Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Noen dager etter julaften fikk jeg høre den triste nyheten fra Mormor at du var død. Jeg ble så lei meg og tenkte på deg. I høst var du så skrøpelig gammel, og du var tydelig en sliten gammel mann. Jakt var din favoritt, og du var absolutt til å stole på. Når tispene hadde løpetid, var du der alltid først for å smyge deg til en liten runde før du ble oppdaget. Gosj som jeg savner deg. Du hadde de beste standene på rypene. Og hver gang hadde du også ryper på standen, aldri en tomstand hadde du. Du løp og løp og løp, fordi du koste deg. Da jeg var 4 eller 5 år var du valp. Bildet har eieren din enda, der jeg kosemoser deg så sinnsykt at du ser litt redd ut, men du var så snill en valp. Tenk deg Kim, du ble en gammel kar. Og ett liv med glede og humor du har hatt. Lille Pjokk som stod deg så nær, selvom du satt han på plass innimellom også. Ikke nok med det, da dere var blitt gode venner kom Mike inn i livet ditt, og du visste hvordan du skulle sette gutten på plass. Du var liksom storebroren dems, og du passet alltid på, du var først ute i alt. Og når Pjokk og Mike flyttet sin vei, så var det bare du og Margrethe igjen, du koste deg fordi du var alene igjen, og Margrethe hadde det fint med deg alene også. Så tuslet det en liten valp mellom benene dine igjen. Lille Axi skulle følge dine fotspor fremover, og du viste henne hvordan også. Du og Axi var herlige sammen. Og 31 november 2005 fikk du for første gang hilse på lille hunden min, og du var så glad i henne fra første stund, du lekte enda du var så gammel men sprek. Herlige Kimme gutten. Da jeg sovnet på gulvet, så kom du å la deg på madrassen sammen med meg og dultet meg ut så du fikk den selv, klumpen min. Det tok heller ikke lang tid igjen før ett nytt tilskudd i familien kom. En berner sennen tispe, Nala. Du synes hun var plagsom, men du tok deg godt vare på henne den siste sommeren din. Så var det på tide med min første rype-jakt. Du fikk ikke være med, siden du var så sliten og skrøpelig der du var. Men god var du, derfor tok vi med Gordon Setteren Stella i stedenfor. Jeg var lei meg, for jeg visste du aldri mer fikk ut i jakt marken igjen å jakte som du så inderlig har gjort i alle år.

"Kim ble avlivet før julaften Mina"

Jeg kjente jeg bare ville krype sammen. Jeg fikk ikke en gang sagt hadebra til deg. Gutten min, ha det godt, og kos deg, vi sees en eller annen gang. Tro meg, du har det bra der du er nå.

Hørt om Kim:

"Han er noe av det snilleste jeg har vært borti, så kosete og så herlig. Du er heldig som eier han!"

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...