig er bråk, så tror jeg muligens det vil ramme psyken på den mest utsatte - kanskje også parringsviljen, eller rettere sagt: Initiativlysten/hva den tør? For Emma beskriver jo de to ytterpunktene; en fungerende flokk og en som ikke fungerer...

Kjente en oppdretter som alltid hadde både tisper og flere hannhunder. Men hun skilte gjerne gutta endel, fordi det var en rase der det kunne bli litt styr, og de ble ikke tynt - så der parret selv "pysa" seg villig vekk. Kanskje det ikke hadde gått hvis han stadig hadde fått gjennomgå?

Men så er det jo dette med riing som en "klatremåte" og "se hvor langt jeg kan drive ting" kontra dette med riing som stress-symptom og det tredje riing som reinspikka seksuell atferd... tre forskjellige ting, det... Og så er det dette med INNAD - i flokken - og UTAD - altså mot andre hunder man møter. Eller folk!

Jeg liker dårlig "grisete" hannhunder. De to gutta jeg har hatt, har derfor ikke fått lov til å ri, eller til å mase hemningsløst på tisper. Akkurat som minsten idag, nå som jeg har lært, heller ikke får lov til å klatre opp på andre hannhunder i "lek" eller får drive og legge haka på dem der han rekker opp. Denslags "trening" til the real thing kan de spare seg. Og gammern var nå en solid avlshanne, som ikke nølte et sekund - akkurat som minsten, dersom han får lov, er fullstendig klar til alt. Men jeg "kjefter" ikke på dem for det, jeg roper ham inn - akkurat som jeg roper ham inn eller ber ham stoppe med endel annen atferd også.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...