Ta matskålen fra hunden?

16. Mars 2007

Derfor tror jeg det er lurt å påpeke at dette er noe man MÅ være obs på - fordi når det først har gått langt avsted, så blir det desto verre å få vekk igjen kanskje. Hvis man ikke faktisk sjekker om man har et problem med lille valpen og mat og forsvar og vokting, og man kanskje heller ikke gjør den trygg nok - så har man et problem når lille valpen veier 40 kilo og har store tenner, muligens...

Det var vel det jeg sa, når jeg skreiv at man ser jo det på hunden når man nærmer seg den mens den spiser om det ER noe der eller ikke?

1) Hva legger dere i å "forvente" at ting går bra?

Akkurat det det står - jeg forventer at det går bra, så jeg sniker meg ikke rundt en hund som spiser.. Joda, jeg holder øye med den i det jeg nærmer meg, men jeg beveger meg normalt og blir evt mer forsiktig om jeg ser at hunden stivner litt fordi jeg er i nærheten av maten. Jeg tror nemlig litt av problemet ligger der - folk regner med at hunden syns det har matforsvar ("alle" har jo lært at man skal la en hund som spiser være i fred), derfor sniker de seg rundt og ser ut som om de går på knuste glass, og den snikinga er verre enn å bare være normal (en vanskelig ting å forklare). Det tar meg 2 sekunder å se om denne hunden kommer til å synes at det er litt problematisk at jeg er i nærheten når den spiser eller ikke - men jeg er forholdsvis erfaren med hund.

2)Jeg har et par-tre episoder hvor yngste hunden, som valp, knurret til eldste hunden, når hun ville ha beinet i fred. Hun "terroriserte" han ellers også, og han likte aldri yngste hunden. Etterpå kunne de være nokså gode venner, og leke drakamp (dette var alltid lek, og det utviklet seg aldri til noe annet). Denne knurringen hun gjorde to-tre ganger, er det slike tegn dere mener at jeg burde ha sett, reagert på og gjort noe med? Og i så fall hva? Bare "forventet" at det gikk bra?

For det første - jeg har ikke særlig erfaring med springer spaniel (det er det du har, sant?), men jeg veit at ressursforsvar kan være et problem på cocker. Det er stort sett cocker som er grunnen til at jeg har erfaring med matforsvar, liksom.. hehe - så ja, jeg tror det er typisk spaniel. For det andre, jeg skiller på matforsvar mellom hunder, matforsvar mellom hund og menneske, og "usaklig" forsvar.

Matforsvar mellom hunder er "greit" - jeg ser helst at det er mulig selv for den andre hunden å passere på en viss avstand når den ene får mat, men hundene selv er gansk bevisste på akkurat det der (alle mine har vært det, ihvertfall) så det pleier som regel ikke å være noe problem. Hunder respekterer ofte matforsvar hos andre hunder, så akkurat i foringssituasjoner pleier det ikke å være et problem.

Det som kan bli problematisk, er når forsvaret blir noe mer enn bare å passe på maten sin - og da er det gjerne for å statuere noe, bekrefte sin posisjon, ha en unnskyldning til å være "ufin" - og DET er ikke lov. Jeg forer ikke hundene mine så nære hverandre at de kan bruke DET som "unnskyldning" til å begynne å diskutere noe som kanskje ligger litt latent, det er - syns jeg - viktig at selve foringen er "trygg". Når jeg fikk Herverket, var han en 14 mnd gammel pubertal hannhund, og Gubbelille, som da var en 11 år gammel gubbe, så jeg antydning til sånt fra Gubbelilles side - og han hadde egentlig ikke matforsvar, han likte egentlig ikke mat, liksom. Men han kunne finne på å bare legge seg ved siden av skåla si og vente for å se hva Herverket gjorde - og Herverket, som hadde stor respekt for matforsvar, turte ikke å gjøre noe som helst, så han ble stående innerst på kjøkkenet og "rope om hjelp" (pipe og sutre) fordi han ikke turte å gå forbi. Sånt er ikke lov! Gubbelille fikk 10 minutter på seg til å spise opp, hadde han ikke spist til da, ble maten fjerna, synd for Gubbelille, liksom.

Det samme med bein - de har muligheten til å spise bein på avstand fra hverandre, og ved den minste antydning til at det blir et tema å prøve å diskutere hvem som skal ha hvilket bein, så blir det fjerna. JEG bestemmer her, og kan de ikke kose seg med det de har fått utdelt, så var jo det leit det, men da har de faktisk ikke noen tyggebein lenger. Og jeg har alltid ett til hver - det skal bare ikke være et tema..

"Reint forsvar" av både mat og bein er greit, så lenge det respekteres, men det skal ikke brukes som en utløsende faktor - det er ikke lov å sloss i flokken min.. Så om det var et tegn du burde sett? Tja.. Om jeg forstår det du skriver rett, så hadde ikke din eldste hund matforsvar, men din yngste utviklet sånt etterhvert som hun ble voksen - og hun forsvarte og ble respektert av den eldre hunden. Det ble et problem når du ikke lenger kunne ha et bein eller la mat stå fremme hele tiden, sant? Jeg for min del unngår sånt så godt jeg kan, det er ingen vits i å legge opp til bråk?

De to jeg har nå, er begge veldig glad i mat, og har matforsvar ovenfor hverandre - men de respekterer det, begge to. Nå er yngstemann 7 mnd bare, og jeg ser at det kan bli et problem når hun blir eldre - at det brukes for å befeste posisjon enten fra Dinersen eller fra Ems sin side.. Det er forsåvidt greit, jeg har ikke mat stående fremme, de får hver sine bein (og det blir rydda bort om det blir et problem), og jeg ser ikke DET som et problem.

Dinersen - som er litt usikker wannabe - har et ressursforsvar som kan være usaklig til tider, hun kan f.eks innbille seg at hun har rett til å mene noe om hvilke andre hunder som får lov å komme bort til meg og hilse/få godbiter, noe hun ikke får lov til! Det er JEG som bestemmer, og enten får hun oppføre seg fint, eller så blir hun tatt ut av situasjonen. Oppfører hun seg fint, får hun og kos og godbit, gjør hun ikke blir hun lagt i dekk en meter unna og må se på (hun er 100% kontrollerbar) - det er ikke ment som straff altså, men man DELER, ellers så får man ikke være med.. Det er sånt jeg mener med "usaklig forsvar", hun kan prøve å bruke sånne situasjoner for å få bekreftet sin posisjon hos meg, og det kan utvikle seg til ganske stygg atferd om man ikke tar det alvorlig - for sånt handler mer om rang og posisjonering enn å passe på at man får i seg nok mat, liksom (klønete forklart, jeg regner med at Akela kommer og redder meg litt her? hehe)

Konklusjonen - bare for å runde det av - er at jeg unngår i størst mulig grad å provosere frem krangling mellom hundene i matsituasjoner - foring skal være trygt og greit for begge to, det skal være kos å få tyggebein. Matforsvar ovenfor hverandre blir respektert og tatt hensyn til ved å flytte de langt nok fra hverandre når de spiser. Matforsvar ovenfor mennesker trenes på, det læres at det er positivt å bytte, man får mer godter av å tåle at man er i nærheten av matskåla, mens det å bruke situasjoner rundt godbit-utdeling som en unnskyldning til å diskutere posisjon i flokken/hevde seg, blir slått ned på, man oppfører seg fint, hvis ikke så får man ingenting!

akela · 16. Mars 2007

Det er vanskelig å forklare dette med å "forvente"; men 2ne gjorde det bra - dette at man på en måte tar ting som en selvfølge og oppfører seg naturlig, ikke blir overvåkende, iakttagende, kanskje litt nølende. "Kontant" er også et bra ord kanskje... på måten hunder ofte synes er grei å forholde seg til, akkurat som vi mennesker ofte liker litt selvsikre folk som bare sier "kom her, alt går bra".

Men over til det du egentlig er inne på....

Og det er jo dette med når "normalt" matforsvar går over til å bli... tja, kall det mer en form for måte å hevde seg selv på, at det ligger en usikkerhet der, som hunden bruker matforsvar til å fikse, et eller annet der.

Ene hunden her var som ung usikker på en treningskompis sin hund, som var ufin - og som jeg idag personlig ville tatt tak i og sagt "la min hund være", fordi eier ikke gjorde noe. Da pleide min å storme bort til noe jeg eide, for DA først turde den å si ordentlig fra. Så det er noe med sammenhenger og helhet der... og man tar da kanskje ikke fatt i matforsvaret i seg selv, hvis det er snakk om ting utenfor egen matskål - så og si - men om det er andre greier. Er det inne hos hunden selv, så er det kanskje ukomfortabelt med andre hunder der generelt kanskje, mer enn om maten.

Og hvis det skjedde rundt om kring den tiden da eldste hunden ble avlivet? Så kan jo ting ha sammenheng med det også; at yngstehunden da må finne sin plass på nytt i verden, og bruker "alle midler", eller om usikkerheter som ligger i bånn da har kommet frem - terskelen er blitt lavere.

Alle endringer i en hunds liv kan ha ringvirkninger; en bekjent som har mistet ene forelderen nå, har "plutselig" fått en hund som knurrer og bjeffer på besøkende den kjenner. Vel, mitt beste innfallsvinkel til det er at all sorgen til eier og den andre forelderen, som bor der nå, virker inn på hunden sammen med de andre endringene - og da får det utslag i en eller annen retning, som da blir en slags vokting. Eier tror hunden vil "passe på dem", men jeg tror da heller det egentlig er hunden som bare er forvirret - og reagerer i den retningen som den kanskje har mest anlegg for. Og så blir eier usikker, fordi dette er nytt, og så legger man noe "edelt" - "den passer på oss" - og reagerer kanskje ikke så kontant som man burde, fordi man "forstår" hundens motiv. Trur nå eg.

Men dette med mat- og bytteforsvar; det jeg driver og funderer på - som jeg ikke vet noe om - er på en måte "retningen" hunden velger å forsvare sin mat eller sin gjenstand... litt vanskelig å forklare, men:

Mine egne to passer meget godt på sitt, men hvis noen kommer for nære - for eksempel leken deres ute - så knurres det, og så kaster de seg over GJENSTANDEN og vokter den. De går aldri for hunden, de bare "tviholder" på sitt, de kan dulte bort den andre fysisk, men aldri med tenna i retning den - de innhenter tingen istedet. Men de er da ikke utrygge eller posisjonerende i forhold til den hunden da? Og jeg lurer på om de hundene som isteden går for den andre hunden... om de EGENTLIG er usikre på den, og bruker leken som unnskyldning/motiv? For jeg synes forskjellen er stor? Noen som har tanker om dette?

Som 2ne også skriver om... dette med at hunder posisjonerer seg i forhold til eier, slik hun beskriver frk D. Det er en uting, som bør tas i starten - men på nettopp en positiv måte som innebærer at jo flere hunder, jo mer godbiter å dele. Dele skal være positivt... og det er plass til alle, det er liksom mottoet. Turid Rugaas var inne på noe lignende engang; jeg trente en hund til å tåle andre hunder nær stolsekken min ved å rause ut godbiter til alle - man snudde assosiasjonen til at disse hundene innebar noe positivt, for det var ikke maten eller sekken som var problemet, men at de EGENTLIG var litt skumle, eller at de ville "noe", at det føltes utrygt av en eller annen grunn.

Så den usikkerheten som eventuelt ligger til grunn for matforsvaret/bytteforsvaret... DEN tror jeg kanskje er den interessante?!

Huldra · 17. Mars 2007

(Nette kapitulerte i går, men jeg klarte å lagre det jeg hadde skrevet, så nå kommer det, om enn litt sent..)

Dere to skriver alltid så lange svar! Mye å tenke på her..

Først; jo, jeg har springer, og Tulla som hun heter, utviklet ikke matforsvar før etter at den andre hunden ble avlivet. Med det mener jeg, hun hadde jo to-tre episoder der hun knurret til eldste hunden (som respekterte henne på det), men det har blitt mye verre etter at han forlot oss, kan man si. Han prøvde seg forsåvidt også på noe knurring hvis hun nærmet seg han, men hun brydde seg ikke om det, og tok beinet ut av munnen hans hvis hun ville ha det. Han var nok en veldig svak hund på den måten, dvs han satte seg selv nederst og klarte aldri å si skikkelig fra, gikk ned i lekestilling til hvem som helst, valp som voksen tispe. Lurer på om hun kanskje merket det, og følte at hun måtte ta kontrollen fra første stund?

Tilbake til sånn som det har blitt nå; vi har jo bare henne, men hun er tydelig sjef over mine foreldres eldre tispe. Hun er også av lignende type som vår forrige hund. Hun har forandret seg, men før skulle hun bare leke, leke, leke. Det ble litt voldsomt, dvs, langvarig, for en liten valp som ble oppmuntret til lek hele tiden, så vi måtte skille de ganske ofte i begynnelsen (siden vi bodde der da Tulla var 2-3,5 mnd). Etterhvert som Tulla har blitt eldre, har hun blitt mer "dominant" ovenfor Luna (foreldrene mine sin hund). Vi tar våre forhåndregler når vi kommer på besøk (alt spiselig ryddes vekk). Hvis vi har oversett et lite bein som har ligget under sofan, fx, som Tulla finner, tar hun det, og bærer det, som en glad apportør gjør. Kommer Luna for nærme, flyr hun på henne i angrep. Hun angriper også hvis fx det står en matskål utenfor rekkevidde (inni et bur), og hun har "funnet" den. Hvis det da kommer en hund bort og lurer på hva hun står der for/"finner" maten selv, angriper Tulla. Hun knurrer knapt først, bare stivner et lite sekund før hun angriper. Da flyr hun inn i hode/hals-regionen og biter/knurrer. Ja, dere har vel sett hunder slåss.. <_< Ingen har blitt skadet, så jeg tror ikke selve bittene er av de hardeste.

Når vi da skiller de (noe som faktisk er relativt enkelt), tar jeg tak i rundt hoftene til Tulla og drar henne vekk. Luna gir seg, hun har jo ingenting å krangle for, og trekker seg unna. Jeg holder Tulla slik litt til hun har roet seg ned, og slipper henne. Luna går i mellomtiden og gjemmer seg, og Tulla rister seg og er ferdig med hele saken. Det de evt kranglet om blir fjernet.

