Gå til innhold
Hundesonen.no

"Bare en hund".


Ulvinne

Recommended Posts

Jeg hadde en diskusjon med typen min i går, han har en unge på 8 mnd, jeg har ei bikkje på 5 år.

Jeg er ikke, og har aldri vært spesielt glad i unger, de går i små doser men det er det liksom..

Så sitter vi og snakker litt også spør han: Om du måtte velge mellom ungen min, og hunden din. Hva hadde du valgt?

Han mente da altså alt fra hvem av de jeg ville reddet først ut av ett brennende hus til om jeg måtte velge aldri å se hunden min mer, eller ungen hans.

Jeg sa som sant var, at hvilket liv jeg ville reddet blir for hypotetisk til at jeg kan svare sikkert, men skal jeg tenke meg det ville jeg valgt hunden.

Han ble sur, og mente jeg måtte være den eneste i verden som ville valgt/tenkt slik da ett menneskeliv er mer verdt.

Så da spør jeg dere, setter dere ett barns liv over en hunds/ett dyrs? Din hund/dyr som du kjenner godt og elsker over alt, velger du den bort for en unge du knapt har sagt hei til?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 91
  • Created
  • Siste svar

Heeh, nå veit kanskje du hva jeg syns om unger, såh, svaret er vel innlysende?

Sorry mennesker med barn, men jeg liker dem ikke (jaja, har vært det/kanskje jeg til og med er det selv, og jeg blei sikkert mislikt jeg og), så inntil jeg en dag kanskje (vil ikke, men er visst ikke alt man står fast ved hele livet) får unger selv, så kommer jeg kanskje (brutalt nok) til å velge hunden. Men vet ikke, kan ikke si jeg har vært i en sånn situasjon selv. Tror jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker ikke barn jeg heller (jada, jeg veit, jeg har to selv, men det er MINE barn..) men jeg ville valgt et hvilket som helst barn fremfor noen hund, samme hva slags katastrofe de blir utsatt for.. Mest fordi at man skal leve med seg selv etterpå, og jeg hadde ikke klart å leve med at jeg hadde ofra et menneskeliv for en hunds skyld.. Ikke engang mine hunder..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så da spør jeg dere, setter dere ett barns liv over en hunds/ett dyrs? Din hund/dyr som du kjenner godt og elsker over alt, velger du den bort for en unge du knapt har sagt hei til?

Selvfølgelig! Hvor unge er dere egentlig? :blink:

Det handler ikke om å ikke like unger, det handler om å ha empati for mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jo eg på èn måte et barn selv da, men svarer alikevel.

Er ikkje så glad i små unger selv egentlig, så trur eg hadde valgt hunden. Det er jo ikkje DITT barn er det?

Og ang. det med den "brannen",...han kunne vel ha redda ungen sin selv da, så kunne du tatt hunden? :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

og jeg hadde ikke klart å leve med at jeg hadde ofra et menneskeliv for en hunds skyld.. Ikke engang mine hunder..

Så du mener at ett menneskeliv er mer verdt enn en hunds? Hvorfor?

Selvfølgelig! Hvor unge er dere egentlig? :blink:

Det handler ikke om å ikke like unger, det handler om å ha empati for mennesker.

Hva med empati for dyr?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig! Hvor unge er dere egentlig? :blink:

Det handler ikke om å ikke like unger, det handler om å ha empati for mennesker.

Helt enig, er ikke akkurat gal etter unger selv heller, uansett er det ingen tvil om hva jeg ville valgt. Synes det virker utrolig barnslig og egoistisk å si noe sånt til den man er glad i om barnet hans, hadde det vært mitt barn og gubben hadde sagt noe sånt hadde han føket rett ut døra.

Hadde visst noe å tilføye likevel. <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jah, nå begynte man å tvile her.. Jeg ville aldri hatt et menneskeliv på samvittigheten, men jeg ville da heller aldri hatt hunden min sitt liv! Jeg tror jeg må trekker tilbake det jeg sa i stad og melde pass, for jeg har et VELDIG spesielt forhold til to av hundene rundt meg, men jeg har ikke det ovenfor noen barn.

Jeg antar jeg bare får holde meg unna sånne situasjoner, det her ble for vanskelig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hadde det vært mitt barn og gubben hadde sagt noe sånt hadde han føket rett ut døra.

Tro det eller ei men det hadde jeg også. :whistle:

Jeg beklager, men menneskeliv er enkelt og greit mer verdt.

Jeg spør igjen.. Hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville valgt ett hvilket som helst barn over hunden min, uansett. Jeg beklager, men menneskeliv er enkelt og greit mer verdt. Men spør du hvem jeg er gladest i - det er en helt annen sak.

Helt enig!

Vil dog føye til at jeg hadde hoppet inn igjen med en gang etterpå for å hente dyra, evt. de under andre armen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lett problemstilling : Et hvilket som helst barn!!

