Den perfekte førstegangshund.

[MarieR]

Hvilke hundetyper ser dere på som greie førstegangshunder? Den lettlærte hunden som alt går greit med eller den typen man gjerne må slite med? Hvordan var deres første hund, er du glad den var slik den var eller skulle du gjerne hatt den annerledes?

Ask er jo min første hund. Han har gitt meg utfordringer og kunnskap. Han er en veldig enkel hund i de fleste settinger men der han er vanskelig er han vanskelig med store bokstaver. (Nå sier jeg ikke at det er hans feil at han er som han er altså).

Jeg er evig takknemlig for at jeg ikke fikk en slik hund som alt går greit med, og som man nesten ikke behøver å slite med. Alle hunder har jo sitt, men det er jo fakta at de er forskjelige, noen enklere enn andre. Det er slett ikke skjelden jeg i ren frustrasjon eller fortvilelse ønsker meg den lette typen hund, men jeg er alltid glad for at Ask er som han er. Jeg vet at alt det Ask har lært meg vil være til enormt stor hjelp med fremtidige hunder. Jeg trur selv at jeg ikke ville fått like mye ut av engletypen førstegangshund. Ærfaring, ja, men på en helt annen måte.

For førstegangseiere generellt er det sikkert opp til hver enkelt hvilken type hund som egner seg best som førstegangshund. For min del var det en fordel å få en litt vanskelig først, for da er jeg forberedt på mye mer når det gjelder senere hunder. Men han har også vist meg hvordan det er å ha en enkel og velfungerende hund.

til slutt: jeg vet de fleste hunder er og blir hva eieren gjør dem til, men alle har forskjellig utgangspunkt helt fra starten.

[Huldra]

Tja.. si det? Kommer an på hva du vil med hunden, tror jeg kanskje? For familier som ikke har de store ambisjonene, bortsett fra at hunden skal være selskap og en ekstra glede i hverdagen, så tror jeg det er best med hunder som er nettopp; enkle. For andre, som er villige til å lære masse om hund, og som har ambisjoner om større ting, vil kanskje en hund som gir noen utfordringer være bra. Men man bør helst klare å takle de..

Min første hund var slett ikke enkel, og jeg lærte utrolig masse av han. Lærer enda. Hadde ikke ville vært foruten han, men skulle ønske jeg hadde kunnet mestre han bedre.

Den perfekte førstegangshund tror jeg er en cavalier. Tenker da på familier som bare vil ha selskap. De er relativt lettlærte, sjelden gemytt-problemer, praktisk størrelse og kan være med på det meste.

For andre så kommer det litt an på hva de skal med hunden, om de har erfaring fra før fra andres hunder, og om de har bekjentskaper som kan gi råd og være til hjelp.

[Ingvild]

Tinka har nok vært både verdens verste og verdens beste førstegangshund.

Verdens verste fordi hun har hatt eggstokkcyster, noe som har gjort at hun har ridd ekstremt mye på meg, særlig før, under og etter løpetid (og med løpetid hver femte måned har det altså vært nesten konstant siden hun var 8 mnd). Dessuten har hun nok ene og alene stjelt mer mat en halvparten av hundesonens hunder til sammen, men det plager meg egentlig forbausende lite. Som valp var hun helt ekstrem på det å bite. Det er mulig det ikke var så ille som det føltes ut som der og da, men for en trettenåring som bare ville ha en hyggelig kamerat, var det ikke spesielt moro å gå rundt med bitemerker oppover armene i tre måneder. Tissetørking var det også masse av... I det hele tatt har hun vært en stor utfordring, såpass stor at jeg til tider har vurdert seriøst å omplassere henne. Heldigvis har det ikke blitt med mer enn tanken.

