Hvordan overtale samboern til hund?

[BareLinn]

Ja som sagt..

Jeg sliter veldig med å overtale min samboer, til å få hund...igjen !

Han kommer med grunner som: Hvis vi skal bort en helg, bort en uke, kan ikke reise bort..

Og jeg prøver å svare, med at det faktisk er et ansvar jeg vil ta..

Og jeg kjenner folk som faktisk VIL passe hunden min..

Jeg ønsker såårt en hund, for nå har jeg både tid og mulighet til det,og det det er NÅ jeg faktisk har tid til å lære hunden å kjenne meg, FØR jeg kommer ut i jobb, før jeg går skole..osv..

Problemet er at samboeren ser det ikke..

Vi prøvde å diskutere det,men an nektet,og jeg sa: Jamen du er klar over en ting,at du har gått med på valpeplanene i November..og Ja,det hadde han,og November var lenge til...

Men det hjelper ikke meg.. Jeg har begynt behandling, skal begynne på førerkortet,og kommer meg mer ut selv allerede..

Det gikk så langt med min "hunde depresiv", at jeg vurderte å ta med meg hunden å flytte hjem..

Jeg ønsker det såå sårt... :'(

Jeg ble skikkelig LEI meg liksom..og det er vondt når den du bor med IKKE deler den interessen..

Men selvfølgelig.. Mannfolk vil jo ikke ha noe til ansvar, så jeg får vel bare nøye meg med mannebeinet, og husets fire vegger......

Satt tilogmed å dagdrømte om hundesonentreff...og hundesonenferie..Hvor mye man faktisk kan gjøre sammen med di hyggelige menneskene her inne..

Meen......

**SynesVeldigSyndPåSegSelv**

[TonjeM]

Æsj da.. det å ha anledning til å begynne med valp, kan man nesten ikke la gå fra seg. Det er jo normalt ganske vanskelig å få lagt opp valpetid i hverdagen når man har full jobb etc, leveringsdatoer og ferier som skal passe sammen etc. Da vi fikk vår forrige hund hadde vi ikke sommerferie, for å spare ferie til når valpen kom. Og sånt forutsetter arbeidsgivere som går med på det - så har du en livssituasjon nå som tilllater valpetid - ja, da er det dumt å la det passere.

Vedr samboere og mannebein, jeg har ingen råd egentlig - forholdet mellom andre er noe mellom dem. Selv er jeg gift (og har vært gift i maaaaange år) med en som er livredd alle hunder unntatt våre egne. Han liker ikke hunder, og kunne helt fint vært dem foruten for egen del. Han er blitt spydd i ansiktet mens han lå og sov midt i natten, en gang vi skulle i bryllup oppdaget vi at hunden hadde spist digre hull i den eneste findressen han hadde - samme dag som bryllupet var, han har måttet tørke spy og diare, har hatt kronisk våte sokker fra tissedammer inne, måtte leve i noen sommermåneder med en valp som elsket å nappe i hårene hans på beina (og det gjorde visst vondt..), han har fått ødelagt diverse øretelefoner osv osv Listen er lang selv om hundene er mitt ansvar og han behøver ikke delta i dag-til-dag vedlikeholdet. Allikevel så har vi nå hatt hund i mange mange år. Det var på en måte lettere da barna var små - han så jo hvilken gjensidig glede barn og hunder hadde av hverandre, og det gledet han. Allikevel ville han ikke drømme om å si at vi ikke skal ha hund, han klager ikke unntatt i festlige selskap hvor han kan få lov å legge ut om sitt "hundeliv" til almenn latter og mange som synes synd på han ("måtte dere virkelig legge linoleum over parketten, stakkars deg da" etc). Og så er det et par ting han liker - nå har han en han kan gå på ski sammen med, som aldri klager, sutrer eller banner over nedover bakkene og som attpåtil liker å dra han i rasende fart gjennom løypene, en som liker å være med på sykkelturer også på hverdager og som gir gubben litt trim til hverdags også - og det er mye lettere å få til når man har hunder - de skal jo ut hver dag de, og menn som er slitne etter en dag på jobben og lang reisevei kan også dra nytte av det!

