Femte hjul på vogna

[Guest Belgerpia]

Fra i fjor høst var vi nede i - det vi anser for å være - det perfekte antall hunder i heimen. Ikke bare hadde vi "bare" fire hunder, vi hadde fire hunder som alle gikk sammen og alt var i grunnen bare fryd og gammen. Harmoni - bare det å kunne gå ut i skogen med fire hunder og vite at man har full kontroll på dem og de har full koll på hverandre osv. var en drøm. Akkurat sånn man vil ha det....... Tre flott jenter og en liten kjekkas.......

Så fikk vi meldingen om at en valpekjøper grunnet inntrufne omstendigheter ikke lenger kan ha sin hund, det var tydelig at de tok dette svært tungt - men for hundens del var det det beste........ - de ville gjerne at vi tok henne tilbake og eventuelt fant nytt hjem til henne, og det sa vi selvsagt ja til.

Tilbake kom en utrolig harmonisk, lydig, veloppdragen, sosial og supertrivelig hund - hun var blit voksen.

Nå er det ikke alltid lett å introdusere en 4 år gammel tispe for tre andre tisper - vel, la oss si to - for terrierdyret er bare valpen aldersmessig - tross alt, jentene våre har sin klare oppfatning av hva som er hva og hvem som er hvem. I forhold til terven og terrierdyret gikk introduksjonen smertefritt - litt brusing fra terrierdyrets side har det vært - og litt svar fra nydama - men ikke noe værre enn at ett øøøøøø har brutt opp situasjonene enkelt.........

Problemet er rottweileren, eller rettere sagt - problemet begynte med rottweilerens noe vulgære væremåte - dvs. vi har en rottweiler som er overbevist om at hun er en belger - og er selvsagt helt uforstående til at det ikke er spesielt hyggelig å få 35 kilo bettong med sparegrisglis og flappører rett i kroppen - hvilket da medførte at "nydama" inntok en noe dominant holdning for å få stoppet dyret - og da ble rottisen provosert og forsøkte å gi uttrykk for at man ikke bare kunne komme her og komme her........

Og der står vi i dag - vi har siden den dagen ikke forsøkt å ha de sammen da det er relativt tydelig hva som kommer til å skje. Tervetotten er sin mors datter - villig til å kjempe for det hun tror på - hun er også 4 år og helt overbevist om at tenåringen på 22 måneder burde bøye av. Rottisen derimot ler av den holdningen og truer med sånn ca. 15 kilo mer pondus og muskler..........

Det rare er at rottisen ikke er sånn egentlig, hun er supersosial med alt og alle - men disse to jentene kom tydeligvis i gang på feil bein...........

...og dette er ikke trivelig....... Jeg vil ha en harmonisk flokk - og vi har da det - vi har fire stykker som går greit sammen - dog skal det sies at de to yngste er litt mer standoffish i forhold til tervedamen - enn de er med rottisdamen. Det er tydelig hvem jentene foretrekker å ha med på tur - dog går det fredelig for seg med begge. Altså - fire hjul er ok - men ikke fem...........

Vi har - slik jeg ser det flere alternativer:

1. Finne ett nytt hjem til Molly - hvilket burde gå greit, hun er sosial, stabil, lydig, veloppdragen, glad i barn, går pent i bånd og utrolig kontrollerbar i alle settinger. Kan gå løs i heimen uten å ødelegge noen ting - og vant til å ligge i senga om natta. En hund man bare må like, jeg liker henne og synes ikke egentlig at omplassering er noe greit å tenke på..

2. Finne ett nytt hjem til rottisen - hvilket faktisk egentlig ikke er noe tema - jeg elsker den hunden hemningsløst - tross rasen.

3. Finne en måte å løse floken på? Og her spør jeg - noen som har en god ide til hvordan vi kan få dette til å bli en harmonisk bil med fem hjul på - der reservehjulet faktisk blir inkludert og en del av hele pakken?

4. Akseptere at ting er som det er og alltid ha en hund som blir ekskludert fra det gode selskap?? Hvilket for meg er en trist løsning......

Gode ideer og råd mottas med takk - og selvsagt - om noen skulle ha lyst på Molly (he he he) send en PM

[Imre]

Jeg tror jeg hadde satset på alternativ ett. For å si det litt krasst; sist inn först ut. Siden det tydlig er hun som skaper uro i flokken så tror jeg at det er det beste alternativet for dere alle.

Hvor lenge har dere hatt terven hos dere? Jeg mener om hun har värt hos dere en stund så burde hun ha funnet sin plass i flokken nå. Men det er jo som blnadt oss folk, iblandt stemmer ikke kemien mellom 2 individer og da er det ikke noe man kan gjöre med det.

Å akseptere det som det er synes jeg ikke er noe alternativ, det blir bare slit - både på dere og på hundene.

"Dessverre" så har jeg selv (mer enn) nok med 3 belgere nå, ellers kan det hende at jeg hadde värt intressert i jenta

[akela]

Vanskelig nøtt... særlig i ettertid. Kan det være at rottweileren kan bli litt bedre over tid, hun er jo i litt verste alderen nå? Og slik min erfaring er med rasen, kan være at de er litt "pushy" over tid - de unge hannhundene vi treffer ute må HVER gang de ser minsten her, bort og prøve å bryske seg. Igjen og igjen og igjen... i den grad at vi nå bare går en annen vei når vi ser dem. Jeg har likt rottweilere selv, men ser at det er "noe" der - i en grad jeg ikke har merket med så mange andre hunderaser generelt.

