Gå til innhold
Hundesonen.no

Avliving hund...


Tyson

Recommended Posts

Hei..

Det har nå kommet til veis ende snart for min trofaste venn gjennom 8 år - gid det hadde funnets en "leve evig - pille" !

Jeg må såklart til dyrlegen med hunden for avliving, på det samme venterommet som hun hater så intenst. Og jeg HATER å tenke på at dette skal være det siste hun opplever her i verden, altså det venterommet.

Er jeg en hysterisk eier for at jeg tenker dette? Har du noen tips til at denne avlivingen skal være minst mulig vond for hunden? Tenker overhodet ikke på meg selv!

Håper på tilbakemeldinger, selv om jeg muligens er en smule hysterisk...

Mvh Tyson

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff så trist...

Du er ikke hysterisk som vil gi din beste venn en verdig avslutning på livet.

Jeg ville spurt pent om dyrlegen kan komme hjem til deg og gi sprøyta der. De fleste dyrleger har forståelse for at det er det beste for både hund og eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vurderte faktisk å be veterinæren komme hjem til meg for å avlive Buffy.. Eller, det vil si.. Det var vel egentlig planlagt, og veterinæren sku komme, det var ikke noe problem. Det ble bare ikke slik, for det ble en litt mindre planlagt sak...

Men, hva om du spør veterinæren om han kan komme hjem til deg, møte deg et sted eller et eller annet? Om du så må betale litt mer for dette, så er det vel verdt det, er det ikke? Jeg vet at min veterinær hadde gjort dette, men vet jo ikke åssen andre veterinærer er...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kontakt veterinæren (ev. andre veterinærer) og be ham komme hjem til dere. Det lar seg veldig ofte ordne. Det er ingen grunn for at hunden din (eller du) skal måtte oppleve den plassen de hater mest i en sånn anledning.

Dersom du MÅ til veterinæren vil de fleste la deg komme rett inn på behandlingsrommet straks, ev gi beroligende i bilen (eller du kan få beroligende medikamenter til hunden som du gir før du reiser hjemmefra.).

Veterinærkontorene vil som regel sørge for at hunder som må avlives enten er de første eller de siste som kommer til kontoret den dagen, for å redusere presset mest mulig både på hund og eier.

Føler med deg,

Lotta

PS: Jeg synes det blir verre og verre å ta farvel med hundene mine for hver gang, og pleier å gjøre avtale om betaling og sånt i forkant, slik at jeg slipper å stå i krampegråt og slåss med betalingsterminalen når det hele er over...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

så trist... jeg ble bare så lei meg når jeg leste denne tråden :blink: . jeg tenkte akkuratt det samme når jeg avlivet min hund, men visste ikke at det gikk ann. sprøyta gikk egentlig greit.. bedre enn det pleier merkelig nok. jeg skulle ønske jeg fikk dyrlegen hjem til meg! stakkars kenny som ikke fikk ha det godt til siste slutt, men slite seg til dyrlegen som han hater. du treneger ikke føle deg hysterisk! betal heller litt ekstra og få dyrlegen til deg eller ut i bilen som nevnt. lykke til. føler med deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bor "på landet", så det kan kanskje være en ide å la en landbruksvet gi hunden beroligende før jeg drar videre (0.5 t) til byen? Huff, vanskellig.. Føler jeg overdramatiserer, skulle ønske jeg kunne være en smule mer kynisk i denne situasjonen.

Og så en annen ting.. Jeg har liksom satt en dato for dette, den satte jeg for ca 2mndr siden, men nå når denne datoen nærmer seg, så kommer tanker og dårlig samvittighet stadig mer påtrengende - så jeg lurer på å hoppe i det, i stedet for å ha "nedtelling".

Kommer nok til å angre når det er gjort, føle skyld osv, og det vil jeg helst slippe. For jeg VET jo inderst inne at det er det riktige. Er ikke så flink til å tenke med hodet, det er helst hjertet som tenker i denne situasjonen. Vil ikke vente til hunden er så dårlig at den ikke kan gå i det hele tatt, det er ikke godt hverken for hunden eller meg.

*Hyyyl* frustrert nå jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bor "på landet", så det kan kanskje være en ide å la en landbruksvet gi hunden beroligende før jeg drar videre (0.5 t) til byen? Huff, vanskellig.. Føler jeg overdramatiserer, skulle ønske jeg kunne være en smule mer kynisk i denne situasjonen.

Og så en annen ting.. Jeg har liksom satt en dato for dette, den satte jeg for ca 2mndr siden, men nå når denne datoen nærmer seg, så kommer tanker og dårlig samvittighet stadig mer påtrengende - så jeg lurer på å hoppe i det, i stedet for å ha "nedtelling".

Kommer nok til å angre når det er gjort, føle skyld osv, og det vil jeg helst slippe. For jeg VET jo inderst inne at det er det riktige. Er ikke så flink til å tenke med hodet, det er helst hjertet som tenker i denne situasjonen. Vil ikke vente til hunden er så dårlig at den ikke kan gå i det hele tatt, det er ikke godt hverken for hunden eller meg.

