Vi sliter med hunden

[Djervekvinnen]

Dårlig nyhet idag for meg.. Naboen ringte på istad og fortalte at vi hadde et veldig ulykkelig barn når vi dro hjemmefra.. Jeg har i de siste månedene vært ganske trygg på at hun har blitt vant til å være alene og at hunden ikke bråkte noe. Men det har jo jammen meg ikke skjedd.. Hunden har ult og skreket masse når vi har gått, og det har skjedd siden januar slik naboen kunne høre.. Før januar hadde hun ikke hørt så mye som nå, men etter en bråkete bursdag i leiligheten under, hadde visst ulinga begynt igjen..

Så i over 3 år har vi trent på dette, uten hell. Jeg begynner å gi opp. Jeg tror hun aldri vil slutte å hyle. Jeg gråt en skvett fustrerte tårer og ringte samboer og sa ifra. (siden han har vært den som har vært mest sikker på at alt har gått bra)

Samboer jobber kveld og natt, så han er hjemme om dagene mens jeg er på jobb. Slik har det vært i over et år nå. Så dette har gjort det greit sånn sett. Men vi har latt hunden være alene når vi har dratt på trening etc, og lot henne være alene ganske jevnlig for å "opprettholde" det..

Tidligere har hunden lagt i bilen, vært med på tidligere jobber og vi har hatt hundepass. Feriene har bestått mye av trening med nabovarsel, og vi har brukt DAP, brukt bur, uten bur, tilvennt med korte økter ut og inn, sprutehalsbånd, lyset av og på, radio på.. Jeg har vært utallige besøk hos naboer og beklaget og spurt, samt gitt telefonnummer osv. (og sikkert en haug ting jeg ikke kommer på i farta)

Og nå har vi gått tom for ideer...

Jeg trodde oppriktig at ENDELIG hadde det gått bra! Og vi har med god samvittighet dratt ifra hunden på ting vi skulle ha gjort etc titt og ofte , inntil ikveld.. Da jeg fikk vite at hunden ikke har vært stille overhodet..

Hva kan vi gjøre? Jeg er lei og sliten av dette nå, for jeg går rundt og hele tiden tenker på hvordan vi skal gjøre det når imorgen når vi skal ut å spise, besøk, trene etc. og om det er for kaldt å ligge i bilen osv.. Det er en konstant bekymring. Og nå hadde samboer tenkt å prøve å finne seg en dagjobb siden han er så sliten av å jobbe natt, men hvordan skal det gå.. Da må vi isåfall finne oss en enebolig, men det er ikke så realistisk akkurat nå.. Jeg vil ta hensyn til naboer, og å ha en hylende hund som hyler i timer om gangen går ikke an. Ikke i en leilghetskompleks.

Vi sitter stuck med en dustete hund som ikke vil bli forlatt! Dette er et alvorlig problem for oss.. Og det tærer på oss..

[Lotta]

Dårlig nyhet idag for meg.. Naboen ringte på istad og fortalte at vi hadde et veldig ulykkelig barn når vi dro hjemmefra.. Jeg har i de siste månedene vært ganske trygg på at hun har blitt vant til å være alene og at hunden ikke bråkte noe. Men det har jo jammen meg ikke skjedd.. Hunden har ult og skreket masse når vi har gått, og det har skjedd siden januar slik naboen kunne høre.. Før januar hadde hun ikke hørt så mye som nå, men etter en bråkete bursdag i leiligheten under, hadde visst ulinga begynt igjen..

Så i over 3 år har vi trent på dette, uten hell. Jeg begynner å gi opp. Jeg tror hun aldri vil slutte å hyle. Jeg gråt en skvett fustrerte tårer og ringte samboer og sa ifra. (siden han har vært den som har vært mest sikker på at alt har gått bra)

Samboer jobber kveld og natt, så han er hjemme om dagene mens jeg er på jobb. Slik har det vært i over et år nå. Så dette har gjort det greit sånn sett. Men vi har latt hunden være alene når vi har dratt på trening etc, og lot henne være alene ganske jevnlig for å "opprettholde" det..