Men det er altså de unge, riktignok hannhunder, som bare MÅ prøve seg, hele tiden, der jeg synes at endel andre hunder er villige til lettere å akseptere "våpenhvile" og fredelig omgjenge uten å måtte gjøre opp. Nå er jo dette hunder som ikke er i flokk, men vi har også hatt under i familien som aldri blir hjertevenner - men som tolererer hverandre, og heller unnviker en smule; altså at de istedet for å oppsøke hverandre eller tråkke bortpå hverandre, har hatt akkurat den nødvendige avstanden, om så bare det er en halv meter og et dels bortvendt hode.

Vi i familien har jo etterhvert flyttet rundt og pådratt oss egne "hundeflokker", og det er ikke alle dem som kan møtes greit uten bånd. Det kommer litt an på alder. Men i helgen var jeg og en i familien ute på tur med vår haug med bikkjer, som også greit går sammen inne - nå når alle er blitt et hakk eldre. Vi pleide å skille dem inne når vi var på besøk, og ellers sørge for å GÅ tur. Og idag er alt riktig idyllisk, selv om "kjedereaksjoner" førte til et slagsmål ved juletider som egentlig bare var tull:

En hund dyttet til en annen som var litt hormonell og på tuppa, og så trodde sistnevnte at det var en annen hund fra den andre flokken som dytta og gikk på den midt i en hilsemølje i gangen - etterpå var de like fine venner. Og det er jo evnen til å komme seg forbi "dumme ting" som blir interessant også:

"Glemmer" rottweileren lett - eller går hun og ruger på ting? For den skeive starten KAN jo ha gjort noe med forholdet dem i mellom? Det er jo litt for seint nå, men der kan det jo være en ide å ta ting veldig pent og veldig, veldig langsomt... særlig når den ene, terven, er en høflig og grei voksen dame - og rottweileren muligens ER en bardus, litt for voldsom sak. Tror den virkelig at den er terv? Eller bruker den kroppsvekt og tyngde litt bevisst som "utpresning"? Jeg kan nok kanskje helle litt til det sistnevnte... for det å storme på med bokstavelig talt full tyngde ER uhøflig, uansett rase? Kanskje er jeg helt på jordet... men vi har hatt mange av ulik rase sammen, og aldri merket så veldig mye til det der. Og terrieren er vel terriertypisk?

Samtidig VAR jo tervedamen nykommer, så det at hun på litt normalt vis prøvde å sette på plass en uhøflig unghund kan jo ha blitt litt uheldig... selv om hun egentlig har rett til å bli hilst pent på.

Minstemann jeg har, er en nøye kar - og han VIL ikke bli dyttet på, og sier tvert fra til alle som dasker til ham eller "misbruker" kroppstyngden sin. Og min erfaring ER at de fleste hunder - inklusive de virkelig store - faktisk respekterer det. Men unntaket er de litt unge og "klatrete", som gjerne liksom "lar" seg provosere... og din er jo litt i den aldersgruppen?

Kan det være at rottisfrøkna syntes dette var en litt kjærkommen anledning til å prøve seg litt, til å ordne litt? Normanna på Canis skriver jo mye om sin tispes "vaktmestertendenser", kanskje din frøken prøver å leve ut dette nå? Og at det er litt "vikarierende" motiver bak ufreden? Å være "sosial" kan jo like gjerne være en måte å markere seg på, det kan ligge mye frempå atferd bak en tilsynelatende vennlig innstilling, rett mot andre hunder

Hvor mye når DU inn her med å si nei til rottweileren?

Det kan jo være at dette går seg til i løpet av litt modningstid fra rottweileren, og med litt kontroll fra deg i visse situasjoner. Går de overens i det hele tatt noen steder? På tur ute, slike ting? Og hva hvis dere går masse tur med dem sammen, gjør mange felles ting, uten at det kommer til konflikt - tror du det kan gi effekt inne etterhvert også? Og vil terven bakke ut dersom hun ser at du sørger for at rottisen ikke "plager" henne?

Dette var det jeg kom på i farten... skjønner det er vanskelige valg.

[Guest Belgerpia]

Hei Akela

Takk for svar - du setter jo ord på det jeg selv har tenkt - men som allikevel ikke stemmer på en måte.

Det er ingen tvil om at det første møtet mellom disse to ble helt feil - og at Molly oppfattet rottisen som uhøflig - hun er jo det liksom - hun er vulgær i sin framferd - det er liksom ikke noe som heter å være forsiktig på en måte - det er full rulle ........

Jeg sliter imidlertid med å se det som tenåringsopprør - for hun er så innmari trygg og cool rundt andre hunder - da er hun nemlig veldig bevisst sin størrelse, holdning osv. - hun virker rett og slett egentlig litt sånn smådominant og selvsikker - og har aldri så mye som knurra til en annen hund.

Og jeg tror det er litt her det ligger egentlig... Molly er ganske eplekjekk, og litt sånn wannabe boss - uten helt å ha det som trengs av pondus - men hun liker da å si ifra at ting ikke er som hun vil ha det når det blir for voldsomt. Og ingen tvil 35 kilo ubehøvlet rottis ble litt mye - og da startet konflikten - og jeg tror helt ærlig ikke det handler om agressjon fra noen av dem - tror mer det var overraskelsen - dvs. Molly ble satt ut fordi rottisen kom fort og brutalt - rottisen ble satt ut fordi Molly svarte og så barka de i hop.

Igjen - Moll er tilsnakkanes og rottisen hadde halsbånd på seg - så det ble bare sånn kjeksing, men det var helt tydelig at de begge kunne tenke seg å fortsette diskusjonen.