Dere fikk meg litt til å tenke, på at ja, det trenger ikke bare ha med mat å gjøre. Har tenkt på det før også, men ikke så veldig mye.. Tulla er nok opptatt av meg/moren min og hundene har nok en viss formening om at jeg er Tullas eier, moren min er Lunas eier. Virker som om Tulla kjemper litt med Luna om moren min, og vil "ha henne". Det blir av og til krangling om hennes oppmerksomhet, hvis hun fx kommer hjem fra arbeid når vi er der. Hadde moren min skjønt at det ikke er så lurt å hilse hjertelig på hundene (samtidig), hadde nok mange av de situasjonene kunnet blitt forebygget. Det er kun moren min Tulla "vil ha for seg selv" av andre mennesker. Har ikke opplevd at hun har gjort noe lignende med typen min, fx. Ellers vil hun jo ha meg for seg selv, men da slåss hun ikke. Da inviterer hun til lek med hunden som har kontakt med meg. Dette skjer slett ikke alltid, men hvis jeg har en hund i fanget, kommer hun og "dytter" med snuten, går ned i lekestilling osv. Dette er faktisk noe Luna utnytter! Hvis hun vil leke med Tulla, og Tulla ikke vil, kommer hun og hopper opp i fanget mitt, for da kommer jo Tulla og vil leke med henne.. :rolleyes: Lurer litt på hva jeg skal gjøre i slike situasjoner..? Det er aldri noe problem når vi kommer på besøk til foreldrene mine, jeg hilser ikke på Luna før hun er rolig, så hvis moren min hadde kunnet gjort det samme, så tror jeg vi hadde løst endel der. Hun hadde heller ikke blitt så spennende "å ha".. eller?

Ellers vil jeg bare si at jeg lister meg slett ikke rundt når hunden spiser. Det har jeg aldri gjort. Joda, har hørt man "skal" gjøre det, men det har jeg ikke brydd meg om. Jeg har heller aldri fôret hunder sammen, den lille stunden vi hadde to, eller vi har vært på besøk. Bein har jeg hatt fremme, men forventet at har gått bra, noe det strengt tatt har gjort. Helt til Tulla ble enebarn.

Og dette matforsvaret er ikke 100%. Luna og Tulla kan fint sitte rett ved siden av hverandre og vente på at jeg skal ta de med ut, og få godbiter. Det er ikke noe problem, og dette gjelder også med andre hunder jeg har gjort det med. Altså, jeg har fremdeles til gode å se Tulla aggressiv på andre hunder som hun får godbiter med. Dette forutsatt at de får de direkte i munnen, ikke på bakken. Da tror kanskje Tulla det er "fritt vilt" og at hun kan slåss om den. Godbitsøk med en annen hund fungerer altså ikke, hvis hundene snuser i nærheten av samme godbit.

Dere skriver at hund-hund matforsvar er "greit" så lenge det er "normalt". Jeg vil påstå at det Tulla har ikke er "normalt", eller er dere uenige? Og bortsett fra å unngå situasjoner hvor krangling kan oppstå, og å skille de når de først har begynt, har dere noen ideer til hva jeg kan gjøre?

19. Mars 2007

Ene hunden her var som ung usikker på en treningskompis sin hund, som var ufin - og som jeg idag personlig ville tatt tak i og sagt "la min hund være", fordi eier ikke gjorde noe. Da pleide min å storme bort til noe jeg eide, for DA først turde den å si ordentlig fra. Så det er noe med sammenhenger og helhet der... og man tar da kanskje ikke fatt i matforsvaret i seg selv, hvis det er snakk om ting utenfor egen matskål - så og si - men om det er andre greier. Er det inne hos hunden selv, så er det kanskje ukomfortabelt med andre hunder der generelt kanskje, mer enn om maten.

Jeg så noe av det samme med Gubbelille på språkkurs en gang - de lurte på hvordan han ville reagere om en hannhund prøvde å ri på han, jeg misforsto hvilken hund de snakket om (jeg trodde det var en dachs, og syns egentlig at tanken på at en dachs skulle prøve å ri på den veldig langbeinte Gubben var ganske morsom.. Også viste det seg at det var en ung schäfer hanne <_< ) så jeg sa at han prøvde vel bare å gå unna.. Og det gjorde han.. Men schäferen fulgte jo etter, hvilket resulterte i at Gubbelille gikk unna igjen.. Sånn holdt de på 3-4 ganger, siste gangen var Gubbelille plutselig ved VÅR bil, og da var det nok! Da svarte han ordentlig for første gang i sitt liv, nesten.. Og overrasket den stakkars schäferen såpass at han rømte tilbake til eieren sin (som lurte på om han ikke kunne få låne Gubbelille i innkallingstrening, for så fort hadde han aldri kommet før.. hehe)

Jeg tror kanskje den greia handler mer om revir/ressurs? Selv ranglave hunder har lov å forsvare ressursene sine, det er mer akseptert, liksom? Og da får kanskje en litt usikker sjel en slags unnskyldning til å "ta igjen" - da er de ikke "kranglete", for de forsvarer noe som er deres, og sånt blir respektert.. Tror jeg?

Men dette med mat- og bytteforsvar; det jeg driver og funderer på - som jeg ikke vet noe om - er på en måte "retningen" hunden velger å forsvare sin mat eller sin gjenstand... litt vanskelig å forklare, men:
Mine egne to passer meget godt på sitt, men hvis noen kommer for nære - for eksempel leken deres ute - så knurres det, og så kaster de seg over GJENSTANDEN og vokter den. De går aldri for hunden, de bare "tviholder" på sitt, de kan dulte bort den andre fysisk, men aldri med tenna i retning den - de innhenter tingen istedet. Men de er da ikke utrygge eller posisjonerende i forhold til den hunden da? Og jeg lurer på om de hundene som isteden går for den andre hunden... om de EGENTLIG er usikre på den, og bruker leken som unnskyldning/motiv? For jeg synes forskjellen er stor? Noen som har tanker om dette?

Ja, blir ikke det noe av det samme som jeg nevnte først i innlegget? For Gubbelille var en svært konfliktsky herre, og syns at det var rett og slett ekkelt at noen var sinte eller sure, selv om det ikke nødvendigvis var på han (han hadde helt klart lest boka til Turid Rugås, han hadde mange flere dempende signaler enn omvendt). Han hadde ikke ressursforsvar i større grad, han kunne finne på å gi opp maten sin og han, men han gikk heller aldri etter den andre hunden, han passet på bilen, liksom. Jeg antar at det ikke var fordi han var så glad i bilen vår, men det var en måte å komme ut av en situasjon han ikke likte seg i.. Gubbelille var vel forholdsvis selvsikker, uten å være spesielt dominant (jeg har liksom aldri skjønt meg på akkurat det der, for han virket sånn typisk "selvsikker og derfor dominant", men var samtidig så konfliktsky at han la seg ned om andre hanner yppet), så han bare brøla og "holdt stand" - men det virket litt som at det at han var ved vår bil, ga han "unnskyldninga" til å reagere sånn, fremfor å gå unna igjen. Men det var bare et brøl og et forholdsvis tydelig kroppsspråk :rolleyes: (det ligger bilde ute på nett, btw, prøve å klistre inn det her)

Som man kan se, Gubbelille er svært tydelig i hva han mener NÅ, og schäferen har helt klart oppfattet beskjeden, men det tok 3-4 ganger med å gå unna før han var så nære bilen at han fikk en slags "unnskyldning" til å reagere sånn - for Gubbelille var helt klart ikke ute etter noe annet enn å ikke bli ridd på..

Som 2ne også skriver om... dette med at hunder posisjonerer seg i forhold til eier, slik hun beskriver frk D. Det er en uting, som bør tas i starten - men på nettopp en positiv måte som innebærer at jo flere hunder, jo mer godbiter å dele. Dele skal være positivt... og det er plass til alle, det er liksom mottoet. Turid Rugaas var inne på noe lignende engang; jeg trente en hund til å tåle andre hunder nær stolsekken min ved å rause ut godbiter til alle - man snudde assosiasjonen til at disse hundene innebar noe positivt, for det var ikke maten eller sekken som var problemet, men at de EGENTLIG var litt skumle, eller at de ville "noe", at det føltes utrygt av en eller annen grunn.

Ja.. Og jeg syns det er en vanskelig ting å "behandle riktig" - for frk. D er jo en usikker hund, og jeg vil jo at hun skal føle at jeg støtter henne, at det er vi som er flokk, men jeg finner meg ikke i at hun skal mene noe om at andre hunder får klapp, kos og godbiter. Så løsningen er at hun får oppmerksomhet når hun oppfører seg dannet, men at hun blir lagt ned i dekk om hun lurer på om hun ikke burde jage den andre hunden.. Dette var en ting hun hadde når jeg fikk henne som voksen, selv om den nok har utviklet seg litt - hun mener mer om ganske mye med meg, enn hun gjorde når hun bodde hos Belgerpia, og jeg antar det har noe med meg å gjøre (eller, rettere sagt Belgerpia, for hun har bare ikke hunder som gjør sånt, og jeg tror ikke hun veit helt hvorfor hun heller *flirer* Annet enn at hun er tidligere ute enn jeg klarer å være i å stoppe purkeskinnet, og har en større "lederevne" enn jeg har - hunder stoler bare på at hun ordner opp, de er nok ikke like sikre på at jeg gjør det, tror jeg :getlost: )

Interessant nok så har hun ingen sånne greier ovenfor datteren sin, Emma kan fint hoppe opp i fanget mitt og gjerne på Dina om vi sitter i sofaen for å få kose litt hun og, uten at Dina reagerer stort på det.. Så det er greit å dele "mor" med Emma, tydeligvis, men andre hunder - som ikke tilhører "oss" - der syns hun tydeligvis at hun må passe på litt..

Så den usikkerheten som eventuelt ligger til grunn for matforsvaret/bytteforsvaret... DEN tror jeg kanskje er den interessante?!

Ja, det er det jeg mener.. At "normalt" matforsvar er nettopp det, normalt.. Det er når de bruker sånt som unnskyldning til å gjøre ting de normalt sett ikke tør/vil/kan, det blir et problem. Og da er det ikke selve forsvaret som er viktig å gjøre noe med, men grunnen bak - og det er vel der jeg lurer på hva jeg egentlig skal gjøre med Dinersen.. For hun har uten tvil blitt mer selvstendig og tør å mene mer om mye etter at jeg overtok henne, men akkurat DET vil jeg jo ha - hun trengte det, liksom.. Men hun får ikke lov å være "usaklig" og voldsom.. Så jeg er glad hun er både lydhør og lydig.. hehe

Først; jo, jeg har springer, og Tulla som hun heter, utviklet ikke matforsvar før etter at den andre hunden ble avlivet. Med det mener jeg, hun hadde jo to-tre episoder der hun knurret til eldste hunden (som respekterte henne på det), men det har blitt mye verre etter at han forlot oss, kan man si. Han prøvde seg forsåvidt også på noe knurring hvis hun nærmet seg han, men hun brydde seg ikke om det, og tok beinet ut av munnen hans hvis hun ville ha det. Han var nok en veldig svak hund på den måten, dvs han satte seg selv nederst og klarte aldri å si skikkelig fra, gikk ned i lekestilling til hvem som helst, valp som voksen tispe. Lurer på om hun kanskje merket det, og følte at hun måtte ta kontrollen fra første stund?

Det du beskriver her, er normalt. Det er lov å gi beskjed om at "dette er mitt" - og det blir respektert av voksne hunder, selv Dinersen respekterer datteren sin når hun vil ha tyggebein o.l. for seg selv - og her er begge veldig glade i maten sin.. At hannhunden du hadde var "svak" - han høres vel litt ut som jeg oppfatter Gubbelille, selv om Gubbelille sjeldent inviterte til lek. Ser vel ikke på han som "svak", mer konfliktsky - det var bare ikke så viktig at han gadd å starte en krangel om det. Hvilket er en grei egenskap syns jeg - særlig på hannhunder - selv om vi mennesker kanskje savner litt den oppdragerrollen de kunne hatt :wub:

Tilbake til sånn som det har blitt nå; vi har jo bare henne, men hun er tydelig sjef over mine foreldres eldre tispe. Hun er også av lignende type som vår forrige hund. Hun har forandret seg, men før skulle hun bare leke, leke, leke. Det ble litt voldsomt, dvs, langvarig, for en liten valp som ble oppmuntret til lek hele tiden, så vi måtte skille de ganske ofte i begynnelsen (siden vi bodde der da Tulla var 2-3,5 mnd). Etterhvert som Tulla har blitt eldre, har hun blitt mer "dominant" ovenfor Luna (foreldrene mine sin hund). Vi tar våre forhåndregler når vi kommer på besøk (alt spiselig ryddes vekk). Hvis vi har oversett et lite bein som har ligget under sofan, fx, som Tulla finner, tar hun det, og bærer det, som en glad apportør gjør. Kommer Luna for nærme, flyr hun på henne i angrep. Hun angriper også hvis fx det står en matskål utenfor rekkevidde (inni et bur), og hun har "funnet" den. Hvis det da kommer en hund bort og lurer på hva hun står der for/"finner" maten selv, angriper Tulla. Hun knurrer knapt først, bare stivner et lite sekund før hun angriper. Da flyr hun inn i hode/hals-regionen og biter/knurrer. Ja, dere har vel sett hunder slåss.. <_< Ingen har blitt skadet, så jeg tror ikke selve bittene er av de hardeste.

Når vi da skiller de (noe som faktisk er relativt enkelt), tar jeg tak i rundt hoftene til Tulla og drar henne vekk. Luna gir seg, hun har jo ingenting å krangle for, og trekker seg unna. Jeg holder Tulla slik litt til hun har roet seg ned, og slipper henne. Luna går i mellomtiden og gjemmer seg, og Tulla rister seg og er ferdig med hele saken. Det de evt kranglet om blir fjernet.

Vel, annet enn det dere gjør nå - fjerne alt som kan være kilde til krangling - så er det vel ikke mye mer dere får gjort? Om dere er mye sammen, ville jeg kanskje gått inn og styrt hvem av dem jeg mente burde få være "høyest i rang" av de, og støttet denne.

Jeg gjorde det med Gubbelille og Herverket, Gubbelille var 11 år når Herverket flyttet inn, og Herverket var en 14 mnd gammel pubertetslus som dreiv og fant seg selv. Hadde de fått ordne opp helt på egenhånd, hadde vel Gubbelille blitt satt på plass av Herverket, og jeg var ikke særlig interessert i det, så jeg gikk inn og styrte de veldig. Var det tilløp til diskusjon om noe, så var det Herverket som fikk beskjed om å gi seg. Lå Gubbelille i sofaen og ikke ville ha Herverket oppi der, så fikk Herverket beskjed om å legge seg et annet sted, ble det fysisk mellom de, så var det Herverket som fikk beskjed om at han tok feil osv..

