Vi sliter med hunden......

[PuttiPlott]

Vi trenger noen råd ang vår hund...og kanskje noen her kan gi oss litt innspill?

Vi er eiere av en Gordon Setter som nærmer seg 3 år. Han kom til oss fra oppdretter når han var nesten 5 måneder. Vi var førstegangs kjøpere og visste ikke bedre enn å stole på oppdretter, noe som har vist seg å være en tabbe..lang historie, men oppdretter får iallefall ikke drive mer med hund.

Men altså...vår hund. Han er helt "gal". Han er aldri i ro...finnes ikke ro i kroppen, selv ikke etter mange mange timer ute der han får løpe fritt og søke etter oss, trening med belønning og bare frilek. Kommer vi hjem etter 4 timer med trening ute løper han hvileløst over gulvet i mange timer..frem og tilbake - frem og tilbake. Han spiser som en hest, men legger ikke på seg......tipper han stresser for mye i hodet.

Han kan ikke være alene hjemme..enda vi har øvd og øvd. Vi ville ikke ha han i bur mens han var alene, men etter han har spist alle gardinene, alle plantene, en trapp, en skinnstol, en sofa, leker, bøker +++ innså vi at han ikke han være alene. Det er ikke snakk om kjedsomhet, for det holder at jeg feks går i posten -så har han spist noe.

Han eter av tallerknene våre...passer vi ikke på han hele tiden i matsituasjon hopper han opp og snapper mat rett av våre tallerkner. Uansett hvordan vi gjør det - han får sin mat først, eller samtidig..så må vi se på han hele tiden mens vi spiser ellers tar han vår mat.

Det er i ferd med å bli en alvorlig stressende situasjon og en lei sirkel, for vi er så slitne av han at vi snart ikke orker mer. Han krever mer enn ungene og det er ikke bare litt. Han er ekstremt sjalu, selv om han får omtrent mer oppmerksomhet enn våre to barn, tåler han ikke at vi koser med dem...da skal han ligge i midten. ¨Nå får vi en ny baby om noen uker, og jeg tør ikke tenke på hvordan han skal stresse da.

Vi er i prossesen med å teste han for alt mulig i tilfelle det feiler han noe, men alle prøver er så langt fine..ikke stoffskifte, ikke noe i blodprøvene...ikke noe...til og med dyrlegen hinter nå at han bare er litt "gal".

Hva søren gjør vi?

[Carina]

Det høres jo akkurat ut som vorsteheren vår var for en liten tid tilbake siden. Vi ble nødt til å kjøpe bur til vår, for uansett hva vi gjorde og hvor flinke vi var til å rydde og legge igjen ting som hun kunne få lov til å tygge på, fant hun på ugagn. I vårt tilfelle var det tapeten det gikk utover, og nå har vi muligens funnet bevis på at hun har begynt å tygge på selve veggen (gipsplata). Hun har alltid hatt problemer med å roe ned inne, mens i buret har hun tatt det med ro og klart å legge seg ned å hvile. Hun har en del vaktinstinkt også, men bjeffer aldri når hun er i buret. Men alle må jo bestemme selv om de vil bruke bur eller ikke, og det er ikke sikkert det funker for alle heller. Vår har nå hatt mange dager hvor hun ikke har ligget i buret, og det har gått veldig bra. Hun har ødelagt en del ting, men det er alltid når hun ikke har blitt skikkelig sliten dagen før.

Når det gjelder å roe ned inne, så er det noe vi har jobbet med det siste året. Hun har travet hvileløst frem og tilbake over gulvet, gått og lett etter noe å finne på, og pepet og styrt på. Og dette uansett hvor mye hodetrim og fysisk aktivitet hun har fått i løpet av dagen. Det som funket for oss var å ha en bestemt plass hvor hun skulle ligge, og leie henne tilbake dit hver gang hun reiste seg (noe som var ofte..). Vi ble ikke sinte, og sa ingenting, bare tok henne i halsbåndet eller helt forsiktig i nakkeskinnet og leide henne tilbake på plass. Etterhvert ble det færre og færre ganger vi måtte leie henne på plass før hun 'resignerte' og sovnet.