Hun har så enormt mange egenskaper som gjør henne til verdens beste førstegangshund. For det første er hun snill, hun er sosial og glad, veldig tålmodig. Hun er en utrolig trygg hund, hun har veldig stor tillitt til oss, og syns for eksempel ikke det er noe problem at vi tramper hardt i bakken en halv cm fra øynene hennes. Det er helt greit at vi tar fra henne maten hennes (ikke at vi faktisk gjør det - men det er helt greit for henne). Hun er selvsikker, men ikke dumdristig (bare av og til, haha). Hun er svært omgjengelig. Hun er ekstremt tilpasningsdyktig, både til nye omgivelser og til nye rutiner. Det har aldri vært noe problem å få henne med på det som jeg vil ha henne med på. Hun er modig, hun er ikke lettskremt. Nyttårsaften tilbringer hun sovende på ryggen, og hun hiver seg uti nye ting med stor fornøyelse. Hun er lett å engasjere, og selv om jeg aldri har vært bevisst på å bygge opp leking som forsterker, fungerer drakamp og tennisball i dag like bra som pølser som belønning (til tross for hennes ekstreme matglede!).

Alt i alt har nok Tinka vært en veldig god førstegangshund for meg. Jeg kommer nemlig til å bruke framtidige hunder aktivt i trening av forskjellige slag, og for meg har det derfor vært nyttig å ha en hund hvor ikke alt har gått helt som det skal. Jeg har lært utrolig mye av det, selv om jeg kanskje ikke helt ser det nå. Jeg er forberedt på at utfordringer kan gjøres noe med, og det tror jeg vil komme veldig godt med når jeg senere skaffer meg hunder som jeg har større mål/håp for.

Mange sier jo at labradoren er en god førstegangshund, nettopp pga sitt gode gemytt. Det er en veldig snill, glad, sosial og omgjengelig rase. Den kan fint tilpasse seg et familieliv.... Men egentlig, så veit jeg ikke jeg. Labradorer - ikke bare Tinka - har det gjerne med å være veldig, veldig viltre som valper og unghunder. Gjerne i meste laget. Hos hannhunder er det gjerne en del hormoner fram til den er to år. Og det kommer ikke ut i form av aggresjon, men bare som vill interesse for andre tisper. Det er en sterk og stor hund - om Tinka virkelig bestemmer seg for noe, så klarer ikke jeg å holde henne igjen... Og hun er ei lita, nett tispe. Hvordan kombinasjonen stor hannhund + tolvåring da blir, veit jeg ikke helt om jeg tør å tenke på.

Men alt i alt, jeg tror at hvordan førstegangshunden ideelt skal være - det kommer an på hva slags mål/drømmer/forhåpninger eieren har. Er det en eier som "bare" skal gå turer, og ikke har planer om noe annet med framtidige hunder heller, så tror jeg kanskje det er greiest med en hund som er veldig enkel å ha med å gjøre. Ikke for krevende, verken pga en hund som er usikker/nervøs/aggressiv/noe annet eller en hund som er "arbeidsnarkoman" og krever å få jobbe, jobbe, jobbe, lære..... Mens en hundeinteressert person som kan tenke seg å ha hund som livsstil, i større grad kan sette pris på erfaringene en litt "sær" hund kan gi.

[Djervekvinnen]

Min hund har ikke vært den letteste førsteganghunden. Vi har måtte jobbet mye og stått på. Nye utfordringer hele tiden, og oppturer og nedturer. Jeg er fornøyd med at ting gikk så bra som det har gjort, og nå føler jeg at med den erfaringen med hunden som jeg har fått, gjør at jeg kan så og si klare hva som helst Vel, ikke hva som helst, men jeg begynte med en krevende rase og har erfart det, så føler jeg meg godt rustet til fremtidige hunder, da jeg ikke kommer til å velge like krevende raser som den jeg har nå.

jeg satset stort fra begynnenlsen, og det lyktes. Tror det hadde vært annerledes hvis jeg hadde hatt en liten, rolig og bra hund fra før, og så kom Hera i hus. Da hadde nok forskjellene vært endel større. Nå "vet man ikke noe bedre", så da tror man at det skal være sånn.

[Jeampi]

Min første hund var en dalmis som det slett ikke gikk så bra med. Han hadde jeg bare i nesten 3mnd så jeg tenker på Pito som min førstegangshund.