Tidligere har hunden lagt i bilen, vært med på tidligere jobber og vi har hatt hundepass. Feriene har bestått mye av trening med nabovarsel, og vi har brukt DAP, brukt bur, uten bur, tilvennt med korte økter ut og inn, sprutehalsbånd, lyset av og på, radio på.. Jeg har vært utallige besøk hos naboer og beklaget og spurt, samt gitt telefonnummer osv. (og sikkert en haug ting jeg ikke kommer på i farta)

Og nå har vi gått tom for ideer...

Jeg trodde oppriktig at ENDELIG hadde det gått bra! Og vi har med god samvittighet dratt ifra hunden på ting vi skulle ha gjort etc titt og ofte , inntil ikveld.. Da jeg fikk vite at hunden ikke har vært stille overhodet..

Hva kan vi gjøre? Jeg er lei og sliten av dette nå, for jeg går rundt og hele tiden tenker på hvordan vi skal gjøre det når imorgen når vi skal ut å spise, besøk, trene etc. og om det er for kaldt å ligge i bilen osv.. Det er en konstant bekymring. Og nå hadde samboer tenkt å prøve å finne seg en dagjobb siden han er så sliten av å jobbe natt, men hvordan skal det gå.. Da må vi isåfall finne oss en enebolig, men det er ikke så realistisk akkurat nå.. Jeg vil ta hensyn til naboer, og å ha en hylende hund som hyler i timer om gangen går ikke an. Ikke i en leilghetskompleks.

Vi sitter stuck med en dustete hund som ikke vil bli forlatt! Dette er et alvorlig problem for oss.. Og det tærer på oss..

Kjære deg,

Min erfaring er dessverre den samme som din - HAR hunden major separasjonsangst i voksen alder - så HAR den det, uansett hva man gjør. Man kan tilpasse seg et godt stykke på vei, og de fleste av oss strekker oss UTROLIG langt for hunden vår, i sin tid, med problemhunden vår, ble løsningen å "kjøpe hund til hunden"...

Hadde jeg gjort det samme igjen? Neppe. Hadde jeg fått en slik hund i fanget nå ville turen antagelig endt hos veterinæren. Jeg er blitt knallhard på at det skal være gøy å ha hund, og man skal kunne leve selv om man er hundeeier. Helt ærlig tror jeg ikke så utrygge hunder har det særlig gøy heller....

Lykke til!

"Lotta"

[ingar]

Dårlig nyhet idag for meg.. Naboen ringte på istad og fortalte at vi hadde et veldig ulykkelig barn når vi dro hjemmefra.. Jeg har i de siste månedene vært ganske trygg på at hun har blitt vant til å være alene og at hunden ikke bråkte noe. Men det har jo jammen meg ikke skjedd.. Hunden har ult og skreket masse når vi har gått, og det har skjedd siden januar slik naboen kunne høre.. Før januar hadde hun ikke hørt så mye som nå, men etter en bråkete bursdag i leiligheten under, hadde visst ulinga begynt igjen..

Så i over 3 år har vi trent på dette, uten hell. Jeg begynner å gi opp. Jeg tror hun aldri vil slutte å hyle. Jeg gråt en skvett fustrerte tårer og ringte samboer og sa ifra. (siden han har vært den som har vært mest sikker på at alt har gått bra)

Samboer jobber kveld og natt, så han er hjemme om dagene mens jeg er på jobb. Slik har det vært i over et år nå. Så dette har gjort det greit sånn sett. Men vi har latt hunden være alene når vi har dratt på trening etc, og lot henne være alene ganske jevnlig for å "opprettholde" det..

