Gå til innhold
Hundesonen.no

Mor og far eller mamma og pappa?


Artemis

Recommended Posts

Sier mamma. Mor brukte jeg på min mormor.

Brukte fornavnet til far min. Om jeg snakker om han til andre (sånn hvert fjerde skuddår eller noe), så sier jeg "faren min/far min", "andre del av genpoolen min" eller "markeføde" (og av en eller annen grunn ser folk så rart på meg da. :))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma og pappa vel :)

Mamma er litt rar da, for hu har tatt over kallenavnet som jeg lagde på mormor da jeg var liten, og nå kaller alle i familien henne det,. jeg kaller mormora mi for Mimmi jeg skjønner du :)

Og nå kaller alle hu det, alle barnebarna og alle ungene hennes pluss mannfolka dems hihi :)

Litt morro :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mamma og pappa, helt klart. For meg blir mor og far veldig rart.

Søstra mi kaller jeg Ingvild eller Ia. Hun kaller meg for Nænnæ. Har aldri hørt henne si Ane faktisk.. Hun har kalt meg Nænna siden hun var bitteliten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mamma og pappa, og søsknene mine ved navn. Jeg sier ikke bestemamma og bestepappa dog, der er det bestemor og bestefar.

Jeg gjør (sier?) det samme som Helene :)

Men omtaler dem gjerne som "broren min" eller "søstren min".

Også kan jeg omtale brødrene mine, for "brødrene mine" eller "broren min" også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma og pappa vel :)

Mamma er litt rar da, for hu har tatt over kallenavnet som jeg lagde på mormor da jeg var liten, og nå kaller alle i familien henne det,. jeg kaller mormora mi for Mimmi jeg skjønner du :)

Og nå kaller alle hu det, alle barnebarna og alle ungene hennes pluss mannfolka dems hihi :)

Litt morro :P

Kødder du eller?! Akkurat det samme i familien min, mormor kaller vi mimmi og ALLE i familien omtaler henne som det! :Laugh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier mamma og pappa. Kalte besteforeldrene mine for mor og far (de på mamma sin side) og besteforeldrene på pappa sin side kalte/kaller jeg farfar og farmor. Søskene mine kaller jeg ved navn når jeg snakker til dem. Kalte storesøsteren min for daidda når jeg var lita. Husker ikke hva jeg kalte storebroren min, men hadde et kallenavn der også. Ble også kalt for daidda av småbrødrene mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det slik, så fikk mine foreldre skriftlig "oppsigelse og varsel" om at 2 (to) uker senere ville de gå fra å bli kalt "mamma og pappa" til å bli kalt det de heter til fornavn :getlost: Tror min mor syntes det var litt trist. Det var ikke noe traumatisk eller opprørsk bak det, det føltes bare mer korrekt

Hvis jeg snakker om dem til "fremmede", altså bekjente som ikke vet hva de heter så er det "mamma eller pappa" det går under.

Men når dette er sagt, skulle jeg virkelig trenge min mor som MOR liksom, i en eller annen akutt situasjon hvor jeg føler meg super liten, så kaller jeg henne for "mamma". Da vet hun at mammaen må tre ut og hjelpe lille frøkna si :wub: Veldig grei ordning, med dette så "slipper" jeg at hun blander seg mer enn nødvendig i mitt "voksne" liv ;9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma og pappa her. Begge to prøvde i en periode (når jeg var 3-5 år) å få meg til å kalle dem mor og far, men de måtte etter hvert gi opp. Pappas foreldre kalte/kaller jeg farfar og farmor. Mammas foreldre kalte jeg bestemor og bestefar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mest mamma og pappa. Mamma har jeg aldri hatt noen andre "kallenavn" til men pappa går som paps'n,gamlingen, osv også

Mormor likte forøvrig ikke at jeg kallte henne for "mormor" for det fikk henne til å føle seg så gammel, så hun gikk for "mamma-ma" :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...