Dere kunne jo vurdert å gjøre det samme? At det er Luna som blir hilst på først, hun som får goder først, hun som blir backet opp om det er noe osv? Nå kan vel det gjøre at konflikten øker, at Tulla går inn for å ta Luna mer enn hun gjør nå - nå er de vel så og si enige om hvem som bestemmer eller ikke - men ingen av de er naturlig dominante, for da hadde det ikke vært nødvendig for Tulla å fly på Luna..

For det har noe med rang og dominans å gjøre. En naturlig dominant hund trenger ikke å forsvare maten sin, og den trenger ikke å si fra i store ord at "nå er du for nær" - frk. Dinersen og datteren f.eks, diskuterer aldri goder - har ikke Emma klart å karre de til seg før Dina kommer, så er de Dina sine. En venninnes shiba, som vokste opp med Dina og tror at Dina er Gud, går ikke nær Dinersen i det hele tatt om hun tror at Dina har noe hun vil forsvare - selv nå som shibaen er halvannet år.. Og egentlig mer selvsikker og trygg enn hva frøkna her er - men hun har vokst opp med Dina, så hun tror at det skal være sånn..

Problemet til frk. Dinersen oppstår så fort det kommer en hund som ikke er helt enig med henne i at det er hun som er sjefspurka her, liksom - DA bruker hun det til å hevde sin rett, og DA kan hun være ganske ufin (om hun hadde fått lov). Hun er ikke spesielt overbevisende, for hun er egentlig usikker, og DA blir det bråk.. Mens gamlingen til Belgerpia - som var en dominant og selvsikker hund - bare trengte å se på en stakkar som prøver seg, så mener Dinersen at det er best å ta i litt med en gang, for hun har egentlig ingenting å komme med (blir som drittunger som mobber andre barn det, de er som regel ikke spesielt selvsikre, selv om de liker å tro det selv og prøver å overbevise resten av verden at de er det).

De sa noe av det samme, dyrepasserene i ulvegårdene i Kolmården Djurpark når vi var der og hilste på ulvene. Problemene i flokken var ikke mellom den dominante og de andre, eller den som var lavest på rangstigen og de andre (selv om han fort ble den det gikk utover når det var bråk, han ble hakkekyllingen, liksom) - problemet var den stadige knivingen mellom nr. 2, 3 og 4 på rangstigen (av 5), de har posisjoner å passe på, og de er utsatte, liksom..

Dere fikk meg litt til å tenke, på at ja, det trenger ikke bare ha med mat å gjøre. Har tenkt på det før også, men ikke så veldig mye.. Tulla er nok opptatt av meg/moren min og hundene har nok en viss formening om at jeg er Tullas eier, moren min er Lunas eier. Virker som om Tulla kjemper litt med Luna om moren min, og vil "ha henne". Det blir av og til krangling om hennes oppmerksomhet, hvis hun fx kommer hjem fra arbeid når vi er der. Hadde moren min skjønt at det ikke er så lurt å hilse hjertelig på hundene (samtidig), hadde nok mange av de situasjonene kunnet blitt forebygget. Det er kun moren min Tulla "vil ha for seg selv" av andre mennesker. Har ikke opplevd at hun har gjort noe lignende med typen min, fx. Ellers vil hun jo ha meg for seg selv, men da slåss hun ikke. Da inviterer hun til lek med hunden som har kontakt med meg. Dette skjer slett ikke alltid, men hvis jeg har en hund i fanget, kommer hun og "dytter" med snuten, går ned i lekestilling osv. Dette er faktisk noe Luna utnytter! Hvis hun vil leke med Tulla, og Tulla ikke vil, kommer hun og hopper opp i fanget mitt, for da kommer jo Tulla og vil leke med henne.. Lurer litt på hva jeg skal gjøre i slike situasjoner..? Det er aldri noe problem når vi kommer på besøk til foreldrene mine, jeg hilser ikke på Luna før hun er rolig, så hvis moren min hadde kunnet gjort det samme, så tror jeg vi hadde løst endel der. Hun hadde heller ikke blitt så spennende "å ha".. eller?

Moren din burde gjøre forskjell på hundene, syns jeg.. Hilse på en av gangen er lurt, særlig om det stadig er en kilde til konflikt, og helst sin egen hund før hun hilser på din. Og som du skriver, aller helst når det er rolig.. Jeg hilser ikke på mine hunder før de har alle 4 beina på bakken når jeg kommer inn igjen, da slipper jeg at det blir noe overkokte diskusjoner fordi det ble for hett pga stresset.

Ellers vil jeg bare si at jeg lister meg slett ikke rundt når hunden spiser. Det har jeg aldri gjort. Joda, har hørt man "skal" gjøre det, men det har jeg ikke brydd meg om. Jeg har heller aldri fôret hunder sammen, den lille stunden vi hadde to, eller vi har vært på besøk. Bein har jeg hatt fremme, men forventet at har gått bra, noe det strengt tatt har gjort. Helt til Tulla ble enebarn.

Nei, men det er ikke matforsvar ovenfor mennesker dere har problemer med heller, er det vel? Har jeg misforstått helt nå? Tulla forsvarer mat og ting ovenfor andre hunder bare?

Og dette matforsvaret er ikke 100%. Luna og Tulla kan fint sitte rett ved siden av hverandre og vente på at jeg skal ta de med ut, og få godbiter. Det er ikke noe problem, og dette gjelder også med andre hunder jeg har gjort det med. Altså, jeg har fremdeles til gode å se Tulla aggressiv på andre hunder som hun får godbiter med. Dette forutsatt at de får de direkte i munnen, ikke på bakken. Da tror kanskje Tulla det er "fritt vilt" og at hun kan slåss om den. Godbitsøk med en annen hund fungerer altså ikke, hvis hundene snuser i nærheten av samme godbit.

Mat på bakken ER fritt vilt, og da blir det fort en "den sterkestes rett"-setting, hvor den som klarer å spise/passe på flest godbiter, er den som får mest. Selv hunder uten rare matforsvaret kan bli ganske ekle i en sånn setting - så det greieste er å ikke miste godbiter på bakken

Dere skriver at hund-hund matforsvar er "greit" så lenge det er "normalt". Jeg vil påstå at det Tulla har ikke er "normalt", eller er dere uenige? Og bortsett fra å unngå situasjoner hvor krangling kan oppstå, og å skille de når de først har begynt, har dere noen ideer til hva jeg kan gjøre?

Nei, Tulla har et "usaklig" matforsvar, og hun bruker det for å posisjonere seg. Tror ikke du får gjort så mye mer enn bare å unngå situasjoner - aller helst bli så god på det at du ikke trenger å skille de når de førstes har begynt. Og at du styrer situasjonene mer, man har ikke lov å fly på noen bare fordi at det er en tom matskål i et bur, det er ikke lov å kaste seg over en som prøver å forsyne seg av godbiter som ligger på bakken - da får man ingenting.. Men er man snill og deler, da får man mer godbiter og ros av "mor"..

akela · 19. Mars 2007

Hehe, blir bare lengre og lengre dette

Men interessant å se... Gubbelille-saken høres identisk ut ja, og det er nok det at det er "mer lov" å forsvare en stor eiendel/kjørbart revir (!), enn det er "bare" å si fra om seg sjøl. Kule bilder forresten... 2ne. Må begynne å ha med kamera mer sjøl.

Jeg tror også at hunder BRUKER slike "rettigheter" til å løse situasjoner. Ser det også på ene hunden her... når hun synes det er overmange hunder i parken og det blir litt vanskelig, så finner hun seg en dings og troner i nær ensom majestet midt i mylderet. Det later til å være VELDIG tydelig at hun kommuniserer "jeg er opptatt, jeg vil være i fred, hold dere unna". Så det er en strategi hun helt bevisst velger, og som virker.

Hun gjør det med valper som blir plagsomme også; hun sier aldri brutalt fra til dem, men går unna. Nå er hun som en magnet på valper, fordi hun ofte passer på dem og ER en hyggelig dame. Men blir de masete og ikke tar tegnene, så finner hun seg en kvist eller et blad eller en papirbit, tar med seg den, og legger seg ned og bedriver opplæring i bytterespekt av den iherdige valpen. Da "slipper" hun å være ekkel, og følger spillereglene - og det skjønner valpene til de grader også.

Nå er nok hannhunder mer utsatt for å bli "prøvd seg på" enn tisper flest... gutta er mer oppsøkende der. Jeg synes Gubbelille høres ut som en kar som ville være i fred - som drev med sitt, og at han var sikker på det.

Derimot høres både Frk Dinersen og Tulla ut som litt mer usikre "klatrere" som "bruker" matforsvar og alskens "forsvar" til å fremme egen sak - på en helt annen måte.

Derfor tror jeg egentlig dette ikke da BLIR en matforsvarsdiskusjon - men en "usikker hund"-sak. Og jeg mener jo at mange hunder er usikre - ikke "redde" eller "pysete", som mange tror, og som derfor gjør at mange eiere ofte nekter litt for at deres hund er usikker:

Men usikker i den forstand at de vil noe, kan bli litt usikker på sin rolle, prøver seg frem, prøver å se "virker dette", og er de relativt "karske" hunder i utgangspunktet (altså at de ikke gir seg, klapper sammen, underkaster seg, men PRØVER å protestere), så finner de ut at det virker med litt aggresjon.

For det som beskrives med Tulla - at hun går for den andre HUNDEN, er nemlig IKKE det bytteforsvaret som jeg har sett på egne hunder eller hunder jeg kjenner godt; som har vært sterkt, men der de går for ballen, og ikke for hunden.... De som går for hunden, har nok kanskje en høne de ønsker å plukke med den - og legger opp til en anledning, eller bruker det de finner. De TØR kanskje bare ikke å gjøre det UTEN gjenstand? Ref. overfor. Jeg har aldri lest noe konkret om dette, så det er bare synsing - men det er noe med retningen, som sagt, som jeg tror er vesentlig for hva dette EGENTLIG handler om...

Jeg ser på mine to raringer, som har veritable brølerunder her i stua - hvor minsten går rundt med en gjenstand, og brøler og bærer seg og nærmest OPPSØKER den eldste hunden. Hun kan da gå og finne en dings sjøl, og begynne å småknurre tilbake. Men de går aldri på hverandre, det handler om å "finte" ut den andre og erobre den attraktive gjenstanden - og slik ser jeg de gjør med fremmede hunder også:

De går ALDRI for hunden. Begge kan ha snudd ryggen til "sin" pinne et øyeblikk, og hvis en annen hund da kommer, så kan de brøle som løver - og så ta pinnen istedetfor, siden den andre hunden gjerne blir litt molefonken og ikke så målrettet med de lydeffektene

Men de går ALDRI for hunden...

Ulempen for slike usikre hunder, altså de litt nedpå stigen - som jo er majoriteten av hundeverdenen - er at de trenger litt tydelige, trygge grenser. Både fra eier og fra andre hunder, trur eg. Kjenner en slik usikker klatrer, som selv som godt voksen fortsatt er usikker i forhold til sin egen mor, som begynner å bli nokså gammel. I alle år har de vært stivbeinte over mot å barke sammen (uten blod da) i en haug hverdagssituasjoner; men greia er jo at den eldste tispen der har vært altfor snill... lot det gå altfor lenge da den andre hunden var ung... til hun til slutt sprekker og var sint. Mens min hund var kjapt ute med å sette den yngste av de to på plass, fra valpestadiet, men på en usint måte - vi syntes hun var for hard, men de har i alle år hatt et utrolig godt forhold, uten rom for tvil.

Men hvordan gjøre noe med det...

Min erfaring er at usikre hunder nytter det ikke å kjefte på - det gjør usikkerheten verre, fordi jeg tror de tror de får støtte. Særlig hvis det gjelder hunder utenfor heimen. Det er eneste gangen jeg har sett eldstehunden her ha tilløp til å være ekkel; når jeg var dum og kjeftet. Tror det bare øker stresset i situasjonen. Derimot kan jeg godt snakke til den langt mer selvsikre minsten strengt... i lignende situasjoner, så det er opptil hundens usikkerhet, tror jeg.

Og det du sier om Luna som hopper opp i ditt fang for å få Tulla bort... jepp, det gjorde minsten også før: Han kunne "late som" han red på foten min, fordi det kunne eldstemann ALDRI motstå - da kom hun for å tukte ham. Og siden all oppmerksomhet er bedre enn ingen... så virket det, det oppdaget han etter den første, tilfeldige gangen det skjedde. Jeg ble litt nysgjerrig og lot ham gjøre det - bare for å se, og jepp, det var ikke til å ta feil av: Først prøvde han å få igang eldstehunden, som ignorerte ham etter boka. Så marsj bort til meg, opp på foten, og DÉT blikket han kastet bakover da var helt umiskjennelig "nå må hun vel komme"... Men da jeg hadde funnet ut det, så tok jeg rett og slett bare og føyset ham bort uten å gjøre mer ut av situasjonen.

Jeg liker ikke å bli "brukt" - dette er omtrent som de hundene som trer seg mellom andre hunder og den andre hundens eier, for å stå der og bli klappet, mens de EGENTLIG bare markerer seg overfor den andre hunden "se, din eier står og klapper meg istedet".

Bare lemp henne ned, reis deg opp, gjør noe annet, og se om ikke det hjelper.

Og når det gjelder moren din... vel, noen er ikke mottagelige for regi. Men jeg tror - siden hunden din ikke er så opptatt av hva kjæresten din gjør - at hun igjen "bruker" moren din, for å prøve å komme noen vei i forholdet til den andre hunden. Kan det stemme?

Så da blir det jo et spørsmål om hva man skal gjøre med forholdet mellom de to hundene. Om dere får gått litt mer tur sammen, eller at du tar med begge på tur under solid kontroll, og så - inne - kreve at Tulla lar den andre være? Er det mulig å få til? At hun må ligge der, mens den andre er her? Du kan jo se etter om det er noen fellestrekk ved NÅR hun bestemmer seg for å vokte noe, se etter ting rundt om som det ikke bryter ut slåsskamp om - men se på kroppsspråket deres.

Og kanskje du må sitte på nåler og iaktta hundene - at når du ser det første tegnet (hvis du klarer å finne en fellesnevner), så kaller du din inn, gjør det positivt å komme til deg med det gamle beinet, tar det fra henne, og roser masse, eller at du går og fjerner gjenstanden FØR det blir tull. Får du forebygget nok, samtidig som du styrer henne mer inne, kan hun kanskje komme ut av vanen - eller behovet for å gjøre det? Ha henne god og trøtt og sliten FØR dere kommer inn dit, gjerne så med den andre hunden også. Ikke for trøtt, men nok til at det blir greiere å legge seg ned og slappe av.

