27.11,97-12.03.07

[LeneC]

Mandag 12 er en av de verste dagene i mitt liv.

Jeg hadde bestemt meg at du skulle få en verdig avlutning på ett liv med så mange gleder og gode stunder.

Jeg husker så godt når jeg hentet deg i Drammen.

Pelsen din sto til alle kanter fordi du hadde blitt badet kvelden før og hadde sovnet før du var helt tørr.

Du kom inn i bilen og la deg på fanget mitt og sov hele veien tilbake til Kristiansand.

Allerede første dagen viste du hvilken rolig og sindig gutt du var.

Du har vært med på mange opp og nedturer, endel flytting har det også blitt. Men du lot deg aldri stresse over noe. Bare du og jeg var sammen var alt greit.

Du var alle barns store venn og valpers snille onkel og oppdrager.

At collien skulle være utrygg eller lett bet var noe som hadde gått deg hus forbi!

Den siste tiden visnet du bort for meg.. Du ble tynn og musklene dine var ikke som i dine glansdager lengre.

Du fikk problemer med å holde deg stående.

Jeg visste at dette skulle du ikke trenge å lide deg gjennom selv om jeg så gjerne ville beholdt deg i mange mange år til.

Du har min dypeste respekt, og du skulle ikke vitre bort i smerter eller miste troen på meg som du så ettertrykkelig viste at du hadde.

Jeg fulgte deg den siste veien også, og du sovnet stille inn mens jeg gråt mine lengsels tårer i den lange flotte pelsen din.

Takk for alt du var Miro. Jeg vil aldri glemme deg.