Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva gjør du med dødfødte valper?


SFX

Recommended Posts

Hva gjør oppdretterene her inne med dødfødte valper?

Obduserer?

Jeg har sett store diskusjoner blant oppdrettere i Europa og USA hvorvidt dette er nødvendig eller bortkastede penger. Noen ganger er det åpenbare grunner, men ofte er det jo et av livets mysterier. Hadde det vært mennesker, hadde vi obdusert og undersøkt på alle mulige måter. Mens hunder, som ofte avles utifra andre intensjoner enn når mennesker får barn, ikke ofte får døde valper obdusert. Så hva gjør folk her?

Eller går den rett i søpla, felles en tåre over, men du konsentrerer deg om de som lever?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva gjør oppdretterene her inne med dødfødte valper?

Obduserer?

Jeg har sett store diskusjoner blant oppdrettere i Europa og USA hvorvidt dette er nødvendig eller bortkastede penger. Noen ganger er det åpenbare grunner, men ofte er det jo et av livets mysterier. Hadde det vært mennesker, hadde vi obdusert og undersøkt på alle mulige måter. Mens hunder, som ofte avles utifra andre intensjoner enn når mennesker får barn, ikke ofte får døde valper obdusert. Så hva gjør folk her?

Eller går den rett i søpla, felles en tåre over, men du konsentrerer deg om de som lever?

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har en gang fått obdusert en valp. Den døde mens jeg satt og ventet på veterinæren. Var der fordi jeg ikke helt kunne forstå at hun ble svakere og svakere til tross for tilleggsforing. Obduksjonen viste at hun ikke hadde tykktarm.

Har ikke siden den gang hatt valper som har dødd, bare en som måtte avlives pga ganespalting :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har kun hatt to valper som har dødd, da i løpet av under ett døgn. har ikke levert dem til obduksjon da jeg ser på det som helt naturlig at ikke alle overlever.

Feller ingen tårer over dem.

Kan jeg spørre hva du gjorde med de? Hva er vanlig? Begrave dem?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har en gang fått obdusert en valp. Den døde mens jeg satt og ventet på veterinæren. Var der fordi jeg ikke helt kunne forstå at hun ble svakere og svakere til tross for tilleggsforing. Obduksjonen viste at hun ikke hadde tykktarm.

Vet du om du hadde obdusert om du ikke hadde vært hos veterinæren? Hvis du en morgen hadde funnet valpen død i valpekassa?

Jeg vet ikke selv hva jeg mener, men vil gjerne høre hva folk synes.

Hvis man kan oppdage noe som er arvelig, sier jo det noe om foreldredyrene og gir grunnlag til å tenke over hva disse dyrene skal videre i avlsarbeidet. Men jeg antar - uten å ha null støtte for påtagelsen - at mange dør rett og slett fordi de var for svake, "sånt skjer".

Jeg hadde et kull hvor en valp var dødfødt. Tre søsken var levende, men døde unge av alvorlige sykdommer. Skulle gjerne visst i dag hva den som var dødfødt feilte. Vi kunne vel ikke gjort noe annerledes for de tre andre, men da hadde jeg visst siden kullet ellers var så dårlig. Men dette er 15 år siden, og jeg tenkte ikke på obdusering da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en valp på f.eks 4 uker som har vært frisk og rask fra første stund av, lagt godt på seg og hatt naturlig utvikling, plutselig ligger død i kurven, uten noen ytre tegn på hva som hadde skjedd, så tror jeg nok at tanken på obduksjon hadde vært nærliggende for min del.

At en valp dør kun timer etter fødsel og har vært svak fra starten av tvil jeg si det nok er mer en naturlig årsak.

Så mitt svar blir vel egentlig at det kommer an på omstendighetene.