Hun er en perfekt førstegangshund - med sine utfordringer. Største utfordringen er vle at hun er ekstremt giddalaus når hun ikke har motivasjon for å jobbe. F.eks i agility mangler hun fart fordi at hun syns det er andre ting som er mye mer morsomt. Hun liker agility, men hvorfor gi alt? Og jeg har prøvd alt av motivasjon. ALT av godbiter og leker. Senket kriterier til nesten det utenkelige. Men hun vil bare ikke gi 100%, veldig fustrerende noen ganger. Men ellers er hun ekstremt lærevillig. Hun er klikkerklok og elsker å få jobbe seg til nye ting. Samt at det gøyeste hun vet er å få bruke nesen. Gå spor er knallkjekt!

Hun er gneldrete og hissig mot andre hunder. Men det er vel det eneste negative jeg har å si om henne.

Glad i pitusen min

[C.J]

Jeg mener at dersom hundeeieren er bevisst på det arbeidet en hund medfører, og dersom h*n går på div. hundekurs eller får hjelp av bekjente med erfaring, så burde det egentlig være det samme hvilken rase førstegangseieren skaffer seg. Kanskje er ikke store vakthunder som ikke tar lydighetstrening så lett, det beste alternativet, men det kan sikkert funke det og, så lenge eieren får god nok oppfølging.

[ida]

Den perfekte førstegangshund må være en som er ferdig utlært hjelpehund av noe slag, men som blir vraket fordi den er for sosial! Nei, det er kanskje en perfekt hund for meg, det ...

Hm... Jeg traff en hyggelig dame på tur i går. Hun hadde med seg en lånt golden, jeg hadde med meg Fibi og et par tolvåringer. Vi ble nå stående og prate litt, for damen hadde hatt toller og var naturlig nok interessert i rasen og i å utveksle erfaringer. Hun fortalte meg at hennes første toller var en skjønn tispe som hun overtok som ettåring. Den kunne gå løs overalt og hadde et herlig gemytt. Den neste tolleren overtok hun også som ca ettåring. Dette var en hann med stor motor og framdrift, men liten interesse for samspill med henne... Etter et års tid ga hun opp og returnerte ham til oppdretter.

Så det kan jo kanskje være litt dumt å ikke måtte jobbe for resultatene med sin første hund, men heller opparbeide seg erfaringer som gjør en bedre rustet til å takle utfordringer med påfølgende hunder. Ikke godt å si.

[CWL]

Min første hund var en korthåret vorstehund som vi overtok da hun var omtrent 10 mnd. gammel.

Hun var kjempenervøs og redd for det meste, men utenom det var hun enkel og grei. Det eneste hun behøvde var noen som var snill og tålmodig med henne. Hun gjorde stort sett aldri noe galt og var meget forsiktig med det meste. Vi jobbet mye med å øke selvtiliten hennes , og fikk en fantastisk hund som jeg aldri behøvde å bekymre meg over. Hun kunne gå løs over alt, var snill og grei med andre hunder og startet aldri trøbbel med noen. *sukk* savner Chrissyjenta mi jeg. Hund nr. 2 (blandingshunden min Luke) er en helt annen type hund. Han er ikke så enkel... Han er for det meste snill og grei, men jeg må alltid prøve å være et steg foran når det gjelder han. Han lærer veldig fort på godt og vondt. Men jeg føler at jeg lærer noe nytt hver dag med han. Gogutten min

[Aya]

Min første hund som jeg hadde mye av ansvaret for var verdens tryggeste og deiligste lille GS tispe.. Hun lærte meg sånn ca ingenting, for hun var så utrolig avbalansert og rolig fra naturens side. Min andre hund var en BC hann, omplassering, med store adferdsproblemer og også fysiske sykdommer. Han lærte meg alt i verden, og jeg er evig takknemlig forden tiden jeg hadde med Puma. Jeg tror at å ha en krevende førstegangshund kan gi deg veldig mye dersom du er innstilt på å jobbe. Er det en familiehund som skal fungere til tur o.l. tror jeg egentlig ikke det.. Jeg tror kanskje at for en aktiv familie uten veldig mye hundeerfaring kan kanskje whippet være et fint valg.

