Gå til innhold
Hundesonen.no

Valptesting


Aya

Recommended Posts

Av et kull på seks valper ønsker jeg den modigste, tryggeste valpen med masse jakt/kamplyst. Hvordan teste dette, og i hvilken alder bør de testes? De er nå tre uker.

EDIT: Jeg vil ikke oppsøke spesialister på området, men teste selv. Ønsker da tips om på hvilke måter man tester dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette lurer jeg også på.. Hvordan finne den neste IPO-stjerna i et kull? :wub:

Regner med jeg får masse hjelp av oppdretter, men greit å vite likevel. :wub:

Ja- haha- om enn med noe ulike mål lurer vi vel på det samme..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mener at oppdretteren min satt valpene i et hjørne, en om gangen. Så sjekket hun hvor godt de klarte seg alene og om de ble helt desperate etter mammaen sin.. Jeg fikk den tøffeste i kullet :wub:

Vet ikke om det var til så mye hjelp men :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke valgt den tøffeste i kullet uansett formål. Grunnen til det er at det er mye annet som er viktigere for å få en samarbeidsvillig, modig hund enn kun det som fremstår som tøff atferd. Spesielt i valpestadiet.

Jeg ville sett etter lydvarhet (at hunden ikke reagerer på skarpe lyder, uforutsette lyder), interesse for mennesker, interesse for gjenstander, nysgjerrighet og vennlighet. Den skal også vise litt ydmykhet og evne til "refleksjon" - det vil si at den ikke ubetenksomt skal undersøke alt som er, men vurdere situasjonen og deretter våge å gå nærmere f.eks.

De mest supre arbeidshundene er ikke de som har pågangsmot og attitude så det holder - de kan ofte være for pågående og gå på en smell seinere (noe som kan gjøre dem utrygge), men jeg ville valgt nest modigste hund som viser litt vett blandet med mot. Mot er å gjøre noe selv om man er skeptisk, og vett vi si at jeg ikke vil ha en kamikazehund som ikke vurderer situasjonen før den går inn i den.

I tillegg må den være selvstendig, men samtidig menneskekjær. uten interesse for mennesker, vil den være særdeles vanskelig å samarbeide med. Det er lettere å trene opp selvstendighet enn motsatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er enig med deg Terrier, formulerte meg litt dårlig i startinlegget. Faren til kullet er svært tøff, han gjeter både kyr og sau, og går rett på selv de mest vanskelige dyrene. Samtidig er han noe vanskelig å styre- men jeg tror dette kan ha litt med trening å gjøre også. Tispa er veldig myk, men trygg. Litt for veik i mine øyne. Ønsker ikke en dumdristig liten valp, men en modig og tøff hund i den forstand at den ikke er veldig myk og veik. Det er BC det er snakk om her, så det er ikke veldig myke vokterinstinkt og sånt å ta hensyn til. Jeg vil ha en hund med masse kamplyst og lekelyst, en hund som tør å gjør noe selv om den er skeptisk. Den må ha riktige porsjoner selvstendighet og samarbeidsvillighet. Muligens blir dette litt vanskelig? Hehe.. Tusen takk for svar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdrettere er forksjellige, men det er mange oppdrettere som er dyktige på å se sånt helt fra valpekassa. I Vicky sitt kull kunne oppdretter si nøyaktig hvordan hver av dem ville bli(allerede ved 6 uker), og jammen ble alle akkurat sånn hun sa de ville bli :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bommet totalt på en "testing" selv, jeg skulle ha en villig hund, og valgte den mest tjenestevillige valpen, som ble nesten FOR tjenestevillig... og oppmerksom på meg, noe som har vært krøkkete i ringen. Mens den andre jeg lurte på, som var mer "seg selv nok", ble en glimrende arbeidshund - mer selvstendig og ikke så avhengig/påvirkelig av førers sinnsstemning. Fordi disse hundene i utgangspunktet var avlet for å være tjenestevillige og førerorienterte, så ble mitt utgangspunkt litt "too much"! Men samtidig ble jo også min en bra hund, fordi de er avlet så kyndig at de nærmest ALLE har masse nysgjerrighet, guts, gåpå, og avreaksjon... det var liksom "med på kjøpet" uansett... Men jeg skulle nå liksom på død og liv velge selv, og det var dumt, viste det seg... det var en liten "seinskade" etter gamlerasen, der oppdretterne gjerne ikke var særlig interessert i det som var inni hodet, bare profilen og antall tenner!!

Derfor vil jeg påstå at dette kan være nokså vanskelig å se, dersom du ikke OGSÅ kjenner linjene bak disse to hundene godt. På gamlerasen kunne noen valper virke mer forsagte enn andre på samme alder, mens det ikke holdt stikk over tid - de ble senere modne og "på".

Så "forsk" litt rundt tidligere avkom etter disse hundene, hør hva som blir sagt om dem, og kanskje du kan få noen som "kan" rasen/disse linjene litt med deg i utvelgelsen? Eller at du er der så mye som du kan, så du kan få observert dem over tid, se dem i samspill med hverandre - noe som jeg personlig synes jeg får mye ut av, når jeg titter på andres hunder. Eller ved å stille oppdretter spørsmål som er konkrete, men som kan si DEG mye, dersom du vet hva du ser etter.

Valpetester KAN være interessante de, men jeg tror det handler om å vite hva man skal se etter - og tolke det rett. For man kan mistolke endel, hvis man ikke helt kjenner rammen rundt.