Huldra · 19. Mars 2007

Dere kunne jo vurdert å gjøre det samme? At det er Luna som blir hilst på først, hun som får goder først, hun som blir backet opp om det er noe osv? Nå kan vel det gjøre at konflikten øker, at Tulla går inn for å ta Luna mer enn hun gjør nå - nå er de vel så og si enige om hvem som bestemmer eller ikke - men ingen av de er naturlig dominante, for da hadde det ikke vært nødvendig for Tulla å fly på Luna..

For det har noe med rang og dominans å gjøre. En naturlig dominant hund trenger ikke å forsvare maten sin, og den trenger ikke å si fra i store ord at "nå er du for nær" - frk. Dinersen og datteren f.eks, diskuterer aldri goder - har ikke Emma klart å karre de til seg før Dina kommer, så er de Dina sine. En venninnes shiba, som vokste opp med Dina og tror at Dina er Gud, går ikke nær Dinersen i det hele tatt om hun tror at Dina har noe hun vil forsvare - selv nå som shibaen er halvannet år.. Og egentlig mer selvsikker og trygg enn hva frøkna her er - men hun har vokst opp med Dina, så hun tror at det skal være sånn..

Problemet til frk. Dinersen oppstår så fort det kommer en hund som ikke er helt enig med henne i at det er hun som er sjefspurka her, liksom - DA bruker hun det til å hevde sin rett, og DA kan hun være ganske ufin (om hun hadde fått lov). Hun er ikke spesielt overbevisende, for hun er egentlig usikker, og DA blir det bråk.. Mens gamlingen til Belgerpia - som var en dominant og selvsikker hund - bare trengte å se på en stakkar som prøver seg, så mener Dinersen at det er best å ta i litt med en gang, for hun har egentlig ingenting å komme med (blir som drittunger som mobber andre barn det, de er som regel ikke spesielt selvsikre, selv om de liker å tro det selv og prøver å overbevise resten av verden at de er det).

De sa noe av det samme, dyrepasserene i ulvegårdene i Kolmården Djurpark når vi var der og hilste på ulvene. Problemene i flokken var ikke mellom den dominante og de andre, eller den som var lavest på rangstigen og de andre (selv om han fort ble den det gikk utover når det var bråk, han ble hakkekyllingen, liksom) - problemet var den stadige knivingen mellom nr. 2, 3 og 4 på rangstigen (av 5), de har posisjoner å passe på, og de er utsatte, liksom..
Moren din burde gjøre forskjell på hundene, syns jeg.. Hilse på en av gangen er lurt, særlig om det stadig er en kilde til konflikt, og helst sin egen hund før hun hilser på din. Og som du skriver, aller helst når det er rolig.. Jeg hilser ikke på mine hunder før de har alle 4 beina på bakken når jeg kommer inn igjen, da slipper jeg at det blir noe overkokte diskusjoner fordi det ble for hett pga stresset.
Nei, men det er ikke matforsvar ovenfor mennesker dere har problemer med heller, er det vel? Har jeg misforstått helt nå? Tulla forsvarer mat og ting ovenfor andre hunder bare?
Mat på bakken ER fritt vilt, og da blir det fort en "den sterkestes rett"-setting, hvor den som klarer å spise/passe på flest godbiter, er den som får mest. Selv hunder uten rare matforsvaret kan bli ganske ekle i en sånn setting - så det greieste er å ikke miste godbiter på bakken
Nei, Tulla har et "usaklig" matforsvar, og hun bruker det for å posisjonere seg. Tror ikke du får gjort så mye mer enn bare å unngå situasjoner - aller helst bli så god på det at du ikke trenger å skille de når de førstes har begynt. Og at du styrer situasjonene mer, man har ikke lov å fly på noen bare fordi at det er en tom matskål i et bur, det er ikke lov å kaste seg over en som prøver å forsyne seg av godbiter som ligger på bakken - da får man ingenting.. Men er man snill og deler, da får man mer godbiter og ros av "mor"..

Det jeg mente med at jeg ikke hadde listet meg rundt matskålen osv, og forventet at det har skulle gå bra, gjelder også med mat og andre hunder i forhold til Tulla. Jeg forventet, siden jeg hadde en hund uten matforsvar, at Tulla skulle takle å ha en annen hund i rommet mens hun spiste, og det gjorde hun helt til han ikke var mer. Han lå unna hennes mat (han likte ikke henne spesielt godt, og skulle ikke spise den ekle maten hennes kan skjønne, selv når hun ikke var tilstede). Utifra teorien om å "forvente at alt går bra, så går det meste bra", så har jo ikke det skjedd. Jeg forventet jo ikke noe matforsvar, det kom som et lite sjokk på meg, og jeg har ikke tenkt tanken at Tulla skulle utvikle matforsvar ovenfor andre hunder. Likevel skjedde det.

Men jeg er enig i at hun gjør det for å posisjonere seg.. Vi er ikke spesielt ofte sammen, det varierer. Hvis moren min kommer innom oss før hun skal på jobb, uten hund, herjer hun som en tulling med Tulla (ja, det ser litt rart ut når en 50 år gammel dame legger seg ned på gulvet og styrer på med en hund), og det fremprovoserer endel uønsket atferd hos Tulla. Jeg prøver å si til moren min at hun stresser henne opp (noe som er lett å se), og forteller Tulla at hun skal være rolig; tar tak i henne, holder henne fast, setter henne på et annet rom, gir henne beskjed om å finne noe å bære ( da er hun greiere). Virker ikke som om det går inn hos noen av de, og moren min ødelegger jo alt ved å ikke bry seg om det jeg sier. Når vi da kommer på besøk hos de, er jo Tulla av den oppfatning at moren min er kul å leke med. Luna ligger under sofan et sted og gjemmer seg, eller kommer rolig bort til meg for å hilse. Det er ikke da det er noe problem. Problemet kommer når moren min kommer hjem fra fx jobb mens vi er der, og skal hilse på hundene. Hun har ikke forståelse for at man bør vente til hunden er relativt rolig, og skal helst hilse på begge to samtidig. Ofte går det bra, men det er tydelig Luna ikke liker situasjonen, men vil ikke ha konflikt. Tulla merker vel at Luna trekker seg unna, og ser sitt snitt til å ta henne for å få moren min for seg selv. Spørsmålet mitt blir: hvem skal vi hilse på først da? Må det nødvendigvis være Luna, som nå er ca 4 år, bare fordi hun er eldst? Hun gir ikke inntrykk av å ville være noe sjef, og har aldri gjort det. Tulla, som derimot prøver å være det, har nok ikke godt av å få den bekreftelsen fra oss mennesker i flokken, at hun bare kan holde på sånn..

Ang matskålen i buret, buret var lukket, matskålen var ikke tom, og det var ikke Luna som kom og ville ha den maten, det var en annen hund som var endel mindre. De begynte å slåss, og Tulla klarte å legge hunden i bakken, og stod med labben oppå skulderen til den andre hunden mens hun knurret til den. Den andre hunden likte ikke det helt, så da jeg tok bort Tulla, føyk den på henne igjen. Husker ikke hvor gammel den var i farten, men det var en tispe det også.

Hva mener du med å bli så god at jeg ikke trenger å skille de hvis de først har begynt? Skjønte ikke det helt.. skal jeg la de fortsette og slutte av seg selv?

Greit å få bekreftet at det jeg gjør i forhold til det ikke har vært helt på jordet..

19. Mars 2007

Hehe, blir bare lengre og lengre dette
Men interessant å se... Gubbelille-saken høres identisk ut ja, og det er nok det at det er "mer lov" å forsvare en stor eiendel/kjørbart revir (!), enn det er "bare" å si fra om seg sjøl. Kule bilder forresten... 2ne. Må begynne å ha med kamera mer sjøl.

Ja, men jeg syns det er interessant og sitte og plukke i atferd og lure på hvorfor ditten og hvorfor datten - og da er det moro å høre om andre har kommet til lignende konklusjoner som meg

Bildet ble forøvrig tatt på språkkurs, som sagt, var 2 med videokamera som filmet alle hundemøter fra hver sin vinkel, også satt vi og dissikerte og diskuterte hva vi så etterpå.. Veldig interessant og lærerikt, fordi vi fikk se de samme hundene møte forskjellige hunder - Gubbelille møtte f.eks denne schäferen, samt en doberman-tispe som ikke likte hannhunder, og tilnærminga var selvsagt forskjellig selv om Gubbelille var samme hunden, det er jo som med folk det

Jeg tror også at hunder BRUKER slike "rettigheter" til å løse situasjoner. Ser det også på ene hunden her... når hun synes det er overmange hunder i parken og det blir litt vanskelig, så finner hun seg en dings og troner i nær ensom majestet midt i mylderet. Det later til å være VELDIG tydelig at hun kommuniserer "jeg er opptatt, jeg vil være i fred, hold dere unna". Så det er en strategi hun helt bevisst velger, og som virker.

Hun gjør det med valper som blir plagsomme også; hun sier aldri brutalt fra til dem, men går unna. Nå er hun som en magnet på valper, fordi hun ofte passer på dem og ER en hyggelig dame. Men blir de masete og ikke tar tegnene, så finner hun seg en kvist eller et blad eller en papirbit, tar med seg den, og legger seg ned og bedriver opplæring i bytterespekt av den iherdige valpen. Da "slipper" hun å være ekkel, og følger spillereglene - og det skjønner valpene til de grader også.

Hun høres ut som en luring (ja, det er et kompliment)

Nå er nok hannhunder mer utsatt for å bli "prøvd seg på" enn tisper flest... gutta er mer oppsøkende der. Jeg synes Gubbelille høres ut som en kar som ville være i fred - som drev med sitt, og at han var sikker på det.

Gubbelille ville nok være i fred ja, han lekte veldig lite med andre hunder - da skulle han i såfall kjenne de godt, og det begrenset seg stort sett til "sisten". Jeg vil ikke kalle det jaktlek, for han var ikke så glad i kroppstaklinger, selv om han syns det var moro å løpe etter (jeg har jo belger nå, de er litt mer "kroppete" av seg.. hehe)

Apropos dette med å bli "prøvd seg på" så er det nok sånn at hanner måler hverandre mer - mens tisper derimot kanskje sliter mer med å nå igjennom til masete hanner uten å være nødt til å bli fly forbanna. Det var nemlig problemet til doberman-tispa, hun hadde stadig opplevd at hun prøvde å gå unna, få hannene til å slutte å plage henne, men ikke bli hørt/respektert. Gubbelille var vel den eneste hannen hun møtte på dette språkkurset, nettopp fordi han var en korrekt herremann som ikke likte sure hunder. Det morsomme var jo at da begynte hun å gå etter han, fordi han var grei gutt.. Tror nesten de lekte litt og jeg

Derimot høres både Frk Dinersen og Tulla ut som litt mer usikre "klatrere" som "bruker" matforsvar og alskens "forsvar" til å fremme egen sak - på en helt annen måte.

Derfor tror jeg egentlig dette ikke da BLIR en matforsvarsdiskusjon - men en "usikker hund"-sak. Og jeg mener jo at mange hunder er usikre - ikke "redde" eller "pysete", som mange tror, og som derfor gjør at mange eiere ofte nekter litt for at deres hund er usikker:

Men usikker i den forstand at de vil noe, kan bli litt usikker på sin rolle, prøver seg frem, prøver å se "virker dette", og er de relativt "karske" hunder i utgangspunktet (altså at de ikke gir seg, klapper sammen, underkaster seg, men PRØVER å protestere), så finner de ut at det virker med litt aggresjon.

Dina er nok uten tvil usikker, selv om det begynner å gå mer og mer opp for meg at hun neppe er så pysete som vi har trodd. Hun prøver seg ikke på tisper som ER mer tøffe enn henne (tenker på hjuldiskusjonen til Belgerpia, hvor hun skriver at Dina holder seg unna rottisfrøkna, mens hun gjerne kan finne på å prøve å provosere terve-Musa, som også er litt wannabe), men andre usikre hunder.. Hun kunne nok vært ganske ufin med de, om hun fikk lov, tror jeg.. Så det får hun ikke lov til - en ting er at hun godt kan få mer selvtillit, men hun trenger ikke å få den på den måten..

For det som beskrives med Tulla - at hun går for den andre HUNDEN, er nemlig IKKE det bytteforsvaret som jeg har sett på egne hunder eller hunder jeg kjenner godt; som har vært sterkt, men der de går for ballen, og ikke for hunden.... De som går for hunden, har nok kanskje en høne de ønsker å plukke med den - og legger opp til en anledning, eller bruker det de finner. De TØR kanskje bare ikke å gjøre det UTEN gjenstand? Ref. overfor. Jeg har aldri lest noe konkret om dette, så det er bare synsing - men det er noe med retningen, som sagt, som jeg tror er vesentlig for hva dette EGENTLIG handler om...

Jeg ser på mine to raringer, som har veritable brølerunder her i stua - hvor minsten går rundt med en gjenstand, og brøler og bærer seg og nærmest OPPSØKER den eldste hunden. Hun kan da gå og finne en dings sjøl, og begynne å småknurre tilbake. Men de går aldri på hverandre, det handler om å "finte" ut den andre og erobre den attraktive gjenstanden - og slik ser jeg de gjør med fremmede hunder også:
De går ALDRI for hunden. Begge kan ha snudd ryggen til "sin" pinne et øyeblikk, og hvis en annen hund da kommer, så kan de brøle som løver - og så ta pinnen istedetfor, siden den andre hunden gjerne blir litt molefonken og ikke så målrettet med de lydeffektene
Men de går ALDRI for hunden...

Dinersen har vel ikke en sånn greie for ting - hun har matforsvar, også har hun "folke"-forsvar. Ingen andre hunder trenger å kose med hennes mamma, hennes pikebarn, hennes hybelvenninne. Og hun knurrer og "snurper" først, så jeg ser jo godt hva hun tenker - og igjen, jeg er glad hun er såpass lydhør og lydig, jeg kan si "nei", også gir hun seg.. Selv om hun egentlig ikke har lyst..

- Men, og det har jo en sammenheng det og - hun er en jævel på å passe på hus og bil! Man sniker ikke i dørene her, sånt varsles om høyt og tydelig med knurring og bjeffing. Det samme med bilen, man går ikke rundt bilen vår uten at hun sier ifra at hun veit at du er der, liksom..