[MarieR]

Jeg mener at dersom hundeeieren er bevisst på det arbeidet en hund medfører, og dersom h*n går på div. hundekurs eller får hjelp av bekjente med erfaring, så burde det egentlig være det samme hvilken rase førstegangseieren skaffer seg. Kanskje er ikke store vakthunder som ikke tar lydighetstrening så lett, det beste alternativet, men det kan sikkert funke det og, så lenge eieren får god nok oppfølging.

Det var heller ikke rase jeg spurte om, men type hund Ellers er jeg helt enig med deg. Type hund har selfølgelig en sammenheng med rase og oppfølging, kursing og alt det der, men en buhund kan være vidt forskjellig fra en annen.

[Huldra]

Nå "vet man ikke noe bedre", så da tror man at det skal være sånn.

HOHO! Så utrolig bra sagt! Jeg var også sånn en stund med min første hund, både på godt og vondt, selvsagt..

[Djervekvinnen]

Hehe ja Man finner vel fort ut av det når man får noe å sammenligne med! Så tenker man kanskje: oj.. var virkelig hunden min SÅNN? Hvordan taklet jeg det egentlig osv. hehe

[Lockheed]

Jeg tror ikke at det finnes et fasitt svar på hvilken hund som er den perfekte førstegangshunden, jeg tror at all hundeeiere som går seriøst inn for hundehold kan håndtere hvilken som helst rase så sant de er fysisk i stand til å kontrollere den. Jeg har en Dogo Canario som første hund og vi trives godt begge to

[reknes]

Min foerste hund var en 2 aarig Afghaner som ble omplassert hos meg. Utrolig spennende hund, fant paa mye rart, og var med overallt. Men masse jobb, spesiellt med pelsen, da han ikke hadde blitt stelt i det hele tatt i loepet av de to aarene. Jeg jobbet med han hver dag i ca 4 mndr, og han ble en hoyt premiert utstillingshund. Herlig gemytt, full av spilopper, og med paa allt! Siden har det bare vaert shaefere, to av dem fant jeg i et shelter i Malaysia, og begge to var helt utrolige hunder. Tok ca 10 minutter foer de fant seg tilrette, og var virkelig verdens snilleste hunder begge to. Hannen var ca 8 aar, tispa ca 3. Naa har jeg en voksen shaefer som er mye mere krevende, og trenger mye mere oppmerksomhet en de andre jeg har hatt. Men naa har han faatt selskap av en liten jentehvalp, saa det gaar i hundre hjemme for tiden. Takk og lov at det finnes hushjelper! Men jeg kan absolutt anbefale shaefer om en har tid, for det krever de. Men det gjorde Afghaneren ogsaa (hadde 3 av dem en periode)

[Wanderlust]

hm, vi hadde en golden retriever for blindeforbundet når jeg var liten, så dette husker jeg ikke så mye fra. Men kan husker og blitt fortalt at dette var en enkel hund å ha med å gjøre. Noe mer enn det kan jeg ikke fortelle om.

Am. Cockern vi hadde siden jeg var 9, var egentlig en drømme familiehund, om det var "kun" det. Han var stri å ha med å gjøre. Men ellers en god førstegangshund(selvom vi ikke var førstegangseiere). Eneste at han trengte grenser, men ble de satt, så var han en toppers hund. Synd det er mye sykdom i rasen, og måtte avlives 8 år gammel pga kreft.