Når det kommer til obduksjon for å avdekke eventuelle arvelige feil som dødsårsak så er nok dette noe som gjøres for lite i Norge.... Er det kanskje ikke en kultur for å obdusere valper? Det er mer en naturlig ting at noen faller fra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til obduksjon for å avdekke eventuelle arvelige feil som dødsårsak så er nok dette noe som gjøres for lite i Norge.... Er det kanskje ikke en kultur for å obdusere valper? Det er mer en naturlig ting at noen faller fra?

Det er nettopp det jeg lurer på, siden oppdrettere i andre land sammenlignet med oss virker lidenskapelig opptatt av det. Jeg vet dessverre ikke noe om hvor ofte de finner noe, og hva de finner, men jeg formoder at det brukes i avlsarbeidet siden de tar seg "bryet" med å gjøre det.

Men det er klart: Jeg får også inntrykket av at en del europeiske og amerikanske oppdrettere har et så annet syn på hundehold, at de med relativt lett hjerte tar en hund ut av avl hvis den ikke holder kravene. Jeg har inntrykk av at norske tisper lettere/oftere går i avl, og har flere ganger fått spørsmål om hvorfor den og den tispa jeg eier ikke har kull. Den er ikke bra nok!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Det er nettopp det jeg lurer på, siden oppdrettere i andre land sammenlignet med oss virker lidenskapelig opptatt av det. Jeg vet dessverre ikke noe om hvor ofte de finner noe, og hva de finner, men jeg formoder at det brukes i avlsarbeidet siden de tar seg "bryet" med å gjøre det.

Men det er klart: Jeg får også inntrykket av at en del europeiske og amerikanske oppdrettere har et så annet syn på hundehold, at de med relativt lett hjerte tar en hund ut av avl hvis den ikke holder kravene. Jeg har inntrykk av at norske tisper lettere/oftere går i avl, og har flere ganger fått spørsmål om hvorfor den og den tispa jeg eier ikke har kull. Den er ikke bra nok!

Jeg tror faktisk vi kan rydde unna en gang for alle at norske oppdrettere lettere lar sine tisper gå i avl enn de gjør ellers i Europa og USA. Det er vel egentlig bare å ta en titt på statistikker over defekter, norske og svenske hunder er generelt friskere og har lavere statistikk på defekter enn likens raser - spesielt i USA.

Forskjellen er vel heller den at amerikanske oppdrettere har så mange flere avlsdyr at det kan virke som om de kasserer så mange flere enn norske.

Forøvrig så ER det og BURDE det være lett å ta en hund som ikke holder mål ut av avl, det være seg grunnet akkurat det individet, eller grunnet kullsøsken av det individet. Hvilket i langt større grad skjer her (synes jeg da) enn i USA - hvor man ikke tar så stor hensyn til defekter og drit på kullsøsken og andre nære slektninger sålenge avlsdyret er friskt.

Ad dødfødte valper - vi leverer de ikke til obduksjon, de blir kastet og nei - jeg feller ingen tårer over de. Jeg synes selvsagt det er trist - men thats life. Hadde jeg hatt valper som klarte seg bra og så døde 4-5 u ker gamle så ville jeg nok obdusert de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror faktisk vi kan rydde unna en gang for alle at norske oppdrettere lettere lar sine tisper gå i avl enn de gjør ellers i Europa og USA. Det er vel egentlig bare å ta en titt på statistikker over defekter, norske og svenske hunder er generelt friskere og har lavere statistikk på defekter enn likens raser - spesielt i USA.

Forskjellen er vel heller den at amerikanske oppdrettere har så mange flere avlsdyr at det kan virke som om de kasserer så mange flere enn norske.

Forøvrig så ER det og BURDE det være lett å ta en hund som ikke holder mål ut av avl, det være seg grunnet akkurat det individet, eller grunnet kullsøsken av det individet. Hvilket i langt større grad skjer her (synes jeg da) enn i USA - hvor man ikke tar så stor hensyn til defekter og drit på kullsøsken og andre nære slektninger sålenge avlsdyret er friskt.