På akkurat samme måte som jeg tar livet av hunden min om den blir påkjørt og har for sterke plager..... mens et barn skal reddes koste hva det koste vil...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tro det eller ei men det hadde jeg også. :whistle:

Hvis man faktisk evner å sette seg inn i den andres situasjon, bør man jo iallefall ikke komme med en slik uttalelse som du kom med til kjæresten din.

Jeg spør igjen.. Hvorfor?

For meg handler det om at hvis hunden min dør, så blir JEG lei meg og muligens gubben blir litt trist, hvis en familie mister et barn er det en sorg for livet for søsken, foreldre, onkler, tanter, besteforeldre og ellers alle som er glade i barnet. Da tar jeg heller på meg sorgen for hunden som ikke vil være den samme som hvis vi hadde mistet et barn i familien, selv om jeg selvsagt hadde vært kjempetrist hvis hunden min måtte dø.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en tullete tråd! Og jeg er jo så himla dum at jeg engasjerer meg, men det blir med dette svaret.

Det skremmer meg virkelig at verden går så langt at man faktisk må tenke seg om når det stilles slike spørsmål.

Jeg er heller ikke glad i unger (annet enn i mine), men hadde jeg stått der i brannen og det lå ett vilt fremmed sårbart, uskyldig og uvitende spebarn uten muligheter for å redde seg selv hadde jeg ikke vært i tvil! SÅ hadde jeg gått inn igjen etter bikkjene, om de ikke hadde kommet seg ut på egenhånd. De har bein å gå på og har sånn nogenlunde overlevelses instinkt!

Skremmende...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er også et menneskeliv mer verdt enn en hund eller hvilket som helst dyr. Hvorfor? Ikke godt å si egentlig, men det er slik jeg føler det. Så helt klart, ville nok valgt barnet framfor hunden, selv om det hadde vært min egen hund og et barn jeg ikke kjenner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, ja, jeg synes rett og slett menneskeliv er mer verdt enn hundeliv. Uansett hvor høyt jeg elsker hunden min. Til og med naboens små drittunger rangerer høyt over hundene. Et dyreliv er forholdsvis kort i utgangspunktet, og det viktigste for meg er at hundene har det godt så lenge de lever og at de blir avlivd relativt smertefritt. Derfor ville jeg selv avlivd hunden min om han ble skadet langt fra dyrlege. Man ville da aldri avlivd et barn pga høye smerter. Må si jeg blir litt sjokkert over rangeringene til noen her, men..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis av en eller annen grunn JEG måtte ha reddet denne ungen så hadde jeg skjelt ut foreldrene ja... Hallo, de må vel klare å redde den høyt elskede ungen sin selv.

Minn meg på at du ikke skal sitte barnevakt for mine barn :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man faktisk evner å sette seg inn i den andres situasjon, bør man jo iallefall ikke komme med en slik uttalelse som du kom med til kjæresten din.

kanskje greit at han får vite om hva jeg mener om slike ting før vi blir stort mer seriøse i vårt forhold?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Minn meg på at du ikke skal sitte barnevakt for mine barn :ahappy:

Tsk, ungen din blir ikke sånn ufordragelig dritt... Den blir søt og liker hunder og blir med på alle utstillinger, sånna unger liker jeg :whistle: Sånn som Caroline's Brynjar... Han hadde jeg redda uten å tenke på det.. Sånna unger liker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig!

Vil dog føye til at jeg hadde hoppet inn igjen med en gang etterpå for å hente dyra, evt. de under andre armen..

Hadde gjort nøyaktig det samme. Selvsagt elsker jeg hundene mine. Men jeg mener det er veldig egoistisk å la et barn dø til fordel for egen hund...

Som Margrete sier: Skremmende...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

når du kjøper en hund så er du klar over at en dag kommer dagen da du må ta avgjørelsen om at din hund skal dø. Du vet at hvis du ikke oppdrar den ordentlig og den blir aggressiv så kommer andre til å ta den avgjørelsen for deg. Du vet at hvis hunden blir syk, eller skadet så er det du som må avgjøre om hunden kan ha et godt liv videre. For en hund så er det livskvaliteten som har mest å si, ikke lengden på livet.

Ett menneske kan kontrollere sitt eget liv, og bedre livskvaliteten på egen hånd. Ett menneske kan uttrykke seg på flere måter enn en hund, ett barn har åtti år fremfor seg, med gleder og sorger og egne hunder.

Men mest av alt så er ett menneskebarn noens barn, ett par foreldre elsker dette barnet, det er deres eget blod, gener som blir ført videre, med egne talenter og fremtid.

Jeg kan elske hunden min over alt, men jeg hadde taklet å miste han. Jeg hadde ikke taklet å miste ett barn. Og jeg ville ikke stått i en begravelse full av sørgende og visst at jeg valgte at barnet skulle dø, for å redde hunden min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...