Å jobbe mot over-sosiale tendenser fra valpestadiet

[Aya]

Da jeg fikk Felix var jeg veldig bestemt på å jobbe han sånn at han ikke skulle kaste seg over hvert menneske og hver hund han møtte.. Det slo litt feil, mye fordi han var så godt som isolert fra han var fire til seks mnd (men har sikkert litt med måten jeg trente på og). Hvordan kan man, mest effektivt, trene valpen helt fra den er liten til å ikke skulle hilse på alt av mennesker og hunder den møter? Vil gjerne ha en hund som kan passere andre i slakt bånd;) Kanskje til og med løst! Samtidig vil jeg jo ha en sosial og veltilpasset hund som er trygg på det meste av menneske- og hundetyper. Hvilke feller skal jeg passe meg for?

[Wanderlust]

Takk for at du startet denne tråden Aya Skal virkelig følge med.

[Aya]

Takk for at du startet denne tråden Aya Skal virkelig følge med.

Tenkte meg kanskje at vi kunne ha felles interesser her ja;)

[akela]

Det har jo litt med rase å gjøre, og med hvilket individ du velger, og med linjene den kommer fra. Hvilken rase er det du går for nå? Glemmer fort...

For det første så er jo sosialiseringen viktig, du har sikkert fått med deg "tipsene" angitt i antall fra Runar Næss, som Per Olav har på sin hjemmeside? Rule of 12 eller noe slikt... Ja, her var den:

http://www.wolfdog.no/Artikler/hunder/valpeutvikling.asp

Da får du jo inn det grunnleggende, som burde gjøre den trygg. I den tiden er også valpen såpass liten, at du styrer det veldig selv, den er bare babyen, og da er det jo bare å jobbe positivt og at du er trygg - på den tiden er du fremdeles den store helten.

Så må du jo se an hvordan hunden DIN ligger an. Er den en overmodig kar? En litt mer forsiktig sak? En som vil se an ting først, uten å være utrygg? Det vil du jo se tidlig, og du har kanskje allerede sett etter det i valpekassa.

En ting også: Mange av de "oversosiale" hundene er ofte mer ivrige etter å bli likt, og viser at de er ufarlige - litt a la "se hele verden, så snill jeg er!". Fordi omverdenen blir så smigret, så vil de fleste "kaste seg over" en slik valp - og kanskje det kan bli for intenst, og heller forsterke hangen til å vise snillheten, enn godt er.

Trente med en litt myk og blid gjeterhund-unghund engang, som virket SÅ trygg og blid og kastet seg ellevilt over alle. Men ute i skogen var det en "annen hund", figurantene ute i skogen var skumle, den ble fullstendig krypete - og så viste det seg at den ikke var så "glad i mennesker" likevel...

Skulle jeg kommet med en liten tolkning.... så ville han nok sagt de var litt rare og at han ble veldig glad når det viste seg at det gikk bra gang på gang, at han fremdeles overlevde. Neida, men hvis du skjønner litt tegningen.

Greia ble at alle hilste rolig og kort på ham og så lot ham være - mens man i andre menneskesammenhenger bygget opp selvtilliten hans. Den dag i dag synes jeg det er greit å la hundene komme sjøl - jfr tråden om Belgeracs sære frøken - og jeg har lært ikke å bli smigret når hunder kaster seg vilt over meg og egentlig viser underkastelse og blotter mager og denslags, men heller få dem "opp og stå".

Det er liksom mange av de "oversosiale" hundene for meg, hvis du snakker om gjeterhunder iallfall. Har du en flat, så er det noe annet igjen, ikke sant - da blir det vel litt å lære å styre det hele, ha en innkalling, lære inn "kom til meg først", slike ting, men det er vel ikke flertallet som er usikre og overhilsete der i gården... på "gjeterhundmåten", som jeg forøvrig også synes jeg ser hos endel mindre hunder som kanskje har fått seg en smell eller blitt overhåndtert av gud og hvermann (jeg liker ikke at "alle" skal løfte på små hunder/valper, for eksempel, alt til sin tid).