Ad dødfødte valper - vi leverer de ikke til obduksjon, de blir kastet og nei - jeg feller ingen tårer over de. Jeg synes selvsagt det er trist - men thats life. Hadde jeg hatt valper som klarte seg bra og så døde 4-5 u ker gamle så ville jeg nok obdusert de.

Joda, jeg er enig i at på for eksempel HD og AA så ligger de nordiske landene langt foran. Men mitt inntrykk er at oppdrettere utenfor Norden (på min rase, jeg kan jo ikke snakke for raser jeg ikke kjenner) er flinkere til å ta hensyn til sykdommer, defekter og andre dårlige avlsresultat som det ikke er like lett å lage statistikk over eller å måle. Mitt inntrykk er at hvis en tispe ikke "leverer", så blir hun oftere tatt ut av avl. Her virker det som om de heller tenker "pytt sann, det var hannhundens feil". Hvis tispa oppfyller avlsreglene (som jeg synes er latterlig enkle - få hunder faller utenfor reglene), skal hun ha et par kull. Uansett. Hvis 75 prosent av populasjonen oppfyller avlsreglene, er reglene for milde. En hund kan anvendes i avl hvis den har noe å bidra med, og er blant minst den beste halvdelen av av rasen (gjerne mindre brøk også).

Jeg tror du har rett i at for eksempel amerikanere har flere hunder i "sirkulasjon". I Norge virker det som om de fleste oppdrettere har et par tisper, og et par på fõr. Men det går tilbake til det jeg prøvde å si om kultur - det er en annen avlskultur, som gjør at man har råd til å forsake tisper. En nordmann med ei tispe, som man ønsker å ha et kull på for å få en ny hund, har ikke det samme synet på avl. Og det er "problemet". Det er veldig mange småoppdrettere, det er de som driver rasen, og da uten mye mer mål og mening enn å bruke den søte hannhunden de treffer på søndagsturene, og å få en valp til i huset.

Jeg mener at min rase har blitt mye flinkere til å se kullsøsken og helhet i avl også i andre land. Så der er det en forbedring på de kanskje siste ti årene.

Men for å vende tilbake til obduksjon, som jeg prøvde å få litt input på:

Jeg ser forskjellen med dødfødt valp og en som visner hen i valpekassa. Men hvis den dødfødte valpen veier like mye som søsken, og det ikke er noe synlig, fødselen har gått fint, og det ikke er noen åpenbar grunn til at valpen er død: Er det så lett å innfinne seg med at slikt skjer? Er jeg hysterisk som ønsker å obdusere? Kanskje får jeg ikke vite noe, men da vet jeg i hvert fall det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du om du hadde obdusert om du ikke hadde vært hos veterinæren? Hvis du en morgen hadde funnet valpen død i valpekassa?

Jeg vet ikke selv hva jeg mener, men vil gjerne høre hva folk synes.

Hvis man kan oppdage noe som er arvelig, sier jo det noe om foreldredyrene og gir grunnlag til å tenke over hva disse dyrene skal videre i avlsarbeidet. Men jeg antar - uten å ha null støtte for påtagelsen - at mange dør rett og slett fordi de var for svake, "sånt skjer".

Jeg hadde et kull hvor en valp var dødfødt. Tre søsken var levende, men døde unge av alvorlige sykdommer. Skulle gjerne visst i dag hva den som var dødfødt feilte. Vi kunne vel ikke gjort noe annerledes for de tre andre, men da hadde jeg visst siden kullet ellers var så dårlig. Men dette er 15 år siden, og jeg tenkte ikke på obdusering da.

Ja, jeg hadde fått obdusert den. Ganske enkelt fordi jeg vil vite hvorfor den døde. Tror nok det er mange oppdrettere som ikke hadde gjort det, men jeg legger ned ganske mye arbeid i kullene mine og er ganske oppsatt på å redde en svak valp om jeg kan. Ser jeg at det går feil vei, tar jeg ganske så fort kontakt med veterinæren. :)

Dette er nok en av grunnene til at jeg ikke blir rik av å være oppdretter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dessverre gir ikke obduksjon alltid noe entydig svar på hva som gikk galt med dødfødte valper - shit happens irl - og valper som er døde ved fødselen vil ikke jeg gjøre noe med (annet enn å takke høyere makter for at naturen er viselig innrettet og ofte luker ut defekte individer før livet starter...)

