Gå til innhold
Hundesonen.no

Mini - en bitteliten Collievalp


Frisbee
 Share

Recommended Posts

Mini

mini.jpg

oktober 2004-april 2005

Å komme så langt at jeg kan fortelle om Lille Mini har tatt meg halvannet år. Få personer var så heldige å få tid til å bli kjent med henne, jeg var så heldig å være den som kjente henne best.

Mini var en bittebitteliten Collievalp som hang på armen min eller hang etter meg hele sitt liv.

Noe var galt i kroppen hennes, og det merket vi første gang da hun var tre uker. Men det så det ikke ut til at Mini merket. Vi trodde heller ikke at det var så alvorlig at det aldri ville gå over. Til tross for dette, og sin lille størrelse så det ikke ut til at Mini hadde noen problemer med tilværelsen. Hun var en glad, lykkelig og kosete valp, og hun hadde de nydeligste øynene jeg noen gang har sett. Så ut som om hun kunne se rett inn i sjela di... Hun lærte seg å sitte å gi labb, var med på trening noen ganger og så sent som hennes siste dag var hun med å løp på jordet med de andre hundene.

Mini var født i ett kull på syv, hvorav fire av dem hadde den samme feilen som Mini. Mini var den minste, og en som stod meg nærmest. Hun var også den som var frisk lengst...

I dag skjønner jeg ikke hvordan jeg kom meg gjennom den vinteren/våren. Lå enten i valpebingen eller på sofaen ved siden av bingen. Sov ikke en hel natt tror jeg.

Da Mini var 7 mndr tok jeg valget om å la henne slippe. Jeg så tegnene hos henne som jeg hadde sett hos kullsøsteren vi hadde avlivet noen uker tidligere. Hun skulle ikke få oppleve å bli dårlig slik søsteren hadde blitt.. Verste jeg har vært med på. Hun sovnet stille og rolig inn i armene mine, der hun hadde liggi så mye, i april 2005. Var ikke ute av senga på en mnd etter det.

Hun lærte meg enormt mye om meg selv og til tross for at hun var så bitteliten og kun ble 7 mndr, så vil hun alltid være en stor del av meg.

Det var kortversjonen av historien om Mini.

My little one

My little one, This poem is for you

You died only seven months old

I never knew life could be that cold

Letting you go is the hardest thing I'll ever do

You were special right from the start

For you I'd even try to turn the tide

If that would keep you on this side

your mystery eyes stole my hart

The hardest thing was when you died

I never gave up, this you shall know

But I loved you so much I let you go

I can promise you, I really tried

I'd give anything to have you here again

I remember those days that were bright

We made it through the darkest night

You taught me alot my dearest friend

About keep on fighting when all is sad

You taught me to do what I had to

Who I am today is because of you

I found the strength I never knew I had

Little friend please show me the way

Give me faith when I loose hope

Whisper gently when I cannot cope

And I will make it through the day

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Som foreldre er det ikke alltid lett å se forskjellen mellom vanlig utmattelse og alvorlig stress hos barn. Symptomer som søvnvansker, irritabilitet, eller plutselig skolevegring kan være tegn. Hos barnesakkyndig.no tilbyr vi spesialiserte utredninger for å kartlegge stress hos barn, samt terapi tilpasset deres behov. Våre psykologer hjelper både barn og foreldre med strategier for å redusere angst og gjenopprette trivsel. Har du opplevd dette? Del dine erfaringer eller spørsmål nedenfor!
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...