[Guest Per Olav]

Satt tilogmed å dagdrømte om hundesonentreff...og hundesonenferie..Hvor mye man faktisk kan gjøre sammen med di hyggelige menneskene her inne..

Mennemen.... hvorfor ikke dra på sonentreff - og overtale mannebeinet til å bli med?

[BareLinn]

Æsj da.. det å ha anledning til å begynne med valp, kan man nesten ikke la gå fra seg. Det er jo normalt ganske vanskelig å få lagt opp valpetid i hverdagen når man har full jobb etc, leveringsdatoer og ferier som skal passe sammen etc. Da vi fikk vår forrige hund hadde vi ikke sommerferie, for å spare ferie til når valpen kom. Og sånt forutsetter arbeidsgivere som går med på det - så har du en livssituasjon nå som tilllater valpetid - ja, da er det dumt å la det passere.

Vedr samboere og mannebein, jeg har ingen råd egentlig - forholdet mellom andre er noe mellom dem. Selv er jeg gift (og har vært gift i maaaaange år) med en som er livredd alle hunder unntatt våre egne. Han liker ikke hunder, og kunne helt fint vært dem foruten for egen del. Han er blitt spydd i ansiktet mens han lå og sov midt i natten, en gang vi skulle i bryllup oppdaget vi at hunden hadde spist digre hull i den eneste findressen han hadde - samme dag som bryllupet var, han har måttet tørke spy og diare, har hatt kronisk våte sokker fra tissedammer inne, måtte leve i noen sommermåneder med en valp som elsket å nappe i hårene hans på beina (og det gjorde visst vondt..), han har fått ødelagt diverse øretelefoner osv osv Listen er lang selv om hundene er mitt ansvar og han behøver ikke delta i dag-til-dag vedlikeholdet. Allikevel så har vi nå hatt hund i mange mange år. Det var på en måte lettere da barna var små - han så jo hvilken gjensidig glede barn og hunder hadde av hverandre, og det gledet han. Allikevel ville han ikke drømme om å si at vi ikke skal ha hund, han klager ikke unntatt i festlige selskap hvor han kan få lov å legge ut om sitt "hundeliv" til almenn latter og mange som synes synd på han ("måtte dere virkelig legge linoleum over parketten, stakkars deg da" etc). Og så er det et par ting han liker - nå har han en han kan gå på ski sammen med, som aldri klager, sutrer eller banner over nedover bakkene og som attpåtil liker å dra han i rasende fart gjennom løypene, en som liker å være med på sykkelturer også på hverdager og som gir gubben litt trim til hverdags også - og det er mye lettere å få til når man har hunder - de skal jo ut hver dag de, og menn som er slitne etter en dag på jobben og lang reisevei kan også dra nytte av det!

Hehe... Moro

Men det er sant som du sier.. Valpetiden kan ikke gå fra meg nå.. Selvom jeg ikke skal ha valp.. Skal ha unghund

Men vil jo gjerne være hjemme med en unghund åsså, ihvertfall et par uker før jeg evt begynner så smått å ta meg noen småturer ut...

Jeg prøvde å forklare samboern at.. ; DU er på jobb, fra 6 - 16.

Fra kl 16-21 er du hjemme,og på den tiden spiser du middag, slapper av,og ser TV.!

Klokka 21 går`n å legger seg... Da er jeg og bikkja aleine igjen..

Og vi er aleine når han er på jobb..

Jeg prøvde å forklare han at det er JEG som ikke kan dra noe sted på dagtid,...Og det går ikke utrover han..

Eneste samværet han må ha med hunden er di få timene etter jobb,og i helgen...

Han tenker ikke på hva det gjør for MEG... Og det gjør litt vondt.. Særlig når en er så dyreglad som det jeg er

Men på en annen side.. Jeg vil ikke klare å skaffe meg hund, før han godtar det..

Og sitte å se på lille pelsen mens h*n sover på gulvet, og på samboern som ikke kan fordra den pelsen som ligger der og har ingen mistanker om noe galt....

ahh.... Det skal ikke være lett

Mennemen.... hvorfor ikke dra på sonentreff - og overtale mannebeinet til å bli med?

