Gå til innhold
Hundesonen.no

"humping" på benet mitt


Turnip

Recommended Posts

Skrevet

Mike er nå 13 måneder gammel, og han har kun en gang "humpet" litt på en bamse når han var 9 uker gammel, men i går kveld, så kravlet han oppå meg og begynte å humpe på benet mitt, hvordan skal jeg reagere på det? jeg tok han ned og sa pent nei til han, men han prøvde seg gjentatte ganger.

Hvorfor gjør han dette, vet han begynner å bli kjønnsmoden, men lurer også på om han ville "sjekke om han kom opp på rangstigen"

Skal jeg la han "holde på" eller ta han ned å si nei/fy?

Skrevet

Det med rangstige har jeg liten tro på. Jeg ville gitt helt tydelige signaler på at det der er ikke akseptabel oppførsel. Pippin hadde også noen sånne raptuser, men det ga seg ganske raskt når jeg sa bestemt nei.

Skrevet

Det kommer rett og slett an på hunden... hva årsaken er, altså. Det kan være stress eller en overslagshandling, det kan være en (ny) uvane som han har slumpet til å komme på (for å skape en reaksjon, få oppmerksomhet, for eks?), eller det kan være en måte å "prøve seg frem på". Sier "prøve seg frem", fordi det å "prøve seg" blir ofte oppfattet av folk som rangklatring.

Når du ser på hva HUNDER gjør med hverandre, så kommer det an på både den som prøver å ri - og på den hunden som blir forsøkt ridd på.

Gamlehannen min overså en soft coated wheaten-wannabe som prøvde seg, han bare gikk - og overså jyplingen totalt. Han lot det ikke skje, men gadd ikke si fra heller, istedet ble jyplingen til en ekstrem dyrker av gamlehannen.

Tispen min kan iblant overså den yngre hannhunden min når han definitivt prøver seg på henne, ikke som tispe, men for å se hvor langt han kommer - det er gjerne hodet hennes han gjør det på, når hun legger seg ned. Noen ganger har hun sagt fra, andre ganger blåser hun i det og bare overser det eller rister ham av. Jeg skjønner ikke HELT hvorfor hun gjør hva NÅR, men det er interessant å se.

Minsten sjøl er derimot mye mer nazi - opp på hans rygg/nakke kommer INGEN, punktum, og han er meget kontant når han sier fra. Og det er visst også like greit. Men nå strutter han av selvtillit og "kom ikke her" og synes han skal ha respekt av alt og alle, så det er nok en litt annen type hund.

Jeg gidder ikke sånt, minsten prøvde litt på meg (faktisk mest for å få respons fra eldstetispen, som ikke tolererer i det hele tatt at han viser denslags respektløshet overfor meg!, da rykker hun øyeblikkelig ut og tar ham over nakken!).

Men jeg fant ut at den gyldne middelvei var rett og slett å "feie ham vekk" - være litt kontant, gi dem en solid dytt så de slipper taket og føyses vekk, men uten å være sint. Jeg sier "slutt å tull", og gir ikke mer oppmerksomhet enn det - og så flytter jeg meg heller for å unngå at situasjonen oppstår igjen, og sier heller et "stopp" hvis jeg så det på minsten at han hadde tenkt å prøve på ny. Og så gir jeg det så liten oppmerksomhet som mulig, og prøver å virke suveren og heller lattermild. Gjør man mye utav det, tror jeg at hunden kan "tro" at "her er det noe, derfor blir hun så sinna", litt forenklet ifølge Eva Bodfäldt m.fl.

Hunder prøver seg frem på hva som er tillatt hele tiden... de er tilpasningsdyktige, og ser etter "what's in it for me", og vil nok gjerne se hvor de kan havne. Ikke les det som en "kamp om rang" - men mer om å se hva andre hunder tillater. Derfor ser du jo på hundeflokker, altså flere hunder hos samme eier, hvordan ting kan endre seg når "sjefen" blir gammel - da testes det mer eller mindre umerkelig ut, og ting endrer seg. Ingenting er konstant i en flokk, og særlig de midlere hundene - klatrerne - kan se etter muligheter, litt sånn ut fra prinsippet "hva skjer hvis jeg gjør sånn?". Er min erfaring da :D

Skrevet

Okey, takk for svar Akela. Det var når jeg og samboern satt i sofaen og vi hadde akkurat gått kveldsturen vår han begynte med dette... Tok han ned og sa nei.. han peip litt og kravlet opp på beinet mitt igjen, tok da å flyttet meg og da dreiv han å "jokket i lufta" men etter det så sluttet han. Skjønte ikke helt hvorfor han plutselig skulle begynne å gjøre det bare, siden han aldri har gjort sånt før utenom på enkelte tisper.

Skrevet

Det kan jo ha vært noe så enkelt som en liten "tispeopplevelse" - som bare en lukt - på turen, som har sittet igjen, og så har han slått over i en form for "nå er det tid for å roe ned"-stress eller noe lignende? Eller bare roe noe-greia som gjorde at ting "kortsluttet" litt et øyeblikk for ham?

Det kan jo være noe sånt når det er snakk om den settingen, at det er etter en tur etc. Jeg synes "mystiske ting" kan fortsette å dukke opp på selv hunder som er godt oppe i årene - de utvikler seg, ting skjer, og det blir aldri slutt på å lure på hvorfor de i blant gjør de underligste ting!