Så det beste HADDE vært å få med deg noen som faktisk har gjort dette før, som ikke har samme engasjement som deg i å finne "riktig hund" (følelser kan villede litt!), og som du kan kaste litt ball med. Oppdretter PLEIER å være svært nyttig i denne prosessen, så det er litt synd. Særlig fordi at det er synd om du lærer deg å valpeteste på denne måten, learning by doing, men kanskje velger feil i samme slengen :wub:

Best er det jo å gjøre dette med oppdretter... og jeg hadde kanskje undret litt, dersom oppdretter har så lite peiling som du antyder her? MÅ du kjøpe herfra? Får valpene det andre de trenger av stimulering og sosialisering, dersom oppdretter er såpass "lite dreven" at hun/han ikke klarer å se personlighetstype på valpene? Særlig når du har såpass spesifikke krav... hadde det vært ok om du kunne fått med en som hadde sett litt flere kull, gjerne etter lignende linjer/kombinasjoner, eller samme "type" hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for godt svar Akela! Joda, oppdretter har peiling på sine tingj, men dette er begge to arbeidshunder på gård, altså har ingen av foreldrene hverken premiering eller prøve. Men begge kommer fra gode, velkjente arbeidslinjer, og begge er veldig gode hunder. Jeg kjenner hundene veldig godt, oppdretter er i familien, og jeg har både passet og hatt mye å gjøre med både mor og far. I tillegg bor de rett ved meg, så jeg "bor" jo i valpekassa. Dette er et kull jeg har god tro på vil gi gode hunder, foreldrene til foreldredyrene har gitt mye bra avkom, men de har først og fremst gått som gjeterhunder. Nå er det først og fremst gjeterhund jeg og vil ha, men vil også trene lp og bruks, og på det området har ikke oppdretter noe erfaring. Jeg skal se hva jeg kan skrape sammen av dyktige hundefolk i området (*ler*), og også stole på magefølelsen. Tror nok ingen av valpene i kullet blir en "lavmålshund", men det hadde jo vært kjekt å få den beste også:wub: Takk igjen for svar :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du ikke tenke litt på hva som er en "god gjeterhund" da, og se hva av det som lar seg "oversette" til egenskaper som du vil ha i bruks og lydighet? Eller høre med noen som har drevet med begge deler, og som kanskje gi deg noen tips på veien - om hvilken egenskap på det ene området, som gjerne gir deg et hint på de andre også? Hva du bør se etter?

Det finnes det jo oppdrettere som har prøvd begge deler, og ringer man og er litt høflig og blid... så kan man kanskje få noen nyttige svar, selv om man ikke kjøper hund fra dem, og selv om de ikke vil være villige til å ønske å hjelpe deg rent praktisk?

Rustet med det, kan du jo gjerne "forhøre" eierne av foreldrene litt mer - og få svar som for deg vil være relevante... selv om eierne ikke skjønner hva du EGENTLIG spør om!

Ellers får du jo tenke litt på dette med kullgjennomsnittet; om de er ganske jevne, eller ikke, og hvor gjennomsnittet ligger. I et forsiktigere kull vil jo den mest frempå virke VELDIG frempå, men kanskje den ikke ville vært det i et mer "ovenpå" kull? Jevnfør med det Terrier skriver. Samtidig... selvstendighet ER vel ikke SÅ lett å trene opp, dersom uselvstendigheten egentlig handler om en viss usikkerhet, hvis du skjønner. Hunden min er utrolig selvstendig i noen situasjoner, som i skogen, men ikke i LP-ringen; det er en pussig greie.

Hunder har jo dessuten personlighetstrekk. Den andre hunden jeg har er kullets barsking, men med solid trening er han utrolig omgjengelig og grei - mye bedre enn brødrene. Men han var også "sær", og tenker seg godt om - og det er en pussig greie også å trene med - han kaster seg aldri begeistret ut i noe, som den andre hunden stort sett gjør og som JEG merker jeg liker best... han tenker seg om, og så gjør han det. Og han ble veldig positivt trent... så det er ikke dét heller... det er rett og slett i personligheten hans, han er en nøye kar. Det synes jeg er ganske artig, og det kan du jo forøvrig lese om på Kenth Svartbergs sider (www.svartbergs.se) - han tok doktorgraden på personlighet hos hund!

Sånn apropos det med gjeteegenskaper kontra bruks/LP: Svartberg skriver også om hvordan/om man kan se på MH-resultater for å se etter gode arbeidshunder, om man kan se noen mønstre der.

Der står det også bra ting å tenke på som fører. Tenk om hundene våre kunne lett etter sin "drømmefører" i konkurranser hehe :wub:

En ting også som er verdt å ta med, du som "sitter i valpekassen" så mye som du sikkert vil gjøre: Se hvordan ANDRE hunder reagerer på valpene, hvilken valp som moren er mest opptatt av å "drive" med, hvordan andre voksne hunder behandler dem. Mine to voksne hunder bryr seg VELDIG om noen valper, men overser andre - det er de mest selvsikre valpene de gjerne vil "drive" litt med, og få lekt inn litt dominans i kanskje, mens de mer usikre/forsiktige/"snille"... lar de rett og slett være eller er veldig pusete og greie mot.

Husker fra gamlehunden at mye ble avslørt da vi tok småtassene ut til fotografering en tidlig vårdag som var sur og kald; brødrene ville ikke være ute, søsteren (som var sin brors evige "skygge") kunne være ute hvis han var, og den jeg tok - var den virkelystne karen som bare ville være ute, gjerne på egenhånd. Jiha, det ble et interessant liv; han var nesten raseutypisk i sin nysgjerrighet og virkelyst. De andre ble... "normale"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...