Ulempen for slike usikre hunder, altså de litt nedpå stigen - som jo er majoriteten av hundeverdenen - er at de trenger litt tydelige, trygge grenser. Både fra eier og fra andre hunder, trur eg. Kjenner en slik usikker klatrer, som selv som godt voksen fortsatt er usikker i forhold til sin egen mor, som begynner å bli nokså gammel. I alle år har de vært stivbeinte over mot å barke sammen (uten blod da) i en haug hverdagssituasjoner; men greia er jo at den eldste tispen der har vært altfor snill... lot det gå altfor lenge da den andre hunden var ung... til hun til slutt sprekker og var sint. Mens min hund var kjapt ute med å sette den yngste av de to på plass, fra valpestadiet, men på en usint måte - vi syntes hun var for hard, men de har i alle år hatt et utrolig godt forhold, uten rom for tvil.

Det der ser vi på frk. Shiba som vi bodde med ifjor - hun ble satt kontant på plass første gangen Dinersen og hun møttes (det var fortjent), og etter det så har Dinersen vært O'stor Gud for frk. Shiba, som egentlig er litt av en wannabe selv. Selv nå i helgen, hvor de ikke har sett hverandre siden i oktober og frk. Shiba har blitt halvannet år, så er Dinersen sjefspurka - shibaen har vel en overdreven respekt for den sorte her, syns jeg, men det er vel en grei måte for shibaen å unngå konflikt på, at hun faktisk går stor bue rundt i situasjoner hun tror Dinersen kan bli grinete.

Men hvordan gjøre noe med det...
Min erfaring er at usikre hunder nytter det ikke å kjefte på - det gjør usikkerheten verre, fordi jeg tror de tror de får støtte. Særlig hvis det gjelder hunder utenfor heimen. Det er eneste gangen jeg har sett eldstehunden her ha tilløp til å være ekkel; når jeg var dum og kjeftet. Tror det bare øker stresset i situasjonen. Derimot kan jeg godt snakke til den langt mer selvsikre minsten strengt... i lignende situasjoner, så det er opptil hundens usikkerhet, tror jeg.

Ser det samme her, om jeg kjefter blir hun mer usikker, og klenger mer på meg og blir surere på andre hunder. Da er det greiere å legge henne i en dekk, og kunne rose og belønne henne for å holde dekken til hun får beskjed om annet - for det gjør hun jo..

Og kanskje du må sitte på nåler og iaktta hundene - at når du ser det første tegnet (hvis du klarer å finne en fellesnevner), så kaller du din inn, gjør det positivt å komme til deg med det gamle beinet, tar det fra henne, og roser masse, eller at du går og fjerner gjenstanden FØR det blir tull. Får du forebygget nok, samtidig som du styrer henne mer inne, kan hun kanskje komme ut av vanen - eller behovet for å gjøre det? Ha henne god og trøtt og sliten FØR dere kommer inn dit, gjerne så med den andre hunden også. Ikke for trøtt, men nok til at det blir greiere å legge seg ned og slappe av.

Lurt at man iakttar hundene! Jeg gjør det stadig med disse to, mest fordi jeg syns det er interessant å se hvordan forholdet dem i mellom har utviklet seg disse 5 mnd hjemme. Nå begynner jo yngstemann å bli "stor" (fysisk er hun mer enn stor nok, men inni hodet hennes er hun liten og søt enda ), og jeg ser at Dinersen blir litt strengere stadig vekk.. Greit å holde øye med de og, fordi jeg tror at datteren kan bli litt mer enn moren er - og Dinersen skal få beholde dronning-posisjonen - og jeg har liten lyst til å ha 2 tisper som mugger på hverandre hele tiden (ser ikke helt at det skal bli et problem, da Emma ikke er usikker - hun er bare blid og fornøyd hun, og er det noen hunder som er sure og kjefter, så går hun bare unna, uten å måtte smiske seg til aksept eller "ta igjen"). Dessuten er det veldig lærerikt, med tanke på oppdrager-rollen, å se hvilke situasjoner moren velger å overse eller korrigere, hvor lite som skal til, hvor små nyanser det er..

19. Mars 2007

Det jeg mente med at jeg ikke hadde listet meg rundt matskålen osv, og forventet at det har skulle gå bra, gjelder også med mat og andre hunder i forhold til Tulla. Jeg forventet, siden jeg hadde en hund uten matforsvar, at Tulla skulle takle å ha en annen hund i rommet mens hun spiste, og det gjorde hun helt til han ikke var mer. Han lå unna hennes mat (han likte ikke henne spesielt godt, og skulle ikke spise den ekle maten hennes kan skjønne, selv når hun ikke var tilstede). Utifra teorien om å "forvente at alt går bra, så går det meste bra", så har jo ikke det skjedd. Jeg forventet jo ikke noe matforsvar, det kom som et lite sjokk på meg, og jeg har ikke tenkt tanken at Tulla skulle utvikle matforsvar ovenfor andre hunder. Likevel skjedde det.

Nei, den "forvent at det går bra, så går det som regel bra" er mest i forhold til folk - jeg har aldri trent mine hunder på å være nær de når de spiser, eller kunne ta fra de ting.. Jeg bare gjør det, jeg forventer at det går bra, og i forhold til MEG og mine barn, så har det funket her

Men jeg er enig i at hun gjør det for å posisjonere seg.. Vi er ikke spesielt ofte sammen, det varierer. Hvis moren min kommer innom oss før hun skal på jobb, uten hund, herjer hun som en tulling med Tulla (ja, det ser litt rart ut når en 50 år gammel dame legger seg ned på gulvet og styrer på med en hund), og det fremprovoserer endel uønsket atferd hos Tulla. Jeg prøver å si til moren min at hun stresser henne opp (noe som er lett å se), og forteller Tulla at hun skal være rolig; tar tak i henne, holder henne fast, setter henne på et annet rom, gir henne beskjed om å finne noe å bære ( da er hun greiere). Virker ikke som om det går inn hos noen av de, og moren min ødelegger jo alt ved å ikke bry seg om det jeg sier. Når vi da kommer på besøk hos de, er jo Tulla av den oppfatning at moren min er kul å leke med. Luna ligger under sofan et sted og gjemmer seg, eller kommer rolig bort til meg for å hilse. Det er ikke da det er noe problem. Problemet kommer når moren min kommer hjem fra fx jobb mens vi er der, og skal hilse på hundene. Hun har ikke forståelse for at man bør vente til hunden er relativt rolig, og skal helst hilse på begge to samtidig. Ofte går det bra, men det er tydelig Luna ikke liker situasjonen, men vil ikke ha konflikt. Tulla merker vel at Luna trekker seg unna, og ser sitt snitt til å ta henne for å få moren min for seg selv. Spørsmålet mitt blir: hvem skal vi hilse på først da? Må det nødvendigvis være Luna, som nå er ca 4 år, bare fordi hun er eldst? Hun gir ikke inntrykk av å ville være noe sjef, og har aldri gjort det. Tulla, som derimot prøver å være det, har nok ikke godt av å få den bekreftelsen fra oss mennesker i flokken, at hun bare kan holde på sånn..

Nei, Luna trenger ikke å være sjefen av de to, selv om hun er eldst Og om dere skal gidde å klargjøre forholdet mellom de, enten det er på den ene eller den andre måten, kommer litt an på hvor mye tid dere faktisk tilbringer sammen. Er det mye, så bør det avklares, er det ikke så mye, bør man vel heller la det ligge, og heller kontrollere de den stunden de er sammen. Men moren din burde kanskje hilse på sin hund før hun hilser på din uansett, fordi at det er hennes hund.. Kanskje? Jeg gjør det med mine, enten bare tar på de eller sier noe sånt som at "jeg ser deg", sånn at de veit og slipper å mase om bekreftelse fra meg - men jeg er rolig når jeg gjør det, ingen overstrømmende gjensynsglede fra min side, liksom.. Jeg har vært ute en tur, det er ingen big deal

Ang matskålen i buret, buret var lukket, matskålen var ikke tom, og det var ikke Luna som kom og ville ha den maten, det var en annen hund som var endel mindre. De begynte å slåss, og Tulla klarte å legge hunden i bakken, og stod med labben oppå skulderen til den andre hunden mens hun knurret til den. Den andre hunden likte ikke det helt, så da jeg tok bort Tulla, føyk den på henne igjen. Husker ikke hvor gammel den var i farten, men det var en tispe det også.

Okay, sånn ja.. Vel, det blir noe av det samme, selv om det var en annen hund og full matskål - sånt burde ikke stå tilgjengelig, så sant du ikke har din hund under kontroll sånn at hun ikke får voktet matskåler eller flydd på andre hunder som kommer for nære.

Hva mener du med å bli så god at jeg ikke trenger å skille de hvis de først har begynt? Skjønte ikke det helt.. skal jeg la de fortsette og slutte av seg selv?

Nei, du må skille de! Jeg mente at du måtte bli så god på å lese situasjonen at du kunne gå inn og avbryte før de rakk å begynne å sloss

Huldra · 19. Mars 2007

Hehe, blir bare lengre og lengre dette
Men interessant å se... Gubbelille-saken høres identisk ut ja, og det er nok det at det er "mer lov" å forsvare en stor eiendel/kjørbart revir (!), enn det er "bare" å si fra om seg sjøl. Kule bilder forresten... 2ne. Må begynne å ha med kamera mer sjøl.

Jeg tror også at hunder BRUKER slike "rettigheter" til å løse situasjoner. Ser det også på ene hunden her... når hun synes det er overmange hunder i parken og det blir litt vanskelig, så finner hun seg en dings og troner i nær ensom majestet midt i mylderet. Det later til å være VELDIG tydelig at hun kommuniserer "jeg er opptatt, jeg vil være i fred, hold dere unna". Så det er en strategi hun helt bevisst velger, og som virker.

Hun gjør det med valper som blir plagsomme også; hun sier aldri brutalt fra til dem, men går unna. Nå er hun som en magnet på valper, fordi hun ofte passer på dem og ER en hyggelig dame. Men blir de masete og ikke tar tegnene, så finner hun seg en kvist eller et blad eller en papirbit, tar med seg den, og legger seg ned og bedriver opplæring i bytterespekt av den iherdige valpen. Da "slipper" hun å være ekkel, og følger spillereglene - og det skjønner valpene til de grader også.

Nå er nok hannhunder mer utsatt for å bli "prøvd seg på" enn tisper flest... gutta er mer oppsøkende der. Jeg synes Gubbelille høres ut som en kar som ville være i fred - som drev med sitt, og at han var sikker på det.

Derimot høres både Frk Dinersen og Tulla ut som litt mer usikre "klatrere" som "bruker" matforsvar og alskens "forsvar" til å fremme egen sak - på en helt annen måte.

Derfor tror jeg egentlig dette ikke da BLIR en matforsvarsdiskusjon - men en "usikker hund"-sak. Og jeg mener jo at mange hunder er usikre - ikke "redde" eller "pysete", som mange tror, og som derfor gjør at mange eiere ofte nekter litt for at deres hund er usikker:

Men usikker i den forstand at de vil noe, kan bli litt usikker på sin rolle, prøver seg frem, prøver å se "virker dette", og er de relativt "karske" hunder i utgangspunktet (altså at de ikke gir seg, klapper sammen, underkaster seg, men PRØVER å protestere), så finner de ut at det virker med litt aggresjon.

For det som beskrives med Tulla - at hun går for den andre HUNDEN, er nemlig IKKE det bytteforsvaret som jeg har sett på egne hunder eller hunder jeg kjenner godt; som har vært sterkt, men der de går for ballen, og ikke for hunden.... De som går for hunden, har nok kanskje en høne de ønsker å plukke med den - og legger opp til en anledning, eller bruker det de finner. De TØR kanskje bare ikke å gjøre det UTEN gjenstand? Ref. overfor. Jeg har aldri lest noe konkret om dette, så det er bare synsing - men det er noe med retningen, som sagt, som jeg tror er vesentlig for hva dette EGENTLIG handler om...

Jeg ser på mine to raringer, som har veritable brølerunder her i stua - hvor minsten går rundt med en gjenstand, og brøler og bærer seg og nærmest OPPSØKER den eldste hunden. Hun kan da gå og finne en dings sjøl, og begynne å småknurre tilbake. Men de går aldri på hverandre, det handler om å "finte" ut den andre og erobre den attraktive gjenstanden - og slik ser jeg de gjør med fremmede hunder også:
De går ALDRI for hunden. Begge kan ha snudd ryggen til "sin" pinne et øyeblikk, og hvis en annen hund da kommer, så kan de brøle som løver - og så ta pinnen istedetfor, siden den andre hunden gjerne blir litt molefonken og ikke så målrettet med de lydeffektene
Men de går ALDRI for hunden...

Ulempen for slike usikre hunder, altså de litt nedpå stigen - som jo er majoriteten av hundeverdenen - er at de trenger litt tydelige, trygge grenser. Både fra eier og fra andre hunder, trur eg. Kjenner en slik usikker klatrer, som selv som godt voksen fortsatt er usikker i forhold til sin egen mor, som begynner å bli nokså gammel. I alle år har de vært stivbeinte over mot å barke sammen (uten blod da) i en haug hverdagssituasjoner; men greia er jo at den eldste tispen der har vært altfor snill... lot det gå altfor lenge da den andre hunden var ung... til hun til slutt sprekker og var sint. Mens min hund var kjapt ute med å sette den yngste av de to på plass, fra valpestadiet, men på en usint måte - vi syntes hun var for hard, men de har i alle år hatt et utrolig godt forhold, uten rom for tvil.

Men hvordan gjøre noe med det...
Min erfaring er at usikre hunder nytter det ikke å kjefte på - det gjør usikkerheten verre, fordi jeg tror de tror de får støtte. Særlig hvis det gjelder hunder utenfor heimen. Det er eneste gangen jeg har sett eldstehunden her ha tilløp til å være ekkel; når jeg var dum og kjeftet. Tror det bare øker stresset i situasjonen. Derimot kan jeg godt snakke til den langt mer selvsikre minsten strengt... i lignende situasjoner, så det er opptil hundens usikkerhet, tror jeg.

Og det du sier om Luna som hopper opp i ditt fang for å få Tulla bort... jepp, det gjorde minsten også før: Han kunne "late som" han red på foten min, fordi det kunne eldstemann ALDRI motstå - da kom hun for å tukte ham. Og siden all oppmerksomhet er bedre enn ingen... så virket det, det oppdaget han etter den første, tilfeldige gangen det skjedde. Jeg ble litt nysgjerrig og lot ham gjøre det - bare for å se, og jepp, det var ikke til å ta feil av: Først prøvde han å få igang eldstehunden, som ignorerte ham etter boka. Så marsj bort til meg, opp på foten, og DÉT blikket han kastet bakover da var helt umiskjennelig "nå må hun vel komme"... Men da jeg hadde funnet ut det, så tok jeg rett og slett bare og føyset ham bort uten å gjøre mer ut av situasjonen.