Valper som har utviklet seg fint fra fødselen av, men som blir syke/visner bort etter noen uker (ev dør brått og uforklarlig) ville jeg derimot antagelig obdusert. Nå har det aldri hendt hos oss, så jeg kan ikke si at syke/døde valper har noen betydning for det økonomiske regnskapet hos oss.

Dog har jeg sett oppdrettere sette himmel og jord i bevegelse for å holde liv i valper som etter noen dager begynner å vise svakhetstegn (sykdom), tapte penger hvis valpen dør, vet du - og jeg kan aldri huske at det har vært noen positiv løsning hverken for oppdretter, valp eller ny eier. Iblant skjer det faktisk ting med hunder som gjør at de naturlig ville falle fra, og da mener jeg at man skal være veldig forsiktig med hvilke tiltak man setter i verk for å forhindre at valpen dør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dessverre gir ikke obduksjon alltid noe entydig svar på hva som gikk galt med dødfødte valper - shit happens irl - og valper som er døde ved fødselen vil ikke jeg gjøre noe med (annet enn å takke høyere makter for at naturen er viselig innrettet og ofte luker ut defekte individer før livet starter...)

Valper som har utviklet seg fint fra fødselen av, men som blir syke/visner bort etter noen uker (ev dør brått og uforklarlig) ville jeg derimot antagelig obdusert. Nå har det aldri hendt hos oss, så jeg kan ikke si at syke/døde valper har noen betydning for det økonomiske regnskapet hos oss.

Dog har jeg sett oppdrettere sette himmel og jord i bevegelse for å holde liv i valper som etter noen dager begynner å vise svakhetstegn (sykdom), tapte penger hvis valpen dør, vet du - og jeg kan aldri huske at det har vært noen positiv løsning hverken for oppdretter, valp eller ny eier. Iblant skjer det faktisk ting med hunder som gjør at de naturlig ville falle fra, og da mener jeg at man skal være veldig forsiktig med hvilke tiltak man setter i verk for å forhindre at valpen dør.

Er slett ikke enig med deg. Jeg er nok en av de oppdrettere som du sier setter himmel og jord i bevegelse for å redde en svak valp (det er slett ikke alltid det er sykdom eller feil så som f.eks, "hareskår"). Jeg har også klart det med disse svakingene, som faktisk er i live fremdeles. At syke valper har noe med mitt regnskap å gjøre, er helt klart. Jeg har ikke brukt lite penger på å "redde" en svak valp. Disse valpene og deres eiere har det kjempefint :) .

Så "Lotta", jeg er ikke enig meg deg her :) . Hos meg er iallefall ikke slik at "shit happens". Nå har nok du vært litt heldig at du ikke til nå har opplevd dette, men så har du heller ikke hatt så mange kull enda :) ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er slett ikke enig med deg. Jeg er nok en av de oppdrettere som du sier setter himmel og jord i bevegelse for å redde en svak valp (det er slett ikke alltid det er sykdom eller feil så som f.eks, "hareskår").

Nei - iblant er det f eks defekter som mora oppdager og derfor nekter å mate valpen - i det ene tilfellet jeg hadde en slik valp (mitt første kull født i 1986, før dogwebs tid, var jeg så dum at jeg støttematet og passet på den - for å oppleve et år senere at den var "kokobeng" i knollen og måtte avlives pga temperamentet... Kennel Bomway, f eks - som har hatt endel kull (nok til at erfaringene deres skulle kunne telle, muligens?) kaller slike valper for "måpere" og lar dem dø - det er ikke alle valper som er liv laga (ikke alle folk heller, faktisk - og det er en av tingene "samfunnet nå til dags" sliter med i skolen, bl a - alle de for tidlig fødte og fødselsskadde som vi klarer å holde liv i og som må slite seg gjennom et langt liv etterpå...) My 5 cents worth.