OK - la meg forklare litt om hvorfor jeg vurderer rottisen som litt smådominant og selvsikker. Frk. Dina ..... svartingen til Tone....... - er en sånn drittbikkje som bruker alle som er svakere enn seg til å hevde sin egen suverenitet sant - benytter enhver anledning til å forsøke å dominere andre - men alltid hunder hun VET er svakere psykisk. (Mus f.eks. forsøker hun å trykke, terrierdyret får bare juling for hun backer jo ikke) - men Dina underkaster seg rottisen - altså - alt rottisen trenger å gjøre er å gå forbi så får Dina den vakreste hale du kan tenke deg - fra elghundpositur ved siden av Musa, til pen sabelformet hale når Dill går forbi. Det holder at rottisen er der - behøver ikke gjøre noe heller .......... hun bare er..

Så igjen - jeg tror rett og slett det handler mest om at første møte ble helt feil - og det ser ut til å eskalere - de har en sånn standoffish greie seg imellom - rottisen viser med hele seg at hun ikke har tenkt å backe unna - og Moll gjør det samme........ vanskelig å vite hvordan vi skal angripe det på en måte........

.....og nei, når 35 kilo rottis bestemmer seg for noe så tviler jeg på at jeg har ett godt nok nei til å få henne til å stoppe........... Hun er lydig nok, men jeg tror at det "går over" om hun bestemmer seg for noe uansett hvor føyelig og myk hun ellers er. Hun er skjelden sur, grinete eller vanskelig - men jeg har sett henne sint to ganger - og for å si det sånn - OM hun fyrer (hun har laaaaaaaaaaaang lunte tror jeg) - så kan jeg glemme alt som heter kontroll ..... dessverre - i alle fall pr. i dag.

Molly får jeg stoppet med stemmen - men det hjelper ikke om rottisen blir gallsint liksom - og på den rottisen er det ikke noe pels og ting å ta tak i heller så jeg er liksom ikke helt overbevist om at vi bare skal prøve.... Antar det var det du tenkte på...

[akela]

Hm... høres vanskelig ut.

Mente forøvrig ikke "tenåringsopprør", men mer at hun er i verste alderen for å prøve å "se hva jeg kan få til", der hun senere kanskje ikke gidder anstrenge seg så mye. ER hun virkelig dominant og selvsikker, så vil hun kanskje ikke gidde så mye senere - men mer la berget komme til Muhammed. Men "ekte dominant" vil hun ikke bli før senere... en virkelig dominant hund ville vel heller ikke giddet å mase så mye; så inntil videre er hun vel heller i det trøblete, klatrete, ambisiøse mellomsjiktet - der wannabeene er.

Ene tispen her er forøvrig ikke særlig ranghøy eller dominant, men hun vil være i fred, og hun vil HA fred rundt seg, og henne er det ingen som gidder å mase med - eller prøve seg på (sånn apropos dette rundt Dinersen).

Og noen belgerfrøkener kan være litt trippete kjepphøye, ja... men ofte heller litt småekle, "lov å prøve seg der man tør", slik du så treffende beskriver.... men eldstefrøkna her bare overser dem - og da kommer det ikke lenger. Men dersom man har en som litt mer aktivt LETER etter noe å ta tak i - bokstavelig og overført talt - ja, da er det ikke noe moro. Og jeg kan også se at en vettug voksen tervetispe ikke umiddelbart føler - eller tør? - å bakke unna en oppkjeftig unghund?

Hvis du ser det slik at konflikten er i ferd med å gå til full guffe - uten den laaaaange tiden som rottweilere av rette pondusen (alder/dominans) helst utviser - så er det nok grunn til å finne et nytt hjem til NOEN. For hvis ingen av dem tør (for det er vel det det handler om - å være så barsk at man faktisk TØR å gå unna, og snu ryggen til) å vike - eller har lyst til det (helst rottisen da..., som vet hun fikser dette antagelig), og de ikke tar det på vanlige måten... gjennom alskens smågreier... så kan det bli litt lite pent.

Antar at den fire år gamle terven er "dannet", og da har hun vel egentlig retten til å få være i fred - av den yngre hunden. Jeg tror fremdeles at den yngre hunden er "synderen" på en måte, men VET det ikke, du skriver ikke noe om konkrete situasjoner og NÅR og HVORDAN. Hvem av hundene dine er på toppen ellers? Og hvordan reagerer de eldre hundene på dette? Det er alltid interessant å se på RESTEN... hva de gjør.

Så det på hundehurven som møttes i helgen, der skjer det noe - en eldre hund som er i ferd med å bakke ut, og det gir ringvirkninger som er VELDIG interessante å se. Gjennom å se på samspillet mellom de andre hundene får man nye pekepinner, så og si; til det man ANER er i ferd med å skje.

Men jeg liker dårlig hunder som går og aldri blir ferdige med ting... og tar vel helst "offerets" parti, må jeg innrømme. Nå liker jeg vel p.t. dårlig den "hersingen" som jeg synes endel unge rottweilere bedriver - vet ikke om det er sånt som går over, eller om de voksne/eldre rottisene jeg ser og liker, aldri har vært sånn? Men er det ikke noe problem ellers, så er det kanskje veldig kjipt mot en så trivelig hund som terven at den må gå i evig forsvarsberedskap - skulle nå tippe at det går mer innpå henne, enn på rottisen?

