Gå til innhold
Hundesonen.no

Mor og far eller mamma og pappa?


Artemis

Recommended Posts

Skrevet

Sier mamma. Mor brukte jeg på min mormor.

Brukte fornavnet til far min. Om jeg snakker om han til andre (sånn hvert fjerde skuddår eller noe), så sier jeg "faren min/far min", "andre del av genpoolen min" eller "markeføde" (og av en eller annen grunn ser folk så rart på meg da. :))

Skrevet

Mamma og pappa vel :)

Mamma er litt rar da, for hu har tatt over kallenavnet som jeg lagde på mormor da jeg var liten, og nå kaller alle i familien henne det,. jeg kaller mormora mi for Mimmi jeg skjønner du :)

Og nå kaller alle hu det, alle barnebarna og alle ungene hennes pluss mannfolka dems hihi :)

Litt morro :P

Skrevet

Jeg sier mamma og pappa, helt klart. For meg blir mor og far veldig rart.

Søstra mi kaller jeg Ingvild eller Ia. Hun kaller meg for Nænnæ. Har aldri hørt henne si Ane faktisk.. Hun har kalt meg Nænna siden hun var bitteliten.

Skrevet
Jeg sier mamma og pappa, og søsknene mine ved navn. Jeg sier ikke bestemamma og bestepappa dog, der er det bestemor og bestefar.

Jeg gjør (sier?) det samme som Helene :)

Men omtaler dem gjerne som "broren min" eller "søstren min".

Også kan jeg omtale brødrene mine, for "brødrene mine" eller "broren min" også :)

Skrevet
Mamma og pappa vel :)

Mamma er litt rar da, for hu har tatt over kallenavnet som jeg lagde på mormor da jeg var liten, og nå kaller alle i familien henne det,. jeg kaller mormora mi for Mimmi jeg skjønner du :)

Og nå kaller alle hu det, alle barnebarna og alle ungene hennes pluss mannfolka dems hihi :)

Litt morro :P

Kødder du eller?! Akkurat det samme i familien min, mormor kaller vi mimmi og ALLE i familien omtaler henne som det! :Laugh:

Skrevet

Sier mamma og pappa. Kalte besteforeldrene mine for mor og far (de på mamma sin side) og besteforeldrene på pappa sin side kalte/kaller jeg farfar og farmor. Søskene mine kaller jeg ved navn når jeg snakker til dem. Kalte storesøsteren min for daidda når jeg var lita. Husker ikke hva jeg kalte storebroren min, men hadde et kallenavn der også. Ble også kalt for daidda av småbrødrene mine.

Skrevet
Kødder du eller?! Akkurat det samme i familien min, mormor kaller vi mimmi og ALLE i familien omtaler henne som det! :Laugh:

nei ikke noe kødd :)

Tilogmed de hu er farmor til kaller hu mimmi :)

Skrevet

For å si det slik, så fikk mine foreldre skriftlig "oppsigelse og varsel" om at 2 (to) uker senere ville de gå fra å bli kalt "mamma og pappa" til å bli kalt det de heter til fornavn :getlost: Tror min mor syntes det var litt trist. Det var ikke noe traumatisk eller opprørsk bak det, det føltes bare mer korrekt

Hvis jeg snakker om dem til "fremmede", altså bekjente som ikke vet hva de heter så er det "mamma eller pappa" det går under.

Men når dette er sagt, skulle jeg virkelig trenge min mor som MOR liksom, i en eller annen akutt situasjon hvor jeg føler meg super liten, så kaller jeg henne for "mamma". Da vet hun at mammaen må tre ut og hjelpe lille frøkna si :wub: Veldig grei ordning, med dette så "slipper" jeg at hun blander seg mer enn nødvendig i mitt "voksne" liv ;9

Skrevet

Mamma og pappa her. Begge to prøvde i en periode (når jeg var 3-5 år) å få meg til å kalle dem mor og far, men de måtte etter hvert gi opp. Pappas foreldre kalte/kaller jeg farfar og farmor. Mammas foreldre kalte jeg bestemor og bestefar.

Skrevet

Mamma og pappa. Snakker jeg til andre er det min mor og far, er vel en bergenser-greie det der :)

Kaller også min stemor for mor jeg ;)

Skrevet

Jeg sier mest mamma og pappa. Mamma har jeg aldri hatt noen andre "kallenavn" til men pappa går som paps'n,gamlingen, osv også

Mormor likte forøvrig ikke at jeg kallte henne for "mormor" for det fikk henne til å føle seg så gammel, så hun gikk for "mamma-ma" :)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Alenetrening tar den tiden det tar, det er umulig å si noe på forhånd om hvor lang tid det tar før akkurat din valp er klar for å være alene hjemme en hel arbeidsdag. Det er individuelt. Og en oppdretter som påstår at en 12 uker gammel valp kan være alene hjemme i mange timer høres virkelig ikke seriøs ut. Det er jo en baby. En ting som i hvert fall er sikkert, er at jo mer erfaring valpen får med å føle at det er ubehagelig å være alene, jo større er sjansen for at du ender oppmed en hund med separasjonsangst.
    • Det ønsker gjerne forslag. Hundebarnehage kan jeg klare å google meg frem til selv.
    • Det høres ut som du virkelig har tenkt gjennom ansvaret, og at du gjør så godt du kan innenfor et skiftarbeidsliv som ikke alltid spiller på lag. Det er helt normalt at dagvakter blir den kinkige biten mange hundeeiere kjenner seg igjen i akkurat det. Og ja… oppdrettere kan si mye. Noen ganger stemmer det, andre ganger sier valpen ganske tydelig: “12 uker? Jeg? Alene? Nei takk, menneske prøv igjen.” Til syvende og sist er det jo du som lærer å lese din valp, og valpen som bestemmer tempoet. Det betyr ikke at du har gjort noe feil, eller at treningen din er dårlig. Det betyr bare at han er en liten fyr med egne meninger og akkurat nå sier han at han ikke er helt klar for lange økter alene. Det viktigste er at du prøver å finne løsninger, og det gjør du jo allerede. Det viser ansvar, ikke det motsatte. Hvis du vil, kan jeg hjelpe deg med forslag til hvordan du kan trene videre på en måte som passer både deg og ham. eller om jeg kan hjelpe deg å finne dyrebarnehage eller noe slikt  
    • Hvis du ikke har vært borte mer enn en time nå, og så plutselig øker til en hel arbeidsdag så er det klart at det blir problemer. Jeg vil også påstå at de færreste valper takler greit en arbeidsdag alene ved 12 uker, og synes det er ganske dårlig av en oppdretter å påstå det. Det er også litt raseavhengig, men jeg ville aldri regnet med at hunden var klar til hele dager alene hjemme ved 12 uker, uansett rase. Man henter vanligvis valpen ved 8-10 uker. Den første uken bør man være sammen med valpen og legge et trygt grunnlag, og så gradvis legge til rette for at valpen takler at man går unna, enten det bare er i et annet rom, ut og hente posten, osv. Da er det veldig individavhengig hvor fort man kan gå fram, og går man for fort fram må man ofte gå mange steg tilbake igjen. Det ER mye jobb å ha hund, og uansett hvor forberedt man er så tror jeg mange får seg en overraskelse. 
    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...