Jeg liker ikke å bli "brukt" - dette er omtrent som de hundene som trer seg mellom andre hunder og den andre hundens eier, for å stå der og bli klappet, mens de EGENTLIG bare markerer seg overfor den andre hunden "se, din eier står og klapper meg istedet".

Bare lemp henne ned, reis deg opp, gjør noe annet, og se om ikke det hjelper.

Og når det gjelder moren din... vel, noen er ikke mottagelige for regi. Men jeg tror - siden hunden din ikke er så opptatt av hva kjæresten din gjør - at hun igjen "bruker" moren din, for å prøve å komme noen vei i forholdet til den andre hunden. Kan det stemme?

Så da blir det jo et spørsmål om hva man skal gjøre med forholdet mellom de to hundene. Om dere får gått litt mer tur sammen, eller at du tar med begge på tur under solid kontroll, og så - inne - kreve at Tulla lar den andre være? Er det mulig å få til? At hun må ligge der, mens den andre er her? Du kan jo se etter om det er noen fellestrekk ved NÅR hun bestemmer seg for å vokte noe, se etter ting rundt om som det ikke bryter ut slåsskamp om - men se på kroppsspråket deres.

Og kanskje du må sitte på nåler og iaktta hundene - at når du ser det første tegnet (hvis du klarer å finne en fellesnevner), så kaller du din inn, gjør det positivt å komme til deg med det gamle beinet, tar det fra henne, og roser masse, eller at du går og fjerner gjenstanden FØR det blir tull. Får du forebygget nok, samtidig som du styrer henne mer inne, kan hun kanskje komme ut av vanen - eller behovet for å gjøre det? Ha henne god og trøtt og sliten FØR dere kommer inn dit, gjerne så med den andre hunden også. Ikke for trøtt, men nok til at det blir greiere å legge seg ned og slappe av.

Jeg har aldri sett på Tulla som dominant, men jeg har lurt litt på hva hun egentlig har vært, når hun da har flydd på Luna..

Luna har den siste tiden, dvs etter at Tulla utviklet dette tullet, begynt å trekke seg unna. Hun oppfordrer sjelden til lek mer, det er først når Tulla har vært der en stund, og hun er sikker på at Tulla ikke skal fly på henne. Hun virker rett og slett litt "redd" Tulla, kan gjemme seg under sofaen, gå et annet sted og trekke seg unna, og vil ikke være med Tulla. Kommer vi dit uten Tulla, er det en helt annen hund, og ja, hun har forandret seg veldig etter at Tulla begynte med dette. Før det var hun rett på Tulla og skulle leke, leke, leke.. Nå vil hun tydeligvis ha fred, vil ikke inn i en konflikt, og vil sjelden leke mer. Ute på tur er de veldig greie, ikke noe tull og de gjør det de "skal". Luna lever i sin egen verden med snuten i bakken, og Tulla i min, der hun går og kikker opp på meg. Moren min kan også gå med de alene, og da går Tulla og kikker opp på henne, Luna går fremdeles med snuten i bakken (lukt er henne greie). Problemene kommer når det er mye som skjer, da i forbindelse med moren min. Det virker veldig logisk at Tulla vil nå inn til den andre hunden, og bruker moren min til det. Typen min har jo ingenting med henne å gjøre..

Vi rydder jo bort spiselige ting når vi kommer (moren min gjør det før vi kommer), men det ligger leker fremme (pipedyr osv). Det er tydeligvis en leke der Tulla har lagt sin elsk på, som hun går og piper på konstant. Har ikke sånn selv hjemme, så den er stas. Men til tross for det, og hun vet jo på et vis at den er Luna sin, så har hun aldri brukt den leken til å prøve å klatre..? Tvert imot vil hun ha Luna med på drakamp med diverse, også den leken, og i drakamp har hun aldri blitt aggressiv. Lekeknurring og sånt selvsagt, men ikke noe mer. Luna derimot skjønner ikke prinsippet med drakamp med andre hunder, så hun blir aldri med. Tulla går og dytter leken opp i munnen hennes, men Luna går bare unna. Bør vi rydde unna alle leker også, for å forebygge at Tulla utvikler forsvar for dette også, eller hadde hun gjort det allerede hvis hun hadde villet det?

Lurer forresten på en ting; Luna hadde for en stund siden (kanskje rundt samme tid som Tulla utviklet forsvaret sitt, kanskje litt før), en "tendens" til å skulle ri på Tulla. Dvs, hun rei på henne hele tiden, og Tulla klarte ikke å si ifra, hun var nok for ung og usikker til det. Til slutt brydde ikke Tulla seg, siden uansett hva hun gjorde, sluttet ikke Luna. Vi dro Luna ned når hun begynte, siden vi trodde riingen var en måte å vise stress på, i forbindelse med at vi kom på besøk. Midt i leking kunne hun også begynne å ri.. Kan det ha noe med saken å gjøre, at Luna ikke klarte å "dominere" Tulla, så nå prøver Tulla å "dominere" Luna? Og hvordan kan jeg egentlig se hvem som er sjef? Den som trekker seg unna, men som får gjennomgå, eller den usikre som prøver (?) å klatre. ?-tegnet var der fordi når skal jeg vite at hun faktisk har klart å klatre, og hvorfor tror jeg hun fremdeles anser Luna som sjef? Jeg mener, hadde Tulla vært sjef, hadde hun jo ikke trengt å klatre (kan jo ikke komme lengre opp enn toppen), og siden dette fremdeles er et problem, har hun jo ikke nådd "målet" sitt. Er det mulig at ingen av de er "sjef" over den andre, at begge to er usikre eller er det noe annet? Grunnen til at jeg spør, er jo fordi Luna går og gjemmer seg, og tydeligvis ikke vil ha noe med Tulla å gjøre. Greit nok at hun er konfliktsky, men å gjemme seg er vel ikke særlig dominant??

Takk for rådene jeg har fått, dere har hjulpet meg å se dette i et slags nytt lys. Skal begynne å reise meg/gå vekk fra Luna når hun bruker meg for å få Tulla med på lek, og kan jo prøve å slite de ut også (selv om det er fysisk og psykisk umulig å slite ut Luna, da..)

akela · 19. Mars 2007

Huldra, kanskje begge deler kan stemme... at nei, Tulla viste ikke særlig matforsvar da da hadde den andre hunden. Men når en eldre hund dør, og yngstemann blir igjen alene, så kan det meste skje - fra ingen særlige reaksjoner til helt ny hund.

Jeg husker hvordan hund nummer to jeg hadde, en barsk real tispe, var helt rar i starten da hun gikk i bånd ALENE med meg... hun ble usikker av det, hun hadde alltid vært vant til å ha den ekstremt stabile og snille og stødige gamlemor ytterst. Helt merkelig... men jeg tenkte jo ikke så mye i de dager da, jeg bare hadde hund...

Så fikk jeg en ny hund, som jeg mente var pinglete. Vel, det var den helt til ovennevnte hund nummer to, som da var den eldste og blitt en ordentlig selvsikker og ekte dominant tispe (som aldri bråket, bare stirret andre hunder i senk), døde. Da ble pingla en mye mer utadvendt, blidere og morsommere hund - hun blomstret opp, selv om hun allerede var godt oppe i årene.

Men din hund er på egenhånd nå, og måtte "finne seg sjøl" - det å være alene er annerledes enn å være en av to. Kan kanskje tippe at hun begynte å prøve ut litt ting da, bare fordi hun kanskje var litt generelt usikker på "hvordan ting er nå"? Eller at hun ble MER usikker, og tydde til vokting og matforsvar og tull? Eller at hun trengte litt ekstra futt; det gir jo en deilig følelse hos usikre hunder, kan det virke som, å kunne være litt ekle og selvhevdende mot andre.... og derfor er endel usikre hunder ekle mot de som er enda mer usikre...

Men hvis det største problemet er når dere er på besøk hos moren din, og at Tulla kanskje "trener" seg på atferden der... så får du ta styringen. Vet du når moren din er ventet tilbake, så ta Tulla inntil deg og ikke la henne storme frem. Og hvis du så vil hun også skal få hilse, kanskje du kan rope til deg den andre... Luna? La dem hilse en av gangen, mens den andre gjør noe hyggelig hos deg? Hvis de er ok med godbiter, var det så?, så kanskje moren din kan få STRENG beskjed om at hun kanskje kan gi dem godbit, annenhver gang, hvis det går? Kanskje begynne å trene i en annen situasjon... hvor stemningen ikke er så i taket, og hvor konflikter gjerne kommer opp i dagen.

Og hjemme hos deg... hvis det er uten hund at moren din kommer... hva med å gi Tulla en gjev leke å bære I DET moren din kommer? Og også styre henne der?

Det er gjerne i slike situasjoner (som hjemme hos moren din med den andre hunden); hilsing, inn og ut av bil, en hund som kommer hjem til den andre, når man starter opp fra stillstand på turen etter en pause etc, hvor en hund som har gått i bånd lenge slippes løs og eier sier "yiha" og alt drar seg opp, at man kommer inn samtidig med flere hunder hjem og det blir litt trengsel... at det blir bråk HVIS det altså er noen underliggende konflikter.

VET du at det skjer, så kall inn hunden din - hunder "må" ikke hilse når DE vil - særlig ikke hvis det blir bråk i kjølvannet av det, det kan du bestemme. Når du ikke inn til moren din, så må du selv ta ansvar for å holde hunden din unna. Det er det jeg mener med at du skal forebygge - de skal ikke REKKE å begynne å bråke og Tulla vokte.

Men som sagt - jeg tror nå mest på at det ikke nødvendigvis er for å ha moren din for seg selv at hunden din går på den andre, men for å posisjonere seg selv, og at moren din drar opp stemningen til de grader at det tipper over, eller får hunden din til å føle seg så "heia meg" at hun tør. Kan det høres ut som!

Vi hilser forøvrig på ALLE hunder samtidig... i vår familie, det ser jeg hos alle og vi har alle flere hunder. Vi har vel uten å tenke over det lært inn at "alle hilser, alle får, alle må vente på tur"; vi kan gi godis til alle samtidig, vi kan hilse på alle samtidig, men det er kanskje fordi vi tar det fra valpealder av... at ingen får trenge seg frem på bekostning av noen andre. Det har vel med noe annet nyttig å gjøre - å lære selvbeherskelse, lære å vente, uten å stresse seg opp. Jeg har heller aldri drevet med å hilse på eldste først, men nå har jeg heller ikke med damene mine opplevd noen konflikter som ligger og gnurer under heller...

Har vi vært på besøk inn til noen andre med hund, eller fått besøk selv, så har jeg vel alltid vært påpasselig i hilse/gå inn til noen på besøk-situasjoner, roet det ned - avledet.

Hvis du både klarer å ta styringen over bikkja OG moren din, så tror jeg egentlig at det hele ville løst seg! Bikkja er muligens lettere.... Men hvorfor synes hun moren din er så ekstra morsom? Liker hun herjelek best? Eller er det fordi hun får lov til mer av moren din? Kanskje du kan tenke litt på hva det er som gjør at hun kicker sånn på moren din, om det er noe du kan gjøre for å bli ditto attraktiv, så du lettere når inn til hunden din når moren din er i nærheten?

-----------

kryssende innlegg!

Skriver litt mer - ha ha.

Det kan godt være at Luna "luktet" at Tulla kom til å bli en utfordring senere, og at hun hadde en grunn til å ri og prøve å dominere henne når hun var liten nok.

Hunder vet ofte veldig godt sånt. Vi bruker den vise eldstehunden her som "valpetester" iblant; de valpene hun ikke er opptatt av, blir gjerne rolige, mens hun gjerne vil leke og ordne litt mer med de som det er mer futt i. De virkelig usikre valpene går eldstefrøkna bare rett forbi, og lar dem komme selv når de tør. Men ikke alle voksne hunder er like flinke til dette - kanskje de prøver litt, eller litt mer. Hun her er suveren i så måte, men også minsten er mer opptatt av dem som senere viser seg å bli ganske så karske hunder.

Men Lune lyktes nok ikke, og virker som en hund som helst vil være i fred - som ikke vil involvere seg så mye, og som så stadig blir utfordret. Hun behøver ikke være dominant, nei, selv om hun i sin tid prøvde å dominere din hund. Men kanskje kjente hun lusa på gangen? Visste at "here grows trouble up" <_<

Heller ikke eldstefrøkna her er en særlig dominant, ranghøy hund - men hun vil være i fred, drive med sitt, og underkaster seg aldri, hun går unna og gir rom, der går grensen. Jeg ser hun har "drevet på" med en yngre hund i familien, men nå har hun dels sluttet - denne hunden tror jeg er i ferd med å bli en veldig selvsikker hund, og da vil eldstehunden ikke ri mer/dominere; tror hun innser sin begrensning. Hun har forsøkt - men merker også når nok er nok. Det er veldig fascinerende... og for hundene antagelig veldig naturlig og selvfølgelig. Bare vi som ikke skjønner!

Det behøver vel ikke alltid være noen sjef; i de "hundefamiliene" vi besøker, så blir ingen av dem sjef - fordi de ikke er samme flokk, de bor ikke sammen kontinuerlig og har samme eier. Derimot så er det krav om våpenhvile fra oss tobeinte, så vi ser de viser hverandre respekt og går unna. Da må vi på to sørge for å gi dem plass til det, og holde følelsene på normalnivå - blir hundene giret, så tar vi inn hver våre og roer. Da snakker vi om når vi er inne/ute HOS noen. På tur skal det være like fredelig som ellers, der får ingen "gå og gnage" på andre. Da er det bånd.

Tenker på det du sa om drakamp. Mine to engasjerer seg som jeg beskrev HEFTIG i drakamp, men gjør det ALDRI med fremmede hunder - ikke engang med bestekompisene i parken som vi også dels omgås med privat. Jeg vet ikke hvor "naturlig" dette er, men mine har sterk flokkfølelse og tillit til hverandre. Drakamp er visst bare for "familien" hos oss... men jeg har sett hvordan noen hunder prøver å "pådytte" andre, fremmede hunder pinner, som en del av en styrketest det også, kanskje? Mine bare går sin vei da... eller finner sin egen. De løper gjerne etter pinner sammen med andre hunder de kjenner og er trygge på, men ikke hvis det er sterke følelser fra den andre hunden tilstede - da løper de bare halvveis etter. Så det er koder, der også.

