Deco

[deco]

Min herlige lille bamse, min aller beste venn! Du gikk bort så alt alt for tidlig!

Vi har opplevd mye den korte tiden du har vært her, og du har satt noen kraftige spor igjen etter det. 4 måneder gammel var du på ditt første valpeshow, etter det bare ballet det seg på og litt over 2 år gammel var du blitt champion.

Vi hadde mange problemer sammen du og jeg, til tider lurte jeg på om jeg hadde kompetanse nok til å ta vare på deg slik du fortjente, men vi fikk ting til. Overraskende nok klarte vi å karre oss ut på agilitybanen, og enda mer forbløffende, etter en fiasko av en tissedebut fortsatte vi med å ta opprykket til klasse 2 i løpet av en uke.

Du hadde din egen måte å gjøre ting på. Det beste du visste var å få snuse rundt i gode dufter. Du lærte meg hvor lite jeg visste om trening, lokkemetoden, hvordan polvotter ikke liker negativ forsterker og hvor fantastisk klikkertrening er.

Frem til du var et år gråt du hver dag når jeg drout og du måtte være sammen med resten av familien, og hele livet ditt viste du en virkelig glede da jeg kom hjem, uansett om jeg bare hadde vært å hentet posten. Kommer aldri til å glemmde en dag i mars da vi kom hjem fra kurs, du regelrett hylte av glede, klarte ikke stå på fire, klarte ikke stå på 2, i flere minutter klarte du ikke beherske deg pga din glede.

Men desverre tok sykdommen overhånd og vi følte du hadde hatt nok smerte. Du var ikke den samme, og det måtte så alt for mange medisiner og operasjoner til for at du skulle bli bra.

Det er tomt her nå. Ingen polvott som hopper til på morgenen for at jeg ikke skal tråkke på han når jeg går ned fra senga, ingen Deco som tripper over stuegulvet fornøyd med å bare være her, ingen irriterende bjeffing når det kommer folk på døren (eller bare en lyd utfor). Jeg savner det så, alt sammen. Savner den lille hvite uinteresserte sprettballen som jeg faktisk klarte å få en liten treningsnarkoman ut av. Gutten som ledet meg inn i en verden jeg ikke ante om, hundeverden. Han jeg tok med meg på både utstillinger og agilitykonkurranser, mye for gleden å være med på ting, men mest for å lære han at andre hunder i nærheten betyr at ting er gøy. Vi hadde bare såvitt startet, begynt å få ting til. Det var så mye mye mer vi skulle teste ut, bare vi to. Men smertene var for mye for deg, du hadde det ikke godt lille venn. Håper du har det supert der du er nå, det fortjener du virkelig.

Livet blir aldri det samme uten deg Deco! Ingen kan nå eller noen sinne målbinne seg med deg. Du var simpelten best!