Gå til innhold
Hundesonen.no

Usikker hund i møte med større hunder


C.J

Recommended Posts

Hunden min er en flat-tispe på 19 mnd. Hun er skeptisk til hunder på størrelse med henne, eller større. Hvis den større hunden forholder seg rolig, står hun gjerne i ro og logrer usikkert (lav haleføring), mens hun slikker den andre hunden. Hvis den andre hunden er ivrig derimot, trekker hun seg unna. Hvis hun ikke har mulighet for det, f.eks dersom de er løse sammen, og den andre hunden er 'etter' henne, og kanskje kommer brått på (dette gjelder vel hannhunder som prøver seg på henne) viser hun tennene et kort øyeblikk. Hun kan også klynke/hyle(?) et kort sekund. Haleføringen er som regel lav, men dersom hun bare er litt skeptisk logrer hun også litt.

Hun leker greit med hunder hun kjenner, som det er litt størrelse på (en annen flat, en chowchow og en schæfer)

På meg virker hun redd og usikker. Er det det hun er?

Hvordan skal jeg få bort denne usikkerheten? Hvordan få henne trygg på større hunder?

For ca. 7-8 mnd siden lekte hun med en større blandingshund (hann). De lekte løs i hagen, og hadde det kjempegøy. Helt til min hund bråsnur etter denne andre hunden og ser ikke hvor hun løper - rett inn i et hjul som stakk ut fra en stor kjørevogn. Hun hoppet bakover, satt seg ned og hylte lenge. Det hjalp ikke at jeg satt meg foran henne og holdt rundt henne (jeg hadde helt panikk! Trodde hun hadde slått hodet og blitt hjerneskadet:P) Jeg tror hun slo skulderen veldig hardt, for hun måtte bæres store deler av veien hjem, da hun nektet å gå. Hun haltet. Tingen er at jeg tok henne med meg hjem med en gang, og den andre hunden ble fjernet ganske raskt. Siden har hun ikke hilst på denne hunden, og jeg tror kanskje det var etter denne episoden at hun begynte å bli skeptisk overfor større hunder.

Kan det ha med dette å gjøre? At hun assosierer lek med større hunder, - med ubehag?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har egentlig ikke så mange konkrete tips, men ta og les "Klikkertrening og dempende signaler" (Selges på Canis). Selv om den retter seg mer mot hunder som er aggressive, er "oppskriftene" der enkle og lette å bruke på andre problemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Normalt sett skal ikke én negativ opplevelse kunne gjøre så stort utslag, hvis ikke hunden kanskje har vært litt forsiktig av seg i utgangspunktet? Tenk litt tilbake på valpetid etc, om hun var "overhyggelig" og veldig innsmigrende og underkastende - det kan være en pekepinn på om hun egentlig alltid har syntes andre hunder unntatt de kjente kan være litt "skumle"? Så man måtte være overblid for å sikre overlevelse :icon_confused:

Men dersom du tror det mest er opplevelsen, eller kombinasjonen av litt lav terskel og opplevelsen, så kan du jo trene det bort. Det ER mange hunder som synes selve hilsesituasjonen - første fase - kan være litt vanskelig. Så der må jo DU gå inn, at du som eier nærmest "garanterer" henne et hyggelig møte, eller at du skal berge henne dersom det er vanskelig...

Du kan kanskje være med henne helt bort til den andre hunden, gå inn og si hei til den i vennlig stemme, få fokus litt vekk fra din hund et øyeblikk, så hun rekker å roe seg før den andre hunden brått bykser til. Det er mange "uhøflige" og brå hunder - som er blitt litt herdet og avslepne, og som stormer bort nær sagt UANSETT motpartens reaksjon. Jeg ser på minsten her, hannhunden, at han ombestemmer seg og snur vekk dersom han er på vei mot en lekker dame og hun begynner å krympe seg og grue seg - for å presse seg på... nei, da kan det være det samme for ham.

Klikkertrening er også en god måte å skape en positiv forventning på, men da forutsetter det at du klarer å se an hunden som kommer - at det faktisk ikke blir noe negativt allikevel. Min erfaring er at hunder som er vant til å møte mange fremmede hunder, som går overens med hundene i parken, likevel kan synes at det "første møtet" kan være litt vanskelig - at det blir så sterkt fokus.