Huldra · 19. Mars 2007

Nei, den "forvent at det går bra, så går det som regel bra" er mest i forhold til folk - jeg har aldri trent mine hunder på å være nær de når de spiser, eller kunne ta fra de ting.. Jeg bare gjør det, jeg forventer at det går bra, og i forhold til MEG og mine barn, så har det funket her
Nei, Luna trenger ikke å være sjefen av de to, selv om hun er eldst Og om dere skal gidde å klargjøre forholdet mellom de, enten det er på den ene eller den andre måten, kommer litt an på hvor mye tid dere faktisk tilbringer sammen. Er det mye, så bør det avklares, er det ikke så mye, bør man vel heller la det ligge, og heller kontrollere de den stunden de er sammen. Men moren din burde kanskje hilse på sin hund før hun hilser på din uansett, fordi at det er hennes hund.. Kanskje? Jeg gjør det med mine, enten bare tar på de eller sier noe sånt som at "jeg ser deg", sånn at de veit og slipper å mase om bekreftelse fra meg - men jeg er rolig når jeg gjør det, ingen overstrømmende gjensynsglede fra min side, liksom.. Jeg har vært ute en tur, det er ingen big deal
Okay, sånn ja.. Vel, det blir noe av det samme, selv om det var en annen hund og full matskål - sånt burde ikke stå tilgjengelig, så sant du ikke har din hund under kontroll sånn at hun ikke får voktet matskåler eller flydd på andre hunder som kommer for nære.
Nei, du må skille de! Jeg mente at du måtte bli så god på å lese situasjonen at du kunne gå inn og avbryte før de rakk å begynne å sloss

Ok, da er endel oppklart! Det jeg tenkte på ang å spise mens det er en annen hund i rommet, var at jeg gav Tulla mat ved kjøkkenet (åpen løsning), mens forrige hunden lå i stua, og at det burde gå bra. Jeg forventet at det skulle gå bra, og det gjorde det. Da.

Matskålen i buret; det var i fjor sommer, og nokså i begynnelsen av denne karrieren hennes som forsvarer for mat og andre ting.

Er av og til relativt enkelt å se når de bygger seg opp, men andre ganger kan Tulla ha funnet en liten bit av et tyggebein og gjemt det inni munnen sånn at det ikke går an å se det, og da flyr hun bare rett på.. Hun gir så å si ingen advarsler før hun angriper. Altså, dette kan være situasjonen: vi har nettopp kommet på besøk, Tulla saumfarer stuen etter noe å bære (apporterende hunder bærer når de er glad, dette gjør hun hjemme også). Tilfeldigvis finner hun en liten bit av et tyggebein, og hvis Luna da kommer litt for nærme, flyr hun i henne. Jeg skiller de, Luna går og gjemmer seg og kommer ikke frem før etter en time minst. Jeg fjerner selvsagt beinet, og leter i samme omgang etter flere små biter rundt omkring. Som oftest ser jeg at hun går litt "rart" med munnen, og skjønner at hun har noe, og da tar jeg det fra henne og roser henne når hun gir det fra seg. Så går hun og finner en leke, og da er det helt greit at Luna kommer.

Huldra · 19. Mars 2007

Huldra, kanskje begge deler kan stemme... at nei, Tulla viste ikke særlig matforsvar da da hadde den andre hunden. Men når en eldre hund dør, og yngstemann blir igjen alene, så kan det meste skje - fra ingen særlige reaksjoner til helt ny hund.

Jeg husker hvordan hund nummer to jeg hadde, en barsk real tispe, var helt rar i starten da hun gikk i bånd ALENE med meg... hun ble usikker av det, hun hadde alltid vært vant til å ha den ekstremt stabile og snille og stødige gamlemor ytterst. Helt merkelig... men jeg tenkte jo ikke så mye i de dager da, jeg bare hadde hund...
Så fikk jeg en ny hund, som jeg mente var pinglete. Vel, det var den helt til ovennevnte hund nummer to, som da var den eldste og blitt en ordentlig selvsikker og ekte dominant tispe (som aldri bråket, bare stirret andre hunder i senk), døde. Da ble pingla en mye mer utadvendt, blidere og morsommere hund - hun blomstret opp, selv om hun allerede var godt oppe i årene.

Men din hund er på egenhånd nå, og måtte "finne seg sjøl" - det å være alene er annerledes enn å være en av to. Kan kanskje tippe at hun begynte å prøve ut litt ting da, bare fordi hun kanskje var litt generelt usikker på "hvordan ting er nå"? Eller at hun ble MER usikker, og tydde til vokting og matforsvar og tull? Eller at hun trengte litt ekstra futt; det gir jo en deilig følelse hos usikre hunder, kan det virke som, å kunne være litt ekle og selvhevdende mot andre.... og derfor er endel usikre hunder ekle mot de som er enda mer usikre...

Men hvis det største problemet er når dere er på besøk hos moren din, og at Tulla kanskje "trener" seg på atferden der... så får du ta styringen. Vet du når moren din er ventet tilbake, så ta Tulla inntil deg og ikke la henne storme frem. Og hvis du så vil hun også skal få hilse, kanskje du kan rope til deg den andre... Luna? La dem hilse en av gangen, mens den andre gjør noe hyggelig hos deg? Hvis de er ok med godbiter, var det så?, så kanskje moren din kan få STRENG beskjed om at hun kanskje kan gi dem godbit, annenhver gang, hvis det går? Kanskje begynne å trene i en annen situasjon... hvor stemningen ikke er så i taket, og hvor konflikter gjerne kommer opp i dagen.
Og hjemme hos deg... hvis det er uten hund at moren din kommer... hva med å gi Tulla en gjev leke å bære I DET moren din kommer? Og også styre henne der?

Det er gjerne i slike situasjoner (som hjemme hos moren din med den andre hunden); hilsing, inn og ut av bil, en hund som kommer hjem til den andre, når man starter opp fra stillstand på turen etter en pause etc, hvor en hund som har gått i bånd lenge slippes løs og eier sier "yiha" og alt drar seg opp, at man kommer inn samtidig med flere hunder hjem og det blir litt trengsel... at det blir bråk HVIS det altså er noen underliggende konflikter.

VET du at det skjer, så kall inn hunden din - hunder "må" ikke hilse når DE vil - særlig ikke hvis det blir bråk i kjølvannet av det, det kan du bestemme. Når du ikke inn til moren din, så må du selv ta ansvar for å holde hunden din unna. Det er det jeg mener med at du skal forebygge - de skal ikke REKKE å begynne å bråke og Tulla vokte.

Men som sagt - jeg tror nå mest på at det ikke nødvendigvis er for å ha moren din for seg selv at hunden din går på den andre, men for å posisjonere seg selv, og at moren din drar opp stemningen til de grader at det tipper over, eller får hunden din til å føle seg så "heia meg" at hun tør. Kan det høres ut som!

Vi hilser forøvrig på ALLE hunder samtidig... i vår familie, det ser jeg hos alle og vi har alle flere hunder. Vi har vel uten å tenke over det lært inn at "alle hilser, alle får, alle må vente på tur"; vi kan gi godis til alle samtidig, vi kan hilse på alle samtidig, men det er kanskje fordi vi tar det fra valpealder av... at ingen får trenge seg frem på bekostning av noen andre. Det har vel med noe annet nyttig å gjøre - å lære selvbeherskelse, lære å vente, uten å stresse seg opp. Jeg har heller aldri drevet med å hilse på eldste først, men nå har jeg heller ikke med damene mine opplevd noen konflikter som ligger og gnurer under heller...
Har vi vært på besøk inn til noen andre med hund, eller fått besøk selv, så har jeg vel alltid vært påpasselig i hilse/gå inn til noen på besøk-situasjoner, roet det ned - avledet.

Hvis du både klarer å ta styringen over bikkja OG moren din, så tror jeg egentlig at det hele ville løst seg! Bikkja er muligens lettere.... Men hvorfor synes hun moren din er så ekstra morsom? Liker hun herjelek best? Eller er det fordi hun får lov til mer av moren din? Kanskje du kan tenke litt på hva det er som gjør at hun kicker sånn på moren din, om det er noe du kan gjøre for å bli ditto attraktiv, så du lettere når inn til hunden din når moren din er i nærheten?

Moren min girer jo opp Tulla til de grader, da, og det syns hun er gøy. Herjelek er gøy og selv om jeg og Tulla kan herje også, lar jeg det aldri gå så langt. Når moren min herjer med henne, lar hun henne hoppe opp og bite/nappe i jakke-ermet, fx, og generelt hoppe opp, krafse med labbene. Bikkja blir jo helt på styr. Når moren min kommer til oss, stenger jeg Tulla inn på soverommet til hun har roet seg, dvs ikke bjeffer. Hun hører jo stemmen til moren min, og bare det girer henne opp, fordi hun vet jo at nå skal det lekes. Jeg åpner døren når hun er rolig (evt stenger igjen hvis hun bjeffer), hun sitter og ser på meg, jeg gir henne noe å bære i munnen, og slipper henne ut. Denne spytter hun ut da, for hun er for giret til å bære akkurat da. Det har tippet over for hunden, og hun skulle nok ikke være sluppet ut i det hele tatt. Løper bort til moren min som begynner å herje og dulle og styre. Når hun først har fått hilse i noen sekunder, da kan hun bære, og da hopper hun ikke så mye. Og det er da moren min begynner med drakamp med henne, kaster leken hun har bært, og Tulla henter. (Blir helt flau her jeg skriver om hvordan hun er med Tulla..) Hun går ned på alle fire og herjer med Tulla, drar og skyver og kaster og ler.. jøye meg.. hun er jo verre enn hunden, jo..! (Når vi kommer hjem etter å ha vært ute, står Tulla i gangen og venter når hun har hørt bilen. Vi åpner døren, hun hopper halvveis opp med framkroppen, løper inn i stua og henter noe å bære på, traver ut til oss i gangen igjen, og traver rundt og rundt oss. Vi sier "hei du der, har du hentet pipeleken din du" eller noe sånt tull, og går inn. Klapper litt når hun er roligere, men dette fungerer ganske greit syns jeg da.)

Hva jeg evt skulle gjort for å gjøre meg mer attraktiv enn et kvinnemenneske som Tulla sjelden ser, som kaster seg ned på gulvet og herjer med henne? Tulla får jo endel uønsket atferd da, og hvis jeg hadde gjort det samme, hadde hun hoppet og nappet i meg også. (Noe som forøvrig er noe vi prøver å trene bort, og da hjelper det ikke å gire henne opp ekstra.) Det mest brukbare alternativet jeg kommer på, er å holde en gal Tulla fast, mens moren min hilsen på Luna, for så å prøve å få Luna til meg mens moren min hilser på Tulla. Tror det blir mest rett at moren min hilser på Luna først, spesielt siden Tulla er sånn som hun er, og vil klatre. Det hjelper vel ikke å bekrefte at hun gjør rett i det, ved å la moren min hilse på henne først? Å hilse på begge to samtidig, er å be om bråk. Det skjer ikke noe hver gang, men det er tydelig anspente hunder som hilser..

Så en siste ting; den forrige hunden (Casper) og Tulla var lite sammen. Vi hadde to hunder i seks mnd, og Casper trakk seg unna. Han likte ikke Tulla, følte han ble skjøvet til side og var tydeligvis fornærmet over at jeg "trengte" enda en hund. Han mislikte henne, men gjorde henne ikke noe, ville bare ikke ha noe med henne å gjøre. Han kunne leke med henne, men var også usikker på henne. Knurret når han lå og slappet av, og hun gikk over gulvet. Han klarte aldri å slappe av med henne i samme rom, og trakk seg ut av stua, og la seg på gjesterommet/kontoret. Der lå han stort sett, men hadde mulighet til å komme inn i stua selv. Tulla kunne ikke gå ut til han, så der var han "trygg". For å illustrere litt, så var han alltid anspent i nærheten av henne. Hun kunne fx ikke trø over han, eller i nærheten av halen hans, uten at han føyk opp, kanskje knurret, og gikk et annet sted. Nå som Tulla er mer voksen, kan hvilken som helst hund komme og tråkke litt på henne, selv om hun ligger og slapper av, hun fyker ikke opp av den grunn. Casper tålte ingenting sånt. Dette gjorde at de tilbrakte ekstremt lite tid sammen, og jeg gikk aldri tur med de sammen, ikke engang tisseturer. Tror ikke hun "savner" han heller. Da vi kom hjem fra dyrlegen da vi hadde avlivet han (hun hadde vært hjemme), snuste hun litt på oss, gikk gjennom alle rommene i leiligheten for å "lete", og det var det. Ingen rar oppførsel ellers. (Hunden som bodde over oss, sørget i en uke, og eierne visste ikke hva vi hadde gjort, eller at vi skulle gjøre det.)

akela · 19. Mars 2007

At han ikke "likte" henne, kan jo også ha satt sine spor - at hun ikke fikk noen god læremester i å omgås andre hunder inne?

Eller så KAN det jo ha hatt sin effekt likevel, at han har vært der og at hun har måttet forholde seg til ham og kanskje passe seg litt. De behøver ikke LIKE hverandre for å være "en flokk" og måtte forholde seg til hverandre og at det har noe å si mentalt.

Eller så kan det være alderen hennes, at det har vært småtterier der som har vært relativt umerkelige, som så har utviklet seg og det har sammenfalt med tid.

Men jeg tror det beste hadde vært å trene moren din, jeg. Når du ikke inn til henne - når du forklarer at det er hennes atferd som er medvirkende til at det blir bråk, og at hennes hund blir utrygg på din? Du gjør jo dine begrensninger allerede, og det er bra, men det er jo på en måte veldig egoistisk av din mor at hun VET at hunden din blir lukket inne på et rom fordi det blir så mye oppstyr når hun kommer, og likevel ikke klarer å legge om?

Det å hente noe å bære på KAN for noen hunder være en måte å dempe seg selv på, for å klare å beherske seg litt. Kanskje ikke for alle, men bare nevner det.

Nei, du får gå et lite bøllekurs og trene på å være streng mot moren din. Rart så mye dumt som gjøres i beste mening. Ser det her i familien også, bortsett fra at det ikke er en ting som gjør noe; ene familiemedlemmet mener den ene hunden er SÅ glad i henne, fordi hun kjæler veldig "krevende" med denne høflige hunden min, som faktisk blir litt flat og underkastende og dempende, og viser magen. Jeg personlig liker ikke at hunder blir underkastende når de sier hei til meg, jeg, og det irriterer meg litt... så jeg manøvrerer litt så det ikke skjer noe særlig.

At noen mennesker har behov for dette... hm.... eller at hunden skal bli så overstrømmende glad og oppgiret; tror de at det gjør dem til mer likte mennesker? Dette blir mer et SVAR på deres egen atferd. Akkurat som en hund jeg trente med, som viste seg å være veldig usikker på folk - selv om han virket såååå glad i dem at han hoppet og maste og hilste på alle, som da kjaset og stod på veldig med ham. Det han "sa", var lik meg - lik meg - jeg er snill, og de "koset" da så dominerende på ham (for å holde ham nede og ikke få hoppet) at atferden bare økte.