[bitteliten]

Har så lyst til å si "jeg henter henne". Har jo en bc fra før og har tenkt på å skaffe en hund til. Men så er det jo det, hvordan vil Småtte takle å få en hund til i huset. Hun er jo rimelig bortskjemt og vant til å være en alene hund. Har henne bestandig med meg overalt, og hvordan blir det med 2. Blir det "sjalusi" hvis man bare tar med en og lar den andre ligge i bilen? Men samtidig så vil de jo få selskap og kunne leke sammen når vi er i skogen f.eks. Er rimelig aktiv med Småtte, men samtidig er det noen dager jeg ikke er i form, så da blir det bare evt. en kjøretur opp i skogen for å la henne løpe.

Mange spørsmål og tanker som surrer i hode, det er jo tross alt ett stort ansvar å få en hund til

Og så må jo du synes at jeg passer da

Var ikke akkurat svar på det du lurte på, men har som sagt tenkt/lyst på å skaffe en hund til.

[Guest Belgerpia]

Hm... høres vanskelig ut.

Mente forøvrig ikke "tenåringsopprør", men mer at hun er i verste alderen for å prøve å "se hva jeg kan få til", der hun senere kanskje ikke gidder anstrenge seg så mye. ER hun virkelig dominant og selvsikker, så vil hun kanskje ikke gidde så mye senere - men mer la berget komme til Muhammed. Men "ekte dominant" vil hun ikke bli før senere... en virkelig dominant hund ville vel heller ikke giddet å mase så mye; så inntil videre er hun vel heller i det trøblete, klatrete, ambisiøse mellomsjiktet - der wannabeene er.

Nei, hadde hun bare vært ekte dominant nå så tror jeg ikke vi hadde hatt trøbbel - men det mangler litt pondus enda - hun er jo ikke mer enn 22 måneder tøtta ....... men jeg liker henne faktisk i omgang med andre hunder normalt sett - dog er hun brutal, men aldri dum og bråkete...

Og noen belgerfrøkener kan være litt trippete kjepphøye, ja... men ofte heller litt småekle, "lov å prøve seg der man tør", slik du så treffende beskriver.... men eldstefrøkna her bare overser dem - og da kommer det ikke lenger. Men dersom man har en som litt mer aktivt LETER etter noe å ta tak i - bokstavelig og overført talt - ja, da er det ikke noe moro. Og jeg kan også se at en vettug voksen tervetispe ikke umiddelbart føler - eller tør? - å bakke unna en oppkjeftig unghund?

Nei, det er liksom akkurat det - jeg er skrekkelig usikker på hva jeg ser og hvem av de jeg skal slå i hodet med noe hardt - for det er klart - vi har alltid hatt ett ryddig hundehold hos oss, og tillater ikke tull - dvs. vi går ofte inn å styrer det i den retningen vi vil - men jeg sliter så innmari med å forstå hva denne konflikten går i. Det normale ville jo vært å fortalt rottisen at terven er eldre - ergo så innordner du deg - men samtidig så vet jeg ikke om jeg har lyst til å backe henne opp (terven) fordi jeg ser visse likhetstrekk med moren men milder og mer av den snerpete varianten - og jeg er ikke så sikker på om jeg bør fortelle rottisen at det er alvor.

Hvis du ser det slik at konflikten er i ferd med å gå til full guffe - uten den laaaaange tiden som rottweilere av rette pondusen (alder/dominans) helst utviser - så er det nok grunn til å finne et nytt hjem til NOEN. For hvis ingen av dem tør (for det er vel det det handler om - å være så barsk at man faktisk TØR å gå unna, og snu ryggen til) å vike - eller har lyst til det (helst rottisen da..., som vet hun fikser dette antagelig), og de ikke tar det på vanlige måten... gjennom alskens smågreier... så kan det bli litt lite pent.

Det er akkurat den biten jeg er redd for - at dette blir ikke pent om man lar det stå til. For rottisen har enda ikke den pondusen som kreves til å bare gå tydeligvis - og terven, vel - hun mener seriøst at rottisen er uhøflig og frekk men samtidig litt skummel........ uff - dumme jenter.

Antar at den fire år gamle terven er "dannet", og da har hun vel egentlig retten til å få være i fred - av den yngre hunden. Jeg tror fremdeles at den yngre hunden er "synderen" på en måte, men VET det ikke, du skriver ikke noe om konkrete situasjoner og NÅR og HVORDAN. Hvem av hundene dine er på toppen ellers? Og hvordan reagerer de eldre hundene på dette? Det er alltid interessant å se på RESTEN... hva de gjør.

OK - her kommer noe jeg synes er interessant da - for etter at gammelhunden ble borte i fjor høst så har vi egentlig ikke noen ranghøy hund i heimen. Eldsteterven på 5 er en wannabe - har koll sålenge hun ikke blir utfordret - men backer unna om det blir alvor. Hun har en sånn "lure attitude" - forsøker å gi inntrykk av arroganse og selvsikkerhet (min mann har jo fortalt henne at hun er best i verden siden hun var 7 uker) - og stort sett så virker det - Molly (terven) har latt seg lure - nesten, det hender hun snirkler litt rundt med høy hale og stive bein for å teste - men vi er da snare til å støtte Musa (den eldste) - Terrierdyret har av en eller annen grunn respekt for Musa - rottisen - vel.... bob bob - enn sålenge så føyer rottisen eldstedamen - men det er tydelig at hun egentlig har gjennomskuet henne - for om rottisen bestemmer seg for at hun skal ha kongen som Musa har - ja, så tar rottisen kongen - tross heftige protester fra Mus (med lyd, tenner og glefsing) - dog svarer ikke rottisen - hun tar bare kongen og går............ - hadde Mus gitt litt tyngde så ville nok rottis pr. i dag backet unna - men dessverre så tør ikke Musa legge noe trykk på sine meninger.