Så jeg vet sannelig ikke... det handler vel litt om å bygge opp valpens forhold til en sjøl, at det eieren som er det morsomme, at folk er greie og hyggelige - men ingen PLIKT å hilse på, at det blir du som styrer hilsingen (noe som blir lettere hvis valpen fra tidlig av lærer seg at DU er morsomt i verden, da blir det lettere å avbryte ting), og at hilsingen ikke blir en slags underkastelsesøvelse.

Når det gjelder hund, så mye av det samme - la den omgås trivelige greie hunder, men "balanser" det etter hva slags reaksjoner du ser i hunden. "Tar den av", så la den helst omgås kjedelige hunder som ikke gir den maks oppmerksomhet. Ikke la hundelek ta for mye tid - balanser det etter totalen:

Har den lekt intenst med en jevnaldrende valp en dag, så fyll opp med ting du og valpen gjør sammen og kanskje litt kjedelige hunder påfølgende dager - ellers skrur du opp forventninger maksimalt. Ikke la den hilse på alt og alle når den er søt valp, styr det også - la den hilse på ... fjerde hunden den møter på tur, og det andre mennesket, og så veksle. Og dette skal da gjøres umerkelig, så det ikke virker som om dere "unngår" noe litt skummelt - men bare som en selvfølge (litt vanskelig å forklare skriftlig...).

Tja, det var det jeg kom på - siden ingen andre har svart

[Aya]

Takk for svar! Her blir det en BC til, så jeg får vente og se ann individet. Han jeg har nå er skikkelig typisk smiske med alle fordi han blir likt. Det virker som det er litt tvangspreget, han MÅ kaste seg over folk. Jeg klarer som regel å kontrollere det, har lært inn at han skal sitte når folk passerer oss på tur, og det har fungert fint, men det er det samme med besøkende her hjemme, hvis folk kommer på besøk må han smiske og smiske og smiske, han klarer ikke roe seg ned. Samtidig ser han ikke krypende ut, han ser ikke ut som en typisk underdanig bc, selv om jeg ser at det er det samme som ligger i bunn for disse to typene..

[akela]

Smisking kontra underdanig... det er som du sier, litt ulike sider ved samme sak på et vis. Og noen hunder betyr det å bli likt mer enn andre for, uten at de kanskje virker usikre. BC blir litt for spesielt for meg; jeg synes vel at endel intensitet/gjetergreier kommer inn et eller annet sted der, slik de gjør på andre steder for andre gjeterraser, men det var det med å kjenne mange nok hunder og skjønne hvordan de EGENTLIG er.

Minsten her hilser kun på folk når han er litt presset og trenger sympati for eksempel, han er omtrent like lite hjertelig til både kjentfolk og fremmede til vanlig, mens den eldste skiller voldsomt mellom fremmede - og etablerte venner som blir heftig hilst på, uansett situasjon.

I helgen traff vi tilfeldigvis hunden til naboen på tur. Mine er ikke veldig begeistret for den, de synes den maser litt, men er litt sånn passe avmålte men antageligvis også inkluderende - de bor jo i samme gården, og er blitt enige om det tydeligvis. Den viser underkastende signaler overfor eldste her, men den LIKER det, den stakk av fra eier, tok sporet vårt og løp flere hundre meter vekk fra ham - dessverre også over en liten vei - for å si "hei" ved å kaste seg brått på rygg midt oppi oss (ingen av oss tre hørte at hun kom nærmest, så brått og kjapt var det). Et kort øyeblikks lykke og kaving - og så vekk igjen.

NOE får den tydeligvis oppfylt som den har behov for, men jeg skjønner ikke helt hva. Men slik jeg ser det, på hunder i vennekretsen som har denne atferden i forhold til mine, så ER det de mest beskjedne, yngre, eller mer usikre hundene... Hmm...