Tidligere har hunden lagt i bilen, vært med på tidligere jobber og vi har hatt hundepass. Feriene har bestått mye av trening med nabovarsel, og vi har brukt DAP, brukt bur, uten bur, tilvennt med korte økter ut og inn, sprutehalsbånd, lyset av og på, radio på.. Jeg har vært utallige besøk hos naboer og beklaget og spurt, samt gitt telefonnummer osv. (og sikkert en haug ting jeg ikke kommer på i farta)

Og nå har vi gått tom for ideer...

Jeg trodde oppriktig at ENDELIG hadde det gått bra! Og vi har med god samvittighet dratt ifra hunden på ting vi skulle ha gjort etc titt og ofte , inntil ikveld.. Da jeg fikk vite at hunden ikke har vært stille overhodet..

Hva kan vi gjøre? Jeg er lei og sliten av dette nå, for jeg går rundt og hele tiden tenker på hvordan vi skal gjøre det når imorgen når vi skal ut å spise, besøk, trene etc. og om det er for kaldt å ligge i bilen osv.. Det er en konstant bekymring. Og nå hadde samboer tenkt å prøve å finne seg en dagjobb siden han er så sliten av å jobbe natt, men hvordan skal det gå.. Da må vi isåfall finne oss en enebolig, men det er ikke så realistisk akkurat nå.. Jeg vil ta hensyn til naboer, og å ha en hylende hund som hyler i timer om gangen går ikke an. Ikke i en leilghetskompleks.

Vi sitter stuck med en dustete hund som ikke vil bli forlatt! Dette er et alvorlig problem for oss.. Og det tærer på oss..

Å bli overlatt til seg selv for et så utpreget flokkdyr som hunden er kan bli en lei nøtt å knekke ja. Selv klarte jeg aldri å få Toppsi til å godta helt å bli alene. Men det gikk på et vis og etter jeg sluttet å jobbe var hun alene bare unntaksvis. Men jeg husker godt Lita. En golden tispe, jeg hadde for mange år siden, som ble hysterisk av å være alene hjemme og å komme hjem etter endt arbeidsdag kunne være en sann prøvelse. I frustrasjon spurte jeg veterinæren hva jeg kunne gjøre. Det gamle rådet med å gå en skikkelig tur før vi dro..hjalp ikke. Veterinæren var villig til å prøve en uke med beroligende middel. Hun var slapp og lå og døste da vi gikk og sovnet. Å komme hjem den uken var en nytelse. Ingen herverk..ingen sure naboer..hunden hadde vennet seg til å sove når den var alene og andre uken uten medisinering var vi spent på, men det gikk over all forventing. Lita aksepterte på en måte fra da av å være alene og hverdagen ble ok igjen. Vi merket det allerede første mandagen. Ingen uling når vi låste døren og gikk til bilen slik det hadde vært før. Naboer fortalte at det var stille under dagen og bare når en bil kjørte opp foran huset kunne de høre litt men det gav seg når ingen kom. Har du tenkt på DAP? Sånn som du setter i stikkontakten og som skiller ut beroligende stoffer?

[bazzin]

Det er utrolig slitsomt når det blir slik som dere har det nå. Må si meg enig med Lotta at det skal være morsomt å ha hund, og en "problemhund" er aldri gøy. Separasjonsangst er vel også kanskje den værste uvanen å bli kvitt.

Jeg skal ikke komme med noen råd om hva dere bør gjøre, for det virker som problemene til hunden din er større enn det å trene en normalt trygg hund til å være alene.

Jeg kan tipse om Manimal - www.manimal.no (der finner du også artikkel om separasjonsangst). De kan sikkert komme med noen alternativer for "behandling" og/eller henvise til noen i nærheten der du bor som kan hjelpe dere. Noen objektive tips og innspill kan det være mye nytte i. Det koster iallefall ikke noe å ringe dem!

Tilslutt koker det ned til hvor mye tid og energi dere velger å legge i dette. Lykke til!

[Djervekvinnen]

Takk for svar dere.