Nå, etter et år med dette, kan hun altså roe seg ned og ligge i ro når vi sier det. Hun har som sagt også vært hjemme løs i huset flere ganger, og det går greit. Nå er vår yngre enn din, så det har nok hjulpet oss at hun har hatt sin første løpetid og at hun har modnet en del. Dermed vet jeg ikke om det kan hjelpe dere slik det har fungert for oss, men det er iallefall det vi har gjort.

Lykke til, forstår litt hvordan dere har det tror jeg.

[Ricco]

Høres ut som om dere har litt problemer ja.... Det er sikkert sjekket allerede av vetrinær, men har han begge steinene nede? Hva vet dere om foreldre dyrene?

Er det snakket m vetrinær om evt. kastrasjon kan hjelpe? (dere kan kanskje prøve kjemisk kastrering...)

Og hvilke "roe ned" øvelser gjer dere...

Høres ut som om det er en hyperaktiv hund dere har.

[PuttiPlott]

Høres ut som om dere har litt problemer ja.... Det er sikkert sjekket allerede av vetrinær, men har han begge steinene nede? Hva vet dere om foreldre dyrene?

Er det snakket m vetrinær om evt. kastrasjon kan hjelpe? (dere kan kanskje prøve kjemisk kastrering...)

Og hvilke "roe ned" øvelser gjer dere...

Høres ut som om det er en hyperaktiv hund dere har.

Ja, begge steinene er på plass. Foreldrene vet vi ikke så mye om desverre for oppdretter nekter å svare på telefon / mail. Vi har aldri fått ettersendt alle papirene på han slik han lovet (han fant dem liksom ikke den dagen vi hentet han).

Kjemisk kastrering har vi testa - han har fått maks dose to ganger nå, men han rir enda på oss og ungene og besøk og slikt.

Nå har vi begynt å binde han inne i et bordbein slik at han blir "tvunget" til å slappe av, men det er mye styr gitt. Føler alt dreier seg om hunden og det er veldig slitsomt...særs med to unger og en til på vei.

[Minadachs]

dette høres ut som gordon setteren her hjemme hos naboen. Hmm. Tja, en setter er jo som regel veldig hypre, men det skal jo bli slitne de au! Ta kanskje kontakt med en hundetolk!

[Turnip]

Jeg vil anbefale på det sterkeste en adferdsterepaut for dere... Ta en samtale med f.eks Gry på Alternativ vet på Lysaker... hun har mange gode råd å gi, hvor holder dere til hen forresten??

Og en ting til... du sa han hadde blitt kjemisk kasterert 2 ganger med max dose?? hva mener du med max dose?? De får en doe for vekten sin bare... ikke for hvor "ille" hunden er, eller tar jeg helt feil nå?? Var det min veterinær sa når jeg fikk kjemisk kasterering på Mike i forrige uke hvertfall...

Kjemisk kastrering har vi testa - han har fått maks dose to ganger nå, men han rir enda på oss og ungene og besøk og slikt.

Han rir på dere, det er et tegn på dominanse... han virker som bestemmer her i huset.. han styrer dere.. det er feil...

venter på at Akela skal komme inn med et bra inlegg her snart

[Shilamon]

Dette hørtes ut som en ekstrem setter. HAr vokst opp med gordon selv, aldri vært i nærheten av noe så ille.

Vi fikk en som ettåring (egenavl som kom tilbake så kjenner jo foreldrene) hun var litt av det slaget. Hadde antakelig fått bestemme ganske mye der hun kom fra for dører, sofaer, bord, benker og alt annet med mat eller morro på var jo "hennes sted". Vi brukte også omtrent et år på å få henne relativt roet ned. Stakk av på tur gjorde hun også.