*Hyyyl* frustrert nå jeg..

Jeg skal ikke spekulere på hvorfor du vil avlive hunden din, stoler på at det er en riktig beslutning.

Hvis du er helt sikker og fortsatt har bestemt deg for tidspunkt - så er det selvsagt ingenting i veien for å ta noen telefoner rundt til veterinærer for å høre om noen kan komme hjem til deg. Hvorfor ikke la din lokale veterinær gjøre hunden din den siste tjenesten hjemme?

Lotta

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, Lotta, du har kanskje rett i det - men da ligger minner om den døde hunden på netthinnen på reviret mitt, og som det følelsesmennesket jeg er, så kommer dette til å gjøre ting ille i ettertid..

Grunnen til at hunden avlives er forresten forkalkninger i rygg/kryss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, Lotta, du har kanskje rett i det - men da ligger minner om den døde hunden på netthinnen på reviret mitt, og som det følelsesmennesket jeg er, så kommer dette til å gjøre ting ille i ettertid..

Grunnen til at hunden avlives er forresten forkalkninger i rygg/kryss.

Det går selvsagt ikke an å diskutere følelsene den enkelte av oss har noen gang. Det vi kan diskutere er valgene vi tar på bakgrunn av følelser og hvilke konsekvenser disse valgene får for oss selv og dem som er avhengige av oss.

Dersom hunden din er ukomfortabel og misliker veterinærkontoret så mener jeg at dine følelser i saken er langt mindre viktige enn hundens siste stund på jorden.

I det lange løp er jeg også helt overbevist om at en hundeeier vil ha mindre kvaler i ettertid hvis h*n gjør det som er best for hunden sin, denne aller siste gangen h*n skal gjøre noe for den i det hele tatt, framfor å sitte igjen med bildet av en livredd kompis som kunne fått slippe den siste turen til veterinæren.

Jeg vet hva som er viktigst for meg - og det er IKKE egne følelser! Jeg vet også hva som hadde gitt meg de aller verste bildene på netthinnen, og det ville ikke vært å se min gamle, syke venn sovne inn fredelig i sin egen seng, det ville vært av en livredd og ulykkelig hund som måtte lide unødig for at mine følelser skulle "skånes"...

Men, it´s not my choice to make.

Lotta

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vi tok livet av Bimbo bedlington var det hos vetrinær. Han ble syk om kvelden og neste morgen reiste vi til dyrlegen med ham. Jeg skjønte nok at det var alvor, for jeg tok med begge barna. Vi hadde nettopp flyttet dit, så det var et nytt veterinærkontor for oss alle sammen.

Etter en liten stund fikk vi et eget rom å vente på sammen med hunden. Det viste seg at han hadde en stor kreftsvulst som ville kvele ham, hvis han ikke ble operert. Han var tretten og et halvt år, så det ville uansett bare være å utsette det hele. Avgjørelsen ble tatt der og da av oss alle, igrunnen, så vi fikk tatt et sørgelig farvel mens han sovnet inn og så gråt vi oss hjem på T-banen med halsbåndet og lenka, men ingen hund...

I ettertid ser vi på dette som en opplevelse som selvfølgelig var trist, men likevel en del av det å ha hund. Barna og jeg opplevde det sammen og hele den sommeren var det en arm som fort la seg om den av oss som tok til tårene fordi noe minnet om Bimbo, eller tankene bare kom. Så oppi alt det triste blir man jo som menneske også styrket av å gå gjennom denne typen sorg. Iallfall sålenge du vet at det er det beste for hunden.

Altså tror jeg ikke det nødvendigvis spiller så stor rolle hvor det skjer, men at du vet at du har tatt den riktige avgjørelsen og er der for hunden din mens den sovner for siste gang!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av mine dyr har eller kommer til å bli avlivet annet sted enn hjemme, har dyrlege som gjør det uten ekstra kostnad.

Men det er viktig at vi gjør det som vi føler er rett for hunden og deg selv, det er ikke alle eiere som orker å være med hunden til the bitter end (bedre å gjøre det hos vetrinæren hvor de slipper å være med inn) og mange klarer ikke å gjøre det i hjemmet sitt (får dårlig minner i hjemmet)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når tiden kommer for at min Mikey må forlate oss vil det foregå hjemme.

Da Ella (forrige hunden min) måtte avlives skjedde det på veterinær kontor. Dette var fordi at hun var sjuk og ble brått dårligere. Derfor ble det aldri noen sjanse til å la henne dø hjemme..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Hei Tyson!

Jeg har nettopp vært igjennom det samme, med en hund som hadde kun ett sted i verden han virkelig hatet, venterommet hos veterinær....... Jeg lovte han for mange mange år siden at når tiden rant ut skulle han få sovne inn hjemme........

Tiden rant ut så altfor fort og for tre måneder siden fikk han ende sine dager i armene mine på stuegulvet takket være en fantastisk veterinær som kom hjem til oss og gjorde det hele til en relativt fin opplevelse tross alt..