Haha... Han har vært med et par ganger..og interesserer seg NULL for hunder..

Så det nytter ikke...

*dobbelpost, endret av mod. Charleen*

[Djervekvinnen]

Uff det er ikke lett når man har ulikt syn på ting.. SÅnn er det når man skal bo sammen med et annet menneske. Man må inngå komprimisser og ta hensyn til hverandres interesser og ønsker. Hvis samboeren din ikke vil vurdere dette og snakke med deg, er det veldig dumt ovenfor deg. Han bør ihvertfall gi deg gode grunner på hvorfor han ikke vil ha hund. Hvis det kun er pga ferier, så vet du at det finnes pass, så da må du bevise at dette er ikke noe problem.

Er det andre grunner, må dere prøve å se om det går an å møtes på halvveien. Hvis han ikke er interessert så trenger han ikke å ha så mye med hunden å gjøre. Si at det er ditt ansvar og han trenger ikke å gå turer osv. vis han ikke er allergisk ser jeg ikke problemet egentlig. Men hvis han VIRKELIG ikke vil ha hund, og mener det, så må man egentlig bare respektere det.. SÅnn er det når man er sammen. Om du da vil finne deg ny type, flytte er jo ditt valg. Det er uansett dårlig gjort ovenfor han da å få hund hvis han absolutt ikke vil ha.. Da må du tenke over hvor mye en hund betyr for deg og om du vil satse videre i forholdet.

Jeg tror at ved å sette seg ned og ta en seriøs prat med hverandre, legge frem gode grunner og løsninger på evnt problemer, så tror jeg det skal gå fint. Han blir sikkert like glad i hunden som deg skal du se, bare gi han tid.

[Turnip]

Husker jeg sleit med å overtale samboern med å skaffe hund, eller vi hadde jo pratet mye om det og funnet rase og alt, men han fikk nok "kalde føtter" når den tiden kom. Men jeg snakket med oppdretteren og lurte på om vi kunne få hilse på valpene og jeg dro med meg samboern (var kanskje litt slemt men.. ) Og han falt jo helt pladask, vi valgte ut valp sammen og jeg fikk bestemme navnet hans, det har vært tider hvor han har brukt valpen mot meg i diskusjoner, og det har vært vanskelig, men han elsker hunden vår like høyt som jeg og han angrer ikke en sekund nå. Så mye latter og glede den cockeren gir oss, er verdt alt

[BareLinn]

Uff det er ikke lett når man har ulikt syn på ting.. SÅnn er det når man skal bo sammen med et annet menneske. Man må inngå komprimisser og ta hensyn til hverandres interesser og ønsker. Hvis samboeren din ikke vil vurdere dette og snakke med deg, er det veldig dumt ovenfor deg. Han bør ihvertfall gi deg gode grunner på hvorfor han ikke vil ha hund. Hvis det kun er pga ferier, så vet du at det finnes pass, så da må du bevise at dette er ikke noe problem.

Er det andre grunner, må dere prøve å se om det går an å møtes på halvveien. Hvis han ikke er interessert så trenger han ikke å ha så mye med hunden å gjøre. Si at det er ditt ansvar og han trenger ikke å gå turer osv. vis han ikke er allergisk ser jeg ikke problemet egentlig. Men hvis han VIRKELIG ikke vil ha hund, og mener det, så må man egentlig bare respektere det.. SÅnn er det når man er sammen. Om du da vil finne deg ny type, flytte er jo ditt valg. Det er uansett dårlig gjort ovenfor han da å få hund hvis han absolutt ikke vil ha.. Da må du tenke over hvor mye en hund betyr for deg og om du vil satse videre i forholdet.

Jeg tror at ved å sette seg ned og ta en seriøs prat med hverandre, legge frem gode grunner og løsninger på evnt problemer, så tror jeg det skal gå fint. Han blir sikkert like glad i hunden som deg skal du se, bare gi han tid.

Jeg er sykt glad i gutten, så å flytte blir ikke aktuelt..! Jeg er helt avhengig av samboern min

Men når jeg blir deprimert så frister det å flytte ut..