Med henne har pappa lagt ned utrolig mange timer. Klare, enkle og konsekventerammer ble løsningen for oss. Om bikkja hoppe opp på bordet å tar mat, hva gjør dere da? sitter dere og ser på, eller gir dere han en real beskjed om at dette ikke er lov? For å si det sånn, om en bikkje tar maten fra en annen lengre opp i systemet får den en heftig killevink så det passer seg kanksje for oss også å si ifra?

Du kan jo prøve rådet til pointerguri, vend hunden til å roe ned i buret. Sett det på et rolig sted, men sånn at den fortsatt kan få med hva som skjer. Legg gjerne et teppe over så det blir en slags "hule". Dessverre finnes det mye stressa gordon som følge av "moteavl". Så du må bare ta det du har og jobbe med det:)

Møte med Gry tror jeg også kan være en god idè som forrige sa her, hun ser jo hunden og kan hjelpe med konkrete forslag i forhold til din hund.

Ro, klare rammer og konsekvent trening tror jeg hunden din trenger. Gordon setteren er en sta rase, med mye guts. Om bikkja legger seg ned om du snakker hardt til den, kan det godt være et spill for galleriet (spesielt om den 2 sec etterpå er like sprek og kjapp igjen...)

Håper det løsner seg, men vanskelig å komme med konkrete råd når man ikke ser bikkja. MEn som jeg har sagt mange ganger så var det klare rammer som hjalp hunden vår. Og å være konsekvent er særdeles viktig med en såpass sta hund som gordon.

[nullet]

Jeg tror du er inne på noe når du skriver "tvinges til å roe seg ned". Jeg har selv hatt en omplasserings GS med mange av de samme tendensene. Jo mer han ble trent / brukt jo mer energi virket det som om han hadde. Mye aktivitet medførte stress, som igjen førte til enda mer aktivitet som kreèrte enda mer stress... Sirkelen er igang.

Jeg har nå en valp av gjeterhundrase og jeg kjenner igjen mange av de samme trekkene. Vi har bur (uten dør) til våre hunder. I en periode har vi montert på døra på buret; med GSen brukte vi 1/2 år før vi kunne fjerne døra helt, valpen brukte 3 uker med "tvangskosing på fang" eller i bur.

Når hunden traver hvileløst rundt eller fyker fra vegg til vegg, så begrens bevegelsesområdet. Vær forsiktig så det ikke blir et "straffe-sted", legg det helst midt blandt flokken. (I stua, på kjøkkenet, i sofaen..) Vær oppmerksom på det minste lille tegn på avslapning, og ros rolig, gjerne gå bort og stryk noen ganger på brystet. (Jeg valgte ikke å bruke noe hjelpemidler, klikker eller mat, for denne adferden er noe jeg vil hunden skal velge når det ikke skjer noe. Ikke ligge å vente på belønning). Det er ikke alltid lurt å slippe hunden med det samme for loppene kan gjerne herje i blodet en god stund! Bruk tid og ros når den er stille. Når han slapper ordentlig av, gå bort og løsne båndet evt. åpne burdøra. Men ikke lag noe vesen av det; lat som om du forventer at hunden fortsetter å ligge stille en stund til. Gjør det gjerne midt i et TV-program / under et måltid o.l. slik at settingen rundt situasjonen forblir den samme før og etter.

Parallellt med dette ville jeg gitt tilbud om mange korte økter med aktivitet ute. Et spor eller et søk burde være maks 15 min. Poenget er at hunden skal bli LITT sliten, ikke utslitt. Du må bygge ned behovet for aktivitet gradvis. Skal dere gå en lengre tur ville jeg variert mellom 15 min fri løping og 15 min i bånd / evt. trekking i sele. Dere må bryte inn i en aktivitet før den slår over i stress.

Som sagt brukte vi 1/2 år på å få vår GS til å være rolig inne. Stressterskelen hans var lav hele livet, men vi kunne bryte inn ved å be han gå å legge seg / ta han i bånd ute... kanskje minne han på det med ujevne mellomrom når det skjedde mye rundt han, men iallefall ROSE ROLIG når han gjorde det riktige.