Det er jo litt uvanlig med en flat som reagerer sånn da? Er det både på hannhunder OG tisper? For noen litt myke tisper, som ikke klarer å si fra på "normal" måte til hannhundene, de kan kanskje få litt negative forventninger dersom de treffer for mange pågående og masete hannhunder.

Og er det bare med "nye" hunder, eller med de hun treffer flere ganger?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Normalt sett skal ikke én negativ opplevelse kunne gjøre så stort utslag, hvis ikke hunden kanskje har vært litt forsiktig av seg i utgangspunktet? Tenk litt tilbake på valpetid etc, om hun var "overhyggelig" og veldig innsmigrende og underkastende - det kan være en pekepinn på om hun egentlig alltid har syntes andre hunder unntatt de kjente kan være litt "skumle"? Så man måtte være overblid for å sikre overlevelse :o

Hun har, når jeg tenker etter, underkastet seg veldig fort som valp, dersom hunden har yppet seg eller bare blitt litt overivrig. Og hun har vel alltid slikket hunder hun hilser på, i munnvikene. Det gjør de vel for å vise respekt, gjør de ikke?

Men dersom du tror det mest er opplevelsen, eller kombinasjonen av litt lav terskel og opplevelsen, så kan du jo trene det bort. Det ER mange hunder som synes selve hilsesituasjonen - første fase - kan være litt vanskelig. Så der må jo DU gå inn, at du som eier nærmest "garanterer" henne et hyggelig møte, eller at du skal berge henne dersom det er vanskelig...

Du kan kanskje være med henne helt bort til den andre hunden, gå inn og si hei til den i vennlig stemme, få fokus litt vekk fra din hund et øyeblikk, så hun rekker å roe seg før den andre hunden brått bykser til. Det er mange "uhøflige" og brå hunder - som er blitt litt herdet og avslepne, og som stormer bort nær sagt UANSETT motpartens reaksjon. Jeg ser på minsten her, hannhunden, at han ombestemmer seg og snur vekk dersom han er på vei mot en lekker dame og hun begynner å krympe seg og grue seg - for å presse seg på... nei, da kan det være det samme for ham.

Nå er jeg ikke så sikker på om denne hendelsen har så mye å si. For hun har jo vært veldig forsiktig av seg, fra hun var valp. Så hun er kanskje bare litt skeptisk av natur? Jeg har prøvd å gå bort til den hunden hun skal hilse på, mens hun selv er løs. Og da har jeg snakket rolig til den, mens jeg har prøvd å lokke henne bort til oss. Og hun vil jo være der jeg er, så hun kommer bort, logrende, og snuser kanskje litt på hunden, men hvis den blir ivrig og vil leke eller snuse bak, så trekker hun seg unna igjen. Og da kan hun stå et stykke unna, og se på meg med halvveis logrende hale, og ørene av og til trukket litt bakover.

Klikkertrening er også en god måte å skape en positiv forventning på, men da forutsetter det at du klarer å se an hunden som kommer - at det faktisk ikke blir noe negativt allikevel. Min erfaring er at hunder som er vant til å møte mange fremmede hunder, som går overens med hundene i parken, likevel kan synes at det "første møtet" kan være litt vanskelig - at det blir så sterkt fokus.

Mener du at jeg skal shape inn "hilse på den andre hunden"? :) At jeg klikker og belønner når hun tør å nærme seg, også øker jeg kriteriene gradvis?

Det er jo litt uvanlig med en flat som reagerer sånn da? Er det både på hannhunder OG tisper? For noen litt myke tisper, som ikke klarer å si fra på "normal" måte til hannhundene, de kan kanskje få litt negative forventninger dersom de treffer for mange pågående og masete hannhunder.

Og er det bare med "nye" hunder, eller med de hun treffer flere ganger?

Det gjelder vel både hanner og tisper. Hun har aldri gitt beskjed sånn skikkelig, da tenker jeg på glefsing og bøks fremover mot den andre hunden. Det er vel nå i det siste at hun har begynt å vise tennene et kort øyeblikk dersom hunden ikke trekker seg bort fra henne. Det er bare med nye hunder. Men hun treffer jo de samme hundene fra hundeklubben en gang i uken, men reagerer helt likt fra gang til gang. For en uke siden gikk vi en tur i skogen, med 5 hunder løse, der i blant Chantana, en schæfer-tispe og en flat-hann. Chantana storkoste seg og virket ikke usikker, men da var jo alle løse, og ingen tok egentlig noe kontakt med Chantana. Men om de hadde gjort det så tror jeg ikke hun hadde reagert noe annerledes fordi hun er jo alltid løs når hun hilser på disse hundene uansett...