Lotta: ja samboer sa at han ikke ville ha en hund som man ikke kunne forlate en liten tur, uten å bekymre seg og ha dårlig samvittighet for.. Og det er jeg enig i.. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke akkurat nå. Å tenke tanken på å gi bort hunden gjør meg vondt, men samtidig ligger den tanken der et sted. Jeg er så glad i den hunden, selv om det har vært mye styr.. Føler meg litt rådvill når man vil en ting, men samtidig skjønne at det er vanskelig.. Huff. Takk for lykeønskninger!

Ingar: Ja har mange ganger tenk at jeg har lyst å dope ned hunden hehe. Trodde ikke at det faktisk ble gjort. Men veldig bra at det virket for dere! Min hun ødelegger ingen ting i huset. Ikke noe panikk eller hærverk, bare ligger der eller går omkring og UuUUUUUUuooooaaaaa til vi kommer tilbake. Har prøvd DAP ja, men det gav ingen virkning desverre.

Utrolig kjipt at noen hunder ikke bryr seg om å være på egenhånd, mens andre syns det er verdens undergang.. At jeg skulle ende opp med sistnevnte hadde jeg ikke trodd.. Tenker tanken på at det kanskje er vår feil, men ingenting tilsier at hun skal ha grunn for å være redd slik vi har gjort ting. Og vi har virkelig jobbet og stått på for å prøve å gjøre det bra. Vi tar dette alvorlig.

Edit: Takk for link bazzin! Skal sjekke det ut! Alle råd kommer godt med!

[Terrier]

Hmm...ikke lett å komme med noen vidunderkur for dette. Men jeg tenker; hvis hunden ulte mye og lenge hele tiden mens dere er borte, så må dere da ha hørt det når dere nærmer dere inngangsdøra etter ha vært ute? Hvis hunden da er stille, så kanskje naboen overreagerer litt? Hunden hyler sikkert, men kan dere være sikker på at det er hele tiden?

Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva hunden min gjør når hun er alene, og selv om det bare har vært to-tre tilfeller hvor jeg vet hun har bjeffet, så er det jo en tyngende tanke å forlate dem. Spesielt når det er naboer i samme hus. Jeg tenker mest på dem, og ikke hunden - og jeg gleder meg til å flytte i enebolig slik at jeg kan være borte med god samvittighet. Men så har ejg en hund som ikke bjeffer av frykt, så det forløper seg litt annerledes. Det jeg gjorde var å kjøpe meg en ny Mac med innebygd kamera. Jeg har filmet hunden både med og uten lyd (uten lyd gir meg mulighet til å kjøre filmen i raskt tempo), og jeg er blitt mye roligere fordi jeg nå både ser og hører at det faktisk er stille og bedagelig når jeg forlater henne. Det morsomste var å se at det første hun gjør er å gå opp på stuebordet og sjekke om det var noe spiselig der - det gjør hun aldri ellers. Men det ga meg også en indikasjon på hvor lang tid det tar før hun legger seg til ro og sovner. Ca 5-10 minutter tar det. Kanskje du kunne finne en lignende løsning for å kartlegge hvor stort problemet er, når begynner ulingen og hvor lenge varer den? Da er det ihvertfall ett skritt nærmere til å kartlegge de kritiske tidene og deretter pønske ut hvordan man kan gjøre noe annerledes.

Ellers har jeg ingen gode råd, men håper dere finner løsningen på problemet. Det er sinnsykt kjipt å vite at hundeholdet er til irritasjon og frustrasjon både for dere, hunden og naboene. Veldig lei og knikig situasjon. Lykke til.

[Mud]

Mulig dette er et teit forslag, men hva med katt? Jeg har alltid hatt hund og katt sammen og min erfaring er at de har mye selskap i hverandre. Jeg har ingen velprøvde råd til deg, jeg har heldigvis -bank i bordet - aldri hatt det problemet.

