Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjemisk kasterering fungerer


Turnip

Recommended Posts

Som sagt så fikk Mike kjemisk kasterering for 1 uke siden etter mye om og men. I går var vi på trening første gang etter kastereringen, vi kom litt før de andre hundene som vanlig, så vi fikk varmet opp grundig. Da første hunden kom, så bjeffet han litt som han pleide, flekket tenner og alt... Men etter 1 min så roet han seg og var mer opptatt av mine kommandoer og godbitene, etter alle hundene hadde kommet (ca 15 stk) så enset han de ikke engang... Vi sto i tett ring med alle hundene (noe vi aldri ha kunnet gjøre før) Han satt lydig ved siden av meg og tittet ikke på de andre hundene engang!! Treneren var helt i sjokk og sa at han aldri har vært så konsentrert og flink noengang.

Han spiser til og med opp maten sin når jeg setter den frem!!

Men den kjemiske kastereringen går jo ut om noen måneder... Og da faller han tilbake... Burde jeg kasterer han fysisk da? jeg vil ikke ha tilbake den sinte hunden som virkelig sleit mye med andre hunder... Og stresset på seg sykdommer...

Det kan også være mulig han ikke faller tilbake... at han kanskje har lært seg at andre hunder ikke er noe å stresse seg over og sånt... Er så i tvil...

Hva burde jeg gjøre??

Silje

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første, det er ikke sikkert at han "faller tilbake" selv om den kjemiske kastreringa går ut, om det er sånn at problemene du har hatt med han kan trenes mindre problematiske i denne perioden, så KAN det hende at denne læringen sitter senere også..

For det andre, om du mener at det er den kjemiske kastreringa som har hjulpet, så er det vel bare å kastrere på ordentlig?

Jeg ville vel venta en måned eller to og sett, og om jeg hadde følt at det var den kjemiske kastreringa som var nøkkelen her, så ville jeg bestilt en ordentlig kastrering. Heller det enn at du fortsetter med kjemisk kastrering, ihvertfall - det er ikke sunt i lengden :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper jo at han ikke faller tilbake, men hvis han gjør det, så blir det selvfølgelig ikke enda en kjemisk kasterering... det kan gi sukkersyke og masse andre bivirninger... Men er er tungt valg å evt kasterere han, for er redd det tar bort mer av den hunden han er hvis dere skjønner?

Kjemisk gir bare en liten pekepinn, en fysisk vil jo ta mye mer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om hunden har en viss læring denne perioden han går på kjemisk kastrering, trenger han ikke å falle tilbake til "gamle synder". Men det er viktig at du bruker tiden til å gi han masse positive erfaringer og god læring i forhold til dette med andre hunder.

Faller han tilbake når du slutter, er det vel mest sannsynlig hormoner som styrer hele baletten, og en kirurgisk kastrering er vel antakelig det beste for hunden.

Edit: Jeg minns å huske at du hadde fått påvist høyt testosteronnivå hos han? Da er det vel kanskje mest sannsynlig at dette har falt litt mer på plass nå, og at en kastraksjon er det beste for denne hunden... ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper jo at han ikke faller tilbake, men hvis han gjør det, så blir det selvfølgelig ikke enda en kjemisk kasterering... det kan gi sukkersyke og masse andre bivirninger... Men er er tungt valg å evt kasterere han, for er redd det tar bort mer av den hunden han er hvis dere skjønner?

Kjemisk gir bare en liten pekepinn, en fysisk vil jo ta mye mer...

Bor med en kastrat og det har ikke tatt bort mer enn høyst nødvendig (les bjellene). Det kommer ann på hvordan du legger det opp det. Hadde jeg fortsatt å trene han så hadde han ikke vært noe mindre hund av den grunn, det ser jeg når en sjelden gang jobber med han. Du må bare fortsette å jobbe med han som om han var inntakt, værre er det ikke. Han er mer satt på en måte, lettere å jobbe med og er ikke så opptatt av å spise alle til lunch lenger. Nå slet jeg med andre problemer og var heldig med at han ikke mistet så mye av motet sitt OG at jeg jobbet med problemene også i ettertid!

Nei, jeg sier som 2ne se det ann en stund til og se om det er virklig sant.

Kom på en ting. Vi er jo mestere i å påføre ting som egentlig ikke er tilstede. Kan det tenkes at du slappet mer av på trening i går? Siden du forventet en virkning, en placebo effekt på en måte. Så når du slappet av, slappet han av. Det var jo ikke nødvendig å gire seg opp, mor var jo trygg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan være at min trygghet smittet på han ja...