Vet ikke om dette kan overføres til folk.

Noen hunder er jo dessuten HØFLIGE - det er kanskje en annen variant? De føler de "må" hilse hvis stemningen tilsier det, som hvis folk ser på dem... stemmene blir litt høye (demping?), eller alt mulig... Husker en bekjent testet det ved å se på hunden sin og smile, den reiste seg opp og sa hei hundreogørten ganger, til den var stupsliten. Gang på gang på gang. Også gjeterhund... Eier var ikke dominerende, kommanderende, men bare smilte og SÅ på hunden. Og når noen er særs observante - hundene altså, så skal det kanskje lite til?

Interessant tema, forresten. Og godt verdt å tenke på.

[Ingvild]

Har ikke sett denne før, men svarer likeså greit nå...

Altså. Tinka er labrador. Tinka er typisk labrador. Tinka elsker mennesker nesten like mye som hun elsker tørrfôr (og det sier litt, for Tinka elsker tørrfôr slik andre hunder elsker pølse).

Jeg har ikke jobbet målrettet og sånn fra starten av, for jeg var egentlig ikke særlig klar over at det kom til å bli en så stor utfordring, det der med at hunden stikker bort til mennesker og hunder når den er løs på tur.

Men for et år siden ca, bestemte jeg meg for at nok var nok - jeg ville ha en hund som jeg kunne stole på at ikke løp bort til mennesker straks hun ble sluppet løs.

Metodevalget ble såkalt sladretrening, og det har fungert veldig bra. Kort sagt er det at man i starten belønner for at hunden forholder seg rolig ved synet av mennesker (eller hunder, sykler eller hva man nå vil trene på) og deretter belønner for frivillig kontakt, uten å lokke, avlede eller si navnet på hunden.

Jeg så raskt resultater, og i dag kan Tinka gå løs "overalt". Hun ignorerer - utrolig nok! - mennesker totalt når vi møter dem på tur, med mindre de tar kontakt selv eller hun får lov til å hilse. Hunder er litt vanskeligere, men også der holder hun seg rolig og i nærheten.

Kommer det et menneske imot oss, stopper hun og ser på meg. Så ser hun an situasjonen: enten blir hun der, eller så rusler hun videre uten å hilse på mennesket, eller så kommer hun inn og går fot.

Og jeg gjentar: Tinka er typisk labrador, og mennesker blir overfalt når de hilser på henne.

Samtidig er det viktig å huske på at en valp må få lov til å synes at mennesker er moro, og lære den til å bli trygg på mennesker. Men man bør nok passe på å lage et tydelig skille mellom hilsesituasjoner og passere-mennesker-på-tur-situasjoner. Det veit jeg i alle fall at jeg skal gjøre neste gang!

[Havana]

Jeg har også forsøkt å finne ut av hva som er en god balanse mellom det å hilse på folk og hunder og å lære seg til ikke å hilse hele tiden. Den ene hunden min er av den "hypersosiale" typen. Jeg tror kanskje at jeg var litt for raus med å la folk hilse og å la han leke med andre hunder da han var valp. Havanaisen har høy "søthetsfaktor" og de får veldig mye positiv respons av folk som syns at de er søte. Det er ikke lett å lære hunden å ikke oppsøke folk og hoppe når du hele tiden får høre at "nei-det-gjør-ingenting-han-er-jo-så-liten-og-søt-her-har-du-en-leverbit-lille-venn". Men det har blitt betraktelig bedre de siste årene. Nå er det stort sett folk han kjenner som han blir overivrig når han møter. Men vi har lit å jobbe med om sommeren når folk sitter i gresset, for folk som sitter i gresset er sikkert innmari hyggelige, og kanskje har de mat også...