Hun kjenner jo en schæfer-hann, og disse leker ofte sammen. Denne har hun vært i jevnlig kontakt med fra den var 2-3 mnd (er nå 5 mnd). Denne er ganske innpåsliten, og veldig til å hoppe opp og leke. Men dette går helt fint for Chantana. Vet ikke om dette er fordi hun kjenner den, eller om det er fordi den er valp? Kan jo være en kombinasjon. En annen hund hun kjenner, men som hun sjelden treffer fordi den bor i Bergen, er en flat-tispe som er 2,5 mnd eldre enn Chantana. Disse leker supert sammen, og har kjent hverandre siden de var valper.

Jeg skal få noen til å filme dette på sosialiseringen i morgen, så kan du få se :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje hun bare ER sånn - litt beskjeden, forsiktig, nølende, nøye og avventende av natur, og så synes hun det blir helt too much når hun treffer balstyrige hunder som er "all over" henne? Var hun en innsmigrende, forsiktig valp så er hun jo bare fortsettelsen av det nå.

Ikke alle hunder "liker" enhver fremmed hund, og noen vil helst være i fred. Det er som folk :o

En hund jeg kjenner skiller veldig mellom "venner og gode bekjente" - hunder som den kjenner eller de har møtt ofte på tur, og fremmede hunder. De er den null interessert i, men den er ikke redd heller - den vil være i fred og slippe å forholde seg til alt mulig av firbeinte. Det endrer seg når den har "gått tur" med dem, at hund og eier gjør noe sammen med en annen hund og dens eier over litt tid; da innlemmes de i "den utvidede vennekretsen".

Men den hunden er ikke utrygg eller redd, bare uinteressert nå - og den finner seg gjerne noe den driver med selv når det er mye hunder rundt, som gjør at de andre hundene bare går utenom den, uten å gi den fullt fokus.

Kanskje din hund skal få slippe å hilse veldig "målrettet", altså at du ikke maser henne helt bort - hvis den andre hunden likevel ikke er SÅ opptatt av å hilse? Mange hunder er veldig opptatt av å storme bort til andre, men kan gjerne avledes litt - hvis en sjøl hilser, så det roer seg. Og så holder det kanskje at din er "i nærheten". VELDIG vanskelig å forklare, blir usikker om dette er til å skjønne?

Uansett... det som er bra er jo om hun ikke direkte er REDD de andre hundene.

Det KAN høres litt ut nå at hun bare "vender seg innover" og prøver å gjøre seg liten og usynlig og håper "det snart er over" - til det brått blir for mye, og hun begynner å vise tenner??? Å vise tenner er jo ganske sterkt, da høres det jo ut som hun er redd - og at hun ikke "klarer" å fremvise signalene som går foran. Eller kanskje hun EGENTLIG utstråler at hun ikke vil, at det er skummelt, men at endel andre hunder ikke helt tar hensyn?

Ser du noen forskjell på hunders reaksjoner på henne - om de språksikre lar henne være i fred for eksempel? Og du beskriver jo allerede at hun reagerer dårligere på de som du også ser er "masete".

Det er vanskelig å si uten å se, men kanskje du gjennom å jobbe med å gjøre henne tryggere og modigere i andre sammenhenger kan få henne sosialt tryggere også - at hun tåler bedre å "ha dem rundt seg", selv om du ikke får henne til å elske alt og alle?

Hunder er forskjellige, kanskje hun bare er en "lavtliggende" flat... hva sier oppdretter og de som eier kullsøsken? Selv i "de beste familier" kan det komme noen forsiktige små. Kanskje det bare ER sånn, at det er genetisk at hun er blitt en forsiktig liten frøken, og at det ikke er noe "galt" med henne - selv om hun er flat, og at du må skru litt om på forventningene og oppfatningene og ta små skritt.

Jo flere positive små fremganger, jo tryggere blir hun nok - det vil hun nok uansett bli med alderen også, dersom hun ikke får seg noen vemmelige erfaringer. Du får bli "klippen" hennes, det er til stor hjelp for slike hunder, tror jeg. Og så er det nok lurt at hun har "gode venner" på fire bein...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...