Gå til innhold
Hundesonen.no

Valptesting


Aya

Recommended Posts

Skrevet

Av et kull på seks valper ønsker jeg den modigste, tryggeste valpen med masse jakt/kamplyst. Hvordan teste dette, og i hvilken alder bør de testes? De er nå tre uker.

EDIT: Jeg vil ikke oppsøke spesialister på området, men teste selv. Ønsker da tips om på hvilke måter man tester dette?

Skrevet

Dette lurer jeg også på.. Hvordan finne den neste IPO-stjerna i et kull? :wub:

Regner med jeg får masse hjelp av oppdretter, men greit å vite likevel. :wub:

Skrevet
Dette lurer jeg også på.. Hvordan finne den neste IPO-stjerna i et kull? :wub:

Regner med jeg får masse hjelp av oppdretter, men greit å vite likevel. :wub:

Ja- haha- om enn med noe ulike mål lurer vi vel på det samme..

Skrevet

Mener at oppdretteren min satt valpene i et hjørne, en om gangen. Så sjekket hun hvor godt de klarte seg alene og om de ble helt desperate etter mammaen sin.. Jeg fikk den tøffeste i kullet :wub:

Vet ikke om det var til så mye hjelp men :wub:

Skrevet

Jeg ville ikke valgt den tøffeste i kullet uansett formål. Grunnen til det er at det er mye annet som er viktigere for å få en samarbeidsvillig, modig hund enn kun det som fremstår som tøff atferd. Spesielt i valpestadiet.

Jeg ville sett etter lydvarhet (at hunden ikke reagerer på skarpe lyder, uforutsette lyder), interesse for mennesker, interesse for gjenstander, nysgjerrighet og vennlighet. Den skal også vise litt ydmykhet og evne til "refleksjon" - det vil si at den ikke ubetenksomt skal undersøke alt som er, men vurdere situasjonen og deretter våge å gå nærmere f.eks.

De mest supre arbeidshundene er ikke de som har pågangsmot og attitude så det holder - de kan ofte være for pågående og gå på en smell seinere (noe som kan gjøre dem utrygge), men jeg ville valgt nest modigste hund som viser litt vett blandet med mot. Mot er å gjøre noe selv om man er skeptisk, og vett vi si at jeg ikke vil ha en kamikazehund som ikke vurderer situasjonen før den går inn i den.

I tillegg må den være selvstendig, men samtidig menneskekjær. uten interesse for mennesker, vil den være særdeles vanskelig å samarbeide med. Det er lettere å trene opp selvstendighet enn motsatt.

Skrevet

Ja, jeg er enig med deg Terrier, formulerte meg litt dårlig i startinlegget. Faren til kullet er svært tøff, han gjeter både kyr og sau, og går rett på selv de mest vanskelige dyrene. Samtidig er han noe vanskelig å styre- men jeg tror dette kan ha litt med trening å gjøre også. Tispa er veldig myk, men trygg. Litt for veik i mine øyne. Ønsker ikke en dumdristig liten valp, men en modig og tøff hund i den forstand at den ikke er veldig myk og veik. Det er BC det er snakk om her, så det er ikke veldig myke vokterinstinkt og sånt å ta hensyn til. Jeg vil ha en hund med masse kamplyst og lekelyst, en hund som tør å gjør noe selv om den er skeptisk. Den må ha riktige porsjoner selvstendighet og samarbeidsvillighet. Muligens blir dette litt vanskelig? Hehe.. Tusen takk for svar!