Det ble vist at han hadde for mye testosteron i kroppen via blodprøve ja, og hvis han skal falle tilbake til den hunden som skremte skiten av mennesker og hunder og stresset på seg dårlig imunforsvar og sykdommer... så kan det være jeg tar den harde veien av å kasterere han...

Er bare da at man ikke har noen angrerett og er livredd for at han ikke skal være den samme som han er.

Han er dog lett å motivere, bare vise han en ball eller godbit eller hoppe litt opp og ned, så hopper han sammen meg :rolleyes: Vil ikke ha en "sofahund" eller hva jeg skal kalle det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan være at min trygghet smittet på han ja...

Det ble vist at han hadde for mye testosteron i kroppen via blodprøve ja, og hvis han skal falle tilbake til den hunden som skremte skiten av mennesker og hunder og stresset på seg dårlig imunforsvar og sykdommer... så kan det være jeg tar den harde veien av å kasterere han...

Er bare da at man ikke har noen angrerett og er livredd for at han ikke skal være den samme som han er.

Han er dog lett å motivere, bare vise han en ball eller godbit eller hoppe litt opp og ned, så hopper han sammen meg :rolleyes: Vil ikke ha en "sofahund" eller hva jeg skal kalle det...

Jeg kastrerte min hann hund da han var 1,5år (han er nå 7år). Eneste som forandret seg med han var at han ikke bryr seg om løpetisper lenger og at han begynte å spise :icon_confused: Har heller ikke hørt andre som har fått "late" hunder etter kastrering.

Eneste negative erfaringen min med kastrering er pelsen. Min har fått en ullen krøllete umulig pels som bare floker seg og alt henger seg fast. til og med gress... Men det behøver ikke bli sånn med din, min hadde nok litt ekstrem pels fra før også. Alt i alt har jeg bare positiv erfaring med kastrering av min hund, og etter min erfaring med andre kastrater også så tror jeg ikke du behøver å være redd for å få en "sofa hund".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har han bare vært kjemisk kastrert en uke. Du trenger jo ikke å ta noen avgjørelse ennå. Hvis jeg var deg, ville jeg sett hvordan han oppførte seg over tid, før jeg tok stilling til saken. Du kan jo la effekten av kastreringen gå ut. Kanskje det han - og du - trenger bare er en pause fra hormonkaoset. Hvis han fortsetter å oppføre seg fint, er det jo greit. Hvis den uønskede adferden kommer tilbake igjen sammen med hormonene, til tross for at du har jobbet med den, så er det ikke verdens ende å kastrere.

Mange som har hunder som faktisk er overhormonelle, går rundt med dårlig samvittighet fordi de hele tiden får høre historier om alle folka som har skaffet seg for mye hund, eller som ikke har skjønt hva det innebærer å ha hannhund. Det er lett å tenke at om man bare hadde gjort sånn eller sånn, så hadde ting kanskje vært bedre. Men i ditt tilfelle er det jo målt høyt testosteronnivå. Hvis han feks hadde hatt et annet hormonelt problem som ikke var kjønnsrelatert, kanskje noe med stoffskiftet som feks gjorde at han ble slapp og apatisk, og det var mulig å gjøre et lite inngrep som kunne gjøre at han ville fungere noenlunde normalt, så ville du sannsynligvis ha gjort det uten å nøle. Og ingen ville ha klandret deg for det heller. Folk ville heller ha klandret deg for ikke å gjøre det...

Det blir spennende å se hvordan det går med Mike og den kjemiske kastreringen. Håper uansett at det ordner seg på en eller annen måte :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først må jeg si at det var virkelig morsomt å høre at det fungerer! Da ville jeg vært svært nær å si at denne hunden faktisk er av de som får adferdsproblemer fordi de har høyt testosteronnivå og ikke fordi de er usikre. Hadde denne hunden vært usikker, så hadde den ikke endret adferden så drastisk på en uke.

Det er umulig å si hvordan han vil bli som voksen, men jeg mener definitivt at det er bedre å ha en hund man trives med og kan håndtere, enn å ha en intakt hannhund fordi man har etiske motforestillinger mot å kastrere. Tenk litt på det og nyt din "nye" hund :icon_confused:

Tenk på hva du kan få til med ham nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde overhode ikke trodd at dette skulle fungere så bra, han har begrenset markeringen ute, han løper faktisk rundt og snuser og vil leke og er mye mer oppmerksom på komandoene mine på tur. Han har sluttet å markere inne. Og han er en mye bedre hund å ha med å gjøre allerede...