Samboern VIL virkelig IKKE ha hund, NETTOPP pga ansvaret..

Samme hvor mye positivt jeg sier, så nekter han..

Han ser ikke no fint i det å ha hund..Bare støvsugingen, alt håret, stressa bikkje,og æsj..

Det er det han mener..

Jeg har heller ikke tenkt å skaffe hund,sålenge han nekter..

Det er dårlig ovenfor hunden åsså..Mener nå jeg !

Hunden må være ønsker av begge!

Og jeg har en hund på hånden allerede som vil passe meg ypperlig...

Men som samboern IGÅR satt en stopper for...

Husker jeg sleit med å overtale samboern med å skaffe hund, eller vi hadde jo pratet mye om det og funnet rase og alt, men han fikk nok "kalde føtter" når den tiden kom. Men jeg snakket med oppdretteren og lurte på om vi kunne få hilse på valpene og jeg dro med meg samboern (var kanskje litt slemt men.. ) Og han falt jo helt pladask, vi valgte ut valp sammen og jeg fikk bestemme navnet hans, det har vært tider hvor han har brukt valpen mot meg i diskusjoner, og det har vært vanskelig, men han elsker hunden vår like høyt som jeg og han angrer ikke en sekund nå. Så mye latter og glede den cockeren gir oss, er verdt alt

Ikke sant...

Problemet våres er vel at samboern ikke ser at jeg trenger og VIL dette...

Og det er veldig synd..

Jeg får hjelp nå, penger får jeg snart..Og Alt er tilrettelagt !

Men...Han vil bare ikke rett&slett...

*dobbelpost, endret av mod. Charleen*

[Djervekvinnen]

Ja da er det vel ikke så mye å gjøre. kanskje du kan være fast hundepasser for en hund. Da får du ihvertfall ha noe hund i livet ditt. Skjønner at det er vanskelig.. Jeg elsker katter og har alltid hatt lyst på ny katt når jeg flyttet hjemmefra. Men samboeren min er så allergisk at det er helt umulig.. Jeg kan nesten ikke dra på besøk engang til andre å kose med katter, for når jeg kommer hjem blir han tett i halsen pga det. Så jeg har "slått meg til ro" med at det blir ingen katt så lenge jeg er sammen med han. Det er trist å tenke på, men samboeren min er verdt det, for han betyr alt for meg.

[JailyTina]

Jeg er vel kanskje den mest egoistiske som har svart til nå, men for meg vil det aldri være aktuelt å gi avkall på noe som betyr veldig mye for meg bare fordi samboer'n er vrang. I et forhold er en nødt til å inngå kompromi, jobbe for å få ting til å fungere, men hvis ikke jeg får leve mitt liv slik jeg selv vil da er det ikke håp for det forholdet.

Jeg har en samboer nå. Han er fantastisk god, snill, kjekk , og virkelig en god fyr... Jeg er vanvittig glad i han. Vi har en grei deal på det meste, selvom vi er et par så har vi faktisk hvert vårt liv. Og skal vi to fungere sammen må vi få drive med det vi vil selv. Han er f.eks. medlem av en van-klubb. De har møter så så ofte også er han på treff om sommeren. Helt fett! Så lenge jeg kan drive med mine ting uten at han klager på det...

For meg er et liv uten hund helt utenkelig...

[Wicked Sister]

Jeg er vel kanskje den mest egoistiske som har svart til nå, men for meg vil det aldri være aktuelt å gi avkall på noe som betyr veldig mye for meg bare fordi samboer'n er vrang. I et forhold er en nødt til å inngå kompromi, jobbe for å få ting til å fungere, men hvis ikke jeg får leve mitt liv slik jeg selv vil da er det ikke håp for det forholdet.

Jeg har en samboer nå. Han er fantastisk god, snill, kjekk , og virkelig en god fyr... Jeg er vanvittig glad i han. Vi har en grei deal på det meste, selvom vi er et par så har vi faktisk hvert vårt liv. Og skal vi to fungere sammen må vi få drive med det vi vil selv. Han er f.eks. medlem av en van-klubb. De har møter så så ofte også er han på treff om sommeren. Helt fett! Så lenge jeg kan drive med mine ting uten at han klager på det...