  • 2 weeks later...
Skrevet

En bekjent har en hannhund som ikke vil parre tisper i det hele tatt - han viser stor interesse for løpetisper, men prøver aldri å ri. Denne hannhunden startet nederst på rangstigen som valp, og har blitt forhindret av de eldre hannhundene å klatre oppover. Han har dog ønsket veldig å klatre, virker det som. Denne hannhunden og særlig en av de andre han bor med har vært mye i tottene på hverandre, så for å slippe det har eieren grepet inn når den yngste har prøvd å ri på de andre.

Jeg vet jo ikke om det er noen sammenheng, men han har altså ikke fått lov til å ri, og vil nå ikke prøve å parre tisper. Som er rimelig surt, når han har en sjelden stamtavle, ørten titler og ellers gode kvaliteter. Er det noen som vet mer om det kan være noen sammenheng?

Og hvor skal man egentlig la grensene gå? Jeg har hittil vært heldig (?) å ha en flokk som har ordnet opp fredelig og funnet sine plasser. Jeg har hatt inntil tre hannhunder samtidig, og han som var lavest på rang har ikke hatt noe problem med å parre tisper. Men jeg har heller ikke hatt behov for å nekte ham å ri på andre, fordi han i liten grad har gjort det. Så kanskje er denne hannhunden og den jeg forteller om over to ytterpunkter.

Det er dermed interessant å høre hva folk her pleier å gjøre, som i eksempelet som starter denne tråden. Hva om min neste hannhund ikke går like lett inn i flokken som hundene hittil har gjort? Hvor må grensen gå for å finne balansegangen mellom ro i flokken og ikke "kastrere" en potensiell avlshanne? Og er det en sammenheng?

Jupp, jeg har tenkt mye på dette etter at jeg fikk høre om hunden jeg forteller om først. Og kom på det igjen da jeg leste denne tråden. Kan man ødelegge en hannhunds parringsvilje?

Skrevet

Mike prøver å ri på tisper som har løpetid, han prøver også å ri på andre hunder hvis vi har dem i leiligheten.

Når vi fikk han så var han en selvsikker hund som var høyt på rangstigen i kullet sitt, han var størst og tykkest og fikk hvem patte han ville... men dessverre så ble han tatt av en pittbull da han var 4 måneder, og selvtilitten hans sank betraktelig, han var mye redd, stresset så mye at imunforsvaret hans gikk ned og han pådro seg mange sykdommer. Han er blitt tryggere den dag i dag, med mye hjelp og mange timer hos adferdskonsulenter.

jeg tror ikke hans parringsvilje er ødelagt selv om han ikke får lov til å humpe på benene til folk...

Guest lijenta
Skrevet

Dette var for mange år siden jeg hadde en flat som ville ri på alt og han fikk tidlig lære at det får han ikke lov til. Selv om han da ble tatt brått og rimelig hart så hadde han full oversikt over hvilke tisper som sto når i den bydelen vi bodde da med 10000 inbyggere. Jeg vet ikke om han fikk parret seg da men vi bodde en annen plass et år og da var det en tispe som kom og hentet han så jeg regner med at han fikk parret seg sammen med henne.

Skrevet

Det kommer jo helt på hunden, det. Og på måten eieren gjør det på, kanskje?

En "flokk" hunder er ikke det samme som en ulveflokk - sistnevnte sted kan outsideren faktisk velge å forlate flokken, eller den blir drevet ut, mens vi "tvinger" hundene til å bo sammen.

Har man flere hunder og det stadig er bråk, så tror jeg muligens det vil ramme psyken på den mest utsatte - kanskje også parringsviljen, eller rettere sagt: Initiativlysten/hva den tør? For Emma beskriver jo de to ytterpunktene; en fungerende flokk og en som ikke fungerer...

Kjente en oppdretter som alltid hadde både tisper og flere hannhunder. Men hun skilte gjerne gutta endel, fordi det var en rase der det kunne bli litt styr, og de ble ikke tynt - så der parret selv "pysa" seg villig vekk. Kanskje det ikke hadde gått hvis han stadig hadde fått gjennomgå?

Men så er det jo dette med riing som en "klatremåte" og "se hvor langt jeg kan drive ting" kontra dette med riing som stress-symptom og det tredje riing som reinspikka seksuell atferd... tre forskjellige ting, det... Og så er det dette med INNAD - i flokken - og UTAD - altså mot andre hunder man møter. Eller folk!

Jeg liker dårlig "grisete" hannhunder. De to gutta jeg har hatt, har derfor ikke fått lov til å ri, eller til å mase hemningsløst på tisper. Akkurat som minsten idag, nå som jeg har lært, heller ikke får lov til å klatre opp på andre hannhunder i "lek" eller får drive og legge haka på dem der han rekker opp. Denslags "trening" til the real thing kan de spare seg. Og gammern var nå en solid avlshanne, som ikke nølte et sekund - akkurat som minsten, dersom han får lov, er fullstendig klar til alt. Men jeg "kjefter" ikke på dem for det, jeg roper ham inn - akkurat som jeg roper ham inn eller ber ham stoppe med endel annen atferd også.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk! Vi har vurdert Toller, Flatcoated Retriever og husky faktisk! Synes selv at huskyer er så fantastiske, men ville ha noe litt mer førerorientert. Tror selv at en flat og belgisk fårehund blir for mye hund igjen. Men tusen takk for gode tips! Og når det kommer til røyting har vi tatt dette i betraktning ja! Fordelen med husky er jo at de har røyte perioder! Så satser på at robotstøvsugeren vår får kjørt seg!
    • Tydeligvis. Har snakket med mange som har blitt "tvunget" til å kjøpe hund.  Personlig så ble jeg paff, og skuffet- fra en seriøs oppdretter som kydde så og vær så imøtekommende til skikkelig skarp sur stemme...    
    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...