Jeg var forberedt på at det var et visst ansvar å ha en hannhund, og jeg gjorde det jeg kunne... det at han har et for høyt testosteron nivå i kroppen, er dessverre ikke noe jeg for gjort noe med... men som veterinæren for gjort noe med. Jeg tro han har det bedre med seg selv nå, og da har jeg det bra også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra det fungerte og går så bra :icon_confused:

Da er det tydeligvis at dette er pga hormonene, men kan jo gjøre som flere sier, vente til den har "gått ut" og se om han går tilbake til samme gamle, gjør han derimot det så ville jeg kastrert han.

Jeg har kastrert min (pga kryptorchisme), og greit han har blitt mer kosete, og litt mer rolig inne, MEN samme gamle hunden for det, ut på tur og farte, er like ivrig, samme personlighet. Eneste som jeg og ei venninne har lagt merke til er at ho kan slippe den hannagressive hunden sin med Rex. Og Rex er den eneste hannhunden han "godtar". Er vel pga han ikke har de hormonene?!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror den kjemiske kastereringen virkelig har begynt å fungere nå... Jeg syns han ble litt for rolig etter min smak egentlig...Når vi er inne, så er han rett og slett for lydig... kverulerer ikke... piper ikke... roter ikke... syns nesten det blir for kjedelig... Liker de raptusanfallene han får.. Liker han han tar fart og hiver seg oppå meg i sofaen. Når vi er ute på tur så pleide han alltid før og løpe og herje og virkelig kose seg... Nå så lunter han forsiktig ved siden av meg på tur.. Han er ikke så lett å motivere lenger.. I går måtte jeg virkelig slite får å "vekke" han opp før vi skulle trene...

Nesten litt rart... men savner en hund med mye energi som han hadde før.... Så tror nå at jeg ikke kommer til å kasterere han.. han er ikke den samme som før dessverre... Han er blitt en skikkelig sofahund..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke også sånn at en kjemisk kastrering og en kastrering kan ha ulike virkninger? Eller er jeg helt på jordet nå?

Men da har du funnet ut at det er hormonene hvertfall.

Min hund er heldigvis den "samme" selvom den er kastrert. Litt roligere inne og ønsker kos litt mer og klarer å slå seg til ro (det er litt digg egentlig), men ute så er han den samme som får raptuser og er helt seg selv ;) Han får raptuser inne også. litt sånne små-kikk ;) ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du, det er antakelig den kjemiske kastreringen sin skyld... Det finnes noe stoffer i dette som gjør de litt "sløvet", noe som ikke vil skje ved kirurgis kastrering...

Som tidligere fortalt gikk jeg ned fra 2 (normaldose) til en halv tablett på min hund, nettopp pga sløvethet. Gå ned på dosen, så ser du antakelig en bedring...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du, det er antakelig den kjemiske kastreringen sin skyld... Det finnes noe stoffer i dette som gjør de litt "sløvet", noe som ikke vil skje ved kirurgis kastrering...

Dyrlegen min sier at hundene ofte blir litt daffere ved kjemisk kastrering fordi man da tilsetter kvinnelige hormoner. Ved kirurgisk kastrering fjerner man testosteronet og da blir hunden mindre hormonell, men visstnok ikke like daff. Jeg kjenner i hverfall noen kirurgisk kastrerte hannhunder med mye futt ;) Men du får jo ikke noe skikkelig svar på hvordan det blir før inngrepet er gjort. Spørsmålet blir jo også hva man selv har lyst til å leve med og føler at man kan takle, og hva hunden ser ut til å trives best med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dyrlegen min sier at hundene ofte blir litt daffere ved kjemisk kastrering fordi man da tilsetter kvinnelige hormoner. Ved kirurgisk kastrering fjerner man testosteronet og da blir hunden mindre hormonell, men visstnok ikke like daff. Jeg kjenner i hverfall noen kirurgisk kastrerte hannhunder med mye futt ;) Men du får jo ikke noe skikkelig svar på hvordan det blir før inngrepet er gjort. Spørsmålet blir jo også hva man selv har lyst til å leve med og føler at man kan takle, og hva hunden ser ut til å trives best med.