Jeg har også klart det med disse svakingene, som faktisk er i live fremdeles. At syke valper har noe med mitt regnskap å gjøre, er helt klart. Jeg har ikke brukt lite penger på å "redde" en svak valp. Disse valpene og deres eiere har det kjempefint :).

Jeg er så heldig stilt at vi bare har opplevd en valp i ett kull som mora har avvist- så jeg har aldri behøvd å ta stilling til hva jeg skulle gjøre om en i kullet skulle visne vekk og bli syk. :) Heldigvis...

Så "Lotta", jeg er ikke enig meg deg her :) . Hos meg er iallefall ikke slik at "shit happens". Nå har nok du vært litt heldig at du ikke til nå har opplevd dette, men så har du heller ikke hatt så mange kull enda :P ?

Nei, det er sikkert mange grunner for at man setter himmel og jord i bevegelse for å holde liv i hver eneste valp i et kull, når man i snitt bare får 2,33 valp pr kull.

Jeg er faktisk så utrolig heldig at jeg også har god kontakt med mange "stor"oppdrettere både i inn- og utland - og kanskje det bare er i min rasegruppe vi stort sett er forskånet for sveklinger og sykdom i valpekassen, ikke vet jeg - men jeg vet at i det tilfellet (et som du og jeg faktisk har diskutert i forbindelse med hørselsskader, om jeg husker rett), like i nærheten av der du bor (oppdretter som startet i 1982, siden det tydeligvis er et poeng?) - hvor en valp var svak og i ferd med å dø, der ble hunden behandlet med antibiotika, støttematet og "fixet" - og lever nå resten av sitt liv med en permanent hørselsskade... Hvem vet - kanskje infeksjoenen hunden hadde satt i øret eller i hjernen? Eller kanskje den bare simpelhen VAR defekt og SKULLE ha dødd hvis naturen hadde fått gå sin gang?

Faktsisk synes jeg det er mye mer interessant å se på hva oppdrettere gjør med avlstisper (og avkom etter disse) som viser seg å få sykelige valper, eller som er så dårlige mødre at de ikke tar vare på valpene sine, f eks...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er sikkert mange grunner for at man setter himmel og jord i bevegelse for å holde liv i hver eneste valp i et kull, når man i snitt bare får 2,33 valp pr kull.

Den eneste grunnen min iallefall, er at jeg ikke gir opp hvis det er et håp for valpen. I siste tilfellet med Tiny, så beholdt jeg henne selv :) .

Jeg er faktisk så utrolig heldig at jeg også har god kontakt med mange "stor"oppdrettere både i inn- og utland - og kanskje det bare er i min rasegruppe vi stort sett er forskånet for sveklinger og sykdom i valpekassen, ikke vet jeg - men jeg vet at i det tilfellet (et som du og jeg faktisk har diskutert i forbindelse med hørselsskader, om jeg husker rett), like i nærheten av der du bor (oppdretter som startet i 1982, siden det tydeligvis er et poeng?) - hvor en valp var svak og i ferd med å dø, der ble hunden behandlet med antibiotika, støttematet og "fixet" - og lever nå resten av sitt liv med en permanent hørselsskade... Hvem vet - kanskje infeksjoenen hunden hadde satt i øret eller i hjernen? Eller kanskje den bare simpelhen VAR defekt og SKULLE ha dødd hvis naturen hadde fått gå sin gang?

Jeg har nok aldri diskutert noe om hørselsskadede hunder med deg :) . Kjenner helt sikker til oppdretteren du nevner her. Vi er ikke så mange som driver oppdrett av Shetland Sheepdog her i området vårt, men det vet du nok :)

Faktsisk synes jeg det er mye mer interessant å se på hva oppdrettere gjør med avlstisper (og avkom etter disse) som viser seg å få sykelige valper, eller som er så dårlige mødre at de ikke tar vare på valpene sine, f eks...