Rex er nok en hund som for all del ikke er for førstegangseiere. Jeg fikk første dagen på kurs (ikke valpekurset, fordi der så de forbi alle problemer <_< )beskjed om at dette var en hund med mye hund i (som han sa så fint). og dette måtte vi jobbe mye med. Vi skulle rose, men jeg kunne ikke rose, for da var han oppi skyene, helt gira, og beit i båndet. Ikke noe hjalp å overse. vi jobbet mye med dette, selvom de andre lå langt forran. Og takk og lov for at jeg hadde den treneren jeg hadde da (skulle ønske det var mulig å hatt han idag også). Etter noen dager med kurs, så kunne jeg rose, uten at han giret seg opp, etter noen uker, kunne jeg belønne med leke, uten at han klikka helt. Og vi var like langt i slutten av kurset som de andre.

Han lærer jo så sinnsykt fort, om det gjøres på riktig måte. Og han er jo "drømmehunden" for meg,om han bare kunne gått løs Men for all del, disse få årene med han har kostet svette, tårer og glede, om hverandre. Og nei, han har ikke hvert en god førstegangshund (for meg regner jeg han som min første, ettersom resten var familiehund, og jeg hadde ikke det store ansvaret).

[HanneJ]

Første hunden jeg har hatt er jo Zorro da.

Han har (så langt) bare vært en fryd å være sammen med.

Første natta uten klynking, raskt suerein, lærte seg mange trikser den første måneden og har vært så fin da

Har vært litt mye bjeffing til tider, men det kommer med hormonene. Enkelte dager skal han bjeffe på alt og alle (ikke helt da, men vi skriver det slik ) og noen dager er han en fryd for alle sammen.

Men tiden vil vise om han vil bringe med seg problemer.

Men så langt har han ikke bringt noe annet en mye morsomheter og action inn i dagliglivet

Håper å få startet med ham i aility og/eller lydighet.

Han skal også få prøvd seg på kunsti og søk

Men hvordan en førstegangshund skal være, er helt avhengig av eierne.

Aldri i livet om Zorro hadde vært slik han er, hvis jeg ikke har hatt erfaring med hund fra før (har jobbet en del med hund) og aldri i livet om han hadde vært fornøyd om han "bare" hadde fått en tur rundt kvartalet.

Vi ser jo ofte slike annonser, der mistanken om misslykket førstegangshundehold er stor - så noen treffer på et smell. Men det har jo litt med planer og mål eieren har, og hva han/hun er villig til å jobbe med sammen med hunden.

Så hvis noen har planer om å bare gå tur, bør de velge en rase som er lettlært og ikke krever mer en det.

[Guest Maritus]

Min første hund, det er den jeg har nå! En Golden Retriever tispe, som vi fikk når hun var 11 uker... Jeg ville ikke hatt henne noen annderledes, det eneste med henne er at hun trekker i bånd, på starten av turen, men det er fordi hun er ivrig. Hun kan mange kommander og jeg ville ikke hatt en annen en henne som førstegangshund... Er 2år nå og litt rampete Er en gledes hund...

[Dorothea]

Det er vanskelig å si hvilken hunderase som er den beste førstegangshunden, men det er viktig å se sine begrensninger.

Min første hund var en rottis og det fungerte veldig bra, men det skal også sies at jeg gikk uttalige skoler og kurs for å lære meg hvordan jeg skulle gjøre det.

Vi trente mye og endte opp med å vinne klasse 1,2 og 3 lydighet, vi hadde det kjempe gøy sammen.

Men jeg ville nok ikke anbefalt denne rasen til alle da det er meget viktig å gjøre det riktig fra første stund, skulle denne rasen ikke få den trening den behøver kan du sitte med et kjempestort problem i hendene.

Den oppdretteren som jeg kjøpete min hund hos var meget nøye med hvem han solgt hundre til, og han solgte ikke en han hund til en førstegangskjøper som ikke hadde hatt denne eller en tilsvarende rase før.

Det er desverre alt for mange useriøse oppdrettere der ute!

[LBL]

Det var heller ikke rase jeg spurte om, men type hund ;) Ellers er jeg helt enig med deg. Type hund har selfølgelig en sammenheng med rase og oppfølging, kursing og alt det der, men en buhund kan være vidt forskjellig fra en annen.