Det var en litt bedre måte å si det på ja... :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har kastrert 2 hannhunder, ingen av de ble daffere av den grunn. Hvis kjemisk kastrering fungerer på aggresjonen til hunden din, ville jeg nok kastrert han - jeg syns jo det er bedre med en daff kjedelig hund enn en som oppfører seg sånn som du har beskrevet.. Det er grenser for hvor mye spenning man trenger i hverdagen liksom ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Hei,

Kaster meg inn i denne saken da den er aktuell for oss også og kanskje noen kan komme med tips. Jeg har fått høre fra dyrlegen at Oscar "egner" seg for kastrering pga hormoner. Jeg er usikker på om jeg vil gå så langt og vurderer kjemisk kastrering. Jeg lurer også på om dette med mye hormoner/energi kan ha noe med å gjøre at han bjeffer veldig når jeg går fra han hjemme. Har fått tips om at etter tur skal han "roes" ned før jeg går fra han. Jeg har gjort feil ved å ha han på tur og giret han opp før jeg går og derfor kan det føre til at han stresser når jeg forlater han. Jeg jobber med saken, men ser ikke så mye resultat. Jeg har ikke holdt på lenge men er litt oppgitt. En nabo sier hun hører han hver gang jeg har gått og han han da holder på i opptil 30 minutter. Jeg har forsøkt å gi han bein e.l smurt inn i f.eks leverpostei for å holde han opptatt med dette. Men han sparer det til jeg kommer hjem, først da tar han frem beinet. Jeg har også sluttet å gi han oppmerksomhet når jeg kommer hjem, lar han avreagere før jeg koser med han. Kan dette problemet bli borte med kastrering tro? :) Vurderer å få inn en ekspert på adferd for å se hva jeg gjør galt mtp oppdragelsen. Er nok ikke konsekvent nok tenker jeg. Men dette må jeg jobbe med vet jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

Kaster meg inn i denne saken da den er aktuell for oss også og kanskje noen kan komme med tips. Jeg har fått høre fra dyrlegen at Oscar "egner" seg for kastrering pga hormoner. Jeg er usikker på om jeg vil gå så langt og vurderer kjemisk kastrering. Jeg lurer også på om dette med mye hormoner/energi kan ha noe med å gjøre at han bjeffer veldig når jeg går fra han hjemme. Har fått tips om at etter tur skal han "roes" ned før jeg går fra han. Jeg har gjort feil ved å ha han på tur og giret han opp før jeg går og derfor kan det føre til at han stresser når jeg forlater han. Jeg jobber med saken, men ser ikke så mye resultat. Jeg har ikke holdt på lenge men er litt oppgitt. En nabo sier hun hører han hver gang jeg har gått og han han da holder på i opptil 30 minutter. Jeg har forsøkt å gi han bein e.l smurt inn i f.eks leverpostei for å holde han opptatt med dette. Men han sparer det til jeg kommer hjem, først da tar han frem beinet. Jeg har også sluttet å gi han oppmerksomhet når jeg kommer hjem, lar han avreagere før jeg koser med han. Kan dette problemet bli borte med kastrering tro? :) Vurderer å få inn en ekspert på adferd for å se hva jeg gjør galt mtp oppdragelsen. Er nok ikke konsekvent nok tenker jeg. Men dette må jeg jobbe med vet jeg.

I mine ører høres det ut som hunden din rett og slett har seperasjonsangst, og jeg tviler på at kastrering vil gjøre han noe tryggere alene hjemme. Jeg ville startet på scratsj, trent alene-trening som da han var valp. Fem minutter borte, gå masse ut og inn, aldri gå inn mens han bjeffer. Hvis ikke det fungerer ville jeg koblet inn en adferdsterapaut.. Tviler egentlig på at det har noe med din oppdragelse av hunden å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier dyrlegen at separasjonsangst kan løses med kastrering? Slik forstår jeg innlegget ditt iallfall. Finn en annen veterinær, sier nå jeg - et sted som samarbeider med atferdseksperter, som kan gi deg bedre råd ut fra en helhetsvurdering.

For dette høres heller ut som en redd liten kar, som stresser seg opp når dere går. Han "sparer" neppe beinet sitt, han er antagelig så anspent at han ikke ORKER eller KLARER å spise noe. En hund må klare å "roe seg" for å spise, og det at din hund ikke makter å ta for seg av så god mat er muligens et sterkt tegn på at han er veldig anspent.

http://petvett.no/vett-paa-nett/adferd/hun...eparasjonsangst

For hvordan er din EGENTLIG med andre hannhunder og tisper? Jeg kjenner en veldig usikker hannhund, som synes mennesker og andre hannhunder er så skumle, at han "overkompenserer" når han treffer hyggelige hunder - altså tisper - og blir helt ellevill. Men det har mer å gjøre med usikkerhet og stress og at eier har ufrivillig trøstet hunden i visse situasjoner, enn det har med hormoner å gjøre. Men har det med hormoner å gjøre, så få nå en vurdering i samråd med en dyrlege OG en atferdskonsulent som samarbeider før du gjør noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...