Tjukken har valpelisens...

Det er imidlertid ingen tvil om hvilket parti disse tre - Mus, terrier og Tykke - ville tatt i en konflikt - de ville backet opp rottisen - og Molly ville vært offeret - så det tydelig i går faktisk - da satte jeg terven i valpegården ute mens jeg lufta de fire andre - og idet rottisen går forbi så gjør Molly seg stor og stram, hvorpå rottisen umiddelbart ble flankert av både Mus og terrier - og en Tjukkas som stod bak å heia.......

I motsatt setting - hvor rottisen stod i valpegården - og jeg luftet de tre andre jentene - så forsøkte Moll fra utsiden å provosere - og hun fikk da umiddelbart korreks fra Musa (med støtte fra dum terrier) - så det er liksom ingen tvil om at de fire som var der er en flokk - og outsideren hetter Molly ............

Synd for Molle og klart, jeg også er litt sånn på offerets side - så hun får jo da selvsagt kose masse og ligge på soverrommet osv. *ler* - Men jeg vil jo ikke ha det sånn..

Men er det ikke noe problem ellers, så er det kanskje veldig kjipt mot en så trivelig hund som terven at den må gå i evig forsvarsberedskap - skulle nå tippe at det går mer innpå henne, enn på rottisen?

Det er vel litt sånn jeg har tenkt - dette er ikke hyggelig for Molly - ei heller for oss ......... men vi får ta oss litt tid til helgen og ta med oss disse to til nøytral grunn å gå tur i bånd å se hva vi kan få til..

[akela]

Da ligger vel hele flokkgreia di litt sånn og vaker - og det er alltid litt ugreit; hunder som ikke helt vet hvor skapet står, kan bli ganske opportunistiske - og være med på å underbygge ufred mellom et par av sine. Skulle nok tippe at heiagjengen gjør det litt verre, Molly-frøken vet nok hvor lojaliteten ligger.

Ser det med en annen "damehundflokk" vi omgås; der er den eldste for "snill" og sier for seint fra - men da er det også alvor. Datteren, nå en godt voksen hund, er litt usikker - og ganske klatrete i sin tid. De to har det aldri helt blitt fred mellom, mens i forhold til min eldstetispe (litt eldre enn datteren) så er datteren fullstendig trygg - min satte henne solid på plass fra valpestadiet av. Vi var bekymret for at det var litt hardt, men i alle år siden har vi sett hvordan disse to er fullstendig trygge på hverandre, og hvordan min tispe heller virker beroligende fordi der er det "slik og sånn og der vil jeg ha ting". Og med årene er INGENTING nødvendig lenger, jeg ser de blir bare snillere og snillere mot hverandre, fordi det er så trygt.

Disse to dine gikk jo glipp av en slik tid, de kom "rett på", og da har man alltid mye mindre å gå på - enn hunder som vokste opp med hverandre, og der den eldste fikk lekt inn sin rolle tidlig.

Nei, kanskje noen turer alene med de to - og med god styring og ros for alt som IKKE er bråk? At du hele tiden ser etter små tegn på at en av dem faktisk bakker eller velger å overse noe eller ikke lager bråk... og roser det iherdig og med godis (hvis de holder fred med det da)?

Men helt ærlig... heller omplassering til noen du kjenner godt og som gjør henne til enebarn, enn å gå rundt med en mulig varig konflikt. Det er så utrolig lite trivelig. Noen trives best som enebarn, der andre vokser opp i flokk. En bekjent omplasserte sin hund, som hun fikk som voksen etter at den hadde vært avlshund og dyr import og stått på kennel; den likte ikke å være i flokk og ble utrygg og småekkel generelt mot andre hunder for å hevde seg... og ble helt nydelig når den kom på egenhånd.

For hvis to hunder som går og ruger på hverandre, uten å komme seg unna... siden de jo bor hos deg, først slåss - kan det bli stygt. Er det ikke derfor de sier at ulver i fangenskap ikke er noe godt eksempel på hvordan ulveflokker oppfører seg, fordi konflikten blir bevart på lukket område - uten at taperen kommer seg vekk? Derfor ser man mer aggresjon enn ute i det fri.

[Guest Belgerpia]

Da ligger vel hele flokkgreia di litt sånn og vaker - og det er alltid litt ugreit; hunder som ikke helt vet hvor skapet står, kan bli ganske opportunistiske - og være med på å underbygge ufred mellom et par av sine. Skulle nok tippe at heiagjengen gjør det litt verre, Molly-frøken vet nok hvor lojaliteten ligger.

Ser det med en annen "damehundflokk" vi omgås; der er den eldste for "snill" og sier for seint fra - men da er det også alvor. Datteren, nå en godt voksen hund, er litt usikker - og ganske klatrete i sin tid. De to har det aldri helt blitt fred mellom, mens i forhold til min eldstetispe (litt eldre enn datteren) så er datteren fullstendig trygg - min satte henne solid på plass fra valpestadiet av. Vi var bekymret for at det var litt hardt, men i alle år siden har vi sett hvordan disse to er fullstendig trygge på hverandre, og hvordan min tispe heller virker beroligende fordi der er det "slik og sånn og der vil jeg ha ting". Og med årene er INGENTING nødvendig lenger, jeg ser de blir bare snillere og snillere mot hverandre, fordi det er så trygt.

Disse to dine gikk jo glipp av en slik tid, de kom "rett på", og da har man alltid mye mindre å gå på - enn hunder som vokste opp med hverandre, og der den eldste fikk lekt inn sin rolle tidlig.

