Gå til innhold
Hundesonen.no

Mor og far eller mamma og pappa?


Artemis

Recommended Posts

Det er jo så mange versjoner, men hva kaller du dine foreldre? Mamma? Pappa? Mor? Far? Mamzen? Papzen? Kaller du dem ved navn? Eller kanskje noe annet?

Føler at jeg som ikke sier "mamma og pappa", er en utdøende rase. :) Er det bare jeg som synes at det høres rart ut når 50åringer omtaler sine foreldre som "mamma og pappa"?

Selv sier jeg mummy/mum og daddy/dad/far :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mamma og pappa. Også bruker jeg pappa sitt navn av og til, også hender det jeg bruker mamma sitt etternavn. Men de to siste er egentlig bare to spøker som har blitt med videre... Særlig at jeg av og til bruker fornavnet til pappa (for noen år siden bytta vi på det, slik at han sa "datter" og jeg brukte hans navn når jeg snakket til ham).

Mamma bruker "mamma" og "pappa" både når hun snakker til og om foreldrene sine, og pappa bruker mamma når han snakker til moren sin, mens han omtaler henne som farmor. Syns det er like naturlig begge deler, og reagerer ikke i det hele tatt på at de sier mamma og pappa selv om de etterhvert begynner å nærme seg femti begge to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mamma og daddy/pappa..

Føler at jeg som ikke sier "mamma og pappa", er en utdøende rase. :) Er det bare jeg som synes at det høres rart ut når 50åringer omtaler sine foreldre som "mamma og pappa"?

Jeg syns også det høres litt rart ut :)

Mamma sier til bestemor (Gofa/bestefar lever ikke lenger) mamma og mor! Når hun skal spørre hun om noe sier hun mamma og når hun skal spørre oss om noe.. eks:skal du til mor i dag? Da bruker hun mor! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma og Pappa vel:D Stefaren og stemoren min, som jeg igrunn har kjent like lenge som jeg har kjent foreldrene mine omtrent blir kalt ved navn/kallenavn. En periode kalte jeg pappa Mutte (intern humor, en periode syntes jeg det var festlig at alle i familien hadde samme forbokstav. Dessverre bestemte jeg at alle skulle kalles noe på M siden KATTEN begynte på M :rolleyes: ), og stemoren min går fremdeles under navnet Kings. Jeg har et annet tilleggs-spørsmål; hva kaller dere søsken? Jeg bruker navn, men har venner som sier lillesøster/lillebror. Innimellom går det i "Sis" her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mamma og pappa, og that's it. Ikke noe "pappsen" eller "muttern" her i gården.. :)

Jeg synes bare det er koselig å høre "voksne" folk omtale sine foreldre som mamma og pappa. Jeg kommer nok alltid til å kalle den for det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har et annet tilleggs-spørsmål; hva kaller dere søsken? Jeg bruker navn, men har venner som sier lillesøster/lillebror. Innimellom går det i "Sis" her.

Jeg bruker bare navn... Eller, det hender jeg kan si "søstra mi!" når jeg er i klengete humør og vi f.eks. sitter og ser film sammen, men det kunne aldri falle meg inn å rope "storesøster!" når jeg skal spørre henne om hun veit hvor lenge det er til middag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er MAMMA - og det håper jeg at jeg alltid får være :) Blir ordentlig rørt når jeg tenker på moren min (joda, jeg sier mor og far om mine egne) som kalte sin 80 år gamle mamma, for mamma - det er det varmeste og vakreste ordet på jord!

(Barnas far er pappa, naturligvis - like verdifullt og et nesten like flott ord som mamma... Syns jeg :))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier mamma og pappa, synes det er koseligst. Mor og far, det er besteforeldrene til søstrene mine det. :)

Til søstrene mine sier jeg navnene, eller søøøøsteeer hvis jeg er i sånn mushy-humør. :) Og av og til minsta til den minste - naturlig nok. :)

En periode for lenge siden kalte den mellomste meg for 'dadda'. I den tiden var jeg for 'kul' til å bli kalt dadda, så jeg fikk henne til å slutte med det - men i ettertid har jeg savnet det en del. Regner med hun hadde sluttet av seg selv etterhvert uansett, men likevel..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier mamma og pappa. Noen ganger når jeg snakker med pappa, kaller jeg han for "dad" eller "daddy" :)

Søsknene mine går som regel under navn. Men omtaler dem gjerne som "broren min" eller "søstren min".

Har to søstre ja :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier mamma og pappa og skal gjøre det til jeg dør! Her i familien min er det veldig tradisjon at alle sier mamma og pappa. Min kjære oldemor var mamma til sine barn til hun døde, og når de snakker om henne nå kaller de henne fremdeles for mamma.

Min far kaller jeg som andre også for Daddy....... men det er fordi han bor i skotland sammen med mom som er min stemor :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...