Når det gjelder hunder varierer det veldig. Noen er det om å gjøre å komme seg fortest mulig bort til (tisper, unge hannhunder), andre hunder er ikke så interessante (voksne, rolige hanner) og noen må brumles/voffes litt på (hannhunder som stirrer, reiser bust osv). Jeg har jobbet en del med å få rettet fokuset over på meg når vi møter andre. Var litt (veldig) stolt da vi gikk sammen med en tispe som luktet godt, passerte en ung hannhund som også var interessert i dama, og gutta mine var 100% fokusert på meg :angel: Men det gjenstår litt (mye) til vi får til den i alle situasjoner. Men da er det også viktig at hundene finner ut at jeg driver med noe interessant før de blir for fokuserte på den andre hunden. Hvis de allerede har begynt å kjase og mase (eller har løpt avgårde) hjelper det lite om jeg står der og hoier og vifter med godbiter.

Neste hund (blir noen år til) har jeg lyst til å lære fra begynnelsen av at den må få klarsignal fra meg før den skal hilse på noen, enten det er hund eller mennesker.

Har den lekt intenst med en jevnaldrende valp en dag, så fyll opp med ting du og valpen gjør sammen og kanskje litt kjedelige hunder påfølgende dager - ellers skrur du opp forventninger maksimalt. Ikke la den hilse på alt og alle når den er søt valp, styr det også - la den hilse på ... fjerde hunden den møter på tur, og det andre mennesket, og så veksle. Og dette skal da gjøres umerkelig, så det ikke virker som om dere "unngår" noe litt skummelt - men bare som en selvfølge (litt vanskelig å forklare skriftlig...).

Det er i den retningen jeg har tenkt også. Jeg tenker også at det er viktig å ikke hemme det naturlige hilsespråket, å iforsøke å kke stramme båndet eller bli brysk. Som du sier er det viktig at det ikke blir å "unngå" noe skummelt, men at noen ganger hilser vi og noen ganger ikke. Forsøke å utstråle at de som vi ikke hilser på sikkert er innmari ålreite mennesker/hunder, men det var ikke hilse vi skulle gjøre akkurat nå.

[Margrete]

Da jeg fikk Felix var jeg veldig bestemt på å jobbe han sånn at han ikke skulle kaste seg over hvert menneske og hver hund han møtte.. Det slo litt feil, mye fordi han var så godt som isolert fra han var fire til seks mnd (men har sikkert litt med måten jeg trente på og). Hvordan kan man, mest effektivt, trene valpen helt fra den er liten til å ikke skulle hilse på alt av mennesker og hunder den møter? Vil gjerne ha en hund som kan passere andre i slakt bånd;) Kanskje til og med løst! Samtidig vil jeg jo ha en sosial og veltilpasset hund som er trygg på det meste av menneske- og hundetyper. Hvilke feller skal jeg passe meg for?

Heisann! Godt du har begynt å se fremover...

Z var oversosial når jeg fikk han og jeg bor i byen <_< Superartig kan du tro. Heldigvis hadde jeg klikket han inn fra dag en og var som en hauk på han. Han fikk ikke gå langt unna meg, før jeg rope på han og klikket bare for å lee på øret ol. Og jeg gikk i parken hver fordømte dag (kjempekjedlig i lengden) for å "flodde" han på folk. Det gikk bra til slutt, fikk to ting igjen, god innkalling og han ignorerer folk. Bare de ikke prater med han, da får de en heftig og begeistret border collie i ansiktet.. Personlig orket jeg ikke å tenke så mye på hvorfor han drev med dette, men fokuserte på hvordan jeg kunne få det bort. Med enkle vendinger klarte jeg det.

[iza'bella]

Mine får aldri hilse i bånd,hverken når de er valper eller voksne...de blir godt sosialisert,men da er de løse på et sikkert område...

dette er en "regel" jeg har fordi jeg har hunder som veier endel mer en hva jeg gjør,og da er det ikke gøy med en hund som på død og liv skal hilse på alle når vi går tur.

Nå går eldste tispa fint forbi både mennesker og hunder,valpen jobber jeg med...