Uavhengig av rase så synes jeg at en fin førstegangshund er en hund som takler at man tråkker i salaten en gang i blant, altså en stabil, hyggelig og omgjengelig hund som fortsetter å være det selv om man har gjort alle feil i boka. Den trenger ikke bli best i noe, og kan godt være litt sta og egenrådig, og gjerne såpass vanskelig at man lærer mens man går uten å bli en så stor problemhund at man må gjøre noe drastisk..

Min første hund var sånn, jeg gjorde masse feil, men hun var tilgivende nok til å takle det. Bla klarte jeg i løpet av få dager å få henne til å knurre ved matskåla fordi jeg leste i en bok at jeg skulle rote i maten og "være sjef". (Etter at jeg sluttet med å rote i matskåla så sluttet hun også å knurre.) Verken hun eller jeg var noe unikum innen trening, jeg klarte å "ødelegge" henne som trekkhund og fikk henne mer skuddredd enn hun hadde behøvd å være, men klarte også å lære henne lydighet og agility nok til bronsjemerker.

Men det var hun som lærte MEG det viktigste, å ta ansvar for et levende individ.

Og hvis det med rase betyr noe som helst.. min første hund var en siberian husky..

[Guest Belgerpia]

En god førstegangs hund - hva er det?

Jo, en god førstegangshund er mentalt stabil, den tåler feil læring, den tåler inkonsekvent behandling uten å bli ødelagt, den fungerer tross eiers feil og mangler, den er lykkelig tross eiers feil og mangler.

Den har sine feil og mangler som man kan leve med, den lærer sin eier å se disse slik at eier når tiden kommer og ny hund anskaffes kan unngå å gjøre de samme feilene to ganger.

En god førstegangshund er den du husker for akkurat det den var, en god kamerat som elsker deg betingelsesløs tross din til tider mangelfulle omhendertagning.

Min første hund var den perfekte førstegangshund, en tykkhuda golden som funka uansett hva slags modus jeg var i. Stakkars - jeg har mang en gang tenkt at det kan ikke ha vært enkelt å være han - men allikevel så bar han ikke nag, og han var elsket til den dagen han ikke var mer - og jeg tror nok at han elsket meg også med mine feil og mangler.

Hva lærte jeg av min perfekte førstegangshund? En masse, jeg lærte at goldens ikke er født lydige, jeg lærte at det er lurt å lære hunden å ikke dra i båndet, jeg lærte at det er lurt å trene på innkalling slik at du som eier vinner hver gang. Jeg lærte å stole på hunden og jeg lærte at det finnes uforbeholden kjærlighet i verden. Jeg er Billy evig takknemlig for hva han lærte meg på de seks årene vi fikk sammen. Uten Billy ville jeg antagelig aldri fått Bonita, og hadde jeg ikke fått Bonita så hadde jeg aldri møtt hunden i mitt liv i Timo............ Joda, Billy var den perfekte førstegangshund, krevende nok til at jeg måtte tenke, men mentalt stabil nok til å takle alle feilskjærene uten at vi noensinne fikk behov for adferdsterapeuter og andre rariteter......

[Turnip]

Jeg syns relativt at Mike var en grei førstehund... Det kom utfordinger jeg ikke var forberedt på, men gud så mye jeg har lært!! Han har vært enkel i visse sammenhenger, han har et veldig godt sovehjerte, han var kun 1 gang ute på do andre natten etter vi fikk han, og han sover gjerne til 11 hvis han får lov, er jeg som må dra han ut av senga kl 6 om morgningen. Den største utfordingen var vel når han ble tatt av en pittbull, og den harmoniske snille gode valpen jeg hadde, ble en usikker valp som var livredd andre hunder, stolte ikke på andre enn meg, og dette sliter vi enda endel med. Mye hjelp har vi fått, og tryggere har han blitt. Vi har fortsatt mye igjen å ta tak i der, men med mye jobbing og godt samspill så klarer vi det! Tror ikke jeg kunne fått en berde hund for meg, for han har virkelig tatt hjertet mitt med storm, og han bringer så mye glede i livet mitt enn noen andre har gjort før, og jeg har hatt mye glede

perfekte førstegangshund tror jeg ikke det er noe fasit svar på.. kommer helt ann på hva man skal bruke den til og livssituasjon kanskje...