Det er jeg enig med deg i. Dårlige mødre vil jeg iallefall ikke ha. Syklige valper har det heldigvis ikke vært mange av. Hadde et pytonkull med hele 2 valper, der en hadde hareskår og måtte avlives 3 dager gammel, og broren ble avlivet 1,5 år etter. Her har vi aldri fått svar om det var hantikkebitt eller arv som gjorde at hunden fikk imunsvikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
    • Tiden flyr og lille bebbisen blir snart året. 😱 Hun er fremdeles kanskje 6mnd i sitt eget hode da. 😂 Dagens agenda så slik ut 😴 etter å ha trent litt på fokus med bestekompis whippeten Leo som distraksjon, og så gått ett spor i nytt terreng etter en god times pause i bilen. 😁    Tidligere i mars når vi passet på ett lite småbruk. Fant en fin foss!   et par fra den lille uka vi hadde snø her sørvest. 😂
    • Life's a beach, og når det er kaldt og surt og blåser, så har vi den for oss selv, så det var ikke så ille, men det var ikke så vel heller, for Ede har ikke store radiusen (0-2m) eller masse interesse for å utforske omgivelsene selvstendig, så aktivitet begrenser seg mest til mutterns fremdriftstempo og kastearm. Det som er dårlig med det er det samme som er bra med det. Borrelås klengete er dog veldig å foretrekke over selvstendig på vift i sin egen verden. Bonus for egen helse å måtte løpe litt og være mer aktiv for å gi Ede mer av aktiviteten han trenger.  Virkelig ikke så mye å melde fra en stadig mer rutinepreget hverdag sammen. This is it nå, liksom.  Ede har begynt gå på turbusser helt selvstendig, flink opp trappen og går rett til plassen sin på midten. Trenger finne en smart måte å trene på å rygge i vinkel, for å komme inn mellom seter. Mestrer vi ikke det, så må vi stå over en buss om det er barnevogner og bagasje på den plassen der.  Å gå ned trappene på tur ut av bussen ligger lenger frem i tid. Han har gått ned bare sju trappetrinn i sitt liv så langt, og de var av normal bratthet. De tre veldig bratte trinnene på turbussen vil han fortsatt bæres ned. Nærmer seg antakelig 150 kg valpevekt nå, slik det føles i armene mine. Trenger derfor begynne lære gå de tre bratte trappetrinnene ned på egenhånd også, ellers vil han finne veien ned der på den harde måten, fordi jeg er evig optimist og vil at some point overvurdere min egen evne til å bære ham ned der. Seriøst, han begynner bli tung å bære i armene. Fordi jeg er idiot har vi KUN løftet med hodet til høyre side, hele livet, og dermed mesteparten av vekten hans på den svakeste armen min. Å snu for å bære motsatt vei er et alvorlig avvik i prosedyre som må rapporteres og meldes og klages på og ankes i flere runder før vi etter en lang godkjenningsprosess kan vurdere prøve på den måten.  Å bli bært på såkalt påssarygg (trønder, sjø) har vi begynt få litt dreisen på. Ede synes det var skummelt i starten, men har begynt like å leke ryggsekk nå. Aberet er at jeg har utnyttet jukkeangrep bakfra for å shape det inn. Usikker på om han tør gjøre det der foran et publikum på bussen. Han er jo i den alderen. Å vise affeksjon for foreldre er veldig pinlig. Mulig han heller vil reise med buss til evig tid enn å ta den flausen der for å komme seg ned trappen.  Vi får se. Det finnes antakelig en viss mengde NomNoms som i bunnen av den trappen der vil vekke den nødvendige motivasjonen til å klare komme seg ned de trappetrinnene selvstendig i en fei. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...