Nei, kanskje noen turer alene med de to - og med god styring og ros for alt som IKKE er bråk? At du hele tiden ser etter små tegn på at en av dem faktisk bakker eller velger å overse noe eller ikke lager bråk... og roser det iherdig og med godis (hvis de holder fred med det da)?

Men helt ærlig... heller omplassering til noen du kjenner godt og som gjør henne til enebarn, enn å gå rundt med en mulig varig konflikt. Det er så utrolig lite trivelig. Noen trives best som enebarn, der andre vokser opp i flokk. En bekjent omplasserte sin hund, som hun fikk som voksen etter at den hadde vært avlshund og dyr import og stått på kennel; den likte ikke å være i flokk og ble utrygg og småekkel generelt mot andre hunder for å hevde seg... og ble helt nydelig når den kom på egenhånd.

For hvis to hunder som går og ruger på hverandre, uten å komme seg unna... siden de jo bor hos deg, først slåss - kan det bli stygt. Er det ikke derfor de sier at ulver i fangenskap ikke er noe godt eksempel på hvordan ulveflokker oppfører seg, fordi konflikten blir bevart på lukket område - uten at taperen kommer seg vekk? Derfor ser man mer aggresjon enn ute i det fri.

Veldig godt å lese det du skriver Akela - for sånn summa summarum så har jeg delvis besluttet at kanskje Molly fortjener å få være enebarn, eventuelt dele heim med en fredsommelig hannhund (og tispe for saks skyld) - der hun kan slappe av å være den fine jenta hun egentlig er. For helt ærlig - selv om vi nok kan få de til å omgås - rottisen og henne - på tur, så kan jeg vanskelig forestille meg at rottisen noensinne kommer til å bli behersket i sin framferd - (ler litt oppgitt), til det har hun altfor mye energi - hun er som en liten duracell kanin - det går i 100 hele tiden, og jeg tviler på om Molly noen gang kommer til å synes at det er greit stakkars.................

Rart det der - Molly fikk lett problemstatusen hjemme, for selv om jeg ser at det kanskje er rottisen sin noe ubehøvlede fremferd som er årsaken - så funker flokken uten Molly - ergo så får stakkars Molly skylden......

....så kanskje er nok løsningen at hun får en familie helt for seg selv......

Men jeg synes jo det er litt leit også - for Molly er ei likanes jente på alle måter - en sånn hund man ikke merker at man har og som man ikke trenger å tenke på at kommer til å gjøre ugang bare man snur ryggen til - er døra oppe så stikker hun ikke av - hun jager ikke katten bare fordi hun har lyst (hvilket de fire andre lett gjør om de kjeder seg) - hun er liksom bare på nett lille Moll - egentlig misstenker jeg henne for å bare ønske å være med oss, hun kunne nok fint klart seg uten noen av de andre *ler* (som sin mor egentlig, bare mildere og snillere).

Det er i slike stunder jeg blir ekstra lei meg for at gubben forsvant - med han i huset var det alltid orden og reda i rekkene - skulle ønske jeg visste hva han gjorde for å få den stålkontrollen han tilsynelatende hadde på sine undersåtter...... *sukk*

.....og jeg lurer på om man kan få Tjukken inn i den posisjonen om ett par tre år....... det ville vært fantastisk..

[akela]

Det er nettopp fordi de snille faktisk FORTJENER å ha det trygt og godt... at du må gjøre noe. Ofte har man lett for å tøye de snilleste lengst... der de er tolerante og greie og prøver å unngå bråk eller gjøre ugagn.

Det er vel neppe energien til rottisen som tervefrøken vil synes er kjip i fortsettelsen - men hva hun kan komme til å bruke denne energien sin til. Negative forventninger sitter nok dessverre veldig solid i. Kanskje kan du snu det, men er det egentlig verdt det - sett fra hundens synspunkt (tervens, for jeg tror heller at rottisen synes dette er greit tidtrøyte...)?

En så grei og lojal tispe vil vel finne seg til rette hos gode eiere uansett, selv om DU vil savne henne. Er ikke lett det der, men nå var hun jo en "redningsaksjon" uansett - og den sist ankomne, så det er jo litt fair på en måte om hun flytter....?

Jeg husker også noen hunder jeg har kjent, en tispe som stoppet hundeslagsmål med et bestemt brøl - og ikke noe mer - når hun syntes grunnen var dårlig for en av "hennes" protesjeer. Eller hunden som aldri behøvde å gjøre noe annet enn å VÆRE der og titte på en bekjents ekle, utagerende hund for at sistnevnte skulle oppføre seg som en engel - de to hadde aldri engang målt krefter så mye som med stirring og bust en gang; det tok kun et blikk. Eklingen turde ikke engang være ekkel mot ANDRE hunder så lenge denne hunden var der. Dette var en hund som aldri behøvde å slåss, og antagelig min beste hund noensinne - ser jeg i ettertid.

(Men også den hadde sine greier under oppveksten, litt mer demonstrativ, til den ble seg selv som voksen... men spørsmålet blir jo om du skal vente på det, i forhold til rottisen?)

[Guest Belgerpia]

*ler litt* Du treffer spikeren veldig på hodet - for ja - jeg tror nok at rottisen ser på det som litt lett underholdning i hverdagen. Og klart - jeg burde jo ikke le av det - for det er jo egentlig ikke en morsom situasjon - og pr. i dag så er det faktisk Molly som får kose seg med de tre andre - rottisen luftes for seg selv - eller sammen med en av de andre.......