For meg er et liv uten hund helt utenkelig...

Enig der altså!

Jeg hadde aldri klart å gitt opp hund ....

[Turnip]

Enig der altså!

Jeg hadde aldri klart å gitt opp hund ....

Hvis det hadde vært snakk om at du/dere ville ha en hund til? I tilegg til den dere har fra før og samboern hadde satt seg helt på bakbeina?

[Wicked Sister]

Hvis det hadde vært snakk om at du/dere ville ha en hund til? I tilegg til den dere har fra før og samboern hadde satt seg helt på bakbeina?

Det hadde vært noe annet, men hvis han hadde nektet meg å ha hund liksom :closedeyes:

[JailyTina]

Hvis det hadde vært snakk om at du/dere ville ha en hund til? I tilegg til den dere har fra før og samboern hadde satt seg helt på bakbeina?

Hos oss vet jeg at det ikke hadde vært noe problem. Han "gubben min" (tross alt er han ganske gammal i forhold til meg. 34 år mot mine 21år) er egentlig veldig glad i hunder. Han har hatt flere forskjellige hunder gjennom livet, men akkurat nå har ikke han selv tid blant annet fordi han går på skole, er "alenepappa" og har denna klubben sin som han er medlem av..

Hadde jeg vært i et annet forhold der typen av en eller annen grunn var i mot å skaffe hund nr 2 er jeg ikke sikker på hva jeg hadde gjort. Ville nok gjor litt "soulsearching" for å finne ut om jeg klarte meg med 1 hund eller "måtte" ha 2... Hvis jeg fant ut at det var veldig viktig for meg å ha 2 ville jeg gravd opp all verdens grunner for å skaffe en til og så ville jeg prøvd å overtale samboer'n på den måten...

[Marianne&Java]

Men han gikk jo med på å få hund i november. Var det bare noe han sa da?

[Aussieglis]

Hos oss vet jeg at det ikke hadde vært noe problem. Han "gubben min" (tross alt er han ganske gammal i forhold til meg. 34 år mot mine 21år) er egentlig veldig glad i hunder. Han har hatt flere forskjellige hunder gjennom livet, men akkurat nå har ikke han selv tid blant annet fordi han går på skole, er "alenepappa" og har denna klubben sin som han er medlem av..

Hadde jeg vært i et annet forhold der typen av en eller annen grunn var i mot å skaffe hund nr 2 er jeg ikke sikker på hva jeg hadde gjort. Ville nok gjor litt "soulsearching" for å finne ut om jeg klarte meg med 1 hund eller "måtte" ha 2... Hvis jeg fant ut at det var veldig viktig for meg å ha 2 ville jeg gravd opp all verdens grunner for å skaffe en til og så ville jeg prøvd å overtale samboer'n på den måten...

Det har nettopp jeg lykkes i, så dere må ikke gi opp og miste alt håp. Typen her skulle ha EN hund, og han gledet seg nok nesten like mye som meg. Han elsker bikkja over alt i verden og de har nå sitt rare lille forhold seg imellom Men trening, tissetørking og kloklipping ville han ikke ha noe av. Og det ble en av mine argumenter om lille nummer 2 som forhåpentligvis kommer i hus i Juli-August. Typen har sett èt eksemplar av rasen og denne frøkna gjorde heldigvis et godt inntrykk for nå gleder han seg.

Ikke vil han at vi skal se etter unghunder til omplassering heller, for "da blir ikke valpen 'helt vår' på en måte. Jeg vil ha den her hos oss fra den er leveringsklar.. Ellers blir det ikke det samme" sier han. Det tolker jeg som: neei, jeg er egentlig enig med deg, vi MÅ vente på det kullet vi venter på. Mannen vil helst ha baby-valp! Knis

[Turnip]

Er noen som er heldige her, tror etter mye mas og argumenter, så kan jeg kan få en hund til, men så redd han vil bruke det som argumenter mot meg senere, og det vil jeg jo ikke. men sier han ja.. så blir jeg verdens lykkligste hvertfall!! Har så lyst på en hun til at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg

[BareLinn]

Men han gikk jo med på å få hund i november. Var det bare noe han sa da?