[Nina]

Jeg har ingen tro på at noen raser er bedre til førstegangseiere. Jeg tror slikt er individuelt, både fra eieren sin side og hunden sin. Det kommer først og fremst an på eieren, enkelte førstegangseiere sitter inne med mye kunnskap og er villig til å gjøre ting og arbeide for at hundeholdet skal fungere(kurs ol.) mens noen bare har et godt håndlag med hunder. Andre igjen kan ødelegge den snilleste hunden i verden.

En god hund for en førstegangseier er en tolmodig hund. En hund med god psyke, og som tåler å bli prøvet og feilet med. En god hund lærer førstegangseieren å tenke selv, finne på løsninger og lære noe hver eneste dag. En god hund for førstegangseiere er en hund som ikke minst gir glede og lyst hos eieren til å gjøre noe med den, til å trene den og ha det gøy sammen. Førstegangseieren skal lære, men han skal ha det morro mens han lærer.

Min første hund, den jeg har nå, har gitt meg og gir meg ennå masse grå hår. Han har absolutt ikke vært enkel å ha med å gjøre, men jeg har lært utrolig mye. Jeg har blitt tvunget til å tenke på andre måter enn hva som er naturlig for meg. Han har lært meg at ingen er like, og at et individ må bli behandlet som et individ. Jeg har mange ganger ønsket meg en annen hund, en som er enklere å ha med å gjøre, men når vi kommer gjennom de tunge stundene så ser jeg bare positivt på det. Jeg lærer og vi kommer ut av disse periodene styrket, begge to. I så måte er han den perfekte hunden, på godt og vondt.

[Karina&Chica]

Jeg pleier å si at jeg er så heldig at jeg fikk Chica som min førstegangshund, for hun er generelt lett å ha med å gjøre. Da jeg fikk henne, var hun allerede husrein, hun var aldri en storbiter, det gikk utrolig fint å lære henne til å være alene hjemme, hun elsket å kjære bil, trikk og buss. Ja, hun var rett og slett en perfekt valp. Men da vi begynte på kurs, fikk jeg se en av hennes negative sider(syntes jeg hvert fall da). Hun var sta som et esel, og vi slet oss ofte gjennom kursdagene med å komme like langt som de andre. Vi besto heldigvis

Etter hvert fikk jeg også se at Chica aldeles ikke var like sikker på andre hunder, særlig store hunder. I en periode var hun så skeptisk for store hunder, at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre da jeg kom i situasjoner der det var store hunder tilstede. Nyttårsaften viste seg også til å bli en utfordring - hun er livredd for rakettene og er et nervevrak dagene rundt nyttårsaften.

Selv om jeg i visse perioder, skulle ønske at jeg hadde en mer sikker og lærervillig hund, er jeg i dag lykkeig for at det ble Chica som ble min "prøveklut". Vi har hatt våre opp og nedturer, men i løpet av tiden jeg har hatt henne har hun lært meg utrolig mye. Jeg har blitt mer tålmodig, sta og bestemt etter at jeg fikk henne - og hun har blitt mye mer lærervillig, og det er i dag morsomt å trene henne. Hun er fortsatt litt skeptisk for visse hunder, men dette har forbedret seg veldig veldig mye. Hun har lært meg hvordan jeg skal gjøre situasjonen trygg for henne, og hvordan jeg skal hjelpe henne til å styrke selvtilliten hennes. Hun har dessuten lært meg til å takle situasjoner der hun ikke har oppført seg som jeg ønsker, som f.eks i utstillingsringen, og kunne se tilbake på det med humor og godt humør. Chica gjør hverdagen min rett og slett morsommere og mer utfordrende! Noe av det jeg er mest glad i forhold til at hun er min første hund, er at hun praktisk er lett å ha med å gjøre. Jeg tar henne med mange steder, og det er utrolig enkelt i og med at hun elsker å reise, gå turer, treffe folk(hun elsker folk), kjøre bil og trikk osv. Hun er blid, klarer fint å roe seg ned og ligge for seg selv. Hun er kosete og hun er leken - det er viktig for meg=)