Jada - Molly er en grei hund å ha - sånn at å finne ett godt hjem til henne behøver ikke å være vanskelig - hun elsker alle mennesker og lar seg villig vekk kjøpe av litt kos og en tørrfor bit. Hun er lett å bli glad i. Ønsket var jo at det hadde funket - men jeg opplever det som vanskligere å innlemme ei voksen tispe i flokken enn jeg noen gang har opplevd med hannhunder - sikkert fordi rangen hundene i mellom tidligere var så klar, det var lett for nye hunder å forholde seg til de faktiske forhold - og kanskje er årsaken nå at ting innad i gjengen her ikke er så tydelig som det burde være.

(noe sier meg at mor må begynne å styre rottisen bittelitt mer og ikke la så mye gå over på sjarmkvoten)

Takk for innspill Akela - "reservehjulet" er nok det som bør flytte - kanskje rart for folk som liker belgere å velge en rottis fremfor en belger - men det var det der med hjertet da ........... og er man "mors lille pia så er man mors lille pia" - men kanskje "mor" skal vurdere å behandle henne litt annerledes sånn at vi slipper slike settinger senere om det skulle oppstå.

[Mud]

*sukk* voksen stødig og vakker tervtispe som kan være et forbilde for Lyra og en venn med Loke... *sitte på fingrene!*

[ida]

*sukk* voksen stødig og vakker tervtispe som kan være et forbilde for Lyra og en venn med Loke... *sitte på fingrene!*

En vakker og ikke minst stødig og normal hund, fiks ferdig! Ååååååå

[Mud]

En vakker og ikke minst stødig og normal hund, fiks ferdig! Ååååååå

*flir* det er jo drømmen det hehe... Flørter med tanken på å ta inn en eldre hund i "flokken" vår, men samtidig så ser jeg at disse tankene kommer fordi det er så utrolig velfungerende slik det er nå. Det føles stort sett enkelt å ha to hunder og alle fire firbente setter pris på hverandre (Joda Lotte, jeg VET du egentlig liker valpen!). Jeg føler meg trygg på at Loke og Lyra alltid vil være venner fordi de utfyller hverandre så godt. Når Lyra blir eldre kommer Loke til å føye seg uten protest det er jeg sikker på. Han er snill og myk i mens hun er..vel hun kan nok bli ei skikkelig bitchy megge når hun blir stor. Jeg VIL og SKAL og MÅ er hennes greie.. Sånn sett så er det overhodet ikke smart å dra inn en til som er tøff og eldre så jeg får la det bli med drømmen

[Shilamon]

Tispene i heimen hos oss fikk en slik situasjon ifjor. En på 2 og en på 5, alt var fyr og gammen frem til yngtsefrøkna bestemte seg for at det var på tide å klatre litt på stigen siden hun var pappas store gull. En særdeles dårlig idè da gamlemor er et råskinn av en hund. Sterk og seig som en duracell kanin, sta som en okse og med en vilje og selvtillit yngste frøkna lå langt unner. I tillegg var og er gamlemor en frøken som vet hvor landet ligger, og ikke under noen omstendighet. Dette er bikkja som omtrent kan bli kastet i veggen for så å riste seg å gå tilbake.

Situasjonen her ble bare verre og verre, det toppet seg med en sloss kamp som endte med at mamma ble bitt. Etter det ble de holdt adskilt helt til de fant ut at jeg måtte overta den yngste. Selv på jakta gikk gamelmor hver kveld inn for "å ta" yngstefrøkna. Situasjonen løsnet seg ved at minste mor ble borte, gamle frøkna derimot takler nå knapt å få fremmede inn på hennes territorium. Men her har pappa såpass kontroll at han kan snakke til henne så gir hun seg, skal bli artig med sprelsk hannhund på 2 år og en liten valp der i sommer:P

Historien er ment som et eksempel på hvor vanskelige tisper kan være, to hannhunder kan du stort sett slippe løs innenfor et område og så ordner de relativt kjapt opp selv. Tisper derimot gir seg ikke like lett.

Å omplassere hunden vil nok være både det letteste, og kanskje det beste. Gamle læreren min som er en erfaren hundemann sa det rett ut til våres sitasjon med våre to tisper: "Om de ikke gir seg må den ene ut. Selges, avlives eller omplasseres. Tisper bare er sånn"

Og om Molly er så god som hun høres ut som, er hun kanskje ikke den vanskeligste å få omplassert?

[akela]

To sjeler og en tanke, Belgerpia; jeg tenkte litt på det i morges nå, og lurte litt på om jeg skulle ymte litt frempå om at rottissjarmtrollet kanskje blir litt for sjarmerende - at man har lett for å la seg sjarmere litt mye, når man har en frempå og selvsikker hund som "ordner" i vei og er litt motsatsen til det man ellers har.

Dette flokkgreiene, altså alt over en blir jo en flokk, kan være kompliserte greier - men jeg tror det har mindre med hannhunder og tisper å gjøre, enn det har med individer og sammensetning i forhold til individ, raser etc.

Vi hadde BARE tisper når jeg vokste opp og alle i familien hadde en hund eller to hver... og det gikk helt strålende. Men vi hadde bare valper, og hadde - etter første hund som ble skaffet før min tid - alltid flere, så valper etter det kom på en måte rett inn i en flokk der de måtte finne sin plass. Og så tror jeg at foreldrene mine hadde litt sunt bondevett; ingen ekkelheter ble tolerert, under mottoet "alle skulle være venner". Punktum. Noen gikk bedre overens enn andre, andre var mer høflige og holdt seg litt for seg sjøl, men ingen slåss.