Men men - folk er verre enn dyr å jobbe med ofte!

Det interessante er å begynne å tenke, begynne å se etter, tenke tilbake, se på lignende atferder, og se om man ser sammenhenger. Det er sammenhengene som blir interessante for å si noe.

akela · 19. Mars 2007

2ne, vi begynte jo litt på egenhånd her inne

Jo, eldstehunden er en pussig skrue, hun er klok, men vil helst være snill og at det skal herske fred. Men hun skjønner ikke hvorfor ANDRE er så uhøflige, så da kan hun si fra med ganske så stor futt. Bjeff dem vekk, kan mottoet være - fordi erfaringene er at andre ikke gidder å høre på de små bokstavene, de trenger de STORE...

Dette er nok dels læring, dessverre - fordi jeg ikke skjønte at "leken" hennes med hannhunder da hun var ung EGENTLIG var forsøk på flukt/avledning fra dette rumpemaset deres. Nå har hun veldig lyst til å jage store hannhunder bort allerede FØR de får prøvd seg, hvis hun vurderer dem til å være "grisete". Derimot får hun stjerner i blikket hvis hun treffer 1) kastrerte hannhunder (da er hun englesøt stort sett) eller 2) eldre gentlemenn, eller unge hannhunder som har skjønt det samme (de har suverent draget).

Av den grunn, og min egen store irritasjon over grisete hannhunder, så lever minsten under et strengt regime: Han får ikke ri på tisper, han får ikke presse seg på tisper som er usikre og ikke klarer å si fra, da har jeg alltid kalt ham inn eller tatt ham vekk. Treffer han derimot noen som liker ham like godt som han liker dem, så er det fritt frem - han har noen gigantiske venninner som han blir spinnvill av å treffe, og de er i full grad kapable til å si fra til lille knotten, så da blir det jevn match. Nå er han en ganske karslig herremann, så jeg ser at det skal mye løpetid til før han gidder å gå for de usikre, unge tispene - de overser han stort sett. Han kan være på vei mot en usikker, mindre tispe, se at den reagerer med å se engstelig ut, og så bare snu eller ta det mye roligere.

Men angående Dinersen... nå er vel belgerintensitet et begrep? Hun høres helt malle ut... hø hø. Men eldstehunden her er forøvrig et grassat, enhunds varslingsanlegg for hus, hjem og bil, uten at det innvirker på at hun er så ålreit mot andre hunder rundt mat/folk. Så det er vel heller en tendens til "eiesyke" og klatring som kicker inn, heller enn vakt/forsvarslyst - jeg tror de tingene der er uavhengig av hverandre kanskje?

20. Mars 2007

Men angående Dinersen... nå er vel belgerintensitet et begrep? Hun høres helt malle ut... hø hø. Men eldstehunden her er forøvrig et grassat, enhunds varslingsanlegg for hus, hjem og bil, uten at det innvirker på at hun er så ålreit mot andre hunder rundt mat/folk. Så det er vel heller en tendens til "eiesyke" og klatring som kicker inn, heller enn vakt/forsvarslyst - jeg tror de tingene der er uavhengig av hverandre kanskje?

Ler.. Hun er nok langt unna en malle, Dinersen - hun er til tross for mine mindre pene beskrivelser av det stakkars dyret, en enkel og grei hund uten noen større greier i det hele tatt. Om jeg skulle si at hun er veldig av noe, må det være at hun er veldig tispe

Men jo, vakt/forsvarslyst er kanskje ikke noe som kommer fra usikkerhet, det er vel bare lett å tenke det fordi at hun er den første hunden jeg har hatt som sier fra i den grad som hun gjør. Når jeg tenker meg litt om, så var vel Zarten, som var ei pyse selv om han ikke var sånn usikker som vi prater om nå (han var litt Jølle-hund, ikke klatrete i det hele tatt, så og si), han bjeffet 2 ganger han, også var han ferdig med å si fra, Dinersen er ikke fullt så fort ferdig med å varsle at det kommer folk.. hehe

Dinersen er egentlig et lite mysterium, for folk (inkludert meg) tar henne for å være ei pyse, hun er jo litt mer "høflig" i sin fremferd - ihvertfall i forhold til de andre belgerene jeg har/hatt, de er/har vært litt mer armer og bein og hilse med hele kroppen, liksom - mens Dinersen syns det er greiest å bare stille seg nære folk så de kan ta på henne, selv om hun kan være litt vel insisterende om de ikke gjør det (hun er flink til å bruke labben, og har et veldig "hardt" hode hun kan dytte med, liksom - og noen har lært henne at det går an å grave på lommene til folk for å få godbiter :rolleyes: ). Jeg tror kanskje at vi blir litt lurt der, hun er jo ikke redd, hun er bare høflig og behersket (selv når hun tar helt av, er hun ganske kontrollert, hun slipper seg liksom ikke helt løs.. hehe) Konklusjonen er at hun ikke er pysete/redd, selv om hun er litt klatrete (usikker på sin posisjon) - tror jeg?

Huldra · 20. Mars 2007

Bare et lite spørsmål til, selv om jeg vet det ikke finnes noe fastisvar; hvordan kommer det til å bli hvis jeg skaffer meg en valp en gang? Tenker på "matforsvaret", hun trenger mest sannsynlig ikke å klatre over en valp på rangstigen (med mindre den er like ufin som hun selv var som valp, hehe)? Tror dere hun kommer til å reagere på samme måte hvis de får fx et tyggebein hver? Hunder skal jo ikke angripe små valper, og derfor lurer jeg litt på hvor "gjennomtenkt" dette er fra hennes side; klarer hun å styre seg når det gjelder en valp, skjønner hun såpass? (Og jo, vet at hunder kan forandre seg når de blir "tante/onkel", og at det ikke er lett å si noe om..)

molly · 20. Mars 2007

Bare et lite spørsmål til, selv om jeg vet det ikke finnes noe fastisvar; hvordan kommer det til å bli hvis jeg skaffer meg en valp en gang? Tenker på "matforsvaret", hun trenger mest sannsynlig ikke å klatre over en valp på rangstigen (med mindre den er like ufin som hun selv var som valp, hehe)? Tror dere hun kommer til å reagere på samme måte hvis de får fx et tyggebein hver? Hunder skal jo ikke angripe små valper, og derfor lurer jeg litt på hvor "gjennomtenkt" dette er fra hennes side; klarer hun å styre seg når det gjelder en valp, skjønner hun såpass? (Og jo, vet at hunder kan forandre seg når de blir "tante/onkel", og at det ikke er lett å si noe om..)

For å si litt om hvordan det er hos oss (eller var, det har blitt veldig mye bedre). Når min hund var valp, passet vi en uke en veldig streng og kanskje litt urettferdig tispe. Hun tillot veldig lite og det ble mye "kjeft" på valpen min, og han responderte bra og unngikk enhver konflikt. Men når det kom til mat, ble han en skikkelig "tiger". Tispa kunne ikke nærme seg kjøkkenet engang når han spiste, og hun lot han få lov til å passe på maten sin... Har sett dette litt i andre settinger og, - der han er litt "underlegen" den andre hunden, at han benytter maten sin som sin mulighet til å si fra.

Men når det kommer til valper eller yngre hunder, bryr han seg ikke. Jeg passet senest for en mnd siden en 8 mnd gammel hannhund, og var litt spent på hvordan matsituasjonen skulle være med en såpass "stor" hannhund, men dette gikk kjempefint. De spiste t.o.m. av samme skåla (noe jeg synes er alt for mye å forlange) og ligger side om side med hvert sitt tyggebein uten at det blir noe konflikt.

Huldra · 20. Mars 2007

For å si litt om hvordan det er hos oss (eller var, det har blitt veldig mye bedre). Når min hund var valp, passet vi en uke en veldig streng og kanskje litt urettferdig tispe. Hun tillot veldig lite og det ble mye "kjeft" på valpen min, og han responderte bra og unngikk enhver konflikt. Men når det kom til mat, ble han en skikkelig "tiger". Tispa kunne ikke nærme seg kjøkkenet engang når han spiste, og hun lot han få lov til å passe på maten sin... Har sett dette litt i andre settinger og, - der han er litt "underlegen" den andre hunden, at han benytter maten sin som sin mulighet til å si fra.
Men når det kommer til valper eller yngre hunder, bryr han seg ikke. Jeg passet senest for en mnd siden en 8 mnd gammel hannhund, og var litt spent på hvordan matsituasjonen skulle være med en såpass "stor" hannhund, men dette gikk kjempefint. De spiste t.o.m. av samme skåla (noe jeg synes er alt for mye å forlange) og ligger side om side med hvert sitt tyggebein uten at det blir noe konflikt.

Interessant.. Lurer litt på hva som er vanlig; tar hunden etter sin "rollemodell" fra valpetiden, eller finner den sin egen måte å være på ovenfor valper?

Eks: forrige hunden Casper, hadde en utrolig rettferdig og snill voksen tispe som "oppdrager" (lånte henne innimellom og de lekte endel sammen). Han respekterte henne fullt ut og det var aldri noe tull med de. Hun var veldig på å "lære han opp". Hun hadde et tyggebein (og valpen et annet, men det var ikke så spennende kan skjønne). Hun lå i sofan og tygde, så kom Casper-valpen og lurte på hva hun drev på med. Hun frøs, og hvis han ikke ga seg, knurret hun, snudde hodet mot han og knurret, flekket tenner, og til slutt glefset, før hun kastet seg over beinet igjen mens valpen løp til mamma.. :rolleyes: Hun gjorde det samme hver gang, og det var så tydelig at hun demonstrerte for han. Så begynte hun å tygge av bittesmå biter av tyggebein, og legge de på kanten av sofaen (rar hund). Disse fikk min hund lov å ta, og han var så stolt! Da han selv ble "onkel" for Tulla, virket det som om han prøvde det samme selv; altså å knurre når hun var for innpåsliten (dette var en kar som hadde sagt fra til en annen hund kun to ganger i hele sitt liv før Tulla kom), eller skulle ta beinet hans. Problemet var at hun ikke respekterte dette, og han satte aldri hardt mot hardt. Hun tok beinet, og så gikk han og siklet på hennes (hans) bein. Andre ganger kunne de ligge og tygge på samme bein sammen, og det var liksom ikke noe problem. Altså; det virker på meg som om Casper prøvde å si fra slik han hadde "lært" av den voksne tispen. Dette fungerte ikke, så da måtte han bare kapitulere.. Kommer Tulla til å prøve å si fra på sin egen måte, eller kommer hun til å følge i Casper's fotspor? Og kommer hun evt til å fly på en liten valp? Hun er jo snill med valper, og de får gjøre hva de vil med henne (store ører er morsomt å ha drakamp med syns valper), og hun bryr seg ikke. Har ikke opplevd at hun har knurret til en valp, men så har de vært veldig små (i alle fall under fem mnd) de fleste hun har møtt. (Casper likte ikke valper spesielt godt, så der er de jo forskjellige..) Skjønner du hva jeg lurer på, eller bare forvirrer jeg..?

Rottis jentå · 20. Mars 2007

Jeg synes det er utrolig bra når oppdrettere venner hvalpene til å spise av samme fat når de vokser opp. da unngår du at de er matagresive, selfølgelig må de jo passe på at alle får mat så ikke en blir støtt bort og må kjmpe for maten, da er det jo lett at den blir matagresiv. Min hund har alltid mat stående framme og spiser litt hele tiden, min søsters katter benytter jo anledningen når maten alltid står framme, og forsyner seg selv hele tiden de også. Både hunden og kattene spiser av samme skål samtidig uten noe knurr og knuff. "Hunderommet" i huset vårt er på fjøsrommet og der er det en del trafikk, så han er vandt med at det aldrig er fred å få når han spiser selfølgelig får han fred innimellom, men om noen "bare skal" er det ikke noe problemer, knurring eller noe type forsvar for maten. Har ikke pratisert det å ta vekk skålen i tide og utide, men kan godt gjøre det om jeg må uten noe problem. Har vel heller vært ivrig å legge mat ned i skålen mens han spiser og å heletiden klappe og ta på han for at han skal venne seg til å bli handert mens han spiser. har en lillebror på 8år som godt vet hvordan han bør oppføre seg rundt huder, men er ikke så flink å praktisere det<_< Så å vite at hunden ikke forsvare maten er ganske betryggende med tanke på de to alene sammen. hadde blitt gal om han var matagresiv :closedeyes:

20. Mars 2007

Med Golden-tispa mi sin matskål. kan vi gjøre akkuratt hva vi vil med.... Men vi har funnet ut, at hun liker best og få maten sin på "bakken", hun pleier og få den i matskåla altså!!

siljestokka · 24. Mars 2007

Synes det er greit å gå bort til hunden mens den spiser, men tar ikke fra den maten..

reknes · 28. Mars 2007

Bare et lite spørsmål til, selv om jeg vet det ikke finnes noe fastisvar; hvordan kommer det til å bli hvis jeg skaffer meg en valp en gang? Tenker på "matforsvaret", hun trenger mest sannsynlig ikke å klatre over en valp på rangstigen (med mindre den er like ufin som hun selv var som valp, hehe)? Tror dere hun kommer til å reagere på samme måte hvis de får fx et tyggebein hver? Hunder skal jo ikke angripe små valper, og derfor lurer jeg litt på hvor "gjennomtenkt" dette er fra hennes side; klarer hun å styre seg når det gjelder en valp, skjønner hun såpass? (Og jo, vet at hunder kan forandre seg når de blir "tante/onkel", og at det ikke er lett å si noe om..)

Hei! Shaeferen min,Bengi, som i utgangspunktet er veldig agressiv mot allt og alle, staar paa behoerlig avstand og ser paa naar vaar lille shaeferjenta spiser. Den kommer ikke i nerheten av matfatet, og absolutt ikke noe problem. Han knurrer litt om hun kommer for naere skinn beinet hans, men saa fort han ser vekk, saa stjeler hun det. Heller ikke noe problem. Han venter tolmodig, og stjeler det tilbake! Det er heller ikke noe problem aa ta bort matfatet naar han spiser, han venter bare paa aa faa det tilbake. Men dette er jo ikke noe jeg gjoer vanligvis, skjoenner ikke vitsen.

Logg inn

Ta matskålen fra hunden?

Recommended Posts

Guest 2ne

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Guest 2ne

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Guest 2ne

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Guest 2ne

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Guest 2ne

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Guest Maritus

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Arkivert

Hvem er aktive 0 medlemmer

Nye innlegg

Nylig opprettede emner