Konklusjonen er at i mine øyne er den beste førstegangshunden en hund som har sine små utfordringer på visse områder, men som generelt er lett å ha med å gjøre! En ny eier trenger utfordringer slik at en lærer det å ta vare på en hund, men jeg tror allikevel at det ikke er bra med for store og mer alvorlige utfordringer. Det trengs det mer erfaring og kunnskaper til!

[starlight]

Min første hund har jeg nå! Nå er jo hunden min valp enda (6måneder om 8 dager), men jeg begynner da å se personligheten:) Det har vært, og vil nok bli, dager da ting er vanskelig og alt virker motløst. Heldigvis lærte jeg veldig mye på å være krisehjem for hunder i kortere og lengre perioder. Da fikk jeg sett mange forskjellige raser/personligheter, og jeg fant ut hva det var jeg så etter i en hund (og rase til dels). Foreløpig er jeg veldig fornøyd med jenta mi og jeg har lagt ned veldig mye arbeid, som jeg håper at vil lønne seg. Hun er utrolig snill. Hun kan mange triks og kommandoer allerede. Hun kommer på innkalling, kan være alene i bilen og hjemme alene (hun hadde en periode da dette så svært mørkt ut, men nå har det "løsna"), hun er helt ukomplisert å ha med seg bort til folk osv. Hun har ikke laget en lyd fra første natt. Hun var også kjempeflink på kurs og klarte å fokusere på meg. Hun har ikke forsvar av noe slag, hun lar seg stelle, bade, klippe klør osv.

Men hun har også egenskaper som må jobbes mye med. Hun er av natur en veldig reservert og forsiktig type. Før folk har gjort seg "fortjent" til hennes vennskap, så er hun reservert. Dette er da vanskelig i forhold til utstilling..Nå har hun i tillegg funnet ut at bort er veeelig skummelt. Vi har miljøtrent helt fra starten av (f.eks er hun med i stallen med maaange personer og dyr), og hun blir bedre. Men dette krever trening..mye trening. Hun har det i tillegg likedan med andre hunder. Hun vil ikke herje og "daske løs", og liker ikke at andre gjør det på henne heller.. HUn vil springe og leke med dem. Er de brutale, er hun underdanig og forsiktig med en gang. Og det kommer ikke av at hun ikke er sosialisert. Hun var den som var minst interessert i å leke med sine søsken også. Dvs. hun lekte med dem, men var aldri den mest brutale. I tillegg har enkelte eldre hunder lagt henne i bakken, og skremt henne enda mer. Dette er jo forsåvidt ikke et problem, men mer ekkelt for hennes del. Nå har hun imidlertid blitt litt tøffere i det siste, og det kan jo hende dette blir bedre:)

Alt i alt, er jeg sålangt veldig fornøyd med hunden min.. Jeg kunne sikkert gjort mye annerledes og bedre, men jeg tror da ikke jeg har "ødelagt" hunden foreløpig

[MegaMarie]

Blondie har vært ganske enkel men alt har ikke vært fryd.

Hun ble litt seint husrein... Kan jo ha vært min skyld også, men mamma hjalp meg jo også siden jeg ikke fikk det helt til og hennes hund ble jo reinslig utrolig fort.

Det har vært litt bjeffing på henne når det ringer på men det har roet seg og hun har bjeffet litt om kvelden når hun er i hagen(mørkredd tror jeg).

Men det har også roet seg.

Jeg tror det beste er en mellom hund som første gangs hund.

At den både er lett og vanskelig.

Vis den bare er lett så kan det bli vanskelig vis man får en vanskelig hund.

Vis den er bare vanskelig kan man miste interessen for å ha hund.