Lykke til!

[nullet]

Jo en ting til, vedr det å ri. Valpen min er verdens mest hengivne "slave", finnes ikke dominant! Av og til, i spesielle situasjoner (og jeg kan nesten si på forhånd når det skjer) hopper han opp og rir. Dette er for han helt klart et resultet av frustrasjon. Mor står stille med gullgutten i bånd, mye skjer rundt oss og vi bare står der... leeenge. Stresset / frustrasjonen bygger seg opp og han hopper opp. Jeg tar han bare rolig ned og holder han. Neste gang forsøker jeg å være i forkant å gi han en oppgave. F.eks sitt, dekk, kontakt, så jobber vi noen minutter og belønner riktig adferd. Og vips, så er den kjedelige perioden hvor ingenting skjer, brutt opp.

Av og til kan nok riing være tegn på dominans, men ikke alltid! Se an situasjonen; dersom det kun skjer når mye foregår rundt han og det forventes at han skal forholde seg passiv, så kan det like så gjerne være tegn på frustrasjon / stress. Gi han en oppgave kanskje?

[akela]

Mange gode råd her, men jeg tror kanskje at dere må sette dere ned og lage en plan - som også inkluderer dere selv, hvordan dere behandler hunden, om dere ubevisst forsterker maset ved å gi oppmerksomhet (all oppmerksomhet, også negativ, er bedre enn ingen), og om det er noe i veien med hunden.

Klarer dere det på egenhånd?

Har man overskudd, ork og ressurser (hundebøker, folk å snakke med), og klarer å se seg selv litt utenfra, kan man fikse det. Alternativt ER det lurt å oppsøke fagfolk, Gry Løberg på Manimal/AlternatiVet eller Gry Eskeland på Jeløy dyreklinikk, for eksempel - og få dem til å se på dere og hunden og legge opp en treningsplan.

For det høres jo ut som dere har litt jobb i vente

For å oppsummere:

- hunden kommer fra en dårlig oppdretter, der den var utover sosialiseringsperioden, og dere vet lite om hva som skjedde med den der. Tidlige opplevelser - eller manglende opplevelser/erfaringer - kan bety veldig mye, særlig hvis terskelen for stress eller... kanskje heller URO... er lav. Stress er en ting, uro kan være noe annet - at hunden ikke tør/orker/klarer å roe seg av en eller annen grunn, utrygghet el.l.

- at han har separasjonsproblemer er jo på en måte bekreftelse av at "noe" er det med ham, at han er en litt genetisk "dårlig" (redd/usikker) hund, eller at han ikke er blitt trygg nok på andre felt til at han tør å takle det å være hjemme. At han ødelegger er jo rett og slett "trøst"; det hjelper å GJØRE noe når man er urolig, aktivititet er en slags stimulans/noe å gjøre, der uvirksomhet er vanskeligere.

- han trenger mye "bekreftelse" fra dere, og tåler dårlig å dele. Dette, og at dere skal ha baby, gjør at jeg hadde pilt og ilt veldig raskt til en atferdsekspert... da det kan være lett å bli irritert, eller skyve ham vekk, og det kan gjøre galt veldig, veldig ille - for å være litt dyster (men gjort på "rette måten" kan det gå tilsvarende bra, men det krever at man FORSTÅR hvorfor han er sånn - ellers er det veldig menneskelig og veldig vanlig og "normalt" å bli irritert)

- det er slik jeg har erfart, endel "dårlige" gordon settere der ute, har aldri møtt "vemmelige" eller kranglete ES eller irsk, mens det begynner å ha blitt noen GS-episoder, med usikre, smått kranglete, bråkoppsøkende GS hannhunder. Det er vel usikkerhet som gjør det? Men de kan være mye mer muggete enn jeg liksom forbinder med en setter. Så det ligger kanskje litt på rasens dårligere linjer?