Skrevet

Oppdrettere er forksjellige, men det er mange oppdrettere som er dyktige på å se sånt helt fra valpekassa. I Vicky sitt kull kunne oppdretter si nøyaktig hvordan hver av dem ville bli(allerede ved 6 uker), og jammen ble alle akkurat sånn hun sa de ville bli :wub:

Skrevet

Ja.. *Kremt* Sånn er nok ikke min, så jeg tror jeg skal ta meg av den jobben selv:p

Skrevet

Jeg har bommet totalt på en "testing" selv, jeg skulle ha en villig hund, og valgte den mest tjenestevillige valpen, som ble nesten FOR tjenestevillig... og oppmerksom på meg, noe som har vært krøkkete i ringen. Mens den andre jeg lurte på, som var mer "seg selv nok", ble en glimrende arbeidshund - mer selvstendig og ikke så avhengig/påvirkelig av førers sinnsstemning. Fordi disse hundene i utgangspunktet var avlet for å være tjenestevillige og førerorienterte, så ble mitt utgangspunkt litt "too much"! Men samtidig ble jo også min en bra hund, fordi de er avlet så kyndig at de nærmest ALLE har masse nysgjerrighet, guts, gåpå, og avreaksjon... det var liksom "med på kjøpet" uansett... Men jeg skulle nå liksom på død og liv velge selv, og det var dumt, viste det seg... det var en liten "seinskade" etter gamlerasen, der oppdretterne gjerne ikke var særlig interessert i det som var inni hodet, bare profilen og antall tenner!!

Derfor vil jeg påstå at dette kan være nokså vanskelig å se, dersom du ikke OGSÅ kjenner linjene bak disse to hundene godt. På gamlerasen kunne noen valper virke mer forsagte enn andre på samme alder, mens det ikke holdt stikk over tid - de ble senere modne og "på".

Så "forsk" litt rundt tidligere avkom etter disse hundene, hør hva som blir sagt om dem, og kanskje du kan få noen som "kan" rasen/disse linjene litt med deg i utvelgelsen? Eller at du er der så mye som du kan, så du kan få observert dem over tid, se dem i samspill med hverandre - noe som jeg personlig synes jeg får mye ut av, når jeg titter på andres hunder. Eller ved å stille oppdretter spørsmål som er konkrete, men som kan si DEG mye, dersom du vet hva du ser etter.

Valpetester KAN være interessante de, men jeg tror det handler om å vite hva man skal se etter - og tolke det rett. For man kan mistolke endel, hvis man ikke helt kjenner rammen rundt.

Så det beste HADDE vært å få med deg noen som faktisk har gjort dette før, som ikke har samme engasjement som deg i å finne "riktig hund" (følelser kan villede litt!), og som du kan kaste litt ball med. Oppdretter PLEIER å være svært nyttig i denne prosessen, så det er litt synd. Særlig fordi at det er synd om du lærer deg å valpeteste på denne måten, learning by doing, men kanskje velger feil i samme slengen :wub:

Best er det jo å gjøre dette med oppdretter... og jeg hadde kanskje undret litt, dersom oppdretter har så lite peiling som du antyder her? MÅ du kjøpe herfra? Får valpene det andre de trenger av stimulering og sosialisering, dersom oppdretter er såpass "lite dreven" at hun/han ikke klarer å se personlighetstype på valpene? Særlig når du har såpass spesifikke krav... hadde det vært ok om du kunne fått med en som hadde sett litt flere kull, gjerne etter lignende linjer/kombinasjoner, eller samme "type" hunder.

Skrevet

Takk for godt svar Akela! Joda, oppdretter har peiling på sine tingj, men dette er begge to arbeidshunder på gård, altså har ingen av foreldrene hverken premiering eller prøve. Men begge kommer fra gode, velkjente arbeidslinjer, og begge er veldig gode hunder. Jeg kjenner hundene veldig godt, oppdretter er i familien, og jeg har både passet og hatt mye å gjøre med både mor og far. I tillegg bor de rett ved meg, så jeg "bor" jo i valpekassa. Dette er et kull jeg har god tro på vil gi gode hunder, foreldrene til foreldredyrene har gitt mye bra avkom, men de har først og fremst gått som gjeterhunder. Nå er det først og fremst gjeterhund jeg og vil ha, men vil også trene lp og bruks, og på det området har ikke oppdretter noe erfaring. Jeg skal se hva jeg kan skrape sammen av dyktige hundefolk i området (*ler*), og også stole på magefølelsen. Tror nok ingen av valpene i kullet blir en "lavmålshund", men det hadde jo vært kjekt å få den beste også:wub: Takk igjen for svar :wub:

Skrevet

Kan du ikke tenke litt på hva som er en "god gjeterhund" da, og se hva av det som lar seg "oversette" til egenskaper som du vil ha i bruks og lydighet? Eller høre med noen som har drevet med begge deler, og som kanskje gi deg noen tips på veien - om hvilken egenskap på det ene området, som gjerne gir deg et hint på de andre også? Hva du bør se etter?

Det finnes det jo oppdrettere som har prøvd begge deler, og ringer man og er litt høflig og blid... så kan man kanskje få noen nyttige svar, selv om man ikke kjøper hund fra dem, og selv om de ikke vil være villige til å ønske å hjelpe deg rent praktisk?

Rustet med det, kan du jo gjerne "forhøre" eierne av foreldrene litt mer - og få svar som for deg vil være relevante... selv om eierne ikke skjønner hva du EGENTLIG spør om!

Ellers får du jo tenke litt på dette med kullgjennomsnittet; om de er ganske jevne, eller ikke, og hvor gjennomsnittet ligger. I et forsiktigere kull vil jo den mest frempå virke VELDIG frempå, men kanskje den ikke ville vært det i et mer "ovenpå" kull? Jevnfør med det Terrier skriver. Samtidig... selvstendighet ER vel ikke SÅ lett å trene opp, dersom uselvstendigheten egentlig handler om en viss usikkerhet, hvis du skjønner. Hunden min er utrolig selvstendig i noen situasjoner, som i skogen, men ikke i LP-ringen; det er en pussig greie.

Hunder har jo dessuten personlighetstrekk. Den andre hunden jeg har er kullets barsking, men med solid trening er han utrolig omgjengelig og grei - mye bedre enn brødrene. Men han var også "sær", og tenker seg godt om - og det er en pussig greie også å trene med - han kaster seg aldri begeistret ut i noe, som den andre hunden stort sett gjør og som JEG merker jeg liker best... han tenker seg om, og så gjør han det. Og han ble veldig positivt trent... så det er ikke dét heller... det er rett og slett i personligheten hans, han er en nøye kar. Det synes jeg er ganske artig, og det kan du jo forøvrig lese om på Kenth Svartbergs sider (www.svartbergs.se) - han tok doktorgraden på personlighet hos hund!

Sånn apropos det med gjeteegenskaper kontra bruks/LP: Svartberg skriver også om hvordan/om man kan se på MH-resultater for å se etter gode arbeidshunder, om man kan se noen mønstre der.

Der står det også bra ting å tenke på som fører. Tenk om hundene våre kunne lett etter sin "drømmefører" i konkurranser hehe :wub:

En ting også som er verdt å ta med, du som "sitter i valpekassen" så mye som du sikkert vil gjøre: Se hvordan ANDRE hunder reagerer på valpene, hvilken valp som moren er mest opptatt av å "drive" med, hvordan andre voksne hunder behandler dem. Mine to voksne hunder bryr seg VELDIG om noen valper, men overser andre - det er de mest selvsikre valpene de gjerne vil "drive" litt med, og få lekt inn litt dominans i kanskje, mens de mer usikre/forsiktige/"snille"... lar de rett og slett være eller er veldig pusete og greie mot.

Husker fra gamlehunden at mye ble avslørt da vi tok småtassene ut til fotografering en tidlig vårdag som var sur og kald; brødrene ville ikke være ute, søsteren (som var sin brors evige "skygge") kunne være ute hvis han var, og den jeg tok - var den virkelystne karen som bare ville være ute, gjerne på egenhånd. Jiha, det ble et interessant liv; han var nesten raseutypisk i sin nysgjerrighet og virkelyst. De andre ble... "normale"!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...