NeiNei... Det har han gått med på..

Så egentlig bør jeg vel være fornøyd...

Men det er liksom..NÅ jeg har muligheten til å ha hund..

Jeg venter på rehab.penger, og hatt min første behandlingstime idag..

Og NÅ er jeg virkelig klar for å ta til meg en hund igjen..Som kan bli min firbeinte venn i skog & mark.. og på sonen-treff

Men DET klarte han å sette en stopper for..

EDIT: Gratulerer såå mye med hund nr 2 Hun var megaskjønn

[Guest Christine]

Kanskje han fikk den andre hunden helt opp i halsen?

Var det du eller han som støvsugde opp alle håra?

Om det var han, så skjønner jeg kanskje godt at han er litt nølende. Jeg støvsuger underetasjen hver dag, og det er like mye hår hver gang!

Men skal ikke du ha en hund i November da? Eller skal du ha en i November og en nå?!

Henger ikke med.

[BareLinn]

Skulle egentlig ha i November..Men satt den på holdt, ettersom jeg var så syk..

Og nå føler jeg meg virkelig klar for hund.. Og ønsker det sååå sårt..

Men samboern har gått inn for at det blir i November,og ikke nå..

Og da må man jo bare føye seg....

Det er JEG som vasker,støvsuger og gjør ALT husarbeidet vårt, ettersom jeg er hjemmeværende..

Men det hjalp ikke som argument må du tro...

[Djervekvinnen]

Men det er større forskjell på kanskje å være hekta på data eller er med i en klubb som tar mye tid, kontra det å ha en hund i hus. En hund er rundt deg døgnet rundt, de maser, lukter, røyter, de krever oppmerksomhet og stell, og dette legges veldig mye merke til. Og dette er kanskje ikke noe en person som ikke vil ha en hund, syns er så koselig. Det blir jo et nytt familiemedlem som tar tid og plass. Og samboeren VIL bli involert uansett. Så å skal ha levende dyr i hus, må alle være komfortable med, eller blir det ikke rettferdig for alle. Det får være måte på å være egoistisk. Da må man være så åpen om dette helt fra starten av og vite om kjæresten liker dyr og kunne tenke seg hund, før man flytter sammen, og evnt. settes i dette problemet.

Hvis jeg absolutt ikke kunne tenke meg en hund i hus, og samboeren min ville, hadde det vært utrolig dårlig gjort hvis han prakket på meg en hund. Det sier jo seg selv at ikke går i lengden.

Utrolig kjip situasjon da, og jeg skjønner trådstarters dilemma.

Edit: ser at du skal få hund i November? Men da er jo problemet løst. Du får jo hund. Eneste er jo bare å vente litt.

[BareLinn]

Men det er større forskjell på kanskje å være hekta på data eller er med i en klubb som tar mye tid, kontra det å ha en hund i hus. En hund er rundt deg døgnet rundt, de maser, lukter, røyter, de krever oppmerksomhet og stell, og dette legges veldig mye merke til. Og dette er kanskje ikke noe en person som ikke vil ha en hund, syns er så koselig. Det blir jo et nytt familiemedlem som tar tid og plass. Og samboeren VIL bli involert uansett. Så å skal ha levende dyr i hus, må alle være komfortable med, eller blir det ikke rettferdig for alle. Det får være måte på å være egoistisk. Da må man være så åpen om dette helt fra starten av og vite om kjæresten liker dyr og kunne tenke seg hund, før man flytter sammen, og evnt. settes i dette problemet.

Hvis jeg absolutt ikke kunne tenke meg en hund i hus, og samboeren min ville, hadde det vært utrolig dårlig gjort hvis han prakket på meg en hund. Det sier jo seg selv at ikke går i lengden.

Utrolig kjip situasjon da, og jeg skjønner trådstarters dilemma.

Edit: ser at du skal få hund i November? Men da er jo problemet løst. Du får jo hund. Eneste er jo bare å vente litt.