Jeg tror slåssing kan være resultat av en slags ubalanse - at noen vil noe mer enn godt er, og at hendelser/ting kan utløse konflikter som har ligget og ugget under der. Jeg kan ikke huske at vi noensinne hadde en yngre tispe som prøvde å "klatre", eller som kom særlig langt før noe slikt ble stoppet greit - kanskje av de andre hundene, kanskje av oss?

Derimot så har den av oss som har holdt seg til et par hannhunder eller flere sammen, vært den som har opplevd bråk fra tid til annen - men da har det gjerne vært en litt usikker hannhund som "vil" mye som prøver å oppnå mer; eie en bil, vokte på en løpetispe. Og kanskje, fordi dette har vært litt usikre, men veldig "gode" hannhunder mot mennesker, så har man gitt litt friere tøyler, tillatt litt mer?

Det er lett å bli sjarmert av "lillejenta", eller "lillegutten", men med mindre man ikke har en veldig tydelig oppdrager av en eldre hund, som tydelig setter grenser tidlig, så kan det bli litt styr senere - når "rette tiden" kommer og den unge vil finne sin plass. For det er vel når det faktisk kan SE UT som det er en mulighet, at de gidder å prøve?

[Guest Belgerpia]

To sjeler og en tanke, Belgerpia; jeg tenkte litt på det i morges nå, og lurte litt på om jeg skulle ymte litt frempå om at rottissjarmtrollet kanskje blir litt for sjarmerende - at man har lett for å la seg sjarmere litt mye, når man har en frempå og selvsikker hund som "ordner" i vei og er litt motsatsen til det man ellers har.

Ja... jeg har vel sett det selv også en stund tror jeg - men trengte nok å lese litt for å forstå hvor "solgt" jeg egentlig er, for det skal ikke stikkes under en stol at jenta har sluppet unna med ganske mye grunnet høy sjarmfaktor *ler* - Det er liksom mye hund å le av - og den er så fordømt annerledes enn de andre at jeg kanskje reagerer mer med å le når jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få kontroll. (takker høyere makter for at hun er en snill, myk sjel og ikke ei sånn busemaja som er utidig så det synes).

Dette flokkgreiene, altså alt over en blir jo en flokk, kan være kompliserte greier - men jeg tror det har mindre med hannhunder og tisper å gjøre, enn det har med individer og sammensetning i forhold til individ, raser etc.

Vi hadde BARE tisper når jeg vokste opp og alle i familien hadde en hund eller to hver... og det gikk helt strålende. Men vi hadde bare valper, og hadde - etter første hund som ble skaffet før min tid - alltid flere, så valper etter det kom på en måte rett inn i en flokk der de måtte finne sin plass. Og så tror jeg at foreldrene mine hadde litt sunt bondevett; ingen ekkelheter ble tolerert, under mottoet "alle skulle være venner". Punktum. Noen gikk bedre overens enn andre, andre var mer høflige og holdt seg litt for seg sjøl, men ingen slåss.

Jeg tror slåssing kan være resultat av en slags ubalanse - at noen vil noe mer enn godt er, og at hendelser/ting kan utløse konflikter som har ligget og ugget under der. Jeg kan ikke huske at vi noensinne hadde en yngre tispe som prøvde å "klatre", eller som kom særlig langt før noe slikt ble stoppet greit - kanskje av de andre hundene, kanskje av oss?

Jeg tror du har ett poeng der - det er bare det at jeg alltid har hatt en sterk hannhund i spiss for mine hunder, det er derfor lett å se det på den måten.

Det er ingen tvil om at det ikke er orden og reda i flokken hos oss - (da regner jeg ikke terven som en del av flokken) - vi har egentlig bare 3 greie jenter og en valp som tilfeldigvis går greit sammen. Dog forsøker nok den eldste å ta kontroll - men hun er dessverre ikke sterk nok i troen på seg selv sånn at det blir litt halvhjerta. Men dem imellom er det ro og orden, de respekterer hverandre og er vanvittig samstemte når det gjelder innknappingen på Tjukkens privilegier - det er tydelig at valpelisensen hans er i ferd med å renne ut - for han blir nå satt på plass av alle tre - og i går kveld så hadde de en felles reprimande - *ler* (høres ille ut men var ikke det) - jentene ville tisse, Tjukken ville leke - så ble damene forbanna i kor og heiv seg rundt helt synkronisert og brøla til han *ler* før de fortsatte med sitt. Tjukken stakkars løp til mamma og sladra selvsagt - (nei, han fikk ingen sympati, bare beskjed om å gå å tisse han også). Så seg imellom så har nok disse tre jentene en gjensidig forståelse. Vi må nok bare jobbe for å holde det sånn.

.......*sukk* - men at en viss rottis er i ferd med å lure meg - DET er jeg overbevist om - og igjen blir jeg minnet på hvorfor det er så greit å ha hannhunder.... de er bare ikke så slue *ler*

Det er lett å bli sjarmert av "lillejenta", eller "lillegutten", men med mindre man ikke har en veldig tydelig oppdrager av en eldre hund, som tydelig setter grenser tidlig, så kan det bli litt styr senere - når "rette tiden" kommer og den unge vil finne sin plass. For det er vel når det faktisk kan SE UT som det er en mulighet, at de gidder å prøve?

Ikke lillegutten - hadde rottisen vært hannhund så hadde jeg hatt kontroll - jeg VET hvordan hannhunder tenker *ler* - jeg KAN hannhund - .......... jeg har imidlertid nå forstått hvorfor jeg egentlig ikke liker tisper *ler* - de er snikete.... *latter*