Gå til innhold
Hundesonen.no

Godkjennes av FCI


Wanderlust

Recommended Posts

Jeg tenkte på en ting, har jo lest og interessert meg veldig i dansk svensk gårdshund nå en god stund. Men den er jo godkjent i NKK men ikke av FCI. Så hva skal til for at en rase skal godkjennes der?

Så generelt. Hvilken som helst rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva som skal til vet jeg ikke. Uansett så er det jo en forutsetning at den FCI-tilknyttede klubben i rasens hjemland, i dette tilfelle både SKK og DKK såvidt jeg har forstått, sender en slags søknad til FCI. Hva søknaden bør bestå av vet jeg heller ikke, men jeg antar at det må dokumenteres at det faktisk er en egen rase, hvor langt den kan spores tilbake i rene linjer, og at den faktisk skiller seg ut genetisk på en slik måte at den kan kalles en egen rase osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dansk/Svenske gårdshunden når den ikke er godkjent av FCI, så kan ikke få CACIB i utlandet, men får Cert i Norge, Sverige og Danmark, om jeg ikke har forstått det feil ^^ ;)

Det vet jeg, men lurer på hva som må til for å få den godkjent, Men har egentlig fått svaret nå. og fikk inntrykket av at sverige og danmark jobber for å få den godkjent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Art. 2

The aims of the F.C.I. are to encourage and promote breeding and use of purebred dogs whose functional health and physical features meet the standard set for each respective breed and which are capable of working and accomplishing functions in accordance with the specific characteristics of their breed; to protect the use, keeping and breeding of dogs in the member countries; to support free exchange of dogs and cynological information between member countries and initiate the organization of exhibitions and tests.

The F.C.I. shall, in particular, by issuing special regulations, take care of :

a) mutual recognition of stud books and pedigrees,

b) the mutual recognition of kennel names and the establishment of international register of kennel names and judges,

c) the promoting of scientific research, which is of fundamental importance in cynology, and the free exchange of scientific information between member countries; the observance of the breed standards as established by the countries of origin or countries of patronage of the respective breeds. Those standards must be recognized by the other countries as far as they are not in contradiction with the national laws of those countries.

d) the standardization - to all possible extent - of the national regulations by issuing regulations for international championship shows and working championship and by keeping a list of dogs qualified to take part in such championships; seeking to maintain high standard of judges appointed for international shows and working trials; supporting certain member countries, if necessary, in conjuction with other international organizations, by providing professional informations and necessary cynological experts.

e) defining - after previous approval by the representative of the breed's country of origin or country of patronage - and publishing the characteristics of each breed. In any case, the standard of the new breed or any change in an existing standard will not be internationally acknowledged, however, unless the F.C.I.'s commission of standards and in cases of a new breed also the scientific commission have examined them and stated their opinion on the subject concerned,

f) the mutual recognition of the penalties and procedure established by member countries.

*****************************************************************

Det pågår en heftig diskusjon innad i FCI om godkjenning av alle disse "nye" rasene som dukker opp. Det kan du lese mer om her:

http://www.fci.be/uploaded_files/Article%2...nifer_court.doc

REFLECTIONS ON THE PROCEDURE FOR THE RECOGNITION OF NEW BREEDS BY THE F.C.I.

Author : Prof.Bernard Denis

Translation: Jennifer Mulholland

Regularly, the governing bodies of the F.C.I. draw our attention to the fact that the number of officially recognized breeds is too high and state their concern about new applications for recognition. We even sometimes hear that the recognition of new breeds should cease. This position is not acceptable because without a shadow of doubt there are populations of dogs not yet standardized and which merit, at least as much as those already recognized, to have their existence officialized. In addition, we have to consider that the official appearance of a new population is, by essence, enriching, especially for those already existing. Under these circumstances, the only way to avoid an inflation of the number of breeds is to enhance the concept of “variety” and to recognise, as varieties, as many new populaitons as possible.

Encouraging the recognition of new varieties, rather than that of new breeds, offers several advantages:

· it officializes the fact that objectively close populations can, nevertheless, be distinctly recognized;

· it offers more freedom in the management of political or human problems.

Thus, it is of no importance that several national varieties are recognized as long as they officiaIly belong to the same breed. In the event of disagreement between two groups of breeders, according recognition to each of "his/her” varieties could help in reaching a short -term solution to the problem while conserving the variability for the long-term

· it allows the populations which objectively exist, and with whom the breeders identify themselves, to be recognized even if they have little chance of, one day, satisfying the requirements for the recognition of a new breed.

· it helps the management of the inter-breed variability, a new variety being an official source for eventual out-crossing. On the other hand, if a variety disappears, either because of genetic errors or that it no longer interests anyone, the future of the breed to which it belonged is not jeopardized.

· Etc.