Poenget er at jeg er klar for hund NÅ... Det er NÅ jeg har muligheten!

I November er jeg kanskje så frisk til at jeg jobber... Går skole..

Vintertid er ikke sååå kult å ha valp først & Fremst..Dessuten..

Jeg vil ikke ha en valp om jeg ikke har tid til å lære den å være alene, bli renslig...

Jeg kan ikke gå å være hjemmeværende helt til november fordi da får jeg hund??

Det åsså blir feil for min del !

Og jeg kommer ikke til å prakke på noen noenting..

Skal sette meg ned med han for siste gang og fortelle hvor viktig det faktisk er,og hvor mye det ville bety for meg!

Og vil han da fortsatt ikke PRØVE...å ha en hund på PRØVE f.eks..For å se om det funker med oss 3..

Neei...Da får jeg bare vente..

Nå er samboern viktigere enn hunden...

(Hadde jeg hatt hund OG samboer...og DA måtte velge..... ) Det hadde blitt en annen sak..

[JailyTina]

Men det er større forskjell på kanskje å være hekta på data eller er med i en klubb som tar mye tid, kontra det å ha en hund i hus. En hund er rundt deg døgnet rundt, de maser, lukter, røyter, de krever oppmerksomhet og stell, og dette legges veldig mye merke til. Og dette er kanskje ikke noe en person som ikke vil ha en hund, syns er så koselig. Det blir jo et nytt familiemedlem som tar tid og plass. Og samboeren VIL bli involert uansett. Så å skal ha levende dyr i hus, må alle være komfortable med, eller blir det ikke rettferdig for alle. Det får være måte på å være egoistisk. Da må man være så åpen om dette helt fra starten av og vite om kjæresten liker dyr og kunne tenke seg hund, før man flytter sammen, og evnt. settes i dette problemet.

Hvis jeg absolutt ikke kunne tenke meg en hund i hus, og samboeren min ville, hadde det vært utrolig dårlig gjort hvis han prakket på meg en hund. Det sier jo seg selv at ikke går i lengden.

Utrolig kjip situasjon da, og jeg skjønner trådstarters dilemma.

Edit: ser at du skal få hund i November? Men da er jo problemet løst. Du får jo hund. Eneste er jo bare å vente litt.

Jepp, det er stor forskjell på å være med i en klubb som tar tid i forhold til det å ha hund. Jeg brukte det mest som eksempel fordi det er den situasjonen jeg er i nå... Det er klart at en eventuel samboer eller andre en deler hjem med må forholde seg til en hund de å..

Som jeg startet første innlegget med: Jeg er nok den mest egositiske som svarer her. For jeg har veldig lite medfølelse for en eventuell samboer som hadde "nektet meg" å ha hund. Hester, hunder, katter osv har alltid vært det viktigste i livet mitt og hvis noen nå plutselig skulle nekta meg det hadde de fått pen beskjed om å ryke og reise..

(og hvis noen her mener at det bare er noe jeg sier nå og at ting hadde blitt helt annerledes om jeg hadde vært nødt til å faktisk velge bort samboer'n.... Jeg har alt tatt det valget en gang for et par år tilbake, og jeg hadde tatt det samme valget igjen uten å nøle)

[Artemis]

Poenget er at jeg er klar for hund NÅ... Det er NÅ jeg har muligheten!

I November er jeg kanskje så frisk til at jeg jobber... Går skole..

Vintertid er ikke sååå kult å ha valp først & Fremst..Dessuten..

Jeg vil ikke ha en valp om jeg ikke har tid til å lære den å være alene, bli renslig...

Jeg kan ikke gå å være hjemmeværende helt til november fordi da får jeg hund??

Det åsså blir feil for min del !

Og jeg kommer ikke til å prakke på noen noenting..

Skal sette meg ned med han for siste gang og fortelle hvor viktig det faktisk er,og hvor mye det ville bety for meg!

Og vil han da fortsatt ikke PRØVE...å ha en hund på PRØVE f.eks..For å se om det funker med oss 3..

Neei...Da får jeg bare vente..