[Turnip]

Har du prøvd sånn kamera? jeg hadde overvåknings kamera på Mike, pga jeg fikk høre at han bråket når jeg var på jobb, det "store bråket" han lagde var at han lekte med en ball jeg la frem til han når jeg var borte, og han småboffet til den ballen bare, men vi bor vegg i vegg, derfor er det kanskje litt lytt, men ut i fra det de sa var det at Mike hadde bjeffa og ula hele dagen... noe jeg ikke tror i det hele tatt... han har aldri gjort det når seg ser på kameraet, det han gjør når jeg går er å leke litt, snuse litt rundt, og legger seg til å sove...

Men er det så lurt å skaffe en hund til som noen nevnte?? Tenkte på at hvis hunden din lærer bort sin uvane til neste hund... 2 ulende hunder.. vet ikke jeg.. tanken slo meg bare..

[Djervekvinnen]

Takk for innspill! Vi bor i en leilighet med 4 andre leiligheter i samme hus. Så derfor høres det godt når hunden uler. Jeg har spurt dem om hvor mye det er, og hvor lenge, og det varierer fra å være når vi akkurat har gått ut en stund, til å ule i jevne "posjoner" helt til vi kommer tilbake. Da hun var mindre ulte hun når vi gikk ut og da hørte vi det når vi stod på trappa utenfor, men dette skjer ikke nå. Det er liksom når vi er ute av synsvidde. (hun uler ikke hvis vi feks er i hagen, henter posten osv.)

Har prøvd med leker og gobiter, men hun rører ingen av delene når hun er alene. Til og med griseører som hun elsker, blir liggende urørt.

Katt går ikke, pga samboers allergi. Og å få en til hund vet jeg ikke selv om jeg har tenkt tanken, for hva hvis jeg ender opp med to ulende hunder? Man vet jo aldri.. Hadde dessuten tenkt å vente med ny hund til Hera hadde blitt mer moden og vi hadde større plass..

Ja kamera hadde vært kjekt, har tenkt på det ofte.

[Lotta]

Takk for innspill! Vi bor i en leilighet med 4 andre leiligheter i samme hus. Så derfor høres det godt når hunden uler. Jeg har spurt dem om hvor mye det er, og hvor lenge, og det varierer fra å være når vi akkurat har gått ut en stund, til å ule i jevne "posjoner" helt til vi kommer tilbake. Da hun var mindre ulte hun når vi gikk ut og da hørte vi det når vi stod på trappa utenfor, men dette skjer ikke nå. Det er liksom når vi er ute av synsvidde. (hun uler ikke hvis vi feks er i hagen, henter posten osv.)

Det er ikke lett å lure en hund, de har fantastisk hørsel og kjenner igjen lydene til alle i familien, det være seg fra bilen når man drar, eller fottrinna på fortauet...

Har prøvd med leker og gobiter, men hun rører ingen av delene når hun er alene. Til og med griseører som hun elsker, blir liggende urørt.

Katt går ikke, pga samboers allergi. Og å få en til hund vet jeg ikke selv om jeg har tenkt tanken, for hva hvis jeg ender opp med to ulende hunder? Man vet jo aldri.. Hadde dessuten tenkt å vente med ny hund til Hera hadde blitt mer moden og vi hadde større plass..

Jeg vet ikke hvor vanlig det er med separasjonsangst når hunden har selskap av en annen hund - for vår del fungerte det ypperlig (vi kjøpte en dvergschnauzer som selskapshund vi - tar ikke så stor plass og "talte ikke" egentlig da vi skulle anskaffe hund nr 2 av drømmerasen senere )

Problemet oppstår jo når hund nr 1 dør/blir borte og "selskapshunden" blir alene for første gang...

- I ditt tilfelle så tror jeg faktisk at jeg hadde forsøkt Ingars råd - "knock out" i samråd med veterinær, vær sikker på at du får rett type medikament og riktig dose (prøv når du er hjemme selv!) - og kanskje i mer enn 1 uke for å få en effektiv start. Det kan faktisk fungere - og dere har ikke stort å tape, vel?