- og så er det jo dette da... at dere har latt ham være sånn lenge, lenge til en hund å være. Nå må dere avlære dette, som dere ikke fikk innlært på rette måten - mange tror valper "skal" være urolige hele tiden, eller at rasen er "livlig", eller "pleier å stikke av" og mange slike myter som ikke er så lette å sortere for en som møter på en hund som antagelig ville vært problematisk for de fleste som ikke kjenner til nettopp slike hunder.

- i tillegg... hehe... så kommer dette at han jo er direkte ulydig, da! At han tar mat fra dere, og at han er frekk. Dette HAR nok noe med grunndressuren dere ikke har på ham, men også med at han virker som en noe "ubehersket" hund - at han ikke klarer å roe seg i andre situasjoner, er det samme som når han i matsituasjonen ikke klarer å vente - at han mangler selvbeherskelse. En dyktig hundetrener og forfatter, Patricia McDonnell, skriver i sin bok "The Other End of the Leash" at en god del såkalte problemhunder EGENTLIG er ubeherskede hunder:

Ser de en annen hund og ikke får løpe bort, kan de istedet begynne å mase, så bli frustrert, noe som kan bli til utagering - selv om de egentlig ikke er særlig aggressive i utgangspunktet. Vil de noe, så må det oppfylles da - eller så reagerer de videre. Vil de noe, så maser de - piper, tråkker, prøver å stjele; de fikser ikke å vente om så er fem minutter over fast mattid. De klarer ikke å vente, de klarer ikke å beherske seg - men dette kan faktisk LÆRES, som flere beskriver eksempler på her med "roing".

- riingen er nok heller stress og overslagshandling. Stahet... vel, jeg er alltid skeptisk til "rasemyter" - nei, de er vel ikke lettlært, men finner man rette belønning og timing så er mange hunder mottakelig for trening i hverdagen (med mindre man ikke ender i "deres" spesialfelt, pipiper for setternes vedkommende).

Det var mye mørke greier det... men sånn oppfatter jeg det uten å ha sett ham, men man har sett andre hunder som har lignet. Og det beste rådet er: Få hjelp, få hjelp til å lage en treningsplan, som dere manisk følger.

Dere har nok en frustrert, usikker gutt som ikke ANER hvordan han skal løse dette sjøl - han kaver og maser seg opp, og over tid så blir jo dette en fysisk tilstand også; stress virker inn på kroppens hormonproduksjon etc, det er kompliserte greier og det gjør at når en hund har gått slik lenge, kan det være vanskelig å nå inn.

PS.

Husker noen hunden på SOS Hundehjelpen - den "gale" dalmatineren som brøt seg inn overalt og herjet og tok mat fra tallerkener og rømte? Vel, bare man så helheten og fikk eierne med på det, så gikk det jo mye bedre. Håp for alt - men man trenger å guides, er min erfaring, når det har ballet så mye på seg.

Orker du ikke gjøre det fullt ut, hvilket jeg veldig godt ville forstått med snart tre barn i hus, så kan kanskje rett og slett omplassering nå - før det skjer noe, og mens han fremdeles ikke er for gammel - være en idé. Bare for hunden å leve i en barnefamilie kan bidra til stresset, der et roligere liv i et hus med mer ro. Jeg er IKKE for lettvint omplassering, men samtidig så må man ENTEN ta et krafttak - eller kanskje prøve å gi hunden en ny sjanse, heller enn å la det skure og gå og ende med å gå og være irritert på hunden.

En bekjent prøvde med sin problemhund, som hadde dårlig ballast, men da det ble ny jobb... så var ikke hunden førsteprioritet lenger, og nå luftes den i smug på øde steder og treffer aldri andre hunder eller nye folk. Og det er en trist skjebne, for en "mislykket" hund. Hund SKAL faktisk være litt hyggelig - og det avhenger også av at livssituasjon og hund dels matcher...