Nå er samboern viktigere enn hunden...

(Hadde jeg hatt hund OG samboer...og DA måtte velge..... ) Det hadde blitt en annen sak..

Men om du får hund nå, så er den fortsatt ung og krevende i november. Hvis du da er syk/i arbeid, har du fortsatt tid til hunden?

[Wicked Sister]

Poenget er at jeg er klar for hund NÅ... Det er NÅ jeg har muligheten!

I November er jeg kanskje så frisk til at jeg jobber... Går skole..

Vintertid er ikke sååå kult å ha valp først & Fremst..Dessuten..

Jeg vil ikke ha en valp om jeg ikke har tid til å lære den å være alene, bli renslig...

Jeg kan ikke gå å være hjemmeværende helt til november fordi da får jeg hund??

Det åsså blir feil for min del !

Og jeg kommer ikke til å prakke på noen noenting..

Skal sette meg ned med han for siste gang og fortelle hvor viktig det faktisk er,og hvor mye det ville bety for meg!

Og vil han da fortsatt ikke PRØVE...å ha en hund på PRØVE f.eks..For å se om det funker med oss 3..

Neei...Da får jeg bare vente..

Nå er samboern viktigere enn hunden...

(Hadde jeg hatt hund OG samboer...og DA måtte velge..... ) Det hadde blitt en annen sak..

Jeg skjønner at du har lyst på hund NÅ. Jeg hadde det sånn for 2 år siden da jeg fikk lov til å få hund, men måtte vente til sommeren! Jeg ville ha hunden der og da, men foreldrene mine sa at vi skulle få hund måtte det skje i sommerferien. Det halvåret var langt skal jeg love deg! Men samtidig fikk jeg mye mer tid til å forbrede meg. Ventetiden trenger ikke alltid å være grusom! Se på det som en tid, der du kan slappe av og lade opp til valpen kommer! Jeg skjønner at det kan føles lenge å vente til november - trust me Se på det heller som noe positivt! Nå har du sjangsen til å lete etter den perfekte valpen/hunden!

[BareLinn]

Men om du får hund nå, så er den fortsatt ung og krevende i november. Hvis du da er syk/i arbeid, har du fortsatt tid til hunden?

Jaja...Poenget mitt er at jeg er klar for hund nå..

Asså..Ikke valp.. nødevendigvis !

Jeg har en hund på hånda som jeg gjerne vil prøve å ha.. På prøve først såklart..

Som kan dette med renslighet, være alene hjemme..Men som åsså trenger noe trening..

Derfor... Den kan være alene hjemme i November, en arb.dag... Men den vil jo lære meg å kjenne først...Innen den tid ! Hvis du skjønner? Hehe...

Jeg skjønner at du har lyst på hund NÅ. Jeg hadde det sånn for 2 år siden da jeg fikk lov til å få hund, men måtte vente til sommeren! Jeg ville ha hunden der og da, men foreldrene mine sa at vi skulle få hund måtte det skje i sommerferien. Det halvåret var langt skal jeg love deg! Men samtidig fikk jeg mye mer tid til å forbrede meg. Ventetiden trenger ikke alltid å være grusom! Se på det som en tid, der du kan slappe av og lade opp til valpen kommer! Jeg skjønner at det kan føles lenge å vente til november - trust me Se på det heller som noe positivt! Nå har du sjangsen til å lete etter den perfekte valpen/hunden!

Hehe... SKjønner godt at det halve året var laaangt

Men på en annen side.. Jeg vil ha en unghund,evt. ung voksen..

Og det er jeg klar for..Jeg har funnet hunden jeg vil ha,og skal ta min siste prat med samboer ikveld..

Jeg vil helt klart ikke ha hund for enhver pris, men problemet mitt er at samboern ikke er interessert i å høre engang..Føler han lukker øra når¨jeg tar opp temaet..

Jeg kan helt klart låne pappas schæfervalp når jeg vil..

Men føler det blir for dumt at JEG skal trene den hunden,som egentlig ikke skal "ly" meg..

Om du skjønner ?

*Dobbeltpost. Bruk siterfunksjonen. Nirm*