Alt godt

Lotta

[akela]

Enig i at det kan være en god ide å sjekke ut noe medikamentelt... ene eller andre slaget. Der kan du jo høre litt rundt; vet at man har prøvd litt over mot "lykkepille" mot andre ting, for å dempe en uro hos hunden som gjør den mer mottagelig for trening. Det finnes jo dessuten DAP, det finnes naturpreparater etc.

Det kan jo kanskje også være verdt å se om litt begrensning av plassen, for eksempel til et rom, kan hjelpe - der kunne jo kamera vært interessant, for å se om hun "tasser" mye rundt, altså ikke roer seg. Der kan jo kamera være til hjelp.

Det "gode" i det er jo at hun ikke ødelegger eller blir hysterisk. Er hun ikke en litt "urolig" hund mentalt, som engster seg litt lett, synes ting kan være skumle? Da kan hun jo ha lav terskel for å "bekymre" seg, selv om hun ikke går helt amok. Og den gaulingen er kanskje hennes måte å "gjøre" noe på, at hun får det ut. Eller om hun roper på dere. Noen er "kjedsomhetsulere/bjeffere", som gauler på tomgang også - i bil for eksempel.

Ulempen er at det har gått så lang tid uten at noen har sagt noe til dere, og at problemene har vart så lenge. Dere har jo gjort "alt", så da er det ikke godt å si hva dere kan gjøre utover Ingars forslag. En ny hund kan gjøre godt utslag, men hvis hun er bekymret kan hun også bli MER bekymret - over ansvaret med å passe på den mens dere er borte. Og da må det jo dessuten bli en veldig stabil og uredd hund, som ikke "smittes" av hennes bråk. Katt gikk jo ikke. Vi har alltid hatt flere hunder, og aldri hatt noen med separasjonsangst, det har alltid gått bra. Derimot ble den ene mer voktete da den fikk "ansvaret" for en valp når den var alene hjemme, og vaktbjeffet mer.

Enebolig er naturligvis en litt dyr løsning...

[hanne-pia]

Vår forrige hund hadde separasjonsangst og vi jobbet veldig mye med det, så jeg kan forstå frustrasjonen og skuffelsen over at arbeidet dere har lagt ned så langt tydeligvis ikke har gitt resultater. Nå vil jeg ikke bruke vår hund som eksempel da vi kanskje hadde ett litt mer ekstremt tilfelle enn deg, men jeg syns du har fått mange gode råd her. Vi prøvde til slutt Clomicalm (som jo er et antidepressiva som brukes mye på hunder med separasjonsangst) uten effekt, men jeg vet at dette har hjulpet veldig mange med å komme over den første "kneika". Man må vel innom en adferdsteraput for å få resept på dette, og dersom dere ikke har vært i kontakt med en tidligere så vil jeg virkelig anbefale dere det!

Bare et lite tips om hva vi gjorde for å kartlegge hvordan hunden oppførte seg alene. Vi hadde ikke mulighet til å sette opp et filmkamera da hunden makulerte alt hun kom i nærheten av, men vi brukte en mp3 spiller til å ta opp kun lyd mens vi var borte. Dette ga oss en pekepinn på hvordan hunden hadde det, hvor langt tid det tok før angsten tok overhånd, og om hun roet seg noe etterhvert. Vi var da borte i 4 timer. Dette gjorde vi før vi tok kontakt med adferdsteraput, og jeg er glad vi gjorde det for det hjalp oss med å kartlegge hvordan hun hadde det når hun var alene (selv om det var fryktelig vondt å høre på det lydopptaket!)

Ellers vil jeg bare si lykke til videre med jobbingen, og jeg krysser alt jeg har som kan krysses for at dere skal klare dette, både for deres og hunden sin del!