It appears to us that the recognition of a new breed by the F.C.I. should be a long procedure, which does not automatically succeed, but which should always include the officiaI recognition, in one form or another, of the existence of the population concerned. This “long procedure” could comprise three phases: national recognition, application to the F.C.I. and emerging.

1) National Recognition

Each applicant population should be the object of a national recognition procedure, complying with requirements which are left to the appreciation of the national kennel club concerned. The latter maintains the stud book and authorizes the presentation of dogs at shows under the name of, for example, “regional type". The dogs are not judged nor do they enter competition but they may be presented in the ring accompanied by a commentary on their history and orientation. This phase lasts for as long as necessary to satisfy the demographic criteria required by the F.C.I. Advantage is taken of the time required to homogenize the type a little, promote the population, to validate the stud book and monitor the health of the dogs. If the poputation does not satisfy the F.C.I.'s demographic requirements, it can, after a lapse of time, gain access to national shows (to be defined) and judgement while conserving the name of “regional type”.

2) Application to the F.C.I.

At this stage, the applicant population should satisfy the F.C.I requirements (drafting of a breed standard, verification of the existence of 8 independent lines, appreciation of health status). We propose to add a questionnaire to the application in which breeders shall be asked to position themselves with regard to the existing recognized breeds:

o from a scientific point of view, at least, to which breed pool does the new population belong ? There is little probabilty, but it should not be excluded, of finding ourselves in the presence of a totally isolated and original population

o to which breed(s) is/are the population closest - based on what we know of phylogenetics and morphological resemblances (a good method of evaluation is to ask ourselves what would be used, without any hesitation, in case of need for out-crossing).

o what distinguishes the new population from the neighbouring breeds (morphology, DNA, etc ...)?

If the application is in order, the new population could be recognized as “emerging breed". It is important that it remains in this category for a long time (to be defined).

3) Emerging Phase

The opinion of the Scientific Commission shall be solicited at this stage: does the new population qualify as a new breed or variety? The Commission will of course have to provide arguments. For scientists, to opt for either solution will not be very important, the essential point being the recognition of the population. Obviously, the breeders will have another point of view.

There exist indeed strong obstacles to the promotion of varieties :

- A variety is considered in a derogatory manner or, at best, ignored. The breeders of the applicant populations would feel “belittled” to see “their breeds” “lowered” to the level of a “simple variety”. There is a lot of work to be undertaken to enhance the concept of variety, including, perhaps, the creation of new awards at shows. This feeling would be even more easily experienced as many of the breeds currently recognised are, in reality, from a scientific point of view, varieties.

- If a new population is recognized as a variety, it is obligatory to incorporate it within an existing breed. It is likely that very few of the presently recognized breeds would accept to be "enriched” by a new variety imposed by the FCI General Committee.

If the F.C.I cannot convince new applicants for official recognition to accept new politics, it shall find itself confronted with a difficult choice.

-either the F.C.I abandons the idea of curbing the increase in the number of breeds : there are probably many in reserve, which is a good thing;

-or the F.C.I. truly wants to prevent this escalation and we cannot see how it can not "set the example” by questioning the status of many presently recognized breeds which, in reality, are only varieties.

Pr. Bernard DENIS

NB: This report is a working docurnent, aimed at giving a scientific view. It may appear very unrealistic or even aggressive. However, it is interesting for us to have stated our views in the hope that a more administrative and "diplomatic" study shall follow.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessante tanker i den artikkelen, særlig om denne inflasjonen i nye raser - og hvordan man heller burde oppmuntre til at raser kan ha flere varianter.

Ble litt flirete av at man deler inn en rase etter om de har pels eller ikke i ansiktet; blir jo ikke rare bredden på avlsbasen da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessante tanker i den artikkelen, særlig om denne inflasjonen i nye raser - og hvordan man heller burde oppmuntre til at raser kan ha flere varianter.

Ble litt flirete av at man deler inn en rase etter om de har pels eller ikke i ansiktet; blir jo ikke rare bredden på avlsbasen da.

Jeg synes faktisk - med fare for å tråkke på noen tær her - at FCI allerede har anerkjent flere "raser" som i genmangfoldets navn burde vært slått sammen, f eks groendal og tervueren (de blir jo sågar "skilt etter fødselen" bare på bakgrunn av farge, selv om de har samme foreldre) - papillon og phalene, dvergschnauzere i alle sine fargevarianter, bare for å nevne noen jeg kommer på i farta ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT: Kunne ønske FCI godkjente Nord-Amerikansk Gjeterhund ;)

Finner ikke noe om den på internett engang, men den er i raseleksikonet mitt (der det står at den ikke er godkjent av FCI)

Litt OT, men hvilket raseleksikon har du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har den ikke her, men tror den heter "Den store hundeboka"... En bok med bilde av en toller på den ene siden, og en gul labrador på den andre. Den har over 400 hunderaser ;)

Da tror jeg det er den jeg har, skal se etter rasen du nevnte :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...