Jeg trodde som deg at jeg kom til å se den døde hunden for meg lenge, men det har jeg ikke gjort, tross at jeg kanskje var mer knyttet til denne hunden enn noen annen hund, jeg sliter mer med bildet jeg har på netthinnen av to andre hunder jeg har avlivet hos veterinæren......... De så jeg for meg på gulvet hos veterinæren hver gang jeg lukket øynene - det var grusomt. Jeg har ikke hatt sånne bilder av kjære Timo.........., og jeg føler meg samtidig trygg på at han fikk den rolige og verdige avslutningen en sånn hund fortjerner.

Så altså, min erfaring med hjemmebesøk er så positiv at jeg nok også for fremtiden vil velge dette for mine hunder.

Uansett så må du velge det som føles mest riktig for deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var det mange fine svar :blink: Vi avlivet Boxer`n vår, hjemme, etter at han fikk hjerneblødning, for annen gang. Han fikk sovne inn, i kurven sin. Det føltes riktig, for oss, og trygt, for han.

Føler med deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har prøvd alle variantene, og kan si dette:

Hos veterinær: Niks mer, annet enn i akutt/krisetilfeller. Du finner alltid en veterinær som er villig til å gjøre det et annet sted. Med en hund som din, som vil være mer "mentalt oppegående" enn en gammel hund sløvet av alder eller sykdom, vil nok få med seg litt mer - og jeg hadde funnet på noe annet, om mulig.

En annen hund fikk sovne inn i bilen utenfor hos veterinæren, den lå ved siden av kameraten sin. Gikk helt greit det også, bortsett fra dette: Selv om jeg hadde avtalt tid og satt av det, så dukket det opp et akuttilfelle, så det ble litt mer styr og påkjenning for meg - avtalen min ble utsatt, og jeg ble stresset av det. Forsinkelser er IKKE bra når man skal gjøre noe slikt, iallfall ikke når det er folk som kommer og går rundt en da og andre hunder.

Hjemme: Jeg opplevde dette første gang som tenåring, da en familiehund fikk sovne inn i kurven sin etter at dyrlegen vi kjente kom hjem til oss, tok en kaffe, snakket litt, og så bare satte seg hos hunden og ordnet det. Ingen bilder satt igjen, annet enn at gamlemor sovnet inn i sin egen kurv, som hun også ble begravet i.

Ute: Dro hjem til en veterinær en gang, han hadde hage, så da løp de andre hundene våre rundt der, mens den som skulle avlives satt på gresset hos oss og fikk godbiter - og den første sprøyten. Det ble veldig ålreit for alle, det var så langt fra en veterinærsituasjon som mulig, og den hyggelige dyrlegen pratet så vi ble sittende og prate også, og stemningen var så god som den kan være i en slik situasjon - og det gjør godt etterpå å vite at hunden aldri skjønte noe.

Jeg har også tatt med venners hunder inn til dyrlegen to ganger, når det har vært eiere som har visst på forhånd at de kom til å knekke sammen når det skulle skje. Da har vi gått en liten tur først alle sammen (var ikke akutt), det har vært hunder som har kjent meg godt, og så har jeg tatt med godis og gått inn til dyrlegen mens eier har ventet utenfor. Som Lotta sier: Hundens opplevelse av situasjonen er viktigst, og en eier som bryter sammen vil gjøre siste reisen litt verre - hunden vil oppfatte at eier er redd. Da kan man heller komme inn når hunden sover tungt, eller når den er borte. Men det MÅ være noen hunden er trygg på. Jeg manner meg opp og er der selv, det er siste tjenesten man kan gjøre dem.

Sjekk litt rundt, jeg er villig til å betale en god del ekstra for at dette skal skje på "min" måte som er best for hunden. Jeg valgte med en hund som bare kom til å bli dårligere og dårligere, å sette en dato. Og så sørge for at det var noe hyggelig som skjedde i dagene etterpå - at jeg reiste på besøk til venner som hadde et valpekull, avtalte en tur med venner med hunder. Slike ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner veldig godt hva du er redd for og hvorfor, når det gjelder det å ha bilder på netthinnen og angre i ettertid. Jeg avlivde min 16 mnd gamle hund i fjor. Han kunne nok levd lenger, han kunne nok vært gjennom flere undersøkelser, men jeg ville ikke la det gå lenger og bestemte meg for at nå skulle han få slippe. Vi gjorde det hos veterinæren, og det var egentlig en fin opplevelse (bortsett fra at vet'en spurte om jeg ikke ville prøve å omplassere dyret istedet). Han var helt rolig, og sovnet inn i armene mine. Jeg var veldig redd for å få dårlig samvittighet og vonde minner, men det fikk jeg ikke. Jeg kjente at dette var det riktige å gjøre. Men neste gang jeg må gjennom denne tunge avgjørelsen vil jeg gjerne forsøke å få det gjort utenfor veterinærkontoret. Han er ikke redd for vet'en, men han stresser endel der inne. Lykke til, prøv flere veterinærer om du ikke finner en som er